Er det virkelig så krevende å ha ungdommer?

[AnonymBruker]

"Alle" sier det blir ille når barna kommer i puberteten. Små barn og barneskolebarn er ingenting i forhold. Men er det egentlig alltid sånn? Jeg kjenner ikke mange i den alderen, men noen få i familien min har jeg sett og vet litt om. Der har det ikke vært noen utfordringer. 

Jeg selv var også pliktoppfyllende og prøvde ikke alkohol etc. før jeg var 18. Jeg var mer kranglete, men det var det. 

Er det oppblåst at det er så krevende eller er dette unntak? 

Anonymkode: 7800f...c60

[AnonymBruker]

Tipper du ikke vet alt om de ungdommene der, vi deler svært lite sv utfordringene vi har til andre

Anonymkode: 6f510...79f

[Ulrikke]

Nei, har hatt fire ungdommer totalt i hus, det kan være hektisk med tanke på kjøring hit og dit osv, men det har vært veldig hyggelig med alle fire. Tar heller ungdomstiden igjen på nytt mange ganger enn 2-3-årsalderen!

[AnonymBruker]

Tja, alle barn er nå krevende, synes ikke det er vanskelig med tenåringer, litt frustrerende for di kan jo alt. Er alene med 2 jenter i tenårene og en på barneskolen, alle 3 krever nå sitt og alle tre er nå krevende i perioder, men ikke verre enn at det er glemt dagen etter, mine tenåringer er veldig ulike, ei er veldig rolig, ei vil være med på alt

Anonymkode: 90570...fd1

[Granskudd]

Jeg elsker ungdomstiden! Jeg var overhodet ingen småbarnsperiode-mamma, jeg synes rett og slett små barn er ganske kjedelige. Spedbarn var rett og slett bare en uendelig strøm av å ikke ane hva jeg holdr på med. De yngste kan man ikke diskutere med, ikke kan de sitte ordentlig på kafé, ikke kan de gå på do selv eller sitte i ro i bil eller noe som helst. Jeg synes ting begynte å gå seg til når de var ca 6 og begynte sakte med sikkert å bli egne individer. Før det var det bare bæring, byssing, leking og læring. Har en gutt og en jente, og vi krangler sjeldent og har svært lite "uro" - jeg foretrekker en og annen "jeg hater deg for evig og alltid!" Med påfølgende slamring med døra framfor timesvis med leking på gulvet, surving, klissete syltetøy hender og snørr-trut hver eneste dag. 

(Og før folk tror jeg ikke elsket barna mine nærmest til et punkt hvor de fikk gnagsår i hjertet, så kan jeg betrygge dere med at det ikke stemmer) 

[AnonymBruker]

Ingen ungdommer er like, og svaret på spørsmålet ditt blir da at det noen ganger stemmer.

Foreldre er også forskjellige. Noen har evnen til å ikke bry seg om hva ungdommen holder på med, og andre er bekymret og uroer seg mer. Noen ganger uten grunn og andre ganger med god grunn.

Det å gå igjennom puberteten er vanskelig i seg selv. Når man da i tillegg har andre utfordringer som depresjon, angstlidelser eller andre ting så blir det fort utfordrende. Det blir vanskelig å skille mellom hva som er vanlig tenåring og hva man bør være obs på.

I mitt tilfelle er tenåringen i kategorien nevnt over. I tillegg er jeg alene med henne. Jeg er en av de som signerer at ungdomstiden er mye mer krevende enn småbarnstiden.

 

 

Anonymkode: ba4e8...adf

[AnonymBruker]

Granskudd skrev (9 minutter siden):

Jeg elsker ungdomstiden! Jeg var overhodet ingen småbarnsperiode-mamma, jeg synes rett og slett små barn er ganske kjedelige. Spedbarn var rett og slett bare en uendelig strøm av å ikke ane hva jeg holdr på med. De yngste kan man ikke diskutere med, ikke kan de sitte ordentlig på kafé, ikke kan de gå på do selv eller sitte i ro i bil eller noe som helst. Jeg synes ting begynte å gå seg til når de var ca 6 og begynte sakte med sikkert å bli egne individer. Før det var det bare bæring, byssing, leking og læring. Har en gutt og en jente, og vi krangler sjeldent og har svært lite "uro" - jeg foretrekker en og annen "jeg hater deg for evig og alltid!" Med påfølgende slamring med døra framfor timesvis med leking på gulvet, surving, klissete syltetøy hender og snørr-trut hver eneste dag. 

(Og før folk tror jeg ikke elsket barna mine nærmest til et punkt hvor de fikk gnagsår i hjertet, så kan jeg betrygge dere med at det ikke stemmer) 

Jeg er mer bekymret over at du kan diskutere med ungdommene, enn om du ikke er glad i de 😅

Anonymkode: ba4e8...adf

[AnonymBruker]

Tidvis har jeg bare lyst til å kaste de ut av hus og aldri prate med de mer så frustrert kan jeg bli, andre dager bare kos. Det var fysisk mer utfordrende med små barn, nå mer mentalt når ungdommene gjør helt idiotiske valg. 

Anonymkode: e8dbb...444

[AnonymBruker]

Det kommer vel ann på hvilken ungdom en har fått utdelt.

Har selv 3 stykk, med to var det en drøm og nesten bare fornøyelse gjennom ungdomstiden. Mens med en var det flere år med mye fortvilelse, lange kvelder, leting, mange møter, mye konflikt, drama, fysisk utagering osv. Det ble ingen diagnose og det gikk over, men det var virkelig den mest krevende perioden jeg har vært gjennom som foreldre. 

Anonymkode: 32744...a68

[AnonymBruker]

Jeg virkelig elsker å være ungdomsmamma. Min sønn er snill og grei, men super sosial, aldri hjemme og over alt. Er jo alltid litt bekymret, og må sitte våken til han kommer hjem osv.. 

 

 

Anonymkode: 75b72...0ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tidvis har jeg bare lyst til å kaste de ut av hus og aldri prate med de mer så frustrert kan jeg bli, andre dager bare kos. Det var fysisk mer utfordrende med små barn, nå mer mentalt når ungdommene gjør helt idiotiske valg. 

Anonymkode: e8dbb...444

Jepp, sånn er det her også. Men mest med en av dem.

Jeg elsket småbarnstiden, og synes livet var enklere da jeg alltid visste hvor barna var, de foretrakk meg framfor alt i verden, og  de la seg tidlig😉 Men det er ikke utholdelig nå. Det krever bare utrolig mye mer av tålmodigheten min.

Anonymkode: 65c80...d2f

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på 15 og ei jente på 13,5 år. De er høflige, surrete, morsomme, rotete, snille, og jeg koser meg veldig med de.

Vi kjører åpent hus, så her er det stadig fullt i ungdommer. Og det er BARE koselig!

Håper dere blir sånn med lillebror også ♡

Anonymkode: 668fd...809

[AnonymBruker]

Nå er det veldig stor forskjell på de. Jeg har barn på 17 og 22 år, og eldste har ADHD, stabeist og har slitt med angst og depresjon, og det har vært utrolig tøft til tider. Hjelper ikke at stabeistet, er 100% arvet av meg.

Mens den andre, alltid vært rolig, og aldri gjort noe opprør. Enkel som bare det.

Ting er jo mye bedre med eldste i dag. Men spesielt de første årene av tenårene var det veldig tøft.

Anonymkode: 2ae28...47d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

"Alle" sier det blir ille når barna kommer i puberteten. Små barn og barneskolebarn er ingenting i forhold. Men er det egentlig alltid sånn? Jeg kjenner ikke mange i den alderen, men noen få i familien min har jeg sett og vet litt om. Der har det ikke vært noen utfordringer. 

Jeg selv var også pliktoppfyllende og prøvde ikke alkohol etc. før jeg var 18. Jeg var mer kranglete, men det var det. 

Er det oppblåst at det er så krevende eller er dette unntak? 

Anonymkode: 7800f...c60

Nei,piece of cake😅 2 stk rolige selvstendige tenåringer har jeg i hus. Merker knapt de er der. Høflige,snille og pliktoppfyllende💗💗

Anonymkode: 178aa...d78

[AnonymBruker]

Er midt i ungdomstiden nå, og synes det er sykt krevende. De går på smeller med for mye alkohol, blir tatt for nasking, stikker ut på nettene, og lever på junk og godteri.... Enter går det over, eller så har jeg feilet noe voldsomt i oppdragelsen. Akkurat nå gir de meg hvertfall grå hår. 

Anonymkode: 7dc5a...987

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

"Alle" sier det blir ille når barna kommer i puberteten. Små barn og barneskolebarn er ingenting i forhold. Men er det egentlig alltid sånn? Jeg kjenner ikke mange i den alderen, men noen få i familien min har jeg sett og vet litt om. Der har det ikke vært noen utfordringer. 

Jeg selv var også pliktoppfyllende og prøvde ikke alkohol etc. før jeg var 18. Jeg var mer kranglete, men det var det. 

Er det oppblåst at det er så krevende eller er dette unntak? 

Anonymkode: 7800f...c60

Alkohol er vel det letteste, skjer noen gang i mnd, men det med krangling er det verste🤭🤭det går ikke å snakke fornuft, for vi er jo stokk dum, den evige kranglingen gjør meg sprø, å de ser jo gang på gang at mor har rett, men de er for sta å gi seg🤭🤭så ja du var ille du å

Anonymkode: 90570...fd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

"Alle" sier det blir ille når barna kommer i puberteten. Små barn og barneskolebarn er ingenting i forhold. Men er det egentlig alltid sånn? Jeg kjenner ikke mange i den alderen, men noen få i familien min har jeg sett og vet litt om. Der har det ikke vært noen utfordringer. 

Jeg selv var også pliktoppfyllende og prøvde ikke alkohol etc. før jeg var 18. Jeg var mer kranglete, men det var det. 

Er det oppblåst at det er så krevende eller er dette unntak? 

Anonymkode: 7800f...c60

Jeg jobba mye fra jeg var 14. Hadde fritidsaktiviteter, venner og farta mye. Drakk ikke, dopa meg ikke - men mamma og pappa var sikkert litt engstelige for at det kunne skje likevel. Jeg kunne være kranglete når jeg var hjemme, men det var nok stort sett greit. 

Vi hadde også fosterbarn. I tenåra stakk de av, rusa seg, solgte sex for penger, overdosa… så det var jo selvfølgelig krevende på et helt annet nivå! Dette skjer jo også med de som ikke er i systemet, og er hos egne foreldre. Noen sliter med rus, psykiatri, bli mobbet eller annet som sliter ekstremt på foreldrene også fordi de er glad i barna sine. 

Så svaret er som for alle aldre. Noen er det mye jobb med, andre ikke! Søstra mi har en unge som sover og sover, natta lang. Helt siden hu var født omtrent! Hu jeg har på snart 9, sover omtrent ikke enda føles det som🤣 Klart jeg er mer sliten enn hu, men i tenåra kan det jo være at det snur og det er tanteungen som er tøffest å ha med å gjøre… 

Så, til spørsmålet. Ja og nei, ut fra hvem du spør 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: ccf0f...a8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Er midt i ungdomstiden nå, og synes det er sykt krevende. De går på smeller med for mye alkohol, blir tatt for nasking, stikker ut på nettene, og lever på junk og godteri.... Enter går det over, eller så har jeg feilet noe voldsomt i oppdragelsen. Akkurat nå gir de meg hvertfall grå hår. 

Anonymkode: 7dc5a...987

For noen går det over og andre ikke! Bare kjør på og gjør så godt du kan, kanskje be om hjelp og råd om det blir for gærent 😅 Gi konsekvenser der det er hensiktsmessig! Husk at det å være i opprør også betyr intelligens… De finner seg sikkert ikke i å bli overkjørt, sier egne meninger og har tæl? Kan være noe positivt med å tørre å teste grenser og! Bare minn de på at det kan skje fæle ting med folk når man er full, og at rus kan være avhengighetsskapende fra første gang de tester. Dessuten kan det hjelpe å forklare at det er kjipt å ta opp fag når man blir «hu gamle» og å måtte slanke seg i årevis som voksen fordi man ikke gidder å høre… 🙈

Anonymkode: ccf0f...a8e

[AnonymBruker]

Tiden med små barn er slitsom på sitt vis. 
I tenårene kommer en annen type bekymringer, som for min del var mye mer krevende enn å brette over votter og tørke snørr.

Når man ser at ungdommen ikke finner sin plass, men sitter hjemme på rommet og ser på Snapchat at alle andre er på fest, så skulle man faktisk ønske man «bare» trengte å bekymre seg for alkohol og litt slamring med dører. 

Min ble fryktelig deprimert, og suicidal. Han fikk i tillegg angst. Da var det lettere med de små.

Anonymkode: 5a814...af6

[AnonymBruker]

Jeg vil si at bekymringene når de blir eldre er mangt verre enn yngre. 
Sex, stoff, alkohol, venner, ensomhet, psyke, og de kan utfordre deg på alle plan på andre måter enn små.

Men jeg har en av hver. En var det lett og fint med. Den andre er rene monsteret. Neida.. eller joda litt. Det er mye hormoner og det bruser så vanvittig over til tider. Kombinert med at de vet alt. Kan alt. Klarer alt. Og du er verdens største idiot.

Det fine er jo at vi foreldre får oppleve alt.

alt fra søvnløse utmattende netter, til hormonelle bomber. Og er det egentlig noe vits å sammenligne ?!! Alle vill jo takle det ulikt, tåle ulike ting, også er hver og en ulike personer.

Å ha barn et alt. Grusomt, fint, jævlig, godt , slitsom men fantastisk  

Anonymkode: 9aaf9...b69