Hvilke utfordringer har dere møtt på i parforholdet? Og hvordan kom dere dere gjennom det?

[AnonymBruker]

Nysgjerrig på å høre hvilke utfordringer andre par har gått gjennom, og hvordan dere har kommet dere ut av det.

Anonymkode: 61385...c61

[SPOCA]

Hans eks og hennes kontrollerende oppførsel, og hans sønn med spesielle behov.

Når det gjelder hans eks har det hjulpet at han har turt å sette foten ordentlig ned. Hun bedrev samværsabotasje i årevis og overbeviste min samboer om at han var en dårlig far. Hun har alltid rett. Men, etter å ha skjønt at det faktisk ikke er han det er noe galt med, og at han faktisk ble utsatt for mangeårig vold under hennes regime, har han også klart å ta tak i eventuelle traumer. Det handlet vel kanskje mest om at han måtte forstå at det var vold han ble utsatt for, og at han faktisk var/er en god far - at han hadde like mange rettigheter som mor, og tørre å stå for at han er en god far. 

Etter at han satte ned foten, har hun heller ikke noen makt over ham, og hun er en liten del av vår hverdag. Før truet hun han med rettsak, da han tok henne for retten falt liksom den ballen død, og han vant jo på alle punkter. Eller, vi vant. Jeg har for øvrig et helt ok forhold til henne. 

Når det gjelder sønnen, handler jo det mest om at mye om alvorlig sykdom/diagnoser, alt som må tilrettelegges (alt fra faste rutiner og rigiditet ift tidspunkt til type mat, medisiner, anfall osv), og at man må gå all in. Jeg er ikke bare stemor, jeg er også "mor", med alt det innebærer. Det er jo krevende, å gå fra å ikke ha barn, og kun leve med meg og mitt, og gå inn i et forhold med en mann der barnet blir en så viktig del av ditt liv. Jeg elsker barnet som mitt eget, men det er klart at det også er utfordrende. Aller mest handler det om at det tapper oss for mye energi, avlastningen skal liksom ligge i at de har barnet 50/50, men så oppstår selvfølgelig problemet når barnet må på sykehusopphold osv over lenger perioder. Da er plutselig ikke avlastningen der, mye fordi det krever begge foreldre. Det er jo vondt å se at min samboer må gjennom så mye, og må krangle seg til informasjon fra leger eller andre instanser. Han får aldri fri, han må alltid kjempe. Det er utfordrende fordi det kan bli vanskelig å planlegge og legge godt nok til rette for barnet hans.

MEN, generelt sett har vi lite utfordringer, og nå som det snart har gått ett år med 50/50, har vi fått inn våre rutiner. Det meste går på søvnmangel og at man må være på barnet 24/7, det er aldri et sekund fri når man har barnet, så vi må bruke de ressursene vi har. I helgene er det f.eks våre foreldre som bytter litt på å passe ham, slik at vi får sovet litt ut. Vi har begynt å tørre å reise ut av huset, at mine foreldre f.eks passer ham mens vi går på dansekurs, eller at hans foreldre passer ham slik at vi får noen timer søvn. Vi er nemlig mye våkne begge to, spesielt i krevende anfallsperioder osv. Det blir mye sykehus, legebesøk, legevakt osv. Sånn er det, og det er slitsomt når det står på, men vi blir også sammensveiset av det. Det er litt sånn: "oss mot dem", på et vis.

Det har løst seg, men det har krevd at man går inn og er innforstått med hva det innebærer - på godt og vondt.

Endret 21. juni 2024 av SPOCA

[AnonymBruker]

Under pandemien mistet min mann jobben og jeg var allerede hjemmeværende på grunn av kronisk sykdom. Vi bor på 44 kvadrat. 

Vi delte døgnet. Jeg sto opp 04.30 og han sto opp 16.00. Slik fikk vi alenetid. 

Det var beinhardt, men vi løste det til slutt. 

Anonymkode: b607b...232

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Under pandemien mistet min mann jobben og jeg var allerede hjemmeværende på grunn av kronisk sykdom. Vi bor på 44 kvadrat. 

Vi delte døgnet. Jeg sto opp 04.30 og han sto opp 16.00. Slik fikk vi alenetid. 

Det var beinhardt, men vi løste det til slutt. 

Anonymkode: b607b...232

Høres helt rart ut... liker ikke dere først og fremst å være sammen?? 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: c7eda...adb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Høres helt rart ut... liker ikke dere først og fremst å være sammen?? 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: c7eda...adb

Smak litt på konseptet 44 kvadrat. 

Anonymkode: 95e06...bfa

[Leonora8]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Smak litt på konseptet 44 kvadrat. 

Anonymkode: 95e06...bfa

Men man må jo finne på noe og ikke bare sitte hjemme selv om man har mistet jobben. Jeg ble permittert i 2020 selv. Gikk ned 10 kg og aldri vært så aktiv før.
 

Før vi kjøpte leil bodde vi på 35 kvadrat. Gikk fint det. ja vi kranglet men det var ikke nødvendig å dele opp døgnet for å unngå hverandre 

[AnonymBruker]

Leonora8 skrev (5 minutter siden):

Men man må jo finne på noe...

Smak på konseptet pandemi. Var jo for faen i perioder der så å si alt var stengt.

Anonymkode: 95e06...bfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Høres helt rart ut... liker ikke dere først og fremst å være sammen?? 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: c7eda...adb

Om man er introvert så kan man relatere seg godt til dette. Å være introverte og være oppi hverandre 24/7 på 44 kvm er drepings. Hos oss fungerer det også fordi jeg er nattmenneske og han A-menneske.

Anonymkode: 8ffc2...65a

[Trolltunge]

Tror vi har møtt på de fleste vanlige og en del man ikke skulle tro at kunne skje. Vårt samliv startet med at eksen min, som mine foreldre elsket og ikke visste sannhet om, fordi jeg trodde det hadde vært lurt å spare dem for det (megatabbe), ikke taklet at jeg fikk ny mann og skulle stifte ny familie. Min familie (som ikke visste bedre) ble dratt inn og tok parti i dette. Deretter var det som mange vonde dominobrikker falt. Ingen god start på et samliv!!!!! 

Vi har hatt mye, men det som fikk oss gjennom var nok kjærlighet for hverandre. Ikke minst hans ukuelige tro på oss to, tross alt. (At han ikke bare stakk fra galskapen er utrolig!) Alt kunne nok dratt oss fra hverandre også, men på mange måter vevde det oss sterkere sammen. Det ble litt oss mot verden. 

Det som holdt på å ta oss var at vi vendte oss mot hverandre en periode. Mye mulig frustrasjon som hadde bygget seg opp i begge, og resulterte i at vi kommuniserte forbi hverandre, og var så såre i situasjonen begge to at vi satte opp murer og ble ugreie mot hverandre. Det ble brudd en periode, men vi klarte etterhvert å løse flokene. Måtte da ha hjelp fra familieterapeut. I den prosessen løste vi også opp mye gammel guffe, og sårhet rundt slikt, og kom sterkere enn noen gang ut av det. Vi sluttet også begge med å bry oss om hva andre skulle mene. Bestemte oss endelig for å ikke finne oss i at andre skapte problemer for oss. Gidder ikke prøve å forstå slikt lenger, eller gå i dialog om slikt. VI er ikke åpen for diskusjon. Vil folk være med, så heng på, eller la oss være i fred! Vi har valgt hverandre og barna, og resten av hurven kan seile sin egen sjø om de vil fortsette å hakke på gammel møkk. Ikke interessert! (Skulle ønske vi hadde vært kloke nok til å ta den avgjørelsen tidligere. Det hadde spart oss for mye.)

Det var og er ekte kjærlighet, og det har båret oss gjennom. 🥰

 

[Gjest Luksusbia]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Smak på konseptet pandemi. Var jo for faen i perioder der så å si alt var stengt.

Anonymkode: 95e06...bfa

Men var jo lov å gå tur ute, til og med anbefalt

[AnonymBruker]

Luksusbia skrev (8 minutter siden):

Men var jo lov å gå tur ute, til og med anbefalt

Ja, det var lov å gå på tur. Helst helt alene og langt unna andre folk. Det siste jeg ville under pandemien var å føle meg enda mer alene i en skog eller på et fjell. Var jo i perioder jeg gikk på matbutikken bare for å møte et annet menneske fysisk og ikke føle at jeg var siste gjenlevende etter en atomkrig.

Anonymkode: 95e06...bfa

[AnonymBruker]

De største utfordringene vi har hatt var 2 tette dødsfall i nær familie- begge var tom under pandemien - og hvor ulike vi er på 2 punkter; hvor sosiale vi er og om vi er spontan vs liker å planlegge. Heldigvis viste det seg at vi ihvertfall er overraskende like i måten vi sørger på, så selv om sorgen var tung kom vi også nærheten gjennom det.

Anonymkode: 95e06...bfa