Kronisk syk, og ønsker meg noe støtte

[AnonymBruker]

Kjære internett, 

Jeg skriver fordi jeg trenger noe emosjonell støtte, tror jeg. Og jeg håper å kunne finne noe av det her. ❤️ 

Generelt synes jeg det er vanskelig å vite hva jeg trenger. Hva jeg trenger, hva jeg vil, hvem jeg er. Samtidig har jeg lært at det kommer med territoriet av kompleks PTSD og identitetsforstyrrelser, som er det jeg strever med i hverdagen. 

Hverdagen er preget av kronisk fatigue, også et helt vanlig symptom. Og det er på grunn av dette jeg vil skrive i dag. Jeg greier ikke å dele om hvordan jeg egentlig har det til noen rundt meg, så jeg vil dele litt her. I tillegg er jeg for tiden også så utslått at samtaler er vanskelig, og å holde hodet over vannet er nok. Samtidig trenger jeg å forsøke noe for å føle meg litt mer påkoblet "verden der ute". 

Jeg gjør "de riktige tingene". Følger opp behandling, spiser rett, trener, får dagslys. Forsøker å gjøre alt jeg kan for å være mindre rammet og å komme nærmere et liv med mer mening. Likevel tar det tid. Joda, det er naturlig får jeg høre, og jeg lover jeg skal holde på håpet, jeg skal fortsette, jeg kjenner fremgang og har troa på opplegget mitt. 

Men ... 

Jeg er så sliten. Jeg er så lei av å være begrenset. Jeg har jobbet med å slutte å sammenligne meg. Det handler egentlig ikke om at andre skal på ferie, eller går på tur, eller har en hund, eller hva enn de gjør som jeg er hindret fra. Det handler om at jeg føler meg enormt utilfreds i denne hverdagen. Livssorg kaller noen det, at livet ikke ble som man trodde. Jeg har sørget en del, avfunnet meg med at dette er mitt liv, aksepterer. Dette er noe annet. Det er en dyp kjedsomhet, og ensomhet, i denne hverdagen. Jeg vet at jeg ønsker mer. Jeg lengter etter mer, og noe annet.

Samtidig sliter jeg mye med at jeg ikke vet hva mer jeg vil. Det er som at stedet i meg der man ønsker seg ting, der man kjenner at man vil ting, er blitt varig rammet. For det føles ikke helt som da jeg var deprimert. Det er mer som at noe grunnleggende i meg, bak alle traumene, enten er blitt så ødelagt eller skjult, at initiativene ikke kommer lenger. Og for tiden har det nok også å gjøre med at jeg er så begrenset. Jeg pleier å si til meg selv at alle initiativ og impulser er en gave, fordi det er uvant, og det er et resultat av hard jobbing for å bli bedre. Samtidig kanskje det å være fysisk begrenset av fatigue, er litt som oppveksten, når jeg vet at hva jeg vil uansett ikke får "uttelling" så bare drukner det bort og slutter å komme. Det er liksom ikke vits å ville noe, fordi 99,9% av tilfellene er det ting jeg ikke greier nå. Ukas opplevelse var å drikke brus fra glassflaske ... som tross alt er noe. ❤️ 

Det siste jeg vil er å sutre. Livet er så tungt, for så mange, og det beste vi alle kan gjøre er å brette opp ermene og jobbe på den mest effektive måten vi finner. Jeg føler jeg gjør det. Og en del av det er å faktisk å være ærlig et eller annet sted, forhåpentligvis med noen som vil lytte, og gi noe positiv støtte. Jeg vil ikke sutre, men jeg vil begynne å være ærlig om hva jeg føler. 

Jeg tenker "jeg greier ikke mer", "jeg kan ikke gjøre dette lenger", "hva om det aldri blir bedre". Men jeg må gjøre dette lenger, jeg greier naturligvis mer, fordi jeg har overhodet ikke tenkt å gi opp, jeg har lagt det prosjektet på hylla. Og det kommer til å bli bedre, fordi det har det blitt frem til nå. Men det er et tungsinn her. Jeg vil forklare det med at for hver dag blir det på en måte bittelitt bedre, så en får mer håp, samtidig blir det hver dag en ekstra dag med for stor bør å bære, og derfor blir jeg også mer sliten, på et vis. Som at selv om børen letter, så får jeg belastningsskade av å ha bært for mye for lenge. 

En annen grunn til at jeg skriver er for å forkorte gapet jeg føler til andre mennesker. Som at jeg svever ute i universet, og jorden representerer "alle andre". Alle er så langt unna. 

Bedring tar så innmari lang tid! Og jeg strever med å være tålmodig, med å akseptere at dette er livet mitt nå. Jeg tror aksept er en nøkkel, men den er så innmari vanskelig av og til. Stadige runder der jeg må akseptere at ikke denne sommeren heller har jeg kommet lenger enn "hit". Jo, jeg har fremgang, men stadig er jeg kronisk syk. 

---

Mange ord her, og likevel kommer ord til kort for den daglige fortvilelsen som overmanner meg. 

Om du har lest alt, takk for at du lyttet ❤️ Og er det noen som har lignende erfaringer vil jeg gjerne forsøke å lytte til deg også. Mest av alt om noen er lenger fremme i løypa, noen ord om at det virkelig kan bli bedre hadde betydd så mye. Mest av alt tror jeg at jeg bare trenger et eller annet støttende, uten at jeg vet hva. Det gjorde godt å forsøke å bare skrive ærlig også. 

Anonymkode: a28d9...ec0

[AnonymBruker]

Jeg orket faktisk ikke lese alt. 🙈 Men anbefaler at du finner en pasientorganisasjon og tar kontakt med en likemann - for min fatigue er ikke lik din fatigue.

Når det kommer til at du ikke vet hva du vil anbefaler jeg at du prøver å gjøre litt av noe du vet du pleide å like, enten det er fargelegging eller pianospilling eller noe helt annet.

God bedring. ❤️

Anonymkode: d1fb2...8fb

[AnonymBruker]

1986: forgrepet av far

1986-19996: bror forgrep seg på kusine. Så dette i 1987, turde ikke si

2010: sa for første gang til annet menneske hva jeg husket, men sa "glem det, jeg vet ikke" fordi jeg ikke orket

2019: sa det til behandler. "Fikk" C-PTSD og uspesifisert disossiasjon

2020: 100% ufør

2022: delte hva jeg har opplevd med noen få, begynte å bryte mer med foreldre

2022: 50% jobb

2024:50% jobb. Har delt med "alle" hva som skjedde. Delt med foreldre om bror. "Friskemeldt" fra disossiasjon.

Lang vei. Slitsom vei. Min vei. Vit at din vei er verdt å gå. Vit at ditt liv har verdi.

 

Anonymkode: e5f13...cb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg orket faktisk ikke lese alt. 🙈 Men anbefaler at du finner en pasientorganisasjon og tar kontakt med en likemann - for min fatigue er ikke lik din fatigue.

Når det kommer til at du ikke vet hva du vil anbefaler jeg at du prøver å gjøre litt av noe du vet du pleide å like, enten det er fargelegging eller pianospilling eller noe helt annet.

God bedring. ❤️

Anonymkode: d1fb2...8fb

Hehe, det skjønner jeg, jeg ble helt utslått av å skrive det! 🙈 

Takk for det du leste likevel, og for forståelse og ønsker om god bedring. ❤️ 

TS

Anonymkode: a28d9...ec0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

1986: forgrepet av far

1986-19996: bror forgrep seg på kusine. Så dette i 1987, turde ikke si

2010: sa for første gang til annet menneske hva jeg husket, men sa "glem det, jeg vet ikke" fordi jeg ikke orket

2019: sa det til behandler. "Fikk" C-PTSD og uspesifisert disossiasjon

2020: 100% ufør

2022: delte hva jeg har opplevd med noen få, begynte å bryte mer med foreldre

2022: 50% jobb

2024:50% jobb. Har delt med "alle" hva som skjedde. Delt med foreldre om bror. "Friskemeldt" fra disossiasjon.

Lang vei. Slitsom vei. Min vei. Vit at din vei er verdt å gå. Vit at ditt liv har verdi.

Anonymkode: e5f13...cb0

❤️ Tårer i øynene, takk. Ofte føler jeg at dette livet ikke har verdi, at jeg ikke kommer frem, de ordene traff nå. 

Veldig lei meg for din lange, slitsomme vei. Og samtidig gir det meg håp. Blir så imponert og glad på dine vegne at du kan stå i  jobb og er friskmeldt fra dissosiasjon. Håper det fortsetter å gå riktig vei for deg. 

TS

Anonymkode: a28d9...ec0