Kjærlighetssorg og hvordan komme seg videre

[Ladekabel]

Drev på/ var sammen med ei i fire år frem til det tok slutt rundt nyttår 2022/23. Dette var ett forhold som aldri ble helt 100%, da det var mye usikkerhet knyttet til om det var noe som var «greit». Mye dum og umoden usikkerhet fra min side som f.eks at hun var noen år eldre, hadde barn og andre ting i den duren. Det med barn bundet nok mye i at jeg selv hadde en slem stefar i oppveksten, og følte meg veldig usikker på om jeg var skikket og klar til å håndtere det å være stefar for noen andre sine barn, da jeg vet hvilke følelser en dårlig stefar kan gi til barna.

En annen avgjørende faktor var at ho var sjefen min. herregud hvilket rabalder det ble blant noen av de andre på arbeidsplassen når de begynte å finne ut av det. Samt at det var overraskende mye fokus fra andre som ikke ble berørt av det på noen måte. Mye av det gjorde meg feig, sammen med å allerede være en person som er usikker på seg selv, så klarte jeg aldri å gi dette forholdet 100% og slippe ned guarden. Da skjønner jeg selvfølgelig godt at ho ble lei etter fire år og ville komme seg videre. Avslutningen ble vel heller ikke optimal, da hun vinglet mellom meg og en ny mann en periode. I frustrasjonen og kampen om å få henne tilbake, så sa jeg vel foran han nye og ho at jeg og ho hadde p*lt ganske nylig. Det var jo ærlig sagt, men egentlig så kunne jeg spart meg for det da det sikkert gjorde ting verre for ho i det nye forholdet. Det er ingen jeg ønsker mer godt i livet enn ho. Det er jo min skyld at ting ble som de ble. Dette førte vel til at han ikke tillater ho å ha noe kontakt med meg, og det er ikke sikkert ho vil heller. Og det er jo kanskje like så greit. 

Etter en oppvekst med vold mellom far og mor som jeg fikk se live før jeg begynte på barneskola som førte til en skilsmisse. Flytting og ny stefar som var en alkoholisert idiot som var voldelig og gjemte, ødelegga og kasta tingene mine. En mor som ikke gjorde noe med han eller situasjonen, og la vel meste av skylda over på meg og kalte meg dritt unge og sånn. Far var aldri tilstede i disse årene, noe som kanskje var greit etter det han gjorde mot mor. Det tok en 10-15 år før han begynte å ta litt mer kontakt igjen. Jeg flyttet ut hjemmefra på en dag da stefar var borte, for jeg kunne ikke bo der lenger. Flyttet på hybel selv om jeg bare Bodde15min unna skola. Da gikk jeg andre året på vgs. Samtidig ble jeg aldri inkludert blant jevnaldrende på det stedet stefaren bodde når vi flyttet dit, så det ble en del mobbing og var stort sett alltid alene. Hadde aldri besøk, ble aldri invitert med på noe, fikk heller aldri med meg noen på f.eks fotballbana, selv om jeg kunne høre på skolen dagen etter at de som bodde nærmest meg eller de jeg hadde spurt hadde vært på fotballbana allikevel. Pluss mye mer greier som har skjedd i oppvekst… i løpet av oppveksten gikk jeg fra i følge det jeg har hørt å være litt utadvendt og sånn til å bli en stille og inneslutta person som så vidt turte å prate. 
 

Det som gjorde ho så fantastisk var at ho tok meg i mot for akkurat den jeg er, hørte på meg og viste tydelig at ho hadde trua på meg. Og etter å ha fått alle av det som skal være de næreste relasjonene ødelagt av f-skap, så var det en fryktelig god følelse. I løpet av de åra fikk ho meg til å åpne meg mer opp igjen og gitt meg litt mer trygghet. Ho ga meg kjærlighet som jeg ikke hadde opplevd siden jeg var 5/6 år, og det husker men knapt, så det var godt å få etter 20/21år. Hun har betydd så mye for meg og min utvikling, og at det per nå virker helt jævlig og aldri kanskje skulle få ha noe kontakt med ho igjen. Skjønner at jeg kanskje setter ho på en pidestall, og at det sikkert finnes andre like bra damer der ute, men etter alt som har skjedd igjennom livet, så ble det der veldig spesielt for min del. 
 

Jeg har truffet noen damer selv etterpå, men hver gang så går det ikke. Klarer ikke å kjenne ett snev av følelsene hun ga meg, og begynner bare å tenke på hun… Dette er dritt og plagsomt, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det? Det er jo bare ca 1.5 år siden, så det er kanskje ikke lenge nok? Hva gjorde andre her for å komme videre? Hvordan komme ut av kjærlighetssorgen? 

[AnonymBruker]

Høres ut som problemet ikke egentlig er kjærlighetssorg, men oppveksten din. Har du fått noe hjelp for den? 

Anonymkode: fc474...08a

[Ladekabel]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Høres ut som problemet ikke egentlig er kjærlighetssorg, men oppveksten din. Har du fått noe hjelp for den? 

Anonymkode: fc474...08a

Ja, ho var den jeg snakket med det om og jeg følte trygghet og at ho brydde seg når jeg snakket om det. Så det er noe jeg også savner. Har ingen andre nære å snakke med det om. Har prøvd å snakket med to ulike psykologer, men føler det blir en for kunstig setting. De er jo «bare» på jobb, så det føles bare overfladisk og tilknyttningsløst for min del. Det betyr mye mer om noen mer «vanlige» enn en psykolog faktisk viser støtte, omsorg og forståelse og har en klem. Jeg føler meg mye mer sett og forstått da.

[AnonymBruker]

Hei, 

Så vondt å høre om oppveksten din. Sånn skal ingen barn ha det. Det burde aldri skjedd. ❤️ 

Jeg tenker at 1,5 år egentlig ikke er så lenge, og at det eneste du kan gjøre er å fortsette å date. Og ikke minst å jobbe med deg selv imens, eller før du dater mer. Du vil ikke komme i en lignende situasjon igjen, og så angre på at du ikke gjorde mer for å bearbeide tingene dine, fordi du ender med å ødelegge for deg selv igjen. 

Dette med at psykologer er betalt for å lytte, og at det ikke blir det samme, det er helt sant. Og på mange måter er det faktisk også bedre, eller det kan være. Med en psykolog kan de bruke teknikker og de fokuserer hundre prosent på deg, det er ikke et annet menneske med sine ønsker og behov der også. Det er jo heller ikke en fremtidig partner sin oppgave å reparere dine sår fra din barndom. 

Jeg har en litt lignende erfaring som deg. Da jeg var 26 møtte jeg en fantastisk mann, han elsket meg på en måte jeg aldri hadde opplevd før. Jeg vokste opp med vold og omsorgssvikt, og det at noen likte meg, ville ha meg, var interessert i meg, det var jo helt fantastisk. Jeg begynte å blomstre på en måte jeg ikke hadde gjort før, og jeg elsket den nye versjonen av meg. Den jeg kunne være fordi noen viste at de likte meg. Jeg var også innmari usikker, og skapte mye drama. Han orket etter noen år ikke mer og vi slo opp. Jeg gikk tilbake i skallet mitt, jeg savnet den jeg var sammen med ham. Jo, jeg savnet ham, men også den jeg hadde vært. Og etter mye selvransakelse innså jeg at det var faktisk mest meg jeg savnet. Jeg savnet den jeg hadde vært som følge av å få litt "næring". Ikke bare han, men det det gjorde med meg. Og jeg innså at dette kunne jeg faktisk gi meg selv. 

En annen refleksjon jeg innså var at jeg i mange år både før, mens og etter jeg var med han, hadde tenkt at et annet menneske skulle bevise meg at jeg var verdt å elske, nærmest "redde meg". Det har jeg Innsett er en hollywood-fantasi som absolutt ikke er sann. Ingen mennesker kan reparere dype sår og traumer. Det må man gjøre hos profesjonelle. Og jeg tenker nå at jeg unner meg selv og min fremtidige partner at jeg er sunn og frisk, slik at vår felles kjærlighet kan få blomstre, og ikke at jeg gjør meg avhengig av noen andre. 

Håper du kan være god mot deg selv, og få deg selv til å føle deg sett og forstått i tiden fremover! 

Anonymkode: 42cfb...bed

[AnonymBruker]

Ladekabel skrev (6 timer siden):

Ja, ho var den jeg snakket med det om og jeg følte trygghet og at ho brydde seg når jeg snakket om det. Så det er noe jeg også savner. Har ingen andre nære å snakke med det om. Har prøvd å snakket med to ulike psykologer, men føler det blir en for kunstig setting. De er jo «bare» på jobb, så det føles bare overfladisk og tilknyttningsløst for min del. Det betyr mye mer om noen mer «vanlige» enn en psykolog faktisk viser støtte, omsorg og forståelse og har en klem. Jeg føler meg mye mer sett og forstått da.

Det er et litt vel stort ansvar å legge på en partner at de også skal være psykologen din. Du burde virkelig gå i behandling, og jobbe med dine problemer, det er det man har profesjonelle til.

Anonymkode: 08b66...a9f

[Handful]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei, 

Så vondt å høre om oppveksten din. Sånn skal ingen barn ha det. Det burde aldri skjedd. ❤️ 

Jeg tenker at 1,5 år egentlig ikke er så lenge, og at det eneste du kan gjøre er å fortsette å date. Og ikke minst å jobbe med deg selv imens, eller før du dater mer. Du vil ikke komme i en lignende situasjon igjen, og så angre på at du ikke gjorde mer for å bearbeide tingene dine, fordi du ender med å ødelegge for deg selv igjen. 

Dette med at psykologer er betalt for å lytte, og at det ikke blir det samme, det er helt sant. Og på mange måter er det faktisk også bedre, eller det kan være. Med en psykolog kan de bruke teknikker og de fokuserer hundre prosent på deg, det er ikke et annet menneske med sine ønsker og behov der også. Det er jo heller ikke en fremtidig partner sin oppgave å reparere dine sår fra din barndom. 

Jeg har en litt lignende erfaring som deg. Da jeg var 26 møtte jeg en fantastisk mann, han elsket meg på en måte jeg aldri hadde opplevd før. Jeg vokste opp med vold og omsorgssvikt, og det at noen likte meg, ville ha meg, var interessert i meg, det var jo helt fantastisk. Jeg begynte å blomstre på en måte jeg ikke hadde gjort før, og jeg elsket den nye versjonen av meg. Den jeg kunne være fordi noen viste at de likte meg. Jeg var også innmari usikker, og skapte mye drama. Han orket etter noen år ikke mer og vi slo opp. Jeg gikk tilbake i skallet mitt, jeg savnet den jeg var sammen med ham. Jo, jeg savnet ham, men også den jeg hadde vært. Og etter mye selvransakelse innså jeg at det var faktisk mest meg jeg savnet. Jeg savnet den jeg hadde vært som følge av å få litt "næring". Ikke bare han, men det det gjorde med meg. Og jeg innså at dette kunne jeg faktisk gi meg selv. 

En annen refleksjon jeg innså var at jeg i mange år både før, mens og etter jeg var med han, hadde tenkt at et annet menneske skulle bevise meg at jeg var verdt å elske, nærmest "redde meg". Det har jeg Innsett er en hollywood-fantasi som absolutt ikke er sann. Ingen mennesker kan reparere dype sår og traumer. Det må man gjøre hos profesjonelle. Og jeg tenker nå at jeg unner meg selv og min fremtidige partner at jeg er sunn og frisk, slik at vår felles kjærlighet kan få blomstre, og ikke at jeg gjør meg avhengig av noen andre. 

Håper du kan være god mot deg selv, og få deg selv til å føle deg sett og forstått i tiden fremover! 

Anonymkode: 42cfb...bed

Dette ❤️