Hva er greia med at så mange av oss lyver til oss selv og har null selvinnsikt?

[AnonymBruker]

Før du leser: ikke ta det her så personlig. Om du mener at selvinnsikten din er upåklagelig og at du er 100% ærlig med deg selv, greit, det er ikke det som er poenget her. 

Jeg har lagt merke til noe som går igjen hos mange, da også meg selv. Mange lyver for seg selv og ser ikke selv hva de gjør feil eller hvordan de oppfører seg. Kan komme med mange eksempler: folk som beskriver seg selv som empatiske, men som også kommer med uttalelser som er alt annet enn empatiske. Dette er gjerne folk som er glad i dyr, men som driter i mennesker. Det er jo ikke empatisk. De kan gråte av å se en hund bli drept, men ikke engang løfte på bryna når de hører om krig og elendighet som skjer i resten av verden. Jeg var slik selv, for mange år siden - tenkte at jeg var så empatisk og godhjertet, men det stemte da ikke. Jeg brydde meg jo generelt veldig lite om folk, selv om jeg der og da trodde at jeg gjorde det. En annen klassiker er at noen beskriver seg selv som snill, men som igjen gjør og sier ting som er langt ifra snilt. 

Det virker som om mange har et behov for å definere seg selv godt, men det er litt urettferdig da de fleste av oss ikke er gjennomgående gode. Jeg tror ikke noen er det. Gode mennesker kan gjøre fryktelige ting, akkurat som grusomme mennesker kan gjøre gode ting. Se for eksempel på Putin. En ond mann. De fleste vil være enige i at han er det. Han er glad i hunder, og jeg tipper han tar godt vare på hundene sine. En god handling, med andre ord, men som ikke definerer han spesielt mye. 

Noe annet som plager meg er også mangelen på selvinnsikt. Dette ser jeg spesielt hos de som er overvektige. Igjen, jeg har sett det hos meg selv også. Man tror man spiser så lite og at man ofte er "flink" og holder seg til sunn og næringsrik mat. Deretter klager man over at man ikke går ned i vekt. De samme personene klarer knapt å holde en god rutine i mer enn èn uke, så selvsagt gir det ikke resultater. Så trøster man seg selv med at det er 100% genetikken sin feil og at man bare er født med utsikter om å være tjukk resten av livet. Jeg kjenner flere som klager over at de aldri går ned i vekt selv om de "prøver så mye", men de samme folka spiser svært store porsjoner med mat, ultraprosessert mat i bøtter og spann som de også hevder er sunt. De drikker litervis med lettbrus og bruker fettreduserte meieriprodukter.

Igjen, jeg har vært her selv, så jeg sitter ikke her på min høye hest og dømmer andre - jeg syns bare det er interessant hvor lite vi faktisk ser oss selv. Hvor lite vi kjenner oss selv. Skjer dette fordi vi alle ønsker å leve opp til den ideelle versjonen av oss selv, uten å klare det da det krever mye av oss? Jeg klarte å beskrive meg selv med ord for sånn 10 år siden. Selv strever jeg med ganske destruktiv atferd som gjør at jeg konstant ødelegger for meg selv. Det å ikke ha selvinnsikt har vært et stort problem, men det har blitt bedre de siste årene og jeg blir egentlig litt sjokkert over hvor lite jeg faktisk skiller meg ut fra andre. Det er veldig lett å skylde på alle andre fremfor å ta ansvar selv. 

Hva tenker dere? Jeg syns selvinnsikt er en kvalitet som mesteparten av folk mangler. Jeg blir overrasket når noen går i dybden av seg selv og peker ut atferd ved seg selv som de fleste ikke tar ansvar for. Dette er jo også en form for ydmykhet. Jeg ble nylig kjent med en person som fremstår slik - han er svært reflektert og han ser seg selv slik han faktisk er. Jeg liker han godt og jeg merker at jeg ønsker å være slik selv, og vil prøve å bli flinkere til det. 

Jeg tenker kanskje at dette kommer av usikkerhet og dårlig selvtillit, men jeg har ekstremt dårlig selvtillit. Likevel har jeg fått bedre selvinnsikt med årene og ydmykhet har aldri vært et problem for meg, tvert imot har det kanskje vært for mye da jeg konstant har gitt meg selv skylden for alt, til og med ting som ikke er feil. 

Anonymkode: baed1...d4f

[AnonymBruker]

Vi trenger sjelden selvinnsikt, for folk vil uansett pirke på alt av feil en har, da blir det jo dobbelt opp. 

 

🤣

Anonymkode: 308cb...393

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Før du leser: ikke ta det her så personlig. Om du mener at selvinnsikten din er upåklagelig og at du er 100% ærlig med deg selv, greit, det er ikke det som er poenget her. 

Er det ikke akkurat det som er poenget her!! ?? 🤔🤷‍♀️🙄

Utenom det bør du nok ta til deg og møte opp på alle de timene du får anledning til på DPS ❣️

Anonymkode: c6aaa...15b

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Før du leser: ikke ta det her så personlig. Om du mener at selvinnsikten din er upåklagelig og at du er 100% ærlig med deg selv, greit, det er ikke det som er poenget her. 

Jeg har lagt merke til noe som går igjen hos mange, da også meg selv. Mange lyver for seg selv og ser ikke selv hva de gjør feil eller hvordan de oppfører seg. Kan komme med mange eksempler: folk som beskriver seg selv som empatiske, men som også kommer med uttalelser som er alt annet enn empatiske. Dette er gjerne folk som er glad i dyr, men som driter i mennesker. Det er jo ikke empatisk. De kan gråte av å se en hund bli drept, men ikke engang løfte på bryna når de hører om krig og elendighet som skjer i resten av verden. Jeg var slik selv, for mange år siden - tenkte at jeg var så empatisk og godhjertet, men det stemte da ikke. Jeg brydde meg jo generelt veldig lite om folk, selv om jeg der og da trodde at jeg gjorde det. En annen klassiker er at noen beskriver seg selv som snill, men som igjen gjør og sier ting som er langt ifra snilt. 

Det virker som om mange har et behov for å definere seg selv godt, men det er litt urettferdig da de fleste av oss ikke er gjennomgående gode. Jeg tror ikke noen er det. Gode mennesker kan gjøre fryktelige ting, akkurat som grusomme mennesker kan gjøre gode ting. Se for eksempel på Putin. En ond mann. De fleste vil være enige i at han er det. Han er glad i hunder, og jeg tipper han tar godt vare på hundene sine. En god handling, med andre ord, men som ikke definerer han spesielt mye. 

Noe annet som plager meg er også mangelen på selvinnsikt. Dette ser jeg spesielt hos de som er overvektige. Igjen, jeg har sett det hos meg selv også. Man tror man spiser så lite og at man ofte er "flink" og holder seg til sunn og næringsrik mat. Deretter klager man over at man ikke går ned i vekt. De samme personene klarer knapt å holde en god rutine i mer enn èn uke, så selvsagt gir det ikke resultater. Så trøster man seg selv med at det er 100% genetikken sin feil og at man bare er født med utsikter om å være tjukk resten av livet. Jeg kjenner flere som klager over at de aldri går ned i vekt selv om de "prøver så mye", men de samme folka spiser svært store porsjoner med mat, ultraprosessert mat i bøtter og spann som de også hevder er sunt. De drikker litervis med lettbrus og bruker fettreduserte meieriprodukter.

Igjen, jeg har vært her selv, så jeg sitter ikke her på min høye hest og dømmer andre - jeg syns bare det er interessant hvor lite vi faktisk ser oss selv. Hvor lite vi kjenner oss selv. Skjer dette fordi vi alle ønsker å leve opp til den ideelle versjonen av oss selv, uten å klare det da det krever mye av oss? Jeg klarte å beskrive meg selv med ord for sånn 10 år siden. Selv strever jeg med ganske destruktiv atferd som gjør at jeg konstant ødelegger for meg selv. Det å ikke ha selvinnsikt har vært et stort problem, men det har blitt bedre de siste årene og jeg blir egentlig litt sjokkert over hvor lite jeg faktisk skiller meg ut fra andre. Det er veldig lett å skylde på alle andre fremfor å ta ansvar selv. 

Hva tenker dere? Jeg syns selvinnsikt er en kvalitet som mesteparten av folk mangler. Jeg blir overrasket når noen går i dybden av seg selv og peker ut atferd ved seg selv som de fleste ikke tar ansvar for. Dette er jo også en form for ydmykhet. Jeg ble nylig kjent med en person som fremstår slik - han er svært reflektert og han ser seg selv slik han faktisk er. Jeg liker han godt og jeg merker at jeg ønsker å være slik selv, og vil prøve å bli flinkere til det. 

Jeg tenker kanskje at dette kommer av usikkerhet og dårlig selvtillit, men jeg har ekstremt dårlig selvtillit. Likevel har jeg fått bedre selvinnsikt med årene og ydmykhet har aldri vært et problem for meg, tvert imot har det kanskje vært for mye da jeg konstant har gitt meg selv skylden for alt, til og med ting som ikke er feil. 

Anonymkode: baed1...d4f

Jeg mener at selvinnsikt er at man ikke vet og kan alt og spesielt ikke ser ned på andre som ikke får til det man selv får til - fordi alle med selvinnsikt vet at vi alle har noe å jobbe med. Jeg stoler ikke på noen som mener at de har svaret på alt og ser ned på andre «som burde gjøre som dem» Jeg forstår på hvilke områder jeg er privilegert og på hvilke områder jeg ikke er det. Om jeg møter noen som har hatt lignende utfordringer som meg selv, kan jeg si: «dette var nyttig for meg» og det kan være til hjelp, men det betyr ikke at jeg sitter på eneste fasit. Min erfaring er at om man vil være empatisk, må man aldri gå opp på sin høye hest, da en nedlatende holdning mot andre som regel er lite nyttig.