Grunnleggende lav selvfølelse - Hvordan påvirker det forholdet

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold der hun har helt grunnleggende lav selvfølelse. Dette medfører stor ustabilitet følelsesmessig med et liv som nærmest er en rollecoaster. Vårt samliv styres nesten helt av hennes «dag» . Om hun har en dårlig dag så er det angst, nevrotisme, paranoia, temperement…Angrep på meg, krangling, mistro, overtenking osv..På en god dag er himmelen skyfri og livet en glede. Dette varer maks et par dager, også er det full krise. 
 

Jeg elsker henne, men det er svært krevende å leve slik så jeg ville bare høre om noen andre har noen erfaringer, tips, gode vinklinger osv?

Hun er ikke utredet for noe, og ønsker heller ikke hverken utredning, hjelp eller samtaler osv. Hun erkjenner ikke de tingene jeg tar opp her så det er også en kilde til frustrasjon hos begge. Jeg prøver å få fram at kanskje vi må prøve å ta tak i det, mens hun ikke ser seg selv og mener at hun er innenfor normalen.

Takk for svar til den som bidrar 😀

Anonymkode: aa109...eec

[AnonymBruker]

Tenker at det er mye som er mulig å leve med, så sant den det gjelder erkjenner det og har forståelse for at det kan være krevende for den andre. Hvis hun ikke kan forstå at det er noe belastende ved hennes svingninger eller engang gå med på at det er svingninger, da blir det jo utelukkende ditt prosjekt å lære deg å leve med det...

Hos oss så har han det med å bli sint og frustrert når det er hektisk og ting ikke går etter planen (hans, som han kanskje ikke har kommunisert til meg engang). Hadde han ikke SETT problemet og ønsket å jobbe med det og kommunikasjonen vår sånn at vi kan prøve å unngå dårlig stemning, da hadde jeg ikke orket å være sammen med han mer.

Anonymkode: 9efdb...3e3

[AnonymBruker]

Alder? Prevensjon? Fått barn? Her spiller mye inn. Hormoner hos kvinner endrer seg fra dag til dag. Dette er med på og styre humøret.  Hvordan var oppveksten? Har hun jobb, venner, familie? Hobbyer? Trener hun? Hvordan er du mot henne? Snakker du mye om fortiden å kommenterer/nevner andre damer? Her vet vi for lite til å konkludere hva som kan hjelpe for deres forhold.

Anonymkode: 9f5c3...3ab

[T-AA]

Dersom dere ikke allerede har barn sammen så er det bare å gå videre.

[AnonymBruker]

Nei, dette hadde jeg aldri orket, samme hva du mener årsaken kan være.

Anonymkode: 8aff0...b0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Alder? Prevensjon? Fått barn? Her spiller mye inn. Hormoner hos kvinner endrer seg fra dag til dag. Dette er med på og styre humøret.  Hvordan var oppveksten? Har hun jobb, venner, familie? Hobbyer? Trener hun? Hvordan er du mot henne? Snakker du mye om fortiden å kommenterer/nevner andre damer? Her vet vi for lite til å konkludere hva som kan hjelpe for deres forhold.

Anonymkode: 9f5c3...3ab

Klart hormoner kan spille inn. Noen kvinner har til og med PMDD. Men de aller fleste klarer likevel å la være å behandle mannen sin som beskrevet i HI.

Anonymkode: 9efdb...3e3

[Virrevirrevapp]

Hadde krevd at hun fikk utredning. Dette er mye mer enn bare lav selvfølelse...

[AnonymBruker]

Trådstarter..

Vi er gift, har barn i skolealder. Hennes helse er bra, hun trener og går ikle på noe prevensjon osv

Det er et godt poeng med at hun selv ikke erkjenner problemene; for det er virkelig problemer. Hun er fryktelig intens og aggresiv til tider. Hun hevder å ha god selvtillit og det skal sies at hun alltid har sine grunner. Det jeg mener er at det alltid er andres feil. Hadde du bare…, eller ho eller gjorde…Det er også vanskelig å se når de gode dagene kommer. Det vet jeg ikke før jeg kommer hjem fra jobb da jeg drar før henne. Så jeg kan komme hjem til krigshumør eller solskinn. Eller, det kan skje en hendelse eller noe blir sagt på en feil måte også er det eksplosjon. Jeg har merker at det ofte kan være i de tilfellene der hun får korreksjon, kritikk eller at noen påpeker noe som har med henne å gjøre. Det er derfor jeg tenker at den grunnleggende selvfølelsen er lav. Så fort det er noe som gjelder henne så er det lett eksplosjon

Jeg skal prøve å google litt på det å erkjenne det for seg selv. 

 

Andre innspill! eller kommentarer?

spørsmål?

Anonymkode: aa109...eec

[AnonymBruker]

I og med at dere har barn sammen vil jeg si det er avgjørende at hun mottar profesjonell hjelp! Å eksplodere og følelsen av at du må gå på eggeskall regnes som  psykisk vold. Jeg har selv vokst opp med en mer med slik oppførsel, og kan si at hadde ikke mine foreldre blitt skilt så hadde jeg enten vært alvorlig syk eller ikke i livet i dag. Jeg har fått senskader etter oppførselen til min mor, og er delvis ufør i dag. Så dette må du/dere gjøre noe med.

Anonymkode: ae803...216

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Trådstarter..

Vi er gift, har barn i skolealder. Hennes helse er bra, hun trener og går ikle på noe prevensjon osv

Det er et godt poeng med at hun selv ikke erkjenner problemene; for det er virkelig problemer. Hun er fryktelig intens og aggresiv til tider. Hun hevder å ha god selvtillit og det skal sies at hun alltid har sine grunner. Det jeg mener er at det alltid er andres feil. Hadde du bare…, eller ho eller gjorde…Det er også vanskelig å se når de gode dagene kommer. Det vet jeg ikke før jeg kommer hjem fra jobb da jeg drar før henne. Så jeg kan komme hjem til krigshumør eller solskinn. Eller, det kan skje en hendelse eller noe blir sagt på en feil måte også er det eksplosjon. Jeg har merker at det ofte kan være i de tilfellene der hun får korreksjon, kritikk eller at noen påpeker noe som har med henne å gjøre. Det er derfor jeg tenker at den grunnleggende selvfølelsen er lav. Så fort det er noe som gjelder henne så er det lett eksplosjon

Jeg skal prøve å google litt på det å erkjenne det for seg selv. 

 

Andre innspill! eller kommentarer?

spørsmål?

Anonymkode: aa109...eec

Jeg vil tro hun er vokst opp med å få mye kritikk, lite validering av følelser og generelt fått lite emosjonell støtte. Hun må helt klart få hjelp med denne reguleringen. Hvis hun overhodet ikke er klar over eller ønsker å ta ansvar for oppførselen sin hadde jeg gått 

Anonymkode: d03b5...efb

[Bigote]

2 hours ago, T-AA said:

Dersom dere ikke allerede har barn sammen så er det bare å gå videre.

Syntes du ikke barna burde skånes for dette også???

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Men er ikke ofte jeg har det slik. Jeg trur det er i forhold til menstrasjon. Har fulgt menstruasjonen min ei god stund no. Og det kommer noen dager før jeg skal ha mensen. Men som sagt. Dette er bare en til to dager i mnd jeg er slik. Jeg er bevist på det nå. Og prøver å kontrollerer det. Var værre før når jeg ikke var obs på det. Jeg trur i din situasjon så er det mye mer enn bare hormoner og selvtillit. Jeg er heller ikke god på å mota kritikk. Jeg får hjertebank og kjenner jeg blir rød i kinnene. Men jeg eksploderer ikke. Men jeg trekker meg unna. Så jeg trur det kan være noe som hun skal utredes for. For det er helt sikkert ikke lett for henne heller. Du må bare sette ned foten og si at her må vi søke hjelp. 

Anonymkode: a33de...62e

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg igjen i din kone, med det unntak at for meg er sinnet og skylden rettet mot meg selv og ikke andre. Uansett har det gitt oss mange utfordringer oppigjennom som par, og ære være mannen min for at han har holdt ut.

For meg spiller syklus veldig inn: har PMDD, og den er verst når jeg ikke går på hormonprevensjon. Dessverre så gjør hormonprevensjon at jeg blir jevnt over deprimert og mister sexlysten, så føler jo at jeg må velge mellom pest eller kolera.

Jeg har også traumer fra barndommen, noe jeg måtte bli 30 år for å innse. Har jobbet med dette av og på i flere perioder, og føler at intellektuelt har jeg forsonet meg med det, men kroppen husker og mine automatiske reaksjonsmønstre er vanskelig å endre.

Det høres ut som du har en vond hverdag, og det er krevende når den andre ikke vil innrømme at det er et problem. I ditt tilfelle ville jeg skrevet ned noen punkter også tatt det opp med henne i fredstid. Få fram at du er på hennes lag, men at det er for krevende for deg å være i dette forholdet dersom hun ikke ønsker å snakke om det. Husk at hvis den ene parten føler at det er et problem, så ER det et problem. Da er det avgjørende at den andre klarer å være lyttende og åpen for innspill. Jeg håper du klarer å få henne med i parterapi, for oss har det vært livreddende for forholdet! Familievernkontoret kan være en fin plass å starte ❤️

Anonymkode: faa34...8df

[AnonymBruker]

Høres slitsomt ut. 

Jeg er selv i den kategorien med lavt selvbilde, ADHD, angst, og humøret påvirkes veldig av hormoner.  

Men jeg vet om det og jobber med det daglig.  Om jeg har "utbrudd " ser jeg det ofte selv og ber om unnskyldning. 

Mannen er også veldig tålmodig,  og vippes ikke av pinnen, så da blir det veldig tydelig for meg når jeg har gått over streken.  

Har vært sammen med noen som hadde det litt som din kone, og ikke erkjente det. Det var ikke noe gøy, og fryktelig slitsomt. Man går på barnåler hele tiden rundt dem, for å unngå triggere. Mine utfordringer Lom også sterkere til utrykk da. Det fungerte ikke i lengden.

Så lenge hun ikke ser seg selv er det vanskelig å kunne gjøre endringer. 

Anonymkode: c4a55...ca7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er i et forhold der hun har helt grunnleggende lav selvfølelse. Dette medfører stor ustabilitet følelsesmessig med et liv som nærmest er en rollecoaster. Vårt samliv styres nesten helt av hennes «dag» . Om hun har en dårlig dag så er det angst, nevrotisme, paranoia, temperement…Angrep på meg, krangling, mistro, overtenking osv..På en god dag er himmelen skyfri og livet en glede. Dette varer maks et par dager, også er det full krise. 
 

Jeg elsker henne, men det er svært krevende å leve slik så jeg ville bare høre om noen andre har noen erfaringer, tips, gode vinklinger osv?

Hun er ikke utredet for noe, og ønsker heller ikke hverken utredning, hjelp eller samtaler osv. Hun erkjenner ikke de tingene jeg tar opp her så det er også en kilde til frustrasjon hos begge. Jeg prøver å få fram at kanskje vi må prøve å ta tak i det, mens hun ikke ser seg selv og mener at hun er innenfor normalen.

Takk for svar til den som bidrar 😀

Anonymkode: aa109...eec

Slå opp. Jeg var den dama og jeg ødela nesten den fine eksen min med denne oppførselen. Jeg hadde alvorlige traumer fra oppveksten jeg ikke hadde bearbeidet og heller ikke forsto omfanget av, nå 20 år senere er jeg voksen og en helt annen person, jeg vet jeg ikke kunne noe for det den gangen, men jeg tenker tilbake og synes ufattelig synd på ham pga mitt ekstreme behov for kjærlighet og nærhet, og like stor redsel for det. I hate you, don't leave me. 

Hun trenger hjelp, og du trenger avstand. 

Anonymkode: 50744...395

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Trådstarter..

Vi er gift, har barn i skolealder. Hennes helse er bra, hun trener og går ikle på noe prevensjon osv

Det er et godt poeng med at hun selv ikke erkjenner problemene; for det er virkelig problemer. Hun er fryktelig intens og aggresiv til tider. Hun hevder å ha god selvtillit og det skal sies at hun alltid har sine grunner. Det jeg mener er at det alltid er andres feil. Hadde du bare…, eller ho eller gjorde…Det er også vanskelig å se når de gode dagene kommer. Det vet jeg ikke før jeg kommer hjem fra jobb da jeg drar før henne. Så jeg kan komme hjem til krigshumør eller solskinn. Eller, det kan skje en hendelse eller noe blir sagt på en feil måte også er det eksplosjon. Jeg har merker at det ofte kan være i de tilfellene der hun får korreksjon, kritikk eller at noen påpeker noe som har med henne å gjøre. Det er derfor jeg tenker at den grunnleggende selvfølelsen er lav. Så fort det er noe som gjelder henne så er det lett eksplosjon

Jeg skal prøve å google litt på det å erkjenne det for seg selv. 

 

Andre innspill! eller kommentarer?

spørsmål?

Anonymkode: aa109...eec

Ser nå at dere er gift og har barn... hun må slutte å peke fingeren på alle andre og se dit det faktisk gjør vondt og er sårbart, i henne. Ellers fungerer det ikke i lengda, dette egoet vil ødelegge alt. 

Anonymkode: 50744...395

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått siden hun tydeligvis ikke gidder å ta ansvar og gå og få en utredning. Jeg kan tolerere mye, men når den andre personen ikke engang gidder å prøve å bli bedre er det over.

Anonymkode: f3507...f6d

[Baktus2024]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er i et forhold der hun har helt grunnleggende lav selvfølelse. Dette medfører stor ustabilitet følelsesmessig med et liv som nærmest er en rollecoaster. Vårt samliv styres nesten helt av hennes «dag» . Om hun har en dårlig dag så er det angst, nevrotisme, paranoia, temperement…Angrep på meg, krangling, mistro, overtenking osv..På en god dag er himmelen skyfri og livet en glede. Dette varer maks et par dager, også er det full krise. 
 

Jeg elsker henne, men det er svært krevende å leve slik så jeg ville bare høre om noen andre har noen erfaringer, tips, gode vinklinger osv?

Hun er ikke utredet for noe, og ønsker heller ikke hverken utredning, hjelp eller samtaler osv. Hun erkjenner ikke de tingene jeg tar opp her så det er også en kilde til frustrasjon hos begge. Jeg prøver å få fram at kanskje vi må prøve å ta tak i det, mens hun ikke ser seg selv og mener at hun er innenfor normalen.

Takk for svar til den som bidrar 😀

Anonymkode: aa109...eec

Utredes for bipolar, kanskje... rusrelaterte stemninslidelser, you name it..det kan være mye innenfor det feltet..

[AnonymBruker]

Hei TS, 

jeg har dessverre ingen råd til hvordan dette kan bli bedre. Jeg hadde en kjæreste som var veldig lik det du beskriver. Forskjellen her var at hun var veldig klar over dette selv, og gikk jevnlig til psykolog og tok antidepressiva. Når vi ble kjent, så tok hun meg med storm. En helt fantastisk energi som jeg falt pladask for. Jeg tenkte jeg skulle klare å takle dette, og siden hun var fikk hjelp så trodde jeg også dette var noe som ville endre seg. Dessverre hadde jeg rett, det endret seg, men til det verre. 
 

Jeg forstår at du er veldig glad i denne damen, men ikke tro at du kan fikse henne. Om du skal bli værende med henne, så tror jeg du må finne en måte å takle henne på som funker for deg. Jeg måtte gi tapt. I ettertid har jeg tenkt flere ganger at jeg har møtt min kone, men hun var gal. Håper virkelig hun finner ut av det

Anonymkode: cd908...da3

[AnonymBruker]

Har du vurdert samtaler for din egen del? For å få et klarere bilde på hele situasjonen. 

Jeg har det man kaller for utrygg tilknytning og grunnleggende mistillit, i tillegg til ptsd.Det påvirker naturligvis samlivet med mannen min. Jeg er i konstant beredskap, på vakt og sliter meg selv ut. Når kroppen er overbelastet kan jeg bli som du beskriver din kone. Vi har gått i terapi sammen og har funnet strategier for å forebygge og håndtere slike situasjoner. I tillegg har min mann vært i terapi selv for å lære seg å forstå mekanismene som ligger bak,så han ikke tar det personlig. 

Prøv å google tilknytningsteori, det er veldig interessant å se hvordan dette kan påvirke i forholdet. 

Anonymkode: 0d027...f50