Er min far manipulerende eller er jeg for kritisk?

[AnonymBruker]

Har hatt et greit men anstrengt forhold til min far hele livet. Mine foreldre begynner å nærme seg 80. Det er ett eller annet ved min far jeg ikke liker. Han fremstiller seg selv på en veldig overdrevent positiv måte, han fremstår som veldig snill og grei. Mange venner og hjelper der han kan. Han har alltid vært godt likt sier han. Men gjennom årene er det mange som har forsvunnet. 

Jeg føler ikke at det er ekte. Jeg opplever støtt og stadig at han pynter på sannheten. Noen ganger lyver han så det renner av han. 

Når jeg konfronterer ham med det, eller noe annet som han har gjort, nekter han blankt. Får meg til å virke helt psycho som bringer det på bane. Jeg har sagt ifra om saker der han har gjort dårlige ting, gått langt over streken,  der jeg sitter igjen som the bad guy fordi jeg reagerer. Han mener jo bare godt. Det ender med at jeg sitter og synes synd på ham og føler meg som verdens verste menneske som sier ifra.

Synes også han har min mor i sin hule hånd. Tror ikke hun merker hvordan han påvirker henne. Er det vanlig å ha det slik med familiemedlemmer? Skal en bare svelge kameler? Klarer ikke å unngå å vise min irritasjon.

Anonymkode: f13cb...c51

[AnonymBruker]

Kanskje han er en lystløgner og ikke kan noe for det? 

Kanskje ditt forhold til han påvirker måten du ser han på? 

Kanskje han er kynisk og manipulerende? 

Kanskje han ikke er noen av delene? 

Kanskje han ikke husker? 

Helt umulig for oss å si noe om. Han er en gammel mann. Hva din mor ser og ikke ser vet du ikke noe om - hun velger og har valgt å leve slik. Hennes valg - uavhengig av hva hun ser og ikke. 

Anonymkode: 356cb...8ed

[Mayer]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har hatt et greit men anstrengt forhold til min far hele livet. Mine foreldre begynner å nærme seg 80. Det er ett eller annet ved min far jeg ikke liker. Han fremstiller seg selv på en veldig overdrevent positiv måte, han fremstår som veldig snill og grei. Mange venner og hjelper der han kan. Han har alltid vært godt likt sier han. Men gjennom årene er det mange som har forsvunnet. 

Jeg føler ikke at det er ekte. Jeg opplever støtt og stadig at han pynter på sannheten. Noen ganger lyver han så det renner av han. 

Når jeg konfronterer ham med det, eller noe annet som han har gjort, nekter han blankt. Får meg til å virke helt psycho som bringer det på bane. Jeg har sagt ifra om saker der han har gjort dårlige ting, gått langt over streken,  der jeg sitter igjen som the bad guy fordi jeg reagerer. Han mener jo bare godt. Det ender med at jeg sitter og synes synd på ham og føler meg som verdens verste menneske som sier ifra.

Synes også han har min mor i sin hule hånd. Tror ikke hun merker hvordan han påvirker henne. Er det vanlig å ha det slik med familiemedlemmer? Skal en bare svelge kameler? Klarer ikke å unngå å vise min irritasjon.

Anonymkode: f13cb...c51

Kjenner du til begrepet Communal narcissist? Det er folk som i offentlogheten fremstår som engler som lever for å hjelpe andre, men de gjør det egentlig bare for å få skryt og oppmerksomhet. Det er kamuflert selvdyrkelse. Eksempelvis folk som gir penger til tiggere, filmer det og legger ut på sosiale medier. "Se hvor god jeg er". På hjemmebane er det gjerne en annen historie, med manipulering, neglisjering, silent treatment, egoisme, mm. Kun de nærmeste får se personens mørke sider. Tror du det kan være litt sånn med din far? Bare en tanke.

Endret 21. juni 2024 av Mayer

[AnonymBruker]

Ja, når han nærmer seg de åtti, så bør du svelge noen kameler. Det du eventuelt er misfornøyd med burde du ha tatt opp for mange år siden og ikke nå når han er på slutten av livet. La det ligge.

Anonymkode: 9ca46...861

[Seff]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, når han nærmer seg de åtti, så bør du svelge noen kameler. Det du eventuelt er misfornøyd med burde du ha tatt opp for mange år siden og ikke nå når han er på slutten av livet. La det ligge.

Anonymkode: 9ca46...861

Dette. TS, du kommer aldri til å klare å forandre en mann på nesten åtti år. Jeg sier ikke at du skal finne deg i hva som helst, men det er noe med å velge kampene med omhu. 

[AnonymBruker]

Hvorfor lever du bare ikke ditt eget liv og lar andre leve sine liv uten å involvere deg?

Min erfaring med de som involverer seg mye i andres liv er ofte i konflikter og som en konsekvens av det så skifter de selv ofte venner og bekjentskaper. 

Anonymkode: 3de11...c56

[AnonymBruker]

Ikke verdt å krangle med 80-åringer. Og ofte er ikke sannheten så viktig heller. 

Anonymkode: ead2d...d4d

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg tenker også at det ikke er verdt det å begynne å krangle med en som er i slutten av livet. Skal tenke litt på hvordan jeg kan håndtere han bedre. 

Anonymkode: f13cb...c51

[AnonymBruker]

Hvorfor må du i det hele tatt påpeke når han gjør dårlige ting eller går over streken? Ingen liker kritikk enten de er 30 eller 80. Jeg synes du skal passe dine egne saker rett og slett. 

Anonymkode: 8dc8f...460

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Takk for svar. Jeg tenker også at det ikke er verdt det å begynne å krangle med en som er i slutten av livet. Skal tenke litt på hvordan jeg kan håndtere han bedre. 

Anonymkode: f13cb...c51

Er drt et alternativ for det å øve deg på å si til deg selv "Han er seg og jeg er meg. Hva han gjør og sier får jeg ikke endret. Jeg kan bestemme om jeg vil ha litt avstand en liten stund nå".

Vil forøvrig nevne at jeg har møtt folk som oppfører seg slik og får en til å føle sånn. Dette er folk jeg har faset ut av livet mitt, men jeg tviler på at jeg hadde greid det med min nesten 80 årige far. Du må kjenne litt på egne grenser og ønsker for relasjonen og fremtiden❤️

Anonymkode: d9ad8...4f0

[AnonymBruker]

Husk at 80 åringer også lett glemmer, roter litt og ikke får sammenheng i en del ting. Slikt kan også spille inn på hans oppførsel,  dersom den har blitt verre med årene.

Anonymkode: 457f6...c62