Hva tenker dere om at stemor blir kalt for mamma?

[AnonymBruker]

Leste en tråd på fb, der en stemor noen ganger har blitt kalt for mamma av stedatteren på 5 år, stemor retter ikke på det, og syns det er koselig og ønsker å bli kalt mamma. Etterhvert kommer det frem at mor ikke er i bildet, sliter med rus og ikke ønsker kontakt med datteren sin. 

I utgangspunktet syns jeg det blir helt feil, vi hadde en lignende sak her, der stemor til mitt barn ønsket å bli kalt mamma. Far og jeg gikk fra hverandre når hun var ca 1,5 år fordi han var utro med henne. De ble kjapt sammen etter bruddet og hun hadde et behov for å markere seg helt fra starten av. Hun mente at jeg ikke duget som mor at datter skulle flytte til dem på fulltid, far har alltid føyd seg etter henne og hun har prøvd å styre alt. Vi var mange ganger på fvk bare pga stemor og der var alltid tilbakemeldingen at stemor burde trekke seg flere steg tilbake da det er mor og far som bestemmer. Da roet hun seg en stund også var det tilbake til det samme. Far fikk ikke lov av henne å snakke med meg uten at hun var tilstede, han fikk ikke avtale noe ang datter uten at hun fikk ha noe å si, uansett hva det gjaldt. Hun prøvde å blande seg når det gjaldt bhg og skole, hun tok selv kontakt med lærer og ba om å bli satt på mail-listen, få innkalling til foreldremøter osv, dette fikk hun ikke. De fikk etterhvert to egne barn og datter ble mer og mer skjøvet ut, det ble gjort store forskjeller og jo eldre datter ble jo bedre så hun dette. Datter fikk innprentet fra ung alder av at hun ikke fikk lov å snakke om meg og noen ting som kom fra "min side", hun fikk ikke fortelle om ting hun hadde gjort osv hos meg, og hun fikk ikke fortelle om ting derfra til meg. Datter slet med lojalitetsfølelsen og fortalte meg aldri hvor gale ting var der, før hun var tenåring. Jeg hadde jo alltid visst, eller følt at det var mye som skurret, men jeg visste jo ikke. Å snakke med far var dødfødt, det endte alltid med krangel og jeg ble stemplet som at alt jeg ville var å lage bråk. Datter har endt opp med angst pga far og stemor og jeg er sint på meg selv for at jeg ikke klarte å fange opp omfanget av det. Datter begynte på bup når hun var 15 år og der ble det avdekket mye, og de anbefalte at både datter og jeg gikk til behandling, at far og datter burde gå til samtaler sammen og at samværet burde følges mer opp. Datter hadde tidligere endel samvær, men når hun var 14 år nektet hun å dra dit. Da gikk det et år før hun dro dit igjen, og siden har det kun vært helgesamvær. Far skylder selvsagt på meg og sier at jeg har løyet og presset datter til å lyve om dem. Lang historie. 

Dette ble jo mye lengre enn tenkt, men jeg lurer på hva andre syns om at stemor blir kalt mamma?

Jeg tenker nei i utgangspunktet, men tenker at der mor ikke er i bildet og stemor er der for å bli, og er mamma på alle måter, så er det mer innafor at hun kalles mamma. 

Anonymkode: 0ca0f...747

[AnonymBruker]

i ditt tilfelle nei, i Facebook tilfellet ja. 

Anonymkode: a7bad...488

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

i ditt tilfelle nei, i Facebook tilfellet ja. 

Anonymkode: a7bad...488

Det 👆 sa.

Anonymkode: 1f42f...f06

[Melus]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

i ditt tilfelle nei, i Facebook tilfellet ja. 

Anonymkode: a7bad...488

Enig.

[AnonymBruker]

Enig med de over her.

Og hvis det er barnets ide, ja. Krav fra stemor, nei.

Anonymkode: 238d3...800

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Leste en tråd på fb, der en stemor noen ganger har blitt kalt for mamma av stedatteren på 5 år, stemor retter ikke på det, og syns det er koselig og ønsker å bli kalt mamma. Etterhvert kommer det frem at mor ikke er i bildet, sliter med rus og ikke ønsker kontakt med datteren sin. 

I utgangspunktet syns jeg det blir helt feil, vi hadde en lignende sak her, der stemor til mitt barn ønsket å bli kalt mamma. Far og jeg gikk fra hverandre når hun var ca 1,5 år fordi han var utro med henne. De ble kjapt sammen etter bruddet og hun hadde et behov for å markere seg helt fra starten av. Hun mente at jeg ikke duget som mor at datter skulle flytte til dem på fulltid, far har alltid føyd seg etter henne og hun har prøvd å styre alt. Vi var mange ganger på fvk bare pga stemor og der var alltid tilbakemeldingen at stemor burde trekke seg flere steg tilbake da det er mor og far som bestemmer. Da roet hun seg en stund også var det tilbake til det samme. Far fikk ikke lov av henne å snakke med meg uten at hun var tilstede, han fikk ikke avtale noe ang datter uten at hun fikk ha noe å si, uansett hva det gjaldt. Hun prøvde å blande seg når det gjaldt bhg og skole, hun tok selv kontakt med lærer og ba om å bli satt på mail-listen, få innkalling til foreldremøter osv, dette fikk hun ikke. De fikk etterhvert to egne barn og datter ble mer og mer skjøvet ut, det ble gjort store forskjeller og jo eldre datter ble jo bedre så hun dette. Datter fikk innprentet fra ung alder av at hun ikke fikk lov å snakke om meg og noen ting som kom fra "min side", hun fikk ikke fortelle om ting hun hadde gjort osv hos meg, og hun fikk ikke fortelle om ting derfra til meg. Datter slet med lojalitetsfølelsen og fortalte meg aldri hvor gale ting var der, før hun var tenåring. Jeg hadde jo alltid visst, eller følt at det var mye som skurret, men jeg visste jo ikke. Å snakke med far var dødfødt, det endte alltid med krangel og jeg ble stemplet som at alt jeg ville var å lage bråk. Datter har endt opp med angst pga far og stemor og jeg er sint på meg selv for at jeg ikke klarte å fange opp omfanget av det. Datter begynte på bup når hun var 15 år og der ble det avdekket mye, og de anbefalte at både datter og jeg gikk til behandling, at far og datter burde gå til samtaler sammen og at samværet burde følges mer opp. Datter hadde tidligere endel samvær, men når hun var 14 år nektet hun å dra dit. Da gikk det et år før hun dro dit igjen, og siden har det kun vært helgesamvær. Far skylder selvsagt på meg og sier at jeg har løyet og presset datter til å lyve om dem. Lang historie. 

Dette ble jo mye lengre enn tenkt, men jeg lurer på hva andre syns om at stemor blir kalt mamma?

Jeg tenker nei i utgangspunktet, men tenker at der mor ikke er i bildet og stemor er der for å bli, og er mamma på alle måter, så er det mer innafor at hun kalles mamma. 

Anonymkode: 0ca0f...747

Jeg tenker generelt sett at hva et barn kaller omsorgspersoner i sitt liv bør være opp til barna selv. Man skal ikke presse dem til å kalle noen noe, og man bør ikke nødvendigvis rette på dem heller. Man kan snakke om det og om roller i ens liv, men det bør være opp til barnet hva det velger å kalle sine nærmeste omsorgspersoner. 

I forhold til at biologisk mor ikke er i bildet - absolutt greit at barnet kaller stemor for mamma - det er hennes eneste morsfigur. 

Min datter kaller stefar for papsen, og sin biologiske far pappa. Skulle hun potensielt ønske å kalle en fremtidig stemor for noe - så er det opp til henne - men jeg tror hun er for gammel til at det skulle være aktuelt- men likedan fullt opp til henne. 

Anonymkode: 8371b...b43

[AnonymBruker]

Nabojenta bodde hos oss i 2 måneder på grunn av sykdom i familien når hun var 6-7. Hun begynte plutselig å kalle min pappa for pappa.  Har man noen nære i huset som omsorgspersoner en så blir det lett som en mamma eller pappa, selv om de har en biologisk forelder et annet sted.  Det er ikke lett å si navnet til steforelderen eller «stemor». Så som over å kalle steforelder for alternativ ord for mamma eller pappa kan være greit og trygt for barnet.

Anonymkode: 8be38...ff6

[AnonymBruker]

Det må være opp til barnet og ikke noe krav fra noen. Det sagt kan en stemor/ stefar være en mye bedre forelder enn biologisk i noen tilfeller.  Min datter har en pappa som ikke duger. Hun er voksen nå, men har vokst opp med stefar som hun nå selv har begynt å si er pappaen hennes. Det er han som har stilt opp, ikke faren.

Anonymkode: 4b112...bf6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Leste en tråd på fb, der en stemor noen ganger har blitt kalt for mamma av stedatteren på 5 år, stemor retter ikke på det, og syns det er koselig og ønsker å bli kalt mamma. Etterhvert kommer det frem at mor ikke er i bildet, sliter med rus og ikke ønsker kontakt med datteren sin. 

I utgangspunktet syns jeg det blir helt feil, vi hadde en lignende sak her, der stemor til mitt barn ønsket å bli kalt mamma. Far og jeg gikk fra hverandre når hun var ca 1,5 år fordi han var utro med henne. De ble kjapt sammen etter bruddet og hun hadde et behov for å markere seg helt fra starten av. Hun mente at jeg ikke duget som mor at datter skulle flytte til dem på fulltid, far har alltid føyd seg etter henne og hun har prøvd å styre alt. Vi var mange ganger på fvk bare pga stemor og der var alltid tilbakemeldingen at stemor burde trekke seg flere steg tilbake da det er mor og far som bestemmer. Da roet hun seg en stund også var det tilbake til det samme. Far fikk ikke lov av henne å snakke med meg uten at hun var tilstede, han fikk ikke avtale noe ang datter uten at hun fikk ha noe å si, uansett hva det gjaldt. Hun prøvde å blande seg når det gjaldt bhg og skole, hun tok selv kontakt med lærer og ba om å bli satt på mail-listen, få innkalling til foreldremøter osv, dette fikk hun ikke. De fikk etterhvert to egne barn og datter ble mer og mer skjøvet ut, det ble gjort store forskjeller og jo eldre datter ble jo bedre så hun dette. Datter fikk innprentet fra ung alder av at hun ikke fikk lov å snakke om meg og noen ting som kom fra "min side", hun fikk ikke fortelle om ting hun hadde gjort osv hos meg, og hun fikk ikke fortelle om ting derfra til meg. Datter slet med lojalitetsfølelsen og fortalte meg aldri hvor gale ting var der, før hun var tenåring. Jeg hadde jo alltid visst, eller følt at det var mye som skurret, men jeg visste jo ikke. Å snakke med far var dødfødt, det endte alltid med krangel og jeg ble stemplet som at alt jeg ville var å lage bråk. Datter har endt opp med angst pga far og stemor og jeg er sint på meg selv for at jeg ikke klarte å fange opp omfanget av det. Datter begynte på bup når hun var 15 år og der ble det avdekket mye, og de anbefalte at både datter og jeg gikk til behandling, at far og datter burde gå til samtaler sammen og at samværet burde følges mer opp. Datter hadde tidligere endel samvær, men når hun var 14 år nektet hun å dra dit. Da gikk det et år før hun dro dit igjen, og siden har det kun vært helgesamvær. Far skylder selvsagt på meg og sier at jeg har løyet og presset datter til å lyve om dem. Lang historie. 

Dette ble jo mye lengre enn tenkt, men jeg lurer på hva andre syns om at stemor blir kalt mamma?

Jeg tenker nei i utgangspunktet, men tenker at der mor ikke er i bildet og stemor er der for å bli, og er mamma på alle måter, så er det mer innafor at hun kalles mamma. 

Anonymkode: 0ca0f...747

Jeg tenker at barnet selv må få bestemme dette. Faller det barnet naturlig å kalle stemor for «mamma», så har jeg ingen problemer med det. 
 

At du har erfart en situasjon du selv opplever som lignende, men som egentlig ikke er sammenlignbar i det hele tatt sett utenfra, har faktisk null verdi. Det du beskriver i første avsnitt og resten av innlegget er to vidt forskjellige scenarioer.

Anonymkode: a8c70...e27

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke latt ett stebarn kalle meg for mamma med mindre moren var fratatt omsorg eller hadde lite kontakt med barnet. Jeg kan fint posisjonere meg som meg selv, ha regler i hjemmet som jeg og far er enige om, bruke mitt navn etc.

Anonymkode: 88375...9fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Leste en tråd på fb, der en stemor noen ganger har blitt kalt for mamma av stedatteren på 5 år, stemor retter ikke på det, og syns det er koselig og ønsker å bli kalt mamma. Etterhvert kommer det frem at mor ikke er i bildet, sliter med rus og ikke ønsker kontakt med datteren sin. 

I utgangspunktet syns jeg det blir helt feil, vi hadde en lignende sak her, der stemor til mitt barn ønsket å bli kalt mamma. Far og jeg gikk fra hverandre når hun var ca 1,5 år fordi han var utro med henne. De ble kjapt sammen etter bruddet og hun hadde et behov for å markere seg helt fra starten av. Hun mente at jeg ikke duget som mor at datter skulle flytte til dem på fulltid, far har alltid føyd seg etter henne og hun har prøvd å styre alt. Vi var mange ganger på fvk bare pga stemor og der var alltid tilbakemeldingen at stemor burde trekke seg flere steg tilbake da det er mor og far som bestemmer. Da roet hun seg en stund også var det tilbake til det samme. Far fikk ikke lov av henne å snakke med meg uten at hun var tilstede, han fikk ikke avtale noe ang datter uten at hun fikk ha noe å si, uansett hva det gjaldt. Hun prøvde å blande seg når det gjaldt bhg og skole, hun tok selv kontakt med lærer og ba om å bli satt på mail-listen, få innkalling til foreldremøter osv, dette fikk hun ikke. De fikk etterhvert to egne barn og datter ble mer og mer skjøvet ut, det ble gjort store forskjeller og jo eldre datter ble jo bedre så hun dette. Datter fikk innprentet fra ung alder av at hun ikke fikk lov å snakke om meg og noen ting som kom fra "min side", hun fikk ikke fortelle om ting hun hadde gjort osv hos meg, og hun fikk ikke fortelle om ting derfra til meg. Datter slet med lojalitetsfølelsen og fortalte meg aldri hvor gale ting var der, før hun var tenåring. Jeg hadde jo alltid visst, eller følt at det var mye som skurret, men jeg visste jo ikke. Å snakke med far var dødfødt, det endte alltid med krangel og jeg ble stemplet som at alt jeg ville var å lage bråk. Datter har endt opp med angst pga far og stemor og jeg er sint på meg selv for at jeg ikke klarte å fange opp omfanget av det. Datter begynte på bup når hun var 15 år og der ble det avdekket mye, og de anbefalte at både datter og jeg gikk til behandling, at far og datter burde gå til samtaler sammen og at samværet burde følges mer opp. Datter hadde tidligere endel samvær, men når hun var 14 år nektet hun å dra dit. Da gikk det et år før hun dro dit igjen, og siden har det kun vært helgesamvær. Far skylder selvsagt på meg og sier at jeg har løyet og presset datter til å lyve om dem. Lang historie. 

Dette ble jo mye lengre enn tenkt, men jeg lurer på hva andre syns om at stemor blir kalt mamma?

Jeg tenker nei i utgangspunktet, men tenker at der mor ikke er i bildet og stemor er der for å bli, og er mamma på alle måter, så er det mer innafor at hun kalles mamma. 

Anonymkode: 0ca0f...747

Her er stemor en veldig god person.

Barnet mitt har en fungerende mamma, en fungerende pappa, en god stefar og en god stemor. Stemor gjør utrolig mye for barnet mitt, far og stemor har fått flere barn sammen så jeg forstår om barnet mitt kaller henne mamma. 2 andre søsken i husstanden gjør jo det og hun gjør mamma-ting for han når jeg ikke er der. 

Jeg er på ingen måte redd for å bli bytta ut, så derfor føles det helt ok. Tenk så heldig han er som har 2 hele sett med foreldre som bryr seg så mye om han. Selv har jeg kun 1 forelder, så kanskje det er derfor det føles fint?

Anonymkode: f2920...975

[AnonymBruker]

Stemor er ikke mamma, uansett.

Barn har en mor, og selv om det forholdet skulle være problematisk, er hun like fullt barnets mor.

Jeg ble en gang bedt av svigermoren min om å kalle henne for "mor". Det ble bare fullstendig feil for meg, selv om hun mente det godt. Kunne ikke falle meg inn å kalle andre for det enn min egen mor. Sånn er det også med stemødre. Skjønner ikke behovet for å skulle overta rollen til barnets mor, det virker veldig sært og påtatt, som om det handler om å skyve til side mor og sette seg selv inn som "hovedperson". Sånt fører kun til ondt blod. 

Anonymkode: d2646...73e

[AnonymBruker]

Tenker at barbet får bestemme selv og voksne får legge bort de såre følelsene ang det

Anonymkode: ba846...ee0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Her er stemor en veldig god person.

Barnet mitt har en fungerende mamma, en fungerende pappa, en god stefar og en god stemor. Stemor gjør utrolig mye for barnet mitt, far og stemor har fått flere barn sammen så jeg forstår om barnet mitt kaller henne mamma. 2 andre søsken i husstanden gjør jo det og hun gjør mamma-ting for han når jeg ikke er der. 

Jeg er på ingen måte redd for å bli bytta ut, så derfor føles det helt ok. Tenk så heldig han er som har 2 hele sett med foreldre som bryr seg så mye om han. Selv har jeg kun 1 forelder, så kanskje det er derfor det føles fint?

Anonymkode: f2920...975

Du har Synne holdninger til dette👏

Anonymkode: ba846...ee0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Stemor er ikke mamma, uansett.

Barn har en mor, og selv om det forholdet skulle være problematisk, er hun like fullt barnets mor.

Jeg ble en gang bedt av svigermoren min om å kalle henne for "mor". Det ble bare fullstendig feil for meg, selv om hun mente det godt. Kunne ikke falle meg inn å kalle andre for det enn min egen mor. Sånn er det også med stemødre. Skjønner ikke behovet for å skulle overta rollen til barnets mor, det virker veldig sært og påtatt, som om det handler om å skyve til side mor og sette seg selv inn som "hovedperson". Sånt fører kun til ondt blod. 

Anonymkode: d2646...73e

Det slår deg ikke at det er forskjell på «mor» og «mamma», «far» og «pappa»?
 

Alle som har født er per definisjon mor, men det er jammen ikke alle av dem som er «mammaer». 

Anonymkode: a8c70...e27

[ATV-Videre]

Syns ikke det er noe i veien med det, men kommer helt an på situasjonen. Jeg var aldri mamma, men stebarna bodde 50/50 og hadde en mamma. Dersom mine barn vil kalle stemor for mamma kan de bare det. Fremdeles jeg som er den "ekte" mammaen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Det slår deg ikke at det er forskjell på «mor» og «mamma», «far» og «pappa»?
 

Alle som har født er per definisjon mor, men det er jammen ikke alle av dem som er «mammaer». 

Anonymkode: a8c70...e27

Min mamma kalles mor av de aller fleste rundt oss. Fordi hun er en "mor" for alle. Hun har alltid kaffen klar, kaker på bordet, middag til de som kommer på besøk og snakker godt med både yngre og eldre mennesker. Hjertevarme fra A-Å. 

Så svigerdøtre, svigersønner, alle barnebarn, bonusbarn, bonusbarnebarn sier mor til henne. 

Bare koselig ❤️ 

Anonymkode: 49f56...f04

[AnonymBruker]

Hvis barnet ønsker det selv så ja, hvis det er en uttalt forventing fra foreldre så nei. At man har født barnet er ikke det samme som at man er den viktigste kvinnepersonen i barnets liv.

Anonymkode: a4814...1fe

[AnonymBruker]

Jeg hadde ingen biologisk mamma, og alt jeg ønsket var en mamma. Da jeg forsøkte å si mamma til stemor bare lo hun av meg og sa hun ikke var min mor.

Naturligvis må slike ting komme naturlig for både barn og steforelder, men poenget mitt er at det kan være sårt å ikke få lov også. 

Anonymkode: bdd60...2e9