Alvorlig sosial angst - noen som har erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg har siden jeg var bitteliten slitt med alvorlig angst, fikk mitt første anfall som 6-7 åring og det har fulgt meg som skyggen resten av livet. Det største problemet er sosial angsten. Jeg ble mobbet, utsatt for psykisk og fysisk vold i årevis noe som forsterket angsten og nå er jeg livredd mennesker. Jeg får angst selv rundt nærmereste familie jeg møter hver dag, jeg har vært på arbeidstiltak i årevis og aldri blitt kjent med kollegaene, møter jeg folk på gata som snakker med meg får jeg anfall. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Er det noen andre som har hatt så kraftig angst så lenge, altså fra de var små? Hva gjør dere? Jeg har gått på samme medisiner, gått i affektbevissthets gruppe og andre angst grupper. Hatt rundt 15 behandlere, samt prøvd masse selv som meditasjon, mindfullness, tft-terapi osv. Jeg har også unnvikende pf og traumer fra barndommen som nok ødelegger en del av eksponeringsterapien for meg.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal ta fatt i dette, jeg kjenner aldri mestring og jeg klarer ikke å slappe av rundt andre. Det føles som å stå mellom en haug med giftige slanger og prøve å ikke få anfall. Jeg er redd det har blitt så integrert i meg at jeg aldri kan slippe dette. Prøvde å få plass på 4 dagers terapien, men fikk ikke komme til(sikkert pga min unnvikende pf). Tips, råd og erfaringer mottas med takknemlighet.

Anonymkode: 46590...11c

[AnonymBruker]

Hoveddiagnosen din er jo unnvikende PF. Symptomene har mye til felles med alvorlig sosial angst, men det er en annen tilstand. Jeg ville fokusert på det du allerede har lært om det å leve med PFen. Tror det er der det er mest å hente!

Anonymkode: fdf9b...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hoveddiagnosen din er jo unnvikende PF. Symptomene har mye til felles med alvorlig sosial angst, men det er en annen tilstand. Jeg ville fokusert på det du allerede har lært om det å leve med PFen. Tror det er der det er mest å hente!

Anonymkode: fdf9b...675

Takk for svar! Jeg har ikke fått så mye kunnskap om det å leve med PF-en.. Hvordan går jeg frem for å lære meg dette? Jeg har blitt avsluttet hos behandler så jeg har ikke noen å gå til for informasjon. 

Anonymkode: 46590...11c

[AnonymBruker]

Jeg har hatt alvorlig sosial angst fra tidligere i livet enn deg. Du skriver at du har traumer og det jeg har jeg og, har du fått behandling for dette? Traumer og skam går hånd i hånd, og hvis du tar en titt på angsten er sosial angst i grunn bare ren skam over deg selv. Det kan være et sted å begynne.

Har også engstelig unnvikende, men har egentlig ingen tro på at angsten er en del av personligheten min, i hvert fall ikke når personligheten min består av diverse traumeresponser. En sånn diagnose gjør det også lett å låse seg fast i det, det finnes jo ingen gode behandlinger for den og hva skal man da tenke annet enn at det er sånn jeg bare er? Det er ikke bra.

Anonymkode: c586b...2ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg har hatt alvorlig sosial angst fra tidligere i livet enn deg. Du skriver at du har traumer og det jeg har jeg og, har du fått behandling for dette? Traumer og skam går hånd i hånd, og hvis du tar en titt på angsten er sosial angst i grunn bare ren skam over deg selv. Det kan være et sted å begynne.

Har også engstelig unnvikende, men har egentlig ingen tro på at angsten er en del av personligheten min, i hvert fall ikke når personligheten min består av diverse traumeresponser. En sånn diagnose gjør det også lett å låse seg fast i det, det finnes jo ingen gode behandlinger for den og hva skal man da tenke annet enn at det er sånn jeg bare er? Det er ikke bra.

Anonymkode: c586b...2ed

Hva hjalp deg? Har du blitt frisk eller hvordan er det nå? Jeg har fått mange ulike typer behandling opp gjennom, hva tenker du på behandling ift traumene? 

Anonymkode: 46590...11c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hva hjalp deg? Har du blitt frisk eller hvordan er det nå? Jeg har fått mange ulike typer behandling opp gjennom, hva tenker du på behandling ift traumene? 

Anonymkode: 46590...11c

Jeg er ikke frisk dessverre, jeg venter på traumebehandling. Har jobbet en del på egenhånd med både traumene og den sosiale angsten, men kjenner at dette er såpass tungt at det trenger man hjelp til.

Angående traumebehandling tenker jeg på behandlinger som emdr, opphold på Modum bad feks og generelt spesifikk fokus på traumeproblematikk. Har du fått det? Det er ikke rart at du er livredd for andre mennesker med de erfaringene du har fått, og det tror jeg det går an å endre på om man dukker dypt og ikke bare går på symptombehandling av angsten og presser kroppen til en eksponering den ikke er rustet til å tåle.

Anonymkode: c586b...2ed

[AnonymBruker]

Hei ❤️ 

Jeg blir så fortvilet av å høre om hvordan du har det. Jeg vil gjerne dele litt om hva som har fungert for meg. Først vil jeg si at jeg nok ikke har vært så hardt rammet som deg, så lenge. Samtidig så kjenner jeg meg igjen. 

Jeg fikk først sosial angst på ungdomsskolen, og det ble først alvorlig på vgs. Jeg ble hjemme fra skolen, og hvis jeg presset meg til å gå kastet jeg opp på veien og gikk hjem. Jeg klarte så vidt å fullføre vgs pga mye fravær. Folka der var egentlig bra, men jeg tenkte bare alltid at jeg skulle "bli tatt", at "noe skulle skje". At folk var "løse kanoner". Etter vgs ble jeg alvorlig psykisk syk, ble så deprimert at jeg ble grensepsykotisk. Her var det egentlig lite at jeg kjente på den sosiale angsten, fordi alt var så fælt. Men jeg kunne få panikkanfall av å gå på butikken, og som oftest måtte jeg motivere meg til å besøke butikken, eller jeg spurte min mor om å handle for meg. 

Nå 10 år senere vil jeg si at jeg har null sosial angst. Jeg blir litt nervøs når jeg møter nye folk, og blir traumetrigget av å møte folk fra oppveksten, men her jeg bor (nytt sted) føler jeg meg fri og velkommen når jeg går ut i verden. Jeg strever med nære relasjoner, men det er ikke av sosial angst, men en angst for nærhet, grunnet traumer i nære relasjoner. 

Så hva gjorde jeg? 

Jeg gjorde som deg veldig mye. Hadde så mange problemer. Så hva tror jeg var det mest vesentlige? 

For meg kom løsningen da jeg begynte å fokusere på traumene og min giftige skam, en grunnleggende følelse av at det var noe fundamentalt galt med meg. Hvordan kunne jeg slutte å frykte andre mennesker når jeg oppriktig trodde og mente at jeg var et særlig dårlig menneske som egentlig fortjente å bli dømt? Veldig vanskelig. Da jeg reparerte denne følelsen av å være verdiløs og ikke god nok, og ga meg selv mye omsorg og kjærlighet og begynte å bli glad i meg selv, så var det som at jeg også ble mindre redd for andre. Fordi alt de kunne gjøre med meg sluttet i det minste jeg å gjøre. Det innebar også at jeg styrket min tro på at om andre er stygg med meg så kan jeg stå opp for meg selv. Etter hvert fikk jeg en venninne som jeg gjorde en del øvelser med, der vi øvde på å stå opp for oss selv om noen var kjip. Jeg begynte å stole på at jeg kan beskytte meg selv, og at jeg var verdt å beskytte. Jeg elsker virkelig meg selv, og jeg innser at mobbingen, og volden i hjemmet jeg ble utsatt for aldri handlet om MEG, men at disse barna og voksne var usikre og selv var utilstrekkelige mennesker, og at jeg dessverre ble deres offer. 

Jeg mener selv at jeg ser folk tydeligere nå, jeg ser dem fortsatt som "løse kanoner", men også som mennesker som gjør så godt de kan. Og selv om jeg vet at jeg kan gå ut og bli latterliggjort på gata når som helst, vet jeg også at jeg kan stå opp for meg selv, og at deres handlinger sier noe om DEM og ikke meg. 

For meg var det helt vesentlig å begynne å 100% validere mine opplevelser i barndommen, at de var feil. Du burde aldri blitt mobbet. Du burde fått en helt annen støtte fra dine foreldre. Noen burde fanget opp det som skjedde med deg og støttet deg. Og dine reaksjoner i nåtid er kanskje irrasjonelle ut fra situasjonen her og nå, men den gir 100% mening ut fra det som skjedde med deg. Du har erfart at andre mennesker gjør livet farlig. ❤️ 

Jeg brukte så mye tid på å nedvurdere meg selv, da jeg ble glad i meg selv innså jeg at jeg skal søren meg gi meg selv det jeg trengte at noen ga da. Beskyttelse! Også beskyttelse fra mine egne nedvurderende tanker. Nei, jeg er ikke patetisk som blir redd når noen ler bak meg på gata, jeg er et menneske som har fått en skade i nervesystemet, slik at jeg er ekstra på vakt overfor utestengelse og latterliggjøring, som er en helt naturlig og menneskelig reaksjon som følge av årevis med mobbing. 

Jeg har skrevet mye. Og det er umulig å få med alt jeg har prøvd og gjort, inniher er det jo mye eksponering osv. Min opplevelse var likevel at før jeg håndterte skammen jeg bar, og ikke var glad i meg selv, så falt eksponeringen på steingrunn. Jeg hadde et dypt sår jeg måtte hele. 

Bare spør hvis det er noe jeg kan hjelpe med. Du fortjener å få et liv fritt fra dette! 

Anonymkode: b4cb5...936

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei ❤️ 

Jeg blir så fortvilet av å høre om hvordan du har det. Jeg vil gjerne dele litt om hva som har fungert for meg. Først vil jeg si at jeg nok ikke har vært så hardt rammet som deg, så lenge. Samtidig så kjenner jeg meg igjen. 

Jeg fikk først sosial angst på ungdomsskolen, og det ble først alvorlig på vgs. Jeg ble hjemme fra skolen, og hvis jeg presset meg til å gå kastet jeg opp på veien og gikk hjem. Jeg klarte så vidt å fullføre vgs pga mye fravær. Folka der var egentlig bra, men jeg tenkte bare alltid at jeg skulle "bli tatt", at "noe skulle skje". At folk var "løse kanoner". Etter vgs ble jeg alvorlig psykisk syk, ble så deprimert at jeg ble grensepsykotisk. Her var det egentlig lite at jeg kjente på den sosiale angsten, fordi alt var så fælt. Men jeg kunne få panikkanfall av å gå på butikken, og som oftest måtte jeg motivere meg til å besøke butikken, eller jeg spurte min mor om å handle for meg. 

Nå 10 år senere vil jeg si at jeg har null sosial angst. Jeg blir litt nervøs når jeg møter nye folk, og blir traumetrigget av å møte folk fra oppveksten, men her jeg bor (nytt sted) føler jeg meg fri og velkommen når jeg går ut i verden. Jeg strever med nære relasjoner, men det er ikke av sosial angst, men en angst for nærhet, grunnet traumer i nære relasjoner. 

Så hva gjorde jeg? 

Jeg gjorde som deg veldig mye. Hadde så mange problemer. Så hva tror jeg var det mest vesentlige? 

For meg kom løsningen da jeg begynte å fokusere på traumene og min giftige skam, en grunnleggende følelse av at det var noe fundamentalt galt med meg. Hvordan kunne jeg slutte å frykte andre mennesker når jeg oppriktig trodde og mente at jeg var et særlig dårlig menneske som egentlig fortjente å bli dømt? Veldig vanskelig. Da jeg reparerte denne følelsen av å være verdiløs og ikke god nok, og ga meg selv mye omsorg og kjærlighet og begynte å bli glad i meg selv, så var det som at jeg også ble mindre redd for andre. Fordi alt de kunne gjøre med meg sluttet i det minste jeg å gjøre. Det innebar også at jeg styrket min tro på at om andre er stygg med meg så kan jeg stå opp for meg selv. Etter hvert fikk jeg en venninne som jeg gjorde en del øvelser med, der vi øvde på å stå opp for oss selv om noen var kjip. Jeg begynte å stole på at jeg kan beskytte meg selv, og at jeg var verdt å beskytte. Jeg elsker virkelig meg selv, og jeg innser at mobbingen, og volden i hjemmet jeg ble utsatt for aldri handlet om MEG, men at disse barna og voksne var usikre og selv var utilstrekkelige mennesker, og at jeg dessverre ble deres offer. 

Jeg mener selv at jeg ser folk tydeligere nå, jeg ser dem fortsatt som "løse kanoner", men også som mennesker som gjør så godt de kan. Og selv om jeg vet at jeg kan gå ut og bli latterliggjort på gata når som helst, vet jeg også at jeg kan stå opp for meg selv, og at deres handlinger sier noe om DEM og ikke meg. 

For meg var det helt vesentlig å begynne å 100% validere mine opplevelser i barndommen, at de var feil. Du burde aldri blitt mobbet. Du burde fått en helt annen støtte fra dine foreldre. Noen burde fanget opp det som skjedde med deg og støttet deg. Og dine reaksjoner i nåtid er kanskje irrasjonelle ut fra situasjonen her og nå, men den gir 100% mening ut fra det som skjedde med deg. Du har erfart at andre mennesker gjør livet farlig. ❤️ 

Jeg brukte så mye tid på å nedvurdere meg selv, da jeg ble glad i meg selv innså jeg at jeg skal søren meg gi meg selv det jeg trengte at noen ga da. Beskyttelse! Også beskyttelse fra mine egne nedvurderende tanker. Nei, jeg er ikke patetisk som blir redd når noen ler bak meg på gata, jeg er et menneske som har fått en skade i nervesystemet, slik at jeg er ekstra på vakt overfor utestengelse og latterliggjøring, som er en helt naturlig og menneskelig reaksjon som følge av årevis med mobbing. 

Jeg har skrevet mye. Og det er umulig å få med alt jeg har prøvd og gjort, inniher er det jo mye eksponering osv. Min opplevelse var likevel at før jeg håndterte skammen jeg bar, og ikke var glad i meg selv, så falt eksponeringen på steingrunn. Jeg hadde et dypt sår jeg måtte hele. 

Bare spør hvis det er noe jeg kan hjelpe med. Du fortjener å få et liv fritt fra dette! 

Anonymkode: b4cb5...936

Tusen takk for et langt fint svar! Så kjekt å høre at du har blitt fri fra angsten til slutt❤️ Jeg tror jeg skammer meg mest av alt over angsten, den er veldig tydelig hos meg og jeg ble veldig mobbet for den. Jeg forstår at jeg må begynne med skammen jeg har rundt angsten, for angsten vil jo sannsynligvis være der i en eller annen grad. Kan jeg spørre hvordan du jobbet med skammen? Noe spesiell terapi du anbefaler og ikke anbefaler? Jeg er litt redd for å prøve behandling på nytt(om jeg noen gang får komme i behandling igjen) fordi noe av terapien har gjort meg verre. Takk igjen for at du tok deg tid til å svare ❤️

Anonymkode: 46590...11c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Tusen takk for et langt fint svar! Så kjekt å høre at du har blitt fri fra angsten til slutt❤️ Jeg tror jeg skammer meg mest av alt over angsten, den er veldig tydelig hos meg og jeg ble veldig mobbet for den. Jeg forstår at jeg må begynne med skammen jeg har rundt angsten, for angsten vil jo sannsynligvis være der i en eller annen grad. Kan jeg spørre hvordan du jobbet med skammen? Noe spesiell terapi du anbefaler og ikke anbefaler? Jeg er litt redd for å prøve behandling på nytt(om jeg noen gang får komme i behandling igjen) fordi noe av terapien har gjort meg verre. Takk igjen for at du tok deg tid til å svare ❤️

Anonymkode: 46590...11c

Bare hyggelig ❤️

Jeg skjønner innmari godt at du er redd for å prøve behandling på nytt med den bakgrunnen. Jeg har også erfart flere krenkelser i psykisk helsevern som jeg nå har ptsd for. Det er ikke slik at jeg er frisk nå fra alle plagene, men jeg ser mer alle mine reaksjoner som naturlig basert på det jeg har erfart, og angsten jeg opplever er mer knyttet til triggere for ptsd heller enn "irrasjonell angst" som mange betegner GAD og sosial angst som. Det er veldig annerledes å vite at jeg velger å skjerme meg fra en del mennesker, og situasjoner, fordi jeg vet at det er overveldende for meg nå, enn å føle at den sosiale angsten gjør at jeg isolerer meg fra hele livet. Nå tenker jeg også at nervesystemet mitt må ta det gradvis, og uendelig eksponeringsterapi basert på kognitiv atferdsterapi opplevde ikke jeg at tok hensyn til at jeg druknet i aktivering. Klarte aldri da å få opplevelsen av at jeg mestret situasjonen. 

Jeg anbefaler jo mest traumebehandling, siden det var det som fungerte for meg. Samtidig har vi jo alle ulike erfaringer. Men for meg var det det som var en nøkkel. All behandling jeg hadde prøvd før det opplever jeg falt på steingrunn. ACT har også fungert veldig godt for meg. Å bevisstgjøre meg selv hvorfor jeg gjør det, hva er mine verdier og mål i livet, og hva er det jeg ønsker å gå mot. Samtidig å øve meg på å akseptere alle tanker, følelser og omgivelser. Jeg pleide å stritte i mot selve livet. 

Det er merkelig for det som faktisk også har fungert for meg var å bli så fysisk utmattet av det kroniske stresset jeg levde med at jeg endte med å skjerme meg fra omverdenen. Det er ikke slik at dette anbefales, men jeg vil dele med det i tilfelle du får noe å hente ut fra den erfaringen jeg gjorde meg. 

For noen år siden ble jeg sengeliggende, lyssky, svimmel, jeg greide ikke gå ut døra hjemme. Sammen med traumepsykologen jeg nylig hadde begynt med greide jeg å ta valget der jeg aksepterte denne skjebnen, og sluttet å stritte mot den. Det tok mange måneder før jeg greide det, men da bestemte jeg meg for at jeg trengte ikke noe eksponering for det jeg var redd for, eller å lære meg å håndtere triggere, jeg trengte rett og slett en pause. Slutte å utsette meg for kronisk stress hele tiden. Jeg greide aldri å mestre triggerne eller å utvide livet mitt når jeg hele tiden følte at jeg druknet. Robustheten min og resiliensen min og motstandsdyktigheten mot stressorene var ufattelig lav fordi jeg var kronisk stresset. Så jeg pauset. Var sykmeldt, noe som jo ikke var eget valg, kroppen var helt ute. Men jeg mentalt valgte at OK, dette er livet mitt nå, nå gir jeg meg den pausen. Jeg skal ikke presse meg ut igjen i det. 

Jeg tror utmattelsen var en konsekvens av et helt liv med kronisk stress som følge av vold, OG jeg tror den var en beskjed om at hvis jeg ikke fant en annen måte å leve på ville jeg dø. Det var en sjanse. 

Og det var i denne pausen jeg etter hvert innså at alt i mitt liv var gjennomsyret av en dyp følelse av skam. Jeg har ikke noen gode svar på hvordan jeg dealet med dem, det var ikke noe jeg særlig gjorde med psykologen. Så det er bare hva som funket for meg. Jeg leste mye om skam, undersøkte det, skrev mye dagbok, forsøkte å "komme til bunns i det". Tok mange valg basert på selvomsorg og selv-beskyttelse, som om jeg var verdt det, som atingt jeg var nok. Og så en dag erkjente jeg at jeg var et utilstrekkelig menneske. Og det var en åpenbaring. Fordi å være et utilstrekkelig menneske er det vanlige. Jeg var bare et vanlig menneske, med feil og mangler og gode sider som alle andre. Min skam fikk meg alltid til å føle meg dypt og grunnleggende annerledes og feil. Men som et vanlig menneske, så kunne ikke det stemme.

Jeg begynte også å møte min "sunne skam", fordi jeg hadde jo også gjort ting jeg faktisk burde skamme meg over. Jeg hadde såret folk. Tidligere greide jeg aldri innrømme mine faktiske feil fordi jeg opplevde at det betydde at jeg burde dø. Jeg unnskyldte meg heller for min eksistens. Mens det jeg faktisk såret folk var jeg så var på, så redd for å innrømme. Jeg skrev uendelige mengder med dagbok der jeg tok ansvar for min dårlige oppførsel. Og jeg tilga meg selv. Og ikke minst selvmedfølelse. Jeg møtte alt med selvmedfølelse. Det finnes YouTube-videoer om det, Kristin Neff tror jeg har noen om det. "Jo, jeg hadde sagt noen sårende ting, jeg var lei meg for det, jeg gjorde det fordi jeg er et utilstrekkelig menneske, med feil og mangler, slik alle mennesker er det. Det er vondt å såre noen, og jeg kan lære av det", jeg begynte å forstå meg selv, og snakke til meg selv på en helt annen måte. Og når jeg tok den sunne skammen over sårende ting jeg hadde gjort på alvor bidrog det til at den giftige skammen ble mindre. Jeg VAR ikke et grunnleggende feil og dårlig menneske, men jeg hadde gjort feil og dårlige ting. 

Nå er jeg faktisk fremdeles sykmeldt, fordi kroppen fremdeles tilsynelatende er skadet av kronisk stress. Men jeg har ikke sosial angst eller generell angst. Jeg er dypt glad i meg selv, og jeg vet at jeg fortjente aldri å bli mobbet. Og jeg har bygget opp min evne til grensesetting (det er også en nøkkel) slik at jeg tror på at jeg kan beskytte meg mot kjipe folk og opplevelser. Den angsten jeg opplever forstår jeg som posttraumatisk stress, og den møter jeg med selvmedfølelse, setter gode grenser og mer teknikker som jeg har lært i traumebehandling (grunning, og selvomsorg). 

Det blir mange ord for meg. Jeg er ikke god til å fatte meg i korthet, og jeg synes også det er vanskelig å si noe lurt om tips. Prosessen er så sammensatt og individuell. Så da bare skriver jeg i vei og håper at det er noe av nytte eller interesse.  

En kan jo også stille spørsmål om hva som er "irrasjonell" sosial angst, og hva som er gjenopplevelser av traumatiske erfaringer som jo mobbing er. Jeg ser nå egentlig alle mine diagnoser som uttrykk for traumer, og opererer heller med en slik forståelse av meg selv. Jeg vet altfor lite om din situasjon, men jeg vil jo egentlig bare si at du var et menneske. Din kropp reagerte som at den var utsatt for noe farlig, fordi den var det. Utestengelse, og vold er grunnleggende farlig for mennesket som et sosialt vesen. Det gjør deg ikke unormal, rar eller defekt, det gjør deg til et menneske. ❤️ Det er veldig feil at barn brukte det mot deg, barn er dumme, du skulle blitt beskyttet, de skulle blitt opplært bedre, nå er du voksen og du kan lære deg å beskytte deg selv. 

Anonymkode: b4cb5...936

[AnonymBruker]

Trening kan hjelpe på angsten.Jeg merker på meg selv at når jeg trener å blir veldig sliten så er det som hodet tømmes eller blir nullstilt. Jeg føler det hjelper på angsten.

Anonymkode: 1d900...a9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Bare hyggelig ❤️

Jeg skjønner innmari godt at du er redd for å prøve behandling på nytt med den bakgrunnen. Jeg har også erfart flere krenkelser i psykisk helsevern som jeg nå har ptsd for. Det er ikke slik at jeg er frisk nå fra alle plagene, men jeg ser mer alle mine reaksjoner som naturlig basert på det jeg har erfart, og angsten jeg opplever er mer knyttet til triggere for ptsd heller enn "irrasjonell angst" som mange betegner GAD og sosial angst som. Det er veldig annerledes å vite at jeg velger å skjerme meg fra en del mennesker, og situasjoner, fordi jeg vet at det er overveldende for meg nå, enn å føle at den sosiale angsten gjør at jeg isolerer meg fra hele livet. Nå tenker jeg også at nervesystemet mitt må ta det gradvis, og uendelig eksponeringsterapi basert på kognitiv atferdsterapi opplevde ikke jeg at tok hensyn til at jeg druknet i aktivering. Klarte aldri da å få opplevelsen av at jeg mestret situasjonen. 

Jeg anbefaler jo mest traumebehandling, siden det var det som fungerte for meg. Samtidig har vi jo alle ulike erfaringer. Men for meg var det det som var en nøkkel. All behandling jeg hadde prøvd før det opplever jeg falt på steingrunn. ACT har også fungert veldig godt for meg. Å bevisstgjøre meg selv hvorfor jeg gjør det, hva er mine verdier og mål i livet, og hva er det jeg ønsker å gå mot. Samtidig å øve meg på å akseptere alle tanker, følelser og omgivelser. Jeg pleide å stritte i mot selve livet. 

Det er merkelig for det som faktisk også har fungert for meg var å bli så fysisk utmattet av det kroniske stresset jeg levde med at jeg endte med å skjerme meg fra omverdenen. Det er ikke slik at dette anbefales, men jeg vil dele med det i tilfelle du får noe å hente ut fra den erfaringen jeg gjorde meg. 

For noen år siden ble jeg sengeliggende, lyssky, svimmel, jeg greide ikke gå ut døra hjemme. Sammen med traumepsykologen jeg nylig hadde begynt med greide jeg å ta valget der jeg aksepterte denne skjebnen, og sluttet å stritte mot den. Det tok mange måneder før jeg greide det, men da bestemte jeg meg for at jeg trengte ikke noe eksponering for det jeg var redd for, eller å lære meg å håndtere triggere, jeg trengte rett og slett en pause. Slutte å utsette meg for kronisk stress hele tiden. Jeg greide aldri å mestre triggerne eller å utvide livet mitt når jeg hele tiden følte at jeg druknet. Robustheten min og resiliensen min og motstandsdyktigheten mot stressorene var ufattelig lav fordi jeg var kronisk stresset. Så jeg pauset. Var sykmeldt, noe som jo ikke var eget valg, kroppen var helt ute. Men jeg mentalt valgte at OK, dette er livet mitt nå, nå gir jeg meg den pausen. Jeg skal ikke presse meg ut igjen i det. 

Jeg tror utmattelsen var en konsekvens av et helt liv med kronisk stress som følge av vold, OG jeg tror den var en beskjed om at hvis jeg ikke fant en annen måte å leve på ville jeg dø. Det var en sjanse. 

Og det var i denne pausen jeg etter hvert innså at alt i mitt liv var gjennomsyret av en dyp følelse av skam. Jeg har ikke noen gode svar på hvordan jeg dealet med dem, det var ikke noe jeg særlig gjorde med psykologen. Så det er bare hva som funket for meg. Jeg leste mye om skam, undersøkte det, skrev mye dagbok, forsøkte å "komme til bunns i det". Tok mange valg basert på selvomsorg og selv-beskyttelse, som om jeg var verdt det, som atingt jeg var nok. Og så en dag erkjente jeg at jeg var et utilstrekkelig menneske. Og det var en åpenbaring. Fordi å være et utilstrekkelig menneske er det vanlige. Jeg var bare et vanlig menneske, med feil og mangler og gode sider som alle andre. Min skam fikk meg alltid til å føle meg dypt og grunnleggende annerledes og feil. Men som et vanlig menneske, så kunne ikke det stemme.

Jeg begynte også å møte min "sunne skam", fordi jeg hadde jo også gjort ting jeg faktisk burde skamme meg over. Jeg hadde såret folk. Tidligere greide jeg aldri innrømme mine faktiske feil fordi jeg opplevde at det betydde at jeg burde dø. Jeg unnskyldte meg heller for min eksistens. Mens det jeg faktisk såret folk var jeg så var på, så redd for å innrømme. Jeg skrev uendelige mengder med dagbok der jeg tok ansvar for min dårlige oppførsel. Og jeg tilga meg selv. Og ikke minst selvmedfølelse. Jeg møtte alt med selvmedfølelse. Det finnes YouTube-videoer om det, Kristin Neff tror jeg har noen om det. "Jo, jeg hadde sagt noen sårende ting, jeg var lei meg for det, jeg gjorde det fordi jeg er et utilstrekkelig menneske, med feil og mangler, slik alle mennesker er det. Det er vondt å såre noen, og jeg kan lære av det", jeg begynte å forstå meg selv, og snakke til meg selv på en helt annen måte. Og når jeg tok den sunne skammen over sårende ting jeg hadde gjort på alvor bidrog det til at den giftige skammen ble mindre. Jeg VAR ikke et grunnleggende feil og dårlig menneske, men jeg hadde gjort feil og dårlige ting. 

Nå er jeg faktisk fremdeles sykmeldt, fordi kroppen fremdeles tilsynelatende er skadet av kronisk stress. Men jeg har ikke sosial angst eller generell angst. Jeg er dypt glad i meg selv, og jeg vet at jeg fortjente aldri å bli mobbet. Og jeg har bygget opp min evne til grensesetting (det er også en nøkkel) slik at jeg tror på at jeg kan beskytte meg mot kjipe folk og opplevelser. Den angsten jeg opplever forstår jeg som posttraumatisk stress, og den møter jeg med selvmedfølelse, setter gode grenser og mer teknikker som jeg har lært i traumebehandling (grunning, og selvomsorg). 

Det blir mange ord for meg. Jeg er ikke god til å fatte meg i korthet, og jeg synes også det er vanskelig å si noe lurt om tips. Prosessen er så sammensatt og individuell. Så da bare skriver jeg i vei og håper at det er noe av nytte eller interesse.  

En kan jo også stille spørsmål om hva som er "irrasjonell" sosial angst, og hva som er gjenopplevelser av traumatiske erfaringer som jo mobbing er. Jeg ser nå egentlig alle mine diagnoser som uttrykk for traumer, og opererer heller med en slik forståelse av meg selv. Jeg vet altfor lite om din situasjon, men jeg vil jo egentlig bare si at du var et menneske. Din kropp reagerte som at den var utsatt for noe farlig, fordi den var det. Utestengelse, og vold er grunnleggende farlig for mennesket som et sosialt vesen. Det gjør deg ikke unormal, rar eller defekt, det gjør deg til et menneske. ❤️ Det er veldig feil at barn brukte det mot deg, barn er dumme, du skulle blitt beskyttet, de skulle blitt opplært bedre, nå er du voksen og du kan lære deg å beskytte deg selv. 

Anonymkode: b4cb5...936

Tusen hjertelig takk! ❤️ Skal sjekke ut ACT, tror faktisk aldri jeg har vært borti det. Kjenner meg mye igjen i det du skriver, både med utmattelse og det å slite med å se seg selv som et vanlig utilstrekkelig menneske. Det føles så langt fra boksen man skal passe inn i i dagens samfunn. Så godt at utmattelsen ble redningen for deg og at du kom gjennom begge deler på et vis. Hvor lenge var du sykemeldt og sengeliggende? Jeg tror virkelig det er noe i det, at når man stadig presses ut i situasjoner man ikke mestrer så forsterker det bare symptomene. Man må nesten få komme ned på "normal-nivå" for å kunne begynne å ta tak i det. ❤️

Anonymkode: 46590...11c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tusen hjertelig takk! ❤️ Skal sjekke ut ACT, tror faktisk aldri jeg har vært borti det. Kjenner meg mye igjen i det du skriver, både med utmattelse og det å slite med å se seg selv som et vanlig utilstrekkelig menneske. Det føles så langt fra boksen man skal passe inn i i dagens samfunn. Så godt at utmattelsen ble redningen for deg og at du kom gjennom begge deler på et vis. Hvor lenge var du sykemeldt og sengeliggende? Jeg tror virkelig det er noe i det, at når man stadig presses ut i situasjoner man ikke mestrer så forsterker det bare symptomene. Man må nesten få komme ned på "normal-nivå" for å kunne begynne å ta tak i det. ❤️

Anonymkode: 46590...11c

Var vel mer eller mindre senge- og sofa-liggende i et halvt år, begynte gradvis å gjøre mer. Er fremdeles til dels utmattet, fått ptsd-diagnose og er jo fatigue som symptom på det, så de ser det i forbindelse med det, en slags utbrenthet av årevis med kronisk stress. Går på AAP nå. Forskjellen er at selv om jeg føler meg fysisk dårlig og opplever at jeg har mye å ta tak i og lever et mer begrenset liv, så har jeg det emosjonelt tusen ganger bedre med meg selv. Før ville jeg tenke at jeg måtte skynde meg til ting, og bare hadde verdi om jeg jobbet. Nå har jeg greidd å innse at jeg kan være glad i meg selv tross funksjonsnedsettelse, og ha tillit til fremtiden. Det føles bare veldig, veldig godt å ikke gå rundt med den evige grublingen. Og jeg har full tro på full bedring fra ptsd-en også. Har faktisk såvidt begynt med litt EMDR også, og det har god virkning for meg, selv på komplekse traumer som mobbingen. Er halvannet år siden jeg ble sengeliggende av utmattelsen. 

Masse, masse lykke til! Jeg håper du finner din vei i mylderet av løsninger og strategier. ❤️ 

Anonymkode: b4cb5...936

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Tusen takk for et langt fint svar! Så kjekt å høre at du har blitt fri fra angsten til slutt❤️ Jeg tror jeg skammer meg mest av alt over angsten, den er veldig tydelig hos meg og jeg ble veldig mobbet for den. Jeg forstår at jeg må begynne med skammen jeg har rundt angsten, for angsten vil jo sannsynligvis være der i en eller annen grad. Kan jeg spørre hvordan du jobbet med skammen? Noe spesiell terapi du anbefaler og ikke anbefaler? Jeg er litt redd for å prøve behandling på nytt(om jeg noen gang får komme i behandling igjen) fordi noe av terapien har gjort meg verre. Takk igjen for at du tok deg tid til å svare ❤️

Anonymkode: 46590...11c

Jeg ble og mobber for angst/rødming. Har sikkert derfor en skam over meg selv oga det, i tillegg til at folk aldri har vist interesse, eller at jeg er god nok. At folk alltid har klaget over personligheten min eller hvordan jeg er. Rødmer bare jeg får oppmerksomhet, og har elendig selvtillit, selv om jeg har prøvd å jobbe med det. Men det virker umulig. Er 40 nå, og fortsatt sliter jeg med avvisning og at folk ikke setter pris på meg.

Anonymkode: 3856c...997

[AnonymBruker]

Hvorfor blir det ikke pratet mer om hvor bra trening er mot angst?

Trening kan hjelpe deg hvis du sliter psykisk.

Anonymkode: 1d900...a9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.6.2024 den 8.52):

Takk for svar! Jeg har ikke fått så mye kunnskap om det å leve med PF-en.. Hvordan går jeg frem for å lære meg dette? Jeg har blitt avsluttet hos behandler så jeg har ikke noen å gå til for informasjon. 

Anonymkode: 46590...11c

Har du hatt 15 behandlere og ikke fått noen kunnskap om dette så har du kastet bort tiden deres.. Og nå står du uten noen behandling. 

La meg gjette, nå først er du motivert til behandling - og ønsker å få noe ut av terapien

Anonymkode: fea7f...e4f