Vanskelige sosiale situasjoner på grunn av barndom

[AnonymBruker]

Jeg kom til Norge tidlig på 90 tallet. Fordi min mor forelsket og giftet seg med norsk mann. 

Min stefar var ikke den beste far for å si det sånn. Sånn typisk " jeg bestemmer alt i dette huset", du gjør som jeg sier...med trusler om fysiske konsekvenser , som ikke nødvendigvis ble noe av, men han var en stor mann og skummel når han var sint. 

I tillegg var han en barne misbruker, noe som han til slutt ble fengslet for. 

Jeg var utstøtt og mobbet på skolen mye alene, flyttet ut tidlig. Under oppvekst i Norge drømte jeg hele tiden om å være tilbake i hjemlandet fordi der følte jeg meg trygg og elsket..

Uansett dette er ting jeg prøver å legge bak meg. 

Men likevel er jeg så ofte opp i situasjoner der jeg virkelig ikke vet hva jeg skal si. De fører til stress. 

Slik som på jobb forleden dag, ble det snakk om barn India og misbruk av jentebarn, og så mye misbruk som det er i fattigere land og hvor glade vi må være som bor i Norge. Alle var enige og nikket. Jeg ble ordløs. Selvsagt syns jeg det de snakket om var forferdelig, men denne " så bra at vi bor i Norge, fordi sånt skjer ikke her" gjorde meg målløs. Jeg klarte ikke å bli del av gjengen som er så glad for å være her. 

Det er ikke rent sjelden at jeg er i slike situasjoner. Der jeg ikke reagerer slik de andre forventer på grunn av opplevelser jeg har hatt. Det gir meg også stress fordi jeg har da lyst til å fortelle de at de tar feil, men kan ikke. 

Hva ville dere følt og tenkt i mine sko? 

 

Anonymkode: eec18...3e8

[AnonymBruker]

Det er bedritent det der. For noen er en vond barndom noe som ligger fortida til, for andre så henger det ved ennå. Selv er jeg 53 og sliter med  panikkangst, sterk agorafobi og sterk generalistert angst HELE TIDA. Pga barndommen. For helvete, ass. Blir aldri fri.

 

Anonymkode: 51cd9...ec6

[AnonymBruker]

Vet du, jeg tror det er en livsløgn folk har. De tror at vi er så gode her til lands, så flinke, så godt kvinnesyn, osv. osv. Og at de som blir misbrukt eller voldtatt her til lands unnlot å gjøre et eller annet som kunne beskyttet dem og som gjorde at det skjedde med dem. Eller altså, de liker å tro at man kan unngå det, hvis man bare passer seg godt nok.

Men det stemmer jo ikke, det er mange barn som misbrukes her til lands også, mange kvinner som blir voldtatt. Ja, det er verre å være jente i en del andre land, mange land har store store problemer. Men det er ikke problemfritt i Norge. Og dersom det skjer noe med en her så er det ikke som om den skyldige ofte blir dømt og satt i fengsel for overgrepet/voldtekten. Som oftest går han  fri...

Anonymkode: bc674...616

[AnonymBruker]

Inntrykket jeg har fått her til lands er at Norske menn må jobbe med kvinnesynet.   At grenser ble og blir overtrampet her mye mer enn i mitt hjemland for eksempel. Det er min erfaring om saken. 

 

Anonymkode: eec18...3e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.6.2024 den 9.44):

Jeg kom til Norge tidlig på 90 tallet. Fordi min mor forelsket og giftet seg med norsk mann. 

Min stefar var ikke den beste far for å si det sånn. Sånn typisk " jeg bestemmer alt i dette huset", du gjør som jeg sier...med trusler om fysiske konsekvenser , som ikke nødvendigvis ble noe av, men han var en stor mann og skummel når han var sint. 

I tillegg var han en barne misbruker, noe som han til slutt ble fengslet for. 

Jeg var utstøtt og mobbet på skolen mye alene, flyttet ut tidlig. Under oppvekst i Norge drømte jeg hele tiden om å være tilbake i hjemlandet fordi der følte jeg meg trygg og elsket..

Uansett dette er ting jeg prøver å legge bak meg. 

Men likevel er jeg så ofte opp i situasjoner der jeg virkelig ikke vet hva jeg skal si. De fører til stress. 

Slik som på jobb forleden dag, ble det snakk om barn India og misbruk av jentebarn, og så mye misbruk som det er i fattigere land og hvor glade vi må være som bor i Norge. Alle var enige og nikket. Jeg ble ordløs. Selvsagt syns jeg det de snakket om var forferdelig, men denne " så bra at vi bor i Norge, fordi sånt skjer ikke her" gjorde meg målløs. Jeg klarte ikke å bli del av gjengen som er så glad for å være her. 

Det er ikke rent sjelden at jeg er i slike situasjoner. Der jeg ikke reagerer slik de andre forventer på grunn av opplevelser jeg har hatt. Det gir meg også stress fordi jeg har da lyst til å fortelle de at de tar feil, men kan ikke. 

Hva ville dere følt og tenkt i mine sko? 

 

Anonymkode: eec18...3e8

Har det likedan. Men med familien. Ble misbrukt av min far. Mor lukka øynene for det. De begge slo og drev led hard psykisk mishandling og vanskjøtsel i tillegg. Men hun er rask til å kritisere andre som kan ha en bitteliten tendens til feil i oppdragelse eller om de slår barn, som kommer F eks i nyhetene. Da sier hun sånt som:

de skulle ha vært i gapestokk, de som har gjort det der mot de stakkars barna!

eller

det skulle ha vært skuddpremie på de idiotene som gjorde det der! 
 

altså… jeg klarer ikke å forholde meg til mine foreldre pga det. Men må, og det tærer. Måtte som ung voksen ha rekonstruktiv operasjon pga skader som oppsto under overgrepene. Av min egen far. 
 

Forstå deg godt jeg TS. 

Anonymkode: b5df3...e0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.6.2024 den 9.44):

Jeg kom til Norge tidlig på 90 tallet. Fordi min mor forelsket og giftet seg med norsk mann. 

Min stefar var ikke den beste far for å si det sånn. Sånn typisk " jeg bestemmer alt i dette huset", du gjør som jeg sier...med trusler om fysiske konsekvenser , som ikke nødvendigvis ble noe av, men han var en stor mann og skummel når han var sint. 

I tillegg var han en barne misbruker, noe som han til slutt ble fengslet for. 

Jeg var utstøtt og mobbet på skolen mye alene, flyttet ut tidlig. Under oppvekst i Norge drømte jeg hele tiden om å være tilbake i hjemlandet fordi der følte jeg meg trygg og elsket..

Uansett dette er ting jeg prøver å legge bak meg. 

Men likevel er jeg så ofte opp i situasjoner der jeg virkelig ikke vet hva jeg skal si. De fører til stress. 

Slik som på jobb forleden dag, ble det snakk om barn India og misbruk av jentebarn, og så mye misbruk som det er i fattigere land og hvor glade vi må være som bor i Norge. Alle var enige og nikket. Jeg ble ordløs. Selvsagt syns jeg det de snakket om var forferdelig, men denne " så bra at vi bor i Norge, fordi sånt skjer ikke her" gjorde meg målløs. Jeg klarte ikke å bli del av gjengen som er så glad for å være her. 

Det er ikke rent sjelden at jeg er i slike situasjoner. Der jeg ikke reagerer slik de andre forventer på grunn av opplevelser jeg har hatt. Det gir meg også stress fordi jeg har da lyst til å fortelle de at de tar feil, men kan ikke. 

Hva ville dere følt og tenkt i mine sko? 

 

Anonymkode: eec18...3e8

Har det på samme måte. Alle snakker om at utenlandske menn voldtar, men jeg ble misbrukt som barn av en hvit norsk mann. Så opplevde jeg overfallsvoldtekt som 18 åring av en hvit norsk mann. 

Hvorfor kan man ikke si rett ut "hvite, norske menn voldtar de og." Se hva de svarer. 

Anonymkode: 88777...f7e

[AnonymBruker]

Husker det var prat i lunsjen på jobb om pedofili pga en eller annen sak som var i media da. Jeg sa rett ut at jeg avslutter lunsjen tidlig i dag for dette har jeg opplevd selv så jeg orker ikke å høre på slik prat. 

Hvorfor kan man ikke være så direkte? Alle bør jo forstå at folks traumer sjeldent syns på utsiden. 

Anonymkode: 88777...f7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.6.2024 den 9.44):

Jeg kom til Norge tidlig på 90 tallet. Fordi min mor forelsket og giftet seg med norsk mann. 

Min stefar var ikke den beste far for å si det sånn. Sånn typisk " jeg bestemmer alt i dette huset", du gjør som jeg sier...med trusler om fysiske konsekvenser , som ikke nødvendigvis ble noe av, men han var en stor mann og skummel når han var sint. 

I tillegg var han en barne misbruker, noe som han til slutt ble fengslet for. 

Jeg var utstøtt og mobbet på skolen mye alene, flyttet ut tidlig. Under oppvekst i Norge drømte jeg hele tiden om å være tilbake i hjemlandet fordi der følte jeg meg trygg og elsket..

Uansett dette er ting jeg prøver å legge bak meg. 

Men likevel er jeg så ofte opp i situasjoner der jeg virkelig ikke vet hva jeg skal si. De fører til stress. 

Slik som på jobb forleden dag, ble det snakk om barn India og misbruk av jentebarn, og så mye misbruk som det er i fattigere land og hvor glade vi må være som bor i Norge. Alle var enige og nikket. Jeg ble ordløs. Selvsagt syns jeg det de snakket om var forferdelig, men denne " så bra at vi bor i Norge, fordi sånt skjer ikke her" gjorde meg målløs. Jeg klarte ikke å bli del av gjengen som er så glad for å være her. 

Det er ikke rent sjelden at jeg er i slike situasjoner. Der jeg ikke reagerer slik de andre forventer på grunn av opplevelser jeg har hatt. Det gir meg også stress fordi jeg har da lyst til å fortelle de at de tar feil, men kan ikke. 

Hva ville dere følt og tenkt i mine sko? 

 

Anonymkode: eec18...3e8

Kollegene dine har rett. Bare fordi du ble utsatt for noe forferdelig i barndommen ingen barn burde bli utsatt for betyr ikke at dette ikke skjer i MYE større grad i India enn i Norge.

Logikken til folk i tråden her er helt på jordet. Bare fordi du vant i lotto betyr ikke at man burde springe rundt å fortelle alle man kjenner at de burde løse ut sparepengene sine og bruke alt på lotto fordi da vinner de 100 millioner garantert, fordi det gjorde jeg!

India og Norge er ikke sammenlignbare på noe sett og vis, Norge er ekstremt mye tryggere, det er veldig respektløst ovenfor kvinnene i India å ikke anerkjenne hvor undertrykte og mishandlet de blir i forhold til norske kvinner.

Anonymkode: c293c...efa

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Kollegene dine har rett. Bare fordi du ble utsatt for noe forferdelig i barndommen ingen barn burde bli utsatt for betyr ikke at dette ikke skjer i MYE større grad i India enn i Norge.

Logikken til folk i tråden her er helt på jordet. Bare fordi du vant i lotto betyr ikke at man burde springe rundt å fortelle alle man kjenner at de burde løse ut sparepengene sine og bruke alt på lotto fordi da vinner de 100 millioner garantert, fordi det gjorde jeg!

India og Norge er ikke sammenlignbare på noe sett og vis, Norge er ekstremt mye tryggere, det er veldig respektløst ovenfor kvinnene i India å ikke anerkjenne hvor undertrykte og mishandlet de blir i forhold til norske kvinner.

Anonymkode: c293c...efa

Ja er mulig det, men du som er så logisk av deg ser vel banaliteten jeg sitter i når slikt blir sagt og at det faktidk kan være irriterende å høre slikt. Som tidligere nevnt opplevde jeg norske gutter og menn mye mer direkte tafsete og seksualisert enn i mitt hjemland ( som ikke er India). Så det er faktisk mye bedring rom her. Jeg vet ikke om det virkelig er så sjeldent at det er sammenlignbart med  lotto gevinst. Eller om denne typen ting skjer mer ofte enn vi liker å snakke om. 

 

 

Anonymkode: eec18...3e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har det likedan. Men med familien. Ble misbrukt av min far. Mor lukka øynene for det. De begge slo og drev led hard psykisk mishandling og vanskjøtsel i tillegg. Men hun er rask til å kritisere andre som kan ha en bitteliten tendens til feil i oppdragelse eller om de slår barn, som kommer F eks i nyhetene. Da sier hun sånt som:

de skulle ha vært i gapestokk, de som har gjort det der mot de stakkars barna!

eller

det skulle ha vært skuddpremie på de idiotene som gjorde det der! 
 

altså… jeg klarer ikke å forholde meg til mine foreldre pga det. Men må, og det tærer. Måtte som ung voksen ha rekonstruktiv operasjon pga skader som oppsto under overgrepene. Av min egen far. 
 

Forstå deg godt jeg TS. 

Anonymkode: b5df3...e0c

Du må ikke ha et forhold til dem, nei.

Anonymkode: 53e60...413

[AnonymBruker]

Hvis du vil kan du si noe om du føler for det. Ikke om deg, men generelt. 

At det er skikkelig kjipt/ekkelt at det er slik, men at vi må ikke bagatellisere og glemte at slike ting skjer i Norge også bak lukkede dører, og at flere lider uten at man vet. 

Det gjelder ikke bare misbruk, men mobbing, vold, fattigdom (selvsagt ikke like ekstremt som andre land), traumer osv. 

Jeg sier ofte i fra selv, selv om jeg ikke har opplevd noe. For Norge er ikke perfekt hvor ingenting skjer.

Anonymkode: 0465f...9ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.6.2024 den 9.44):

Det er ikke rent sjelden at jeg er i slike situasjoner. Der jeg ikke reagerer slik de andre forventer på grunn av opplevelser jeg har hatt. Det gir meg også stress fordi jeg har da lyst til å fortelle de at de tar feil, men kan ikke. 

Jeg tror det er en del av traumebakgrunnen vår som vi ikke kan gjøre noe med. 

Selv er jeg helt norsk, men har likevel en bakgrunn som skiller seg fra andres. Det har hendt at vi har sittet og pratet i lunsjen på jobb og så forteller en av kollegaene mine om noe som skjedde i barndommen og at hun trodde faren skulle drepe henne. Jeg føler umiddelbart gjenkjennelse og vil uttrykke det, men så skjønner jeg at det hun sier er i overført betydning, ikke bokstavelig. 

Noen ganger har jeg ikke skjønt sånne ting i tide og har da bust ut med upassende ting, som gjør at etterpå så skammer jeg meg og blir veldig ukomfortabel. 

For min del gjør det at jeg trekker meg unna og blir stille, for å være sikker på at jeg ikke sier noe som er feil. 

I din situasjon tenker jeg at du kan si at de tar feil uten å bli personlig - hvis du klarer det. Men samtidig behøver du ikke korrigere dem. Sannsynligvis er det bare et par som virkelig tror på noe så dumt og de andre bare nikker fordi de ikke gidder å si mot eller diskutere med perifere folk på jobb. 

Anonymkode: eed1a...2a7

[Snublefot62]

Sammenlignet med veldig mange andre land så er det rent statistisk sett mindre kriminalitet i Norge, færre overgrep, tryggere, mer rettferdighet, godene er fordelt jevnere og alle har flere muligheter jevnt over.

Det betyr ikke at det ikke skjer dritt her i Norge. For det gjør det. Hver dag.

Men det første som slår meg er at du kanskje trenger å bearbeide traumene dine? Jeg har selv traumer fra barndommen min og begynte først å jobbe med de for noen år siden (godt voksen) og det har gjort en stor forskjell for meg. Både det å få snakke om situasjonene jeg opplevde, dynamikken i familien og forstå at det ikke var greit og ikke normalt har gjort at jeg i større grad enn før har kunnet plassere ansvar og skyld der hvor det hører hjemme - hos foreldrene mine - har hjulpet meg enormt.

Det står ikke skrevet i pannen din hva du har gått igjennom. Og selv om det kanskje var ubetenksomt av de å snakke så naivt om slike ting er det umulig å forvente at andre rundt oss vet hva vi har gått igjennom. Når en har levd et beskyttet liv er det vanskelig å forstå at andre ikke har det. På lik linje som at det for deg og meg er vanskelig å forstå hvordan man kan være så naive og ikke se lengre enn sin egen nesetipp.

For meg hjelper psykomotorisk fysioterapi veldig. For samboer var det psykolog. Kanskje du kan finne noe som virker for deg?

[AnonymBruker]

Husk på at de fleste nordmenn er indoktrinert til å tro at vi lever i verdens beste land, og de har null peiling på hvordan det er i andre land. 
Uten sammenlikning forøvrig, men jeg har selv vokst opp i USA, og det er smått komisk å høre på nordmenn legge ut om hvor ille alt er der. Jeg gidder som regel ikke å si noe. De får bare holde på.

Anonymkode: 53e60...413

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (3 timer siden):

Sammenlignet med veldig mange andre land så er det rent statistisk sett mindre kriminalitet i Norge, færre overgrep, tryggere, mer rettferdighet, godene er fordelt jevnere og alle har flere muligheter jevnt over.

Det betyr ikke at det ikke skjer dritt her i Norge. For det gjør det. Hver dag.

Men det første som slår meg er at du kanskje trenger å bearbeide traumene dine? Jeg har selv traumer fra barndommen min og begynte først å jobbe med de for noen år siden (godt voksen) og det har gjort en stor forskjell for meg. Både det å få snakke om situasjonene jeg opplevde, dynamikken i familien og forstå at det ikke var greit og ikke normalt har gjort at jeg i større grad enn før har kunnet plassere ansvar og skyld der hvor det hører hjemme - hos foreldrene mine - har hjulpet meg enormt.

Det står ikke skrevet i pannen din hva du har gått igjennom. Og selv om det kanskje var ubetenksomt av de å snakke så naivt om slike ting er det umulig å forvente at andre rundt oss vet hva vi har gått igjennom. Når en har levd et beskyttet liv er det vanskelig å forstå at andre ikke har det. På lik linje som at det for deg og meg er vanskelig å forstå hvordan man kan være så naive og ikke se lengre enn sin egen nesetipp.

For meg hjelper psykomotorisk fysioterapi veldig. For samboer var det psykolog. Kanskje du kan finne noe som virker for deg?

Samtlige voldssaker blir henlagt. Voldtekter blir henlagt. Overgrep blir henlgt. Tyveri blir henlagt. Drapsforsøk blir henlagt. Innbrudd blir henlagt. Trakassering over år blir henlagt. Drapstrusler og vold blir henlagt. Alt dette for å vedlikeholde den jævla statistikken mens ofrene lider og ender i selvmord. Her har du Norge. 

Anonymkode: b5df3...e0c

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Samtlige voldssaker blir henlagt. Voldtekter blir henlagt. Overgrep blir henlgt. Tyveri blir henlagt. Drapsforsøk blir henlagt. Innbrudd blir henlagt. Trakassering over år blir henlagt. Drapstrusler og vold blir henlagt. Alt dette for å vedlikeholde den jævla statistikken mens ofrene lider og ender i selvmord. Her har du Norge. 

Anonymkode: b5df3...e0c

Og andre land?

Ofre våger ikke å anmelde. Man blir drept av å tyste. Har du penger kan du betale deg ut av problemer. Forskjellene mellom samfunnslagene er store. Ingen helseforsikring. Ingen påbudt skolegang. Har du ikke jobb har du ikke mat.

Det krever en viss type ignoranse til for å kunne påstå at vi har det ille i Norge sammenlignet med veldig mange andre land.

Men Norge er ikke perfekt. Langt derifra.