Uplanlagt gravid, singel og 25 år

[AnonymBruker]

Jeg er 25 år og gravid i ca 7ende uke. Ble gravid mens jeg gikk på p-piller. Barnefar er en jeg har hatt et nært og eksklusivt forhold til i nesten 10mnd. 

Jeg sliter veldig med valget mellom abort eller å beholde. Tanken på abort er utrolig vond, samtidig er tanken om å bli alene mamma veldig vanskelig. Har alltid drømt om å få barn, og hadde jeg vært i et stabilt forhold med barnefar og bodd sammen med han så hadde jeg nok aldri tatt abort. Men realiteten er annerledes, beholder jeg så må jeg gjøre dette helt alene.. Jeg skulle egentlig flytte til høsten og studere videre. 

Ting har brått blitt snudd på hode og jeg er usikker, redd, trist og føler meg helt rådvill. Samtidig opplever jeg minimalt med støtte fra barnefar.. vi bor 1,5 t unna hverandre og derfor er kommunikasjonen mye på tlf. Han spør meg aldri hvordan det går, eller snakker generelt ikke med meg om situasjonen. Føler meg så ekstremt alene oppi dette, og jeg er virkelig bare helt tom. 

Har noen erfaring med dette? Råd? Jeg vet at det kun er mitt valg, men jeg vil gjerne snakke med noen som deler litt av det samme. 

Anonymkode: a2e1e...464

[AnonymBruker]

Er barnefar en stødig type med ting på stell? Er han omsorgsfull og emosjonelt oppegående?

Hva sa han da du fortalte at du var gravid?

 

De fleste stødige oppegående menn vil ta ansvar for barn de setter til verden, selv om de ikke ønsker barnet. Så hvis dette er en bra fyr, er sjansen liten for at du blir helt alene om barnet, uansett hva han sier nå.

Men alene om svangerskapet, og alenemor etterpå, ja det blir du nok. 
 

Er dette en mann du tror kan bli en god far? Er det en mann du kan se for deg å samarbeide med resten av livet?

 

Jeg har vært i din situasjon. Jeg klarte ikke å ta abort, så jeg fikk barnet. Det har gått helt fint, og jeg angrer selvfølgelig ikke (det er sjeldent man direkte angrer på barn man har fått), men jeg bærer fortsatt på en sorg over at ting ble som de ble.

Jeg fikk ikke oppleve å dele svangerskapet med et annet menneske som gledet seg til å bli forelder. Jeg fikk ikke oppleve at familien rundt var glad for at jeg skulle ha barn.

Jeg gikk alene på kontroller/ultralyder, jeg kjøpte inn utstyr alene og jeg fødte alene. 
Jeg var alene da barnet smilte første gang, lo første gang, tok sine første skritt…

 

Hadde jeg skulle velge på nytt i dag, hadde jeg valgt å ta abort, og heller fått oppleve dette sammen med en mann som ønsket det like mye som meg.

 

Noen ting kan man bare oppleve en gang, og det å få sitt første barn er en opplevelse som er best når man er to♥️

 

Men lykke til, det blir bra uansett☺️

Anonymkode: a6152...8bd

[AnonymBruker]

Mitt beste råd - kontakt Amathea for en samtale, gode råd, noen som kan lytte og hjelpe deg sortere tanker og følelser slik at du kan ta det valget som er best for deg. 

Anonymkode: 1fba2...9cb

[AnonymBruker]

Var i samme situasjon, følte endel ytre press om å ta abort, og det å ta abort ble svært traumatisk for meg. Angrer den dag i dag. Det ble ikke lettere den dagen jeg fikk barn, og både så hvor fint det gikk, og det ble virkelig hva jeg hadde frarøvet et foster. Jeg sitter fortsatt og føler at jeg tok livet av barnet mitt 13 år etterpå. Ønsker bare nyansere, for meg var abort alltid sett som en enkel løsning før dette, noe det ikke viste seg å være. Er dog for abort, og at du må gjøre det som føles best for deg! 

Anonymkode: 45f14...510

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt abort. Har selv tatt abort da jeg var 21 og i lignende situasjon, gravid med et «situationship». Er veeeldig fornøyd med valget jeg tok. Og tenker nesten aldri på det for å være ærlig. Det er åtte år siden nå. Så jeg vil råde deg til å ta abort. Er nå i et lykkelig forhold og gravid.

Anonymkode: 1f507...486

[AnonymBruker]

Du er jo i en perfekt alder for å få barn da. Har du familie og venner rundt deg?

Anonymkode: 3518a...20c

[AnonymBruker]

Jeg ble selv gravid da jeg var 25, hadde vært sammen med barnefar i et halvt år. Vi var derimot i et forhold, og bodde sammen, til tross den korte tiden. Jeg var også midt i mastergraden, og usikker på hvordan et barn ville påvirke mastergraden, men også resten av livet. Vi hadde heldigvis hatt samtalen om uplanlagt graviditet tidligere i forholdet, så dermed visste begge hva begge ønsket hvis det skjedde. Vi beholdt barnet, fullførte studiene (med varierende kvalitet), og fortsatte forholdet (med svært god kvaliet, 8 år senere). 

Det viktigste spørsmålet jeg syns du bør stille deg selv er : " er dette forholdet liv laget og er vi to bra? Vil jeg være sammen med han?". Vi bor i Norge, det går fint, det kan bli veldig tøft, men hvis grunnstammen mellom der er tilstede så er det et godt grunnlag. HVIS dette er en mann du kan se deg en fremtid med, så skjedde ting bare litt før planen, og det kan bli en fin ting. 

Anonymkode: 187fe...3b8

[AnonymBruker]

Du blir ikke å angre når du holder ditt nyfødte barn i armene. Du er i perfekt alder for barn, det går fint. Det er mange alenemødre i norge som har et bra liv og det er ingen hindring for å finne en ny mann.

Anonymkode: 7c6e2...fbf

[AnonymBruker]

ts her: Barnefar er en hyggelig fyr, vi er like gamle og han han ble nettopp ferdig utdannet siviløkonom. (jeg er vernepleier). 

Men han er noe umoden og uerfaren. Veldig glad i å gå ut på byen med kompiser. Ikke så ansvarlig. Han er enebarn og vant med å tenke på seg selv. Han har selv vokst opp med en far som ikke har vært tilstede. Han har uttrykt til meg at abort er det mest rette men at det er mitt valg. Han har ikke sagt noe om hvor involvert han ville vært om jeg beholdt, da fokuset hans da jeg fortalte om graviditeten var abort. Han tok det nesten litt humoristisk, og syntes det var gøy at vi hadde klart å lage et barn.. 

Jeg har en håndfull venner rundt meg og mange søsken som hadde støttet meg 100%. 

Anonymkode: a2e1e...464

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg skulle egentlig flytte til høsten og studere videre. 

Gjør som planlagt. Jeg angrer som en hund på at jeg gjorde slik at planene mine ikke kunne bli gjennomført.

Anonymkode: 30358...eb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er 25 år og gravid i ca 7ende uke. Ble gravid mens jeg gikk på p-piller. Barnefar er en jeg har hatt et nært og eksklusivt forhold til i nesten 10mnd. 

Jeg sliter veldig med valget mellom abort eller å beholde. Tanken på abort er utrolig vond, samtidig er tanken om å bli alene mamma veldig vanskelig. Har alltid drømt om å få barn, og hadde jeg vært i et stabilt forhold med barnefar og bodd sammen med han så hadde jeg nok aldri tatt abort. Men realiteten er annerledes, beholder jeg så må jeg gjøre dette helt alene.. Jeg skulle egentlig flytte til høsten og studere videre. 

Ting har brått blitt snudd på hode og jeg er usikker, redd, trist og føler meg helt rådvill. Samtidig opplever jeg minimalt med støtte fra barnefar.. vi bor 1,5 t unna hverandre og derfor er kommunikasjonen mye på tlf. Han spør meg aldri hvordan det går, eller snakker generelt ikke med meg om situasjonen. Føler meg så ekstremt alene oppi dette, og jeg er virkelig bare helt tom. 

Har noen erfaring med dette? Råd? Jeg vet at det kun er mitt valg, men jeg vil gjerne snakke med noen som deler litt av det samme. 

Anonymkode: a2e1e...464

Du skriver litt om mannen men ikke om deg selv, hva er grunnen til det?

Hvor står du selv i livet, har du god/grei fysisk og mental helse, har du et godt nettverk av familie og venner, har du tatt utdannelse og har du fast jobb, hvordan bor du, leier du eller eier du, hva slags miljø er du i, et stabilt eller ustabilt miljø? 

Rart at du ikke ser deg selv i denne ligningen med tanke på all dokumentasjon som er om barn som fødes inn i fattigdom, ressurssvake foreldre og som senere i livet vil lide bare fordi mor ønsket barn.. 

Anonymkode: 29eab...4da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du skriver litt om mannen men ikke om deg selv, hva er grunnen til det?

Hvor står du selv i livet, har du god/grei fysisk og mental helse, har du et godt nettverk av familie og venner, har du tatt utdannelse og har du fast jobb, hvordan bor du, leier du eller eier du, hva slags miljø er du i, et stabilt eller ustabilt miljø? 

Rart at du ikke ser deg selv i denne ligningen med tanke på all dokumentasjon som er om barn som fødes inn i fattigdom, ressurssvake foreldre og som senere i livet vil lide bare fordi mor ønsket barn.. 

Anonymkode: 29eab...4da

Jeg er er vernepleier 100% fast jobb, men har permisjon fra august fordi jeg skulle studere videre. Er i god fysisk form, veldig aktiv, sunn, frisk, stabil. Er i et godt miljø. Har god psykisk helse. 

Kom ut av et samboerskap for ett år siden og har bodd hjemme hos foreldrene mine siden da for å spare penger til jeg skulle flytte nå til høsten. 

Jeg vet jeg har mulighet til å ta vare på et barn og gi det et godt liv det er bare omstendighetene jeg syns er vanskelig, det å skulle gjøre det "alene" 

Anonymkode: a2e1e...464

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er er vernepleier 100% fast jobb, men har permisjon fra august fordi jeg skulle studere videre. Er i god fysisk form, veldig aktiv, sunn, frisk, stabil. Er i et godt miljø. Har god psykisk helse. 

Kom ut av et samboerskap for ett år siden og har bodd hjemme hos foreldrene mine siden da for å spare penger til jeg skulle flytte nå til høsten. 

Jeg vet jeg har mulighet til å ta vare på et barn og gi det et godt liv det er bare omstendighetene jeg syns er vanskelig, det å skulle gjøre det "alene" 

Anonymkode: a2e1e...464

Det kan jeg forstå. Du blir veldig, veldig alene. Familie kan hjelpe meg. Venner, kanskje i starten. Men etterhvert får de egen familie og er ikke mye til hjelp. Har du «draget» synes du? Altså, er det sannsynlig at du finner deg en ny og bra mann til tross for at du har et barn på slep? Dette er faktisk noe å ha med i beregningen.

Anonymkode: 1f507...486

[AnonymBruker]

Det er en vanskelig situasjon. 

Mulig du angrer hvis du tar abort og mulig du angrer hvis du ikke følger drømmen din. 

Hvis du er i stand til å ta deg av et barn har økonomi til det så klarer du det sikkert fint. Men forbered deg på å gjøre nye alene, det er ingen selvfølge at de som står deg nær faktisk stiller opp. 

Jeg hadde nok fulgt drømmen, for gjorde ikke det selv og det angrer jeg på. 

Anonymkode: 0719a...264

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er 25 år og gravid i ca 7ende uke. Ble gravid mens jeg gikk på p-piller. Barnefar er en jeg har hatt et nært og eksklusivt forhold til i nesten 10mnd. 

Jeg sliter veldig med valget mellom abort eller å beholde. Tanken på abort er utrolig vond, samtidig er tanken om å bli alene mamma veldig vanskelig. Har alltid drømt om å få barn, og hadde jeg vært i et stabilt forhold med barnefar og bodd sammen med han så hadde jeg nok aldri tatt abort. Men realiteten er annerledes, beholder jeg så må jeg gjøre dette helt alene.. Jeg skulle egentlig flytte til høsten og studere videre. 

Ting har brått blitt snudd på hode og jeg er usikker, redd, trist og føler meg helt rådvill. Samtidig opplever jeg minimalt med støtte fra barnefar.. vi bor 1,5 t unna hverandre og derfor er kommunikasjonen mye på tlf. Han spør meg aldri hvordan det går, eller snakker generelt ikke med meg om situasjonen. Føler meg så ekstremt alene oppi dette, og jeg er virkelig bare helt tom. 

Har noen erfaring med dette? Råd? Jeg vet at det kun er mitt valg, men jeg vil gjerne snakke med noen som deler litt av det samme. 

Anonymkode: a2e1e...464

Når tanken på abort er så vondt, så anbefaler jeg ikke å gjøre det. 

Jeg var selv 25 år, nysingle og gravid en gang. Skulle jobbe frem til høsten også skulle jeg begynne på skolen. Brått sto jeg med positiv test midt i juni. 

Jeg og far til barnet hadde vært sammen i 2 år, vi kjente hverandre siden ungdomskolen og han var eldre enn meg. Likevel fantes han ikke interessert i graviditeten og veldig lite interesse det første året. Fra barnet var litt over 1 år begynte interessen å snu. Denne babyen er nå i småskolen og pappaen følger tett opp! 

Jeg hadde alltid drømt om barn, en stund så det ut som at jeg ikke kom til å få barn. I de 2 årene vi var sammen brukte jeg ikke prevensjon, men det så jo ikke ut til å skje oss. Jeg trodde at det kunne være min eneste sjanse til å bli mamma, så jeg beholdt. 

Jeg har fått to barn senere med mannen i mitt liv, har nå et ganske A4 liv. Det første barnet var den tøffeste tiden i hele mitt liv, all nattevåk og oppfølging alene. Konstant irritasjon på han som burde stille opp. Deretter måtte jeg jobbe med meg selv for å holde igjen følelsen av å bli sviktet når han endelig begynte å stille opp. For han var og er fryktelig vanskelig å samarbeide med. 

Så fremdeles går det i tankene mine at jeg kunne ventet, men da hadde jeg ikke fått det fine barnet. Men da hadde jeg også sluppet å oppleve mye vondt med denne barnefaren. Men igjen, jeg hadde ikke fått dette fine barnet. 

Så det er vanskelig å gi et skikkelig råd, for det går rundt og rundt slik hos meg.. 

Anonymkode: 2a497...663

[AnonymBruker]

Jeg lurer på en ting, ts: Hva er motivasjonen for videreutdanningen?   Jeg er selv vernepleier på 24. året, og kan ikke huske å ha hatt en eneste leder som ikke ville tilrettelagt for videreutdanning senere. Videreutdanning vil mest sannsynlig kunne gjennomføres på et tidspunkt, selv om du velger barnet.
Sannsynligheten for at du vil måtte oppdra dette barnet alene (uten annen støtte fra barnefar enn økonomisk), virker utifra hva du skriver stor, men det virker som du har et godt nettverk. Kan du fortelle dette til mor eller en søster? Du vil jo trenge dem. Barn er et stort valg, og jeg vet ikke om KG er rette stedet å søke denne type råd. Ønsker deg all mulig lykke til med valget ❤️❤️❤️

Anonymkode: ac9b9...f9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg lurer på en ting, ts: Hva er motivasjonen for videreutdanningen?   Jeg er selv vernepleier på 24. året, og kan ikke huske å ha hatt en eneste leder som ikke ville tilrettelagt for videreutdanning senere. Videreutdanning vil mest sannsynlig kunne gjennomføres på et tidspunkt, selv om du velger barnet.
Sannsynligheten for at du vil måtte oppdra dette barnet alene (uten annen støtte fra barnefar enn økonomisk), virker utifra hva du skriver stor, men det virker som du har et godt nettverk. Kan du fortelle dette til mor eller en søster? Du vil jo trenge dem. Barn er et stort valg, og jeg vet ikke om KG er rette stedet å søke denne type råd. Ønsker deg all mulig lykke til med valget ❤️❤️❤️

Anonymkode: ac9b9...f9e

Motivasjonen for videreutdanningen er egentlig at jeg ville komme meg vekk fra "bygd" og oppleve det å bo på en større plass, møte nye folk og utvikle meg. 

Hele livet har jeg vært i forhold, og tatt valg basert på hva partneren har ønsket. Da jeg tok vernepleien valgte jeg å ta den i nærheten for å bo med samboer. Det var et veldig usunt og dårlig forhold, som jeg omsider klarte å komme meg ut av i fjor sommer, like etter at jeg fikk 100% fast jobb som nyutdannet vernepleier. 

Etter bruddet flyttet jeg hjem, med tanken om å spare penger for så å flytte ut og studere videre til høsten, siden det aldri var noe jeg fikk oppfylt. Men så er jeg nå blitt gravid.. 

Har snakket mer med barnefar og han sier at han uansett vil støtte meg og være der for meg, om vi blir sammen eller ei. Han ønsker også å være en del av barnets liv og stille opp, men han garanterer ikke at han klarer å bo i nærheten da han egentlig er fra en by langt borte og har familie der. 

Anonymkode: a2e1e...464

[Gjest Anonyme-meg]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Motivasjonen for videreutdanningen er egentlig at jeg ville komme meg vekk fra "bygd" og oppleve det å bo på en større plass, møte nye folk og utvikle meg. 

Hele livet har jeg vært i forhold, og tatt valg basert på hva partneren har ønsket. Da jeg tok vernepleien valgte jeg å ta den i nærheten for å bo med samboer. Det var et veldig usunt og dårlig forhold, som jeg omsider klarte å komme meg ut av i fjor sommer, like etter at jeg fikk 100% fast jobb som nyutdannet vernepleier. 

Etter bruddet flyttet jeg hjem, med tanken om å spare penger for så å flytte ut og studere videre til høsten, siden det aldri var noe jeg fikk oppfylt. Men så er jeg nå blitt gravid.. 

Har snakket mer med barnefar og han sier at han uansett vil støtte meg og være der for meg, om vi blir sammen eller ei. Han ønsker også å være en del av barnets liv og stille opp, men han garanterer ikke at han klarer å bo i nærheten da han egentlig er fra en by langt borte og har familie der. 

Anonymkode: a2e1e...464

I forhold til det du skriver her, så får du ikke tatt mye valg for deg selv hvis du velger å beholde barnet. 

Hvis du har lyst å ta videreutdanning og komme deg litt vekk, hadde jeg prioritert det. Barn kan man få senere. 

Velg deg selv. 

 

[AnonymBruker]

Jeg syns amanthea er veldig anti-abort, men de kan sikkert være greie å snakke med om du lurer på om du og barnet klarer dere. 

Personlig syns jeg ikke at barn som er ønsket av begge foreldre bør settes til livs.

Anonymkode: 12e39...ff3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg syns amanthea er veldig anti-abort, men de kan sikkert være greie å snakke med om du lurer på om du og barnet klarer dere. 

Personlig syns jeg ikke at barn IKKE som er ønsket av begge foreldre bør settes til livs.

Anonymkode: 12e39...ff3

Herregud, det skulle selvsagt stå at barn IKKE som er ønsket av begge foreldre bør settes til livs.

Anonymkode: 12e39...ff3