Oppdragelse / Grenser - Hvor sint kan man bli på eget barn?

[AnonymBruker]

La oss forutsette vanlige ting med en en 14 åring som ikke rydder opp etter seg, ikke hører etter, ikke orker/gidder…som glemmer, eller gjør ting sakte, eller i feil rekkefølge…Altså standard ting for en 14 åring, og ikke noe man kan siner kriminelt, direkte slemt osv

Hvor sint er det innafor å bli når man skal kjefte eller sette grenser?

Jeg er en «myk» man som prøver å få barnet til å forstå hvorfor, slik at de etterhvert selv tenker på hva som må gjøres. 

Morrn blir svært sint, svært streng og høy i stemmen. Banner, og kommer med trusler om at ungen må flytte ut om han ikke hører, tydlig skuffelse og oppgitt med «drittslenging fra mor» Dette er et mønster over tid som tydelig påvirker barnet ved at han føler at moren ikke liker han, føler seg dum osv

Finnes det noen norm på hva som er ok, eller hva som er «vold mot eget barn»

 

Anonymkode: bfd48...ef9

[AnonymBruker]

Banning, trusler og manipulative utsagn er verbal vold. 

Å brøle "Nå er det NOK! Det ser ikke ut her inne og dette rydder du opp NÅ!"? med skikkelig sint og streng stemme er helt innafor. 

Men å skrike ut "Her er det så rotete at jeg kommer til å gå å pakke kofferten min og reiser og jeg sier aldri hvor jeg flytter for du gjør livet mitt grusomt" er aldeles langt over streken. Da er man ikke sint og reagerer sint og strengt. Da er man skikkelig slem og forsøker å såre. 

Anonymkode: 1e07f...52a

[AnonymBruker]

Du har en litt svart/hvit tankegang og som veldig mange andre som skriver her er du sannsynligvis ikke egentlig interessert i andres meninger, men vil bare ha støtte for at du har helt rett. Ungdom tåler hevet stemme og strenghet, men skal selvsagt ikke bli utsatt for banning og trusler (dog har vel alle eksplodert en gang i blant, men det skal ikke være normen). Det skal selvsagt ikke være default-måten å snakke til dem på, men alle vi som har tenåringer vet hvor vanskelig det kan være å nå inn til dem. Foreldre som deg, som bare skal forstå barna i hjel, kan etter hvert oppleve at det de sier blir fullstendig ignorert og at de blir manipulert fordi ungdommen vet at det ikke får konsekvenser. Noen ganger er det best med en klar og tydelig beskjed og det er lov å vise sinne over at beskjeder blir oversett gang og gang eller når de oppfører seg respektløst eller behandler foreldre som hushjelp. Jeg mener man snakker med barnet og viser forståelse først, og så må man øke temperaturen litt hvis førstnevnte ikke fører fram (selvsagt uten banning og tomme trusler, men trusler om inndragning av goder eller andre normale og fornuftige konsekvenser er selvsagt lov).

Anonymkode: c4df4...64b

[AnonymBruker]

Å ha en vanlig samtale om forventninger, ønsket oppførsel og fordeler er nøkkel til mestring, refleksjon og positivt selvbilde.👏

🔺Skriking, kjefting&trusler fører til dårlig kommunikasjon, vanskelige følelser som sinne, låste dører og negativitet, rødt flagg der fordi man er i en sårbar alder🔺.

Den voksne er alltid ansvarlig for egne følelser, også i møte med BARN.🌸

Anonymkode: 61284...e27

[AnonymBruker]

Det er ulike perspektiver på hvor grensen går.

Som foreldre vil man ofte forsøke å utfylle hverandre. I noen tilfeller vil foreldre kanskje legge seg på hver sin side, og forsterke hverandres ekstremer.

Kan det hende mor må være ekstra streng fordi du ikke er det?

Anonymkode: 6fd87...c4c

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Å ha en vanlig samtale om forventninger, ønsket oppførsel og fordeler er nøkkel til mestring, refleksjon og positivt selvbilde.👏

🔺Skriking, kjefting&trusler fører til dårlig kommunikasjon, vanskelige følelser som sinne, låste dører og negativitet, rødt flagg der fordi man er i en sårbar alder🔺.

Den voksne er alltid ansvarlig for egne følelser, også i møte med BARN.🌸

Anonymkode: 61284...e27

Det her er så viktig og enkelt som det kan få blitt. 

Ts: Den voksne er ansvarlig for sine egne følelser. Om man blir så sint at det tyter ut ukontrollert sinne så må vedkommende prøve å få kontroll over seg selv før den får kontroll over barnets ferdigheter og motivasjon. Den voksne har en ferdig utviklet hjerne, mens ungdommen på 14 har en hjerne som er halvveis i utviklingen, i tillegg er de full av hormoner og i en vekstfase hvor alt går treigt, søvnbehovet øker og døgnrytmen forflyttes (helt normalt). Du kan spørre barnets mor om hva slags type oppvekst hun hadde, hva slags oppdragetstil som hun kjenner. Det kan eventuelt gjøres henne mer oppmerksom på om hun repeterer skadelige mønstre fra egen oppvekst. Og kanskje høre med barnet om det vil snakke med helsesykepleier på skolen. Ved kontakt med helsesykepleier kan du jo selv foreslå at dere ønsker cos-kurs ?

 

Anonymkode: def7b...f9e

[AnonymBruker]

Tenker at du må stramme deg opp slik at mor slipper å hele tiden være bad cop. 

Og mor må roe seg slik at du hele tiden slipper å være en tøffel som ikke setter deg i resepekt. 

Det er det som er dynamikken her, mor har blitt bad cop og du har blitt too(?) good cop. Og så utfyller dere hverandre negativt. 

Snakk med hverandre og bli enige og øv. Du tør deg opp, hun roer seg ned. Finn en balansert dynamikk som fungerer overfor barnet. 

Anonymkode: fb662...f4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Tenker at du må stramme deg opp slik at mor slipper å hele tiden være bad cop. 

Og mor må roe seg slik at du hele tiden slipper å være en tøffel som ikke setter deg i resepekt. 

Det er det som er dynamikken her, mor har blitt bad cop og du har blitt too(?) good cop. Og så utfyller dere hverandre negativt. 

Snakk med hverandre og bli enige og øv. Du tør deg opp, hun roer seg ned. Finn en balansert dynamikk som fungerer overfor barnet. 

Anonymkode: fb662...f4e

Helt enig. Høres ut som far er kompisen og ikke tar ansvar eller gir beskjed og mor må være bad cop, som da blir en dårlig spiral som gjør hun utslitt og forbanna, mest på mannen(føler hun står alene og må ta alt) kan jeg tenke meg men det går ut over sønnen og! Hjelp hun, vær ett team. Sett regler sammen, hold de. Og så må mor roe ned for det er ikke greit! Snakk sammen, rolig. Litt kræsj blir det noen ganger med en tenåring, vi er ikke perfekt men ikke true med flytting osv ikke innafor!

Om hun begynner sånn så må DU steppe inn og hun ta en pause. Hun er nok veldig sliten og lei!

Hjelp hverandre!

En 14åring skal rydde etter seg srlv osv, tenk damen hans senere, må være mor for han, det er det verste for en kjæreste...! Oppdra barnet deres til å være selvstendig!

Anonymkode: f387c...3c3

[AnonymBruker]

Har en sønn på 16 og kan knapt huske jeg har vært sint på ham i oppveksten. Vet jeg har vært det, men ingen store greier som har festet seg. Det går fint an å ha tydelige rammer og forventninger uten å heve stemmen og bli sint. Om det skjer en sjelden gang, er det ikke farlig for det er mye læring av å se at andre har følelser, men jeg ser ingen nytteverdi forøvrig. Mye kjefting og sinne slik du beskriver, er destruktivt og skaper utrygt klima og virker mot sin hensikt.

Anonymkode: 5f5a8...6d7

[AnonymBruker]

Tja. Mine foreldre var ikke spesielt sinte i min oppvekst. Men jeg husker en gang da jeg var tenåring og kranglet skikkelig med mamma, og hun sa at hun ikke orket mer og skulle dra sin vei og aldri komme tilbake. Så gikk hun ut. Husker fortsatt hvor redd jeg var den korte stunden hun var borte. Den episoden satt i lenge, og akkurat det kommer jeg aldri til å si til mine barn!! 
Hun er jo forøvrig en veldig god mamma, hun ble nok presset veldig hardt den gangen. 

Anonymkode: 3f968...ba0

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

La oss forutsette vanlige ting med en en 14 åring som ikke rydder opp etter seg, ikke hører etter, ikke orker/gidder…som glemmer, eller gjør ting sakte, eller i feil rekkefølge…Altså standard ting for en 14 åring, og ikke noe man kan siner kriminelt, direkte slemt osv

Hvor sint er det innafor å bli når man skal kjefte eller sette grenser?

Jeg er en «myk» man som prøver å få barnet til å forstå hvorfor, slik at de etterhvert selv tenker på hva som må gjøres. 

Morrn blir svært sint, svært streng og høy i stemmen. Banner, og kommer med trusler om at ungen må flytte ut om han ikke hører, tydlig skuffelse og oppgitt med «drittslenging fra mor» Dette er et mønster over tid som tydelig påvirker barnet ved at han føler at moren ikke liker han, føler seg dum osv

Finnes det noen norm på hva som er ok, eller hva som er «vold mot eget barn»

 

Anonymkode: bfd48...ef9

Trusler som ikke kan realiseres virker mot sin hensikt.
Banning og kontinuerlig kjefting er heller ikke innenfor.

Utgangspunktet må være hyggelig omgangstone hvor forklaring om årsak og konsekvens er normalen.
Lommepenger og positive tilbakemeldinger bør henge sammen med innsats og oppgaver i hjemmet.
Av og til er ikke dette nok og man må heve stemmen og diktere hvor skapet skal stå.
Siste mulighet er å lage livet surt i en periode med null lommepenger, skjermtid  o.l.
Viktig å kunne begynne med blanke positive ark igjen når forholdene har rettet seg