Sørger over barselstiden

[AnonymBruker]

Er det flere som «sørger» over barselperioden sin?

 

jeg hadde egentlig gledet meg til å få barn men det ble ikke som jeg trodde det skulle bli i det hele tatt.

 

vi flytta til gokk og tenkte vi bare skulle kjøre steder. Men babyen vår fikk kolikk og skrek bare i bilen. Var hjemme og nesten ikke ut av huset de første 6 månedene. Når det begynte å roe seg fikk jeg fødselsdepresjon og slet med angst. Det ga seg etterhvert men da hadde de i barselgruppa allerede begynt å dra tilbake på jobb og jeg måtte da kjøre langt for å finne åpen barnehage. Oppi det hele ble vi så mye syke at når vi trodde fikk rutiner og flyt forsvant de like fort de kom. 
 

nå er datteren min 1 år og vi har enda ikke fått noen faste venner og de vi kjenner har allerede sine barn i barnehagen. Nå som vi endelig kan sosialisere med andre uten skrik og sykdom er alle åpne barnehager og barnetreff stengt og venner reist på ferie. Mannen er på jobb hele dagen. Så jeg sitter her med datteren min å angrer på hele dette første året, at det har vært så ensomt og tungt. I tillegg fikk jeg pryl av helsesykepleier nylig om at datteren min er skeptisk til folk - at jeg ikke har sosialisert henne nok med andre. 
 

det ser liksom ut som at de vi kjenner får alt til så bra og har etablert seg så godt med barnehage og leketreff. 
 

jeg syns ikke synd på meg selv, men jeg er bare veldig Lei meg for at vi ikke klarte å få til det samme som de rundt oss… det er ikke Sunt å sammenligne oss med andre.. men dette året har vært skikkelig drit. 
 

er det flere som syntes det første året var tungt?

Anonymkode: f41d9...0b3

[AnonymBruker]

Jeg skjønner akkurat hva du mener. Kjenner også på en sorg over barseltiden. Jeg fikk fødselsdepresjon og baby hadde kolikk. Hele de 3-4 første månedene er bare et svart hull. Det verste er at jeg nesten ikke har bilder av han en gang fra den tiden. Har en eneste video av min nyfødte. Selv husker jeg knapt annet enn svarte tanker og at jeg gikk på automatikk. Det er vondt å tenke på at jeg ødela første tiden med gutten min på å være deprimert.

Vi begynte på babysang da han var 4 mnd og hadde en fantastisk barselgruppe. De treffene står som lyspunkter fra den tiden.

Hele første året var tungt. Men, så løsnet det! Baby begynte å sove gjennom natten og jeg fikk mer energi. Jeg kom meg ut av depresjonen og begynte å glede meg over de små tingene i stede for å lengte etter alt jeg hadde planer om.

Du kommer dit du også, men det tar litt tid. Nå er det sommer og det er fint å ta med den lille ut. La barnet ditt utforske og la deg undre over maur, blomster, kvist og kvast sammen med h*n! Kanskje treffer dere en hyggelig mamma eller pappa med sin lille på lekeplassen. Vi treffer ihvertfall folk ute overalt, men bor i byen da.

Min er snart 2 nå og en fantastisk herlig gutt! Vi har det så mye gøy sammen! 😄

 

Anonymkode: c3a7d...f99

[AnonymBruker]

Jeg fikk et barn senhøsten 2019, som først lå 3 måneder på nyfødtintensiven og så da vi kom hjem igjen gikk det bare noen få uker før hele landet ble korona-stengt. Ikke bare fikk jeg ikke vært med på åpen barnehage eller leketreff eller barselgruppe eller noe - vi fikk "gleden" av å være hjemme døgnet rundt uten å kunne dra på butikken engang, med en baby med masse startvansker, samtidig som jeg drev hjemmeskole for storesøsken. Barnet fikk ikke engang de planlagte oppfølgingene på sykehuset, fordi alle ressurser gikk til korona... og barnet vårt var ekstremt undervektig, kastet opp mange ganger om dagen, og sov aldri mer enn 3 timer i strekk. I 2 år. 

Bare for å dele at det kunne vært ENDA verre. 

Anonymkode: 04187...fce

[fru Alving]

Kjære deg. Det er veldig veldig veldig mange som opplever at det første året med barn blir alt annet enn det de så for seg🥰 Du er ikke alene om å kjenne på vanskelige følelser knyttet til overgangen det tross alt er å bli en familie med barn.

Jeg tror ikke andre får til alt så bra, og det er i hvert fall ikke for sent å få venner og nettverk. Barnet ditt er ett år og alt er fremdeles mulig. Tror det er viktig at dere bor et sted der dere trives, har venner og kan finne en tilhørighet. Skal ikke barnet starte i barnehage om litt? Da vil det og bli mer sosialisert.

[AnonymBruker]

Spesiell kommentar fra helsesykepleier. Mange barn er skeptiske av natur. Jeg har "korona-barn" som var omtrent helt isolert (dette var før folk var vaksinert/fullvaksinert) og ungen min var supersosial. Det er bare personligheten. Sånn ellers vet jeg at barseltiden er skikkelig dritt og et slags grusomt mareritt for mange, meg selv inkludert. Det er vel stort sett bare de som har rolige sovebabyer som har en flott barseltid, eventuelt de som får masse hjelp og avlastning. Vi som har lite hjelp (inkluderer fra barnefar) og en krevende unge som sover dårlig + kanskje egne fysiske plager har det rett og slett ikke så fint i barseltiden. Det er vel noe man fortrenger litt i ettertid, når livet har blitt lettere.

Anonymkode: f9e7b...d39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg fikk et barn senhøsten 2019, som først lå 3 måneder på nyfødtintensiven og så da vi kom hjem igjen gikk det bare noen få uker før hele landet ble korona-stengt. Ikke bare fikk jeg ikke vært med på åpen barnehage eller leketreff eller barselgruppe eller noe - vi fikk "gleden" av å være hjemme døgnet rundt uten å kunne dra på butikken engang, med en baby med masse startvansker, samtidig som jeg drev hjemmeskole for storesøsken. Barnet fikk ikke engang de planlagte oppfølgingene på sykehuset, fordi alle ressurser gikk til korona... og barnet vårt var ekstremt undervektig, kastet opp mange ganger om dagen, og sov aldri mer enn 3 timer i strekk. I 2 år. 

Bare for å dele at det kunne vært ENDA verre. 

Anonymkode: 04187...fce

Det høres tungt ut, men hvorfor måtte påpeke at du hadde det ENDA verre enn TS? Hun vet nok selv at andre kan ha det verre, men gjør ikke hennes opplevelse av situasjonen noe bedre.

TS: skjønner at det er kjipt å føle på. Men snart er det vel oppstart i barnehage for deres barn også? + at du har såå mye fint å se frem til med en 1 og 2-åring også. Fortiden får du jo ikke gjort noe med, men prøv å glede deg over tiden nå og alt det fine du har fremover  

Anonymkode: ca2b7...26f

[AnonymBruker]

Så synd at barseltiden var tung, jeg hsr 3 barn og yngste er 18 mnd, og kjenner meg litt igjen i situasjonen å bli «fanget» i hjemmet og det er vondt og kjedelig.

skal barnet ditt begynne å barnehage nå til høsten? 

 

Anonymkode: 7921d...121

[AnonymBruker]

Det første året kan være veldig tungt for mange.  Jeg kan trøste deg med at det vil bli bedre. Barn blir større og mer modne og selvstendige. Vi fikk også flere venner gjennom barna og det var herlig å kunne være sosial med folk som også har barn på samme alder slik at alle har noen å være sammen med når vi treffes. 

Anonymkode: 76ae4...a2b

[AnonymBruker]

Jeg hatet barselpermisjonen. Koronabarsel. Eneste lyspunkt var at jeg jobbet deltid og fikk litt sosialisering av det, og at vi reiste litt. Men selv reisingen ble fullt av stress fordi vi måtte være så rigide på luftveissymptomer. 

Hadde i tillegg et barn som nesten ikke sov på dagtid, så det ble så utrolig intenst. Blid og fornøyd, men aldri fred. Holdt på å bli gal tilslutt, og fikk skikkelige angstsymptomer. Føltes som jeg ble kvalt. 

Jeg skal ikke ha flere barn, jeg nekter å sette meg selv i den situasjonen igjen. 

Anonymkode: 42515...bb6

[AnonymBruker]

Først av alt, drit i helsesykepleieren! Min yngste har vært innom alt av åpne barnehager i byen her siden han var 7 måneder gammel, han er nå 15 måneder og akkurat like skeptisk til nye mennesker. Og takk for det, da er han lettere å kidnappe 🤭 Han trenger litt tid til å bli kjent med folk, så enkelt er det.. 

Barseltid og mammaperm er ofte ikke helt det man så for seg. Ene min var koronabarn, så alle de åpne barnehagene stengte da vi skulle dit. Vi skulle utsette barnehagestart til han var 18 måneder, men han begynte da han var 14 måneder, siden alle vi sosialiserte med begynte i barnehage og alt annet sosialt var stengt.. 

Ene barnet mitt sov de første 7 månedene av sitt liv, men utelukkende på meg, til nød i sjal. Men aldri i vogn. Jeg så uendelig mye tv det halvåret….. 

Det å ha barn er så mye mer enn permisjonstiden! Dere blir kjent med flere folk, særlig hvis datteren skal i barnehage, og da går det an å sosialisere mer. Det blir også mer og mer gøy etterhvert som ungen lærer mer, og kommuniserer. 

Og hvis du får flere barn, så kan du jo prøve å gjøre noe annerledes? Kolikk og depresjon og angst får man ikke gjort så mye med, de to siste kan man være obs på og prøve å forebygge så mye som mulig mot, men man kan gå inn i det med en annen holdning. Kanskje ikke tenke at dette blir et flott år med barselgruppa på kafe med søte små babyer i vogn, eller masse sosialt, eller hva nå enn man så for seg. Men kanskje mer ta det som det kommer. Det hjalp meg veldig da jeg bare var stuck med en baby som brølte hver gang han ikke lå i armene mine. Han er forøvrig en veldig fin og selvstendig fyr på snart 4 i dag, og hvis man treffer ham i dag er det ingen som hadde trodd at han bare sov de første månedene av sitt liv 🤭 

Aksepter at det ble som det ble, du gjorde så godt du kunne, og så ser du framover heller. Og gjør så godt du kan med det du har å jobbe med 😊

Anonymkode: 029ec...ca2

[AnonymBruker]

Det ble ikke som forventet her, heller. Fant ut at jeg var gravid rett før alt koronastengte. Helsestasjonene satte ikke opp barselgrupper og vi ble ikke kjent med noen.  Åpen bhg var også stengt og det ble ikke noen babysang. Litt trist. 
 

 

Anonymkode: ed943...5bd

[AnonymBruker]

Jeg kjenner også en sorg over barseltiden. Mitt barn hadde også kolikk og var innlagt på sykehus en periode. Jeg tror kanskje jeg sov to timer i døgnet det første halvåret. 

Det ble heller ikke bedre av at jeg hadde venninner som hadde relativt enkle "sovebabyer" uten kolikk. Kontrasten ble så stor.

Jeg utviklet sterk angst og siden depresjon. Det siste ble ikke minst verre av at relasjonen til barnefar ble langt mer krevende enn jeg kunne ane.

Så ja, jeg kjenner et tap og en sorg over denne perioden i livet mitt. Heldigvis er det blitt langt bedre nå som han er større, men han sover fortsatt mye mindre enn mine venners jevnaldrende. Men nå får jeg opptil 7 timers søvn enkelte netter. Helt fantastisk!

Anonymkode: 218b6...2e2

[AnonymBruker]

Hvorfor er folk så redd for å ta igjen med helsesykepleiere? De har ingen rett til å gi pryl, da gis det pryl tilbake. 

Anonymkode: dbae1...86c