Stuck med ny mann og dine/mine barn

[AnonymBruker]

Kom ut av et langt samliv, var bestemt på å være singel lenge, men møtte mannen med stor M. Derfra gikk det fort og vi kjøpte hus. 

Nå har hverdagen kommet og jeg kjenner mer og mer på en irritasjon, frustrasjon eller hva det er....

Det meste er greit og fint mellom oss men det er noen kvaliteter jeg misliker sterkt. Han er litt tøffel og det føles som han er det for ex enda også. Han gjør alt for meg og viser at han elsker meg. Allikevel kan jeg tenke på hvor fint jeg hadde det alene og på hvor deilig det var å være bare meg og barna, uten bekymringer. Dermed lukker jeg han ute. Han er konfliktsky og litt flat. Vil si jeg blir sint når ting skjer igjen og igjen uten at det endrer seg (feks omgjøring av ferien for å kun tilpasse seg exn osv)

Føler meg utakknemlig som føler dette her men enkelte ting endrer seg ikke og jeg begynner å bli skummelt lei. Men jeg sitter her da låst i huset. Jeg kjenner på noen følelser og sinne og jeg har lyst til å flørte sinne vekk med noen andre for å beskrive det slik. Han har aldri vært utro og kommer heller ikke til å være det, så sant ikke jeg ødelegger og starter det hele. Jeg føler meg bare så låst i et hus med en mann jeg skulle ønske jeg kunne endre. Har bare vært sammen noen år så å selge huset er ikke et tema. Har heller ikke økonomi til det. Jo mer låst jeg føler meg jo mer har jeg lyst til å finne på noe spik. 

Dette ble rotete. Men hva gjør jeg?

Har som sagt snakket med mannen om det som lager problemer men han er som han er. Og jeg føler meg nesten lurt inn i noe som ikke var slik de ble beskrevet når vi ble sammen. 

Anonymkode: 98a68...528

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan du har det. Det kan hjelpe å heller fokusere på alt du er takknemlig for istedet for alt du er irritert for. Men er enig. Det er deilig å være alene

Anonymkode: dad07...592

[Melus]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Og jeg føler meg nesten lurt inn i noe som ikke var slik de ble beskrevet når vi ble sammen. 

Anonymkode: 98a68...528

Alle forhold er annerledes i begynnelsen, det er derfor det ikke er lurt å forhaste seg. Det høres ut som du har gått på en skikkelig smell, og det er mulig dette bare vil bli verre og verre etterhvert som tiden går. Du har rett til å velge din egen lykke, du lever bare en gang. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Skjønner hvordan du har det. Det kan hjelpe å heller fokusere på alt du er takknemlig for istedet for alt du er irritert for. Men er enig. Det er deilig å være alene

Anonymkode: dad07...592

Jeg er enig i dette, det du vanner det vokser og gror. 

Hvor gamle er barna deres? De bor heldigvis ikke hjemme for alltid. Årene går fort, og plutselig er det dere to.

Jeg har ikke flyttet sammen med kjæresten enda, men vi følger med på boligmarkedet daglig. Uten tvil at vi drømmer om en hverdag der vi er under samme tak. 

MEN, han er også inne i et mønster der aaaaalt gjøres for å tekke eksen. Hun bestemmer, styrer, og informerer han. Hun har lagd planer med barna deres, i HANS (våre) sommerferie uker, kommer til byen vi er i, og har bestemt at hun skal ha barna et par dager midt i ferien vår. Det spiller selvfølgelig ingen stor rolle sånn sett, men det er måten hun tar seg til rette på, og det faktum at kjæresten min lar det skje. Han er livredd for at hun ikke skal være fornøyd og ligger der som en dørmatte. Hun har bare valgt at jeg og mine barn ikke finnes, de er en familie som gjør familieting sammen, min kjæreste har da endt opp helt på sidelinjen siden han ikke vil tilbringe mer tid enn nødvendig med henne. 

Altså et salig rot. 

Her kommer han til å få beskjed før jul at han må ordne opp i rekkene om forholdet vårt skal fortsette. Han er unnvikende og litt konfliktsky, og ser nok helst at ting bare ordnet seg av seg selv. 

Å la henne styre skuta har nok vært tilnøds ok så lenge han var singel. Nå er det flere i ligningen, å det er uaktuelt å la en dame jeg aldri har møtt styre livene våre de neste 6 årene.

Du har min dypeste medfølelse. Men jeg tror ikke mannen din skjønner eller ser hvordan dette påvirker deg, dessverre. 

Anonymkode: f0e2f...628

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Kom ut av et langt samliv, var bestemt på å være singel lenge, men møtte mannen med stor M. Derfra gikk det fort og vi kjøpte hus. 

Nå har hverdagen kommet og jeg kjenner mer og mer på en irritasjon, frustrasjon eller hva det er....

Det meste er greit og fint mellom oss men det er noen kvaliteter jeg misliker sterkt. Han er litt tøffel og det føles som han er det for ex enda også. Han gjør alt for meg og viser at han elsker meg. Allikevel kan jeg tenke på hvor fint jeg hadde det alene og på hvor deilig det var å være bare meg og barna, uten bekymringer. Dermed lukker jeg han ute. Han er konfliktsky og litt flat. Vil si jeg blir sint når ting skjer igjen og igjen uten at det endrer seg (feks omgjøring av ferien for å kun tilpasse seg exn osv)

Føler meg utakknemlig som føler dette her men enkelte ting endrer seg ikke og jeg begynner å bli skummelt lei. Men jeg sitter her da låst i huset. Jeg kjenner på noen følelser og sinne og jeg har lyst til å flørte sinne vekk med noen andre for å beskrive det slik. Han har aldri vært utro og kommer heller ikke til å være det, så sant ikke jeg ødelegger og starter det hele. Jeg føler meg bare så låst i et hus med en mann jeg skulle ønske jeg kunne endre. Har bare vært sammen noen år så å selge huset er ikke et tema. Har heller ikke økonomi til det. Jo mer låst jeg føler meg jo mer har jeg lyst til å finne på noe spik. 

Dette ble rotete. Men hva gjør jeg?

Har som sagt snakket med mannen om det som lager problemer men han er som han er. Og jeg føler meg nesten lurt inn i noe som ikke var slik de ble beskrevet når vi ble sammen. 

Anonymkode: 98a68...528

Jeg tror dere er litt late jeg. Kansje dere ikke finner på mer hyggelig sammen og kansje du ikke er så god på å sette pris på øyeblikkene? Noen mennesker savner liktsom alltid noe, og kjenner på en "ufred"  ( Ikke glad når jeg er singel, da vil jeg ha mer  og ikke glad når jeg har mann fordi da vil jeg ha noe annet. Hva handler denne "uroen" egentlig om? Og har du alltid hatt en uro? Og greier du å gjøre fine ting i hverdagen slik at hverdagen blir fin, for deg? Stopper du opp for å lukte på rosene, liksom, eller tenker du bare at glasset er halvfullt?

Anonymkode: f681f...e4b

[AnonymBruker]

Du må slå hardt i bordet, å stille ultimatium.  Det er det eneste som hjelper.  Har du barn med nye ?  Hvis ikke, er det enkelt å gå...... eller, enklere i allefall.

Anonymkode: 540d3...f61

[AnonymBruker]

Mannen med stor M? Det høres jo ikke slik ut.

Høres mer ut som om du gjorde noen store livsvalg mens du fortsatt var forelsket, og at nå som forelskelsen har gitt seg så er han ikke mannen med stor M allikevel 

Anonymkode: fadeb...ea7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kom ut av et langt samliv, var bestemt på å være singel lenge, men møtte mannen med stor M. Derfra gikk det fort og vi kjøpte hus. 

Nå har hverdagen kommet og jeg kjenner mer og mer på en irritasjon, frustrasjon eller hva det er....

Det meste er greit og fint mellom oss men det er noen kvaliteter jeg misliker sterkt. Han er litt tøffel og det føles som han er det for ex enda også. Han gjør alt for meg og viser at han elsker meg. Allikevel kan jeg tenke på hvor fint jeg hadde det alene og på hvor deilig det var å være bare meg og barna, uten bekymringer. Dermed lukker jeg han ute. Han er konfliktsky og litt flat. Vil si jeg blir sint når ting skjer igjen og igjen uten at det endrer seg (feks omgjøring av ferien for å kun tilpasse seg exn osv)

Føler meg utakknemlig som føler dette her men enkelte ting endrer seg ikke og jeg begynner å bli skummelt lei. Men jeg sitter her da låst i huset. Jeg kjenner på noen følelser og sinne og jeg har lyst til å flørte sinne vekk med noen andre for å beskrive det slik. Han har aldri vært utro og kommer heller ikke til å være det, så sant ikke jeg ødelegger og starter det hele. Jeg føler meg bare så låst i et hus med en mann jeg skulle ønske jeg kunne endre. Har bare vært sammen noen år så å selge huset er ikke et tema. Har heller ikke økonomi til det. Jo mer låst jeg føler meg jo mer har jeg lyst til å finne på noe spik. 

Dette ble rotete. Men hva gjør jeg?

Har som sagt snakket med mannen om det som lager problemer men han er som han er. Og jeg føler meg nesten lurt inn i noe som ikke var slik de ble beskrevet når vi ble sammen. 

Anonymkode: 98a68...528

I så fall er det vel du som har lurt deg selv? Noen vil alltid fokusere på det som ikke funker i stedet for å fokusere på alt som er bra. Og har man hengt seg opp i det som ikke funker så er det bare en vei, nedover. 
 

Anonymkode: 93eb6...aca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kom ut av et langt samliv, var bestemt på å være singel lenge, men møtte mannen med stor M. Derfra gikk det fort og vi kjøpte hus. 

Nå har hverdagen kommet og jeg kjenner mer og mer på en irritasjon, frustrasjon eller hva det er....

Det meste er greit og fint mellom oss men det er noen kvaliteter jeg misliker sterkt. Han er litt tøffel og det føles som han er det for ex enda også. Han gjør alt for meg og viser at han elsker meg. Allikevel kan jeg tenke på hvor fint jeg hadde det alene og på hvor deilig det var å være bare meg og barna, uten bekymringer. Dermed lukker jeg han ute. Han er konfliktsky og litt flat. Vil si jeg blir sint når ting skjer igjen og igjen uten at det endrer seg (feks omgjøring av ferien for å kun tilpasse seg exn osv)

Føler meg utakknemlig som føler dette her men enkelte ting endrer seg ikke og jeg begynner å bli skummelt lei. Men jeg sitter her da låst i huset. Jeg kjenner på noen følelser og sinne og jeg har lyst til å flørte sinne vekk med noen andre for å beskrive det slik. Han har aldri vært utro og kommer heller ikke til å være det, så sant ikke jeg ødelegger og starter det hele. Jeg føler meg bare så låst i et hus med en mann jeg skulle ønske jeg kunne endre. Har bare vært sammen noen år så å selge huset er ikke et tema. Har heller ikke økonomi til det. Jo mer låst jeg føler meg jo mer har jeg lyst til å finne på noe spik. 

Dette ble rotete. Men hva gjør jeg?

Har som sagt snakket med mannen om det som lager problemer men han er som han er. Og jeg føler meg nesten lurt inn i noe som ikke var slik de ble beskrevet når vi ble sammen. 

Anonymkode: 98a68...528

Ut fra hvordan du beskriver deg selv er du en bitch.

Anonymkode: b77e2...86e

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler INGEN å flytte sammen med dine og mine. Vent til barna flytter ut, og vær kjærester. Kjæreste forholdet slutter idet dere flytter sammen. 

Anonymkode: 3bcd1...dfa

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at du ikke hadde bearbeidet ditt forrige forhold og hva det gjorde med deg før du gikk inn i dette forholdet. Forelskelsen tok over, du tok ikke ansvar for egne ubearbeidede følelser fordi alt virket så bra, og nå kommer spøkelser fra ditt forrige forhold og gjør at du er med på å sabottere eget forhold.

At han ikke greier å sette grenser for sin eks, det er ikke bra, og det må gjøres noe med. Men han er i en skvis, mellom en urimelig eks som er mor til hans barn - og deg, som synes å ta avstand fra ham, ikke støtte og samarbeid med ham slik at dere står sammen i dette. Dere er begge skyldige i dette.

Når en i et forhold er konfliktsky, da er det forståelig at den andre blir sint og frustrert. Samtidig er det de følelsene som da gjerne øker avstanden og gjør at den som er konfliktsky enda mindre greier å være åpen og direkte. Så dere er inne i en vond sirkel der også.

Det virker som om dere egentlig har veldig mye bra sammen, så mye at du med sannsynlighet kan komme til å angre om du går fra ham. Jeg er sikker på at han ikke ønsker å være så grenseløs mtp. sin eks, men at han der går i gamle, dårlige mønstre fordi han ikke vet hvordan sette sunne grenser for seg og barna. Det kan han lære. At han lar egen manglende grensesetting gå utover familien og forholdet du og han har, det er ikke greit, samtidig viser det at han føler seg tryggere på deg.

Jeg tror dere har så mye godt sammen, at jeg synes dere bør komme dere i parterapi sammen - og der være dønn ærlige med hverandre. Du om hvordan ditt tidligere forhold påvirker deg negativt, og han om sitt som også påvirker ham negativt. Det som plager deg er ikke like direkte, mens hans manglende grensesetting får langt mer praktiske og konkrete følger for dere - men begge deler påvirker forholdet negativt.

Dette forholdet kan dere mest trolig få til å fungere veldig bra. Men da må du/dere både ville det og også være villig til å jobbe med dere selv og med forholdet. Er du det?

Anonymkode: 6c66b...e64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kom ut av et langt samliv, var bestemt på å være singel lenge, men møtte mannen med stor M. Derfra gikk det fort og vi kjøpte hus. 

Nå har hverdagen kommet og jeg kjenner mer og mer på en irritasjon, frustrasjon eller hva det er....

Det meste er greit og fint mellom oss men det er noen kvaliteter jeg misliker sterkt. Han er litt tøffel og det føles som han er det for ex enda også. Han gjør alt for meg og viser at han elsker meg. Allikevel kan jeg tenke på hvor fint jeg hadde det alene og på hvor deilig det var å være bare meg og barna, uten bekymringer. Dermed lukker jeg han ute. Han er konfliktsky og litt flat. Vil si jeg blir sint når ting skjer igjen og igjen uten at det endrer seg (feks omgjøring av ferien for å kun tilpasse seg exn osv)

Føler meg utakknemlig som føler dette her men enkelte ting endrer seg ikke og jeg begynner å bli skummelt lei. Men jeg sitter her da låst i huset. Jeg kjenner på noen følelser og sinne og jeg har lyst til å flørte sinne vekk med noen andre for å beskrive det slik. Han har aldri vært utro og kommer heller ikke til å være det, så sant ikke jeg ødelegger og starter det hele. Jeg føler meg bare så låst i et hus med en mann jeg skulle ønske jeg kunne endre. Har bare vært sammen noen år så å selge huset er ikke et tema. Har heller ikke økonomi til det. Jo mer låst jeg føler meg jo mer har jeg lyst til å finne på noe spik. 

Dette ble rotete. Men hva gjør jeg?

Har som sagt snakket med mannen om det som lager problemer men han er som han er. Og jeg føler meg nesten lurt inn i noe som ikke var slik de ble beskrevet når vi ble sammen. 

Anonymkode: 98a68...528

Been there.

Tok barna med meg og kjøpte mitt eget hus😍

Det er helt fantastisk å bo alene kun med sine barn. Det å måtte forholde seg til bonusbarn, en barnemor og en tøffel mann er virkelig ikke noe bra!

Derfor har jeg bodd alene i 9(!) år nå. Har funnet mannen i mitt liv nylig,men han bor i sitt hus. Jeg bor i mitt. Slik blir det til alle barna er flyttet ut. Ogsp hans barn.

Ikke interessert i hverken barnemor eller bonusbarn involvering.

Alene i sin egen bolig er helt fantastisk.

Du er ikke lykkelig. Vil du virkelig sette deg selv og barna dine i andre rekke?? Og irritere deg over en mann som er tøffel i forhold til sin eks??

Anonymkode: d3571...b3b

[Engel]

Om du ønsker å redde forholdet så må du for det første begynne å se etter det som er positivt, ikke det som er galt. Og så er det kanskje verdt å prøve samlivsterapi?

Og så håper jeg at andre lærer av dette (og tilsvarende) innlegg og forstår hvorfor man anbefaler at et forhold skal ha vart i minst 3 år før man flytter sammen når det er barn i bildet. Det tar tid før hverdagen kommer og man ser alle sider av en person. Og ha også i bakhodet at statistikken viser at oddsene for varig forhold er enda lavere ved samliv nr 2 enn ved nr 1. Så vær sikker før dere flytter sammen med barn, for det er så store konsekvenser for barn som stadig blir brutt opp og flyttet rundt. Man kan fint være kjærester uten å bo sammen.

[AnonymBruker]

Det med å være tre i forholdet er aldri bra. Da jeg ble sammen med mannen så var jeg meget klar på at nå var vi i et forhold. Jeg var ikke interessert i å være nr 2 der eksen hans skulle ture frem som om hun bestemte alt. Han sa mere og mere i fra, ble mye sure miner fra henne i starten, men det gikk over. 

Anonymkode: 2ff8a...7bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ut fra hvordan du beskriver deg selv er du en bitch.

Anonymkode: b77e2...86e

Er vel eksen hans som er en bitch? 

Anonymkode: 2ff8a...7bf

[AnonymBruker]

Det er derfor man bruker tid på å utvikle et forhold før man tar steget til å flytte sammen, når man har barn. 
 

Vanskelig å si hva du kan gjøre. Enten går du, og bryter opp for barna enda en gang, eller så blir du, og kanskje ender opp med å bli så frustert over mannen at du ender opp med å mislike han sterkt. Det dere kan gjøre, er å prøve noen timer med parterapi, for å se om det gjør ting bedre. 

Anonymkode: ea695...9b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er enig i dette, det du vanner det vokser og gror. 

Hvor gamle er barna deres? De bor heldigvis ikke hjemme for alltid. Årene går fort, og plutselig er det dere to.

Jeg har ikke flyttet sammen med kjæresten enda, men vi følger med på boligmarkedet daglig. Uten tvil at vi drømmer om en hverdag der vi er under samme tak. 

MEN, han er også inne i et mønster der aaaaalt gjøres for å tekke eksen. Hun bestemmer, styrer, og informerer han. Hun har lagd planer med barna deres, i HANS (våre) sommerferie uker, kommer til byen vi er i, og har bestemt at hun skal ha barna et par dager midt i ferien vår. Det spiller selvfølgelig ingen stor rolle sånn sett, men det er måten hun tar seg til rette på, og det faktum at kjæresten min lar det skje. Han er livredd for at hun ikke skal være fornøyd og ligger der som en dørmatte. Hun har bare valgt at jeg og mine barn ikke finnes, de er en familie som gjør familieting sammen, min kjæreste har da endt opp helt på sidelinjen siden han ikke vil tilbringe mer tid enn nødvendig med henne. 

Altså et salig rot. 

Her kommer han til å få beskjed før jul at han må ordne opp i rekkene om forholdet vårt skal fortsette. Han er unnvikende og litt konfliktsky, og ser nok helst at ting bare ordnet seg av seg selv. 

Å la henne styre skuta har nok vært tilnøds ok så lenge han var singel. Nå er det flere i ligningen, å det er uaktuelt å la en dame jeg aldri har møtt styre livene våre de neste 6 årene.

Du har min dypeste medfølelse. Men jeg tror ikke mannen din skjønner eller ser hvordan dette påvirker deg, dessverre. 

Anonymkode: f0e2f...628

Veldig mange menn er under sålen på eksen sin i frykt for konsekvensene. Hvorfor er det sånn? Er det fordi menn vet at gjerne blir den tapende part om mor bestemmer seg for å ha ungene mer eller «ta dem» fra han?

Anonymkode: c1a53...fb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Been there.

Tok barna med meg og kjøpte mitt eget hus😍

Det er helt fantastisk å bo alene kun med sine barn. Det å måtte forholde seg til bonusbarn, en barnemor og en tøffel mann er virkelig ikke noe bra!

Derfor har jeg bodd alene i 9(!) år nå. Har funnet mannen i mitt liv nylig,men han bor i sitt hus. Jeg bor i mitt. Slik blir det til alle barna er flyttet ut. Ogsp hans barn.

Ikke interessert i hverken barnemor eller bonusbarn involvering.

Alene i sin egen bolig er helt fantastisk.

Du er ikke lykkelig. Vil du virkelig sette deg selv og barna dine i andre rekke?? Og irritere deg over en mann som er tøffel i forhold til sin eks??

Anonymkode: d3571...b3b

Høres fantastisk ut!! 
jeg ble enke og stupte inn i et forhold ganske kort tid etter dødsfallet til mannen min. Den nye mannen er nydelig, varm og tar så inderlig godt  vare på meg og ungene mine (har fire😅) MEN han kom også med en forsmådd eks og tre egne barn.

Såååå mange ganger jeg ønsker meg et liv med bare meg og ungene mine…så må jeg ta meg i nakken og se for meg hvordan hverdagen hadde vært, lage lister med positivt og negativt og HELDIGVIS vinner det positive hver gang.

tenk så heldige vi er som er omsluttet av så mye kjærlighet etter det grusomme tapet. 
 

 

Anonymkode: c1a53...fb4

[AnonymBruker]

Å være forelsket og dum og aldri lære…

jeg er gift og har 3 barn, om jeg blir skilt gidder jeg ikke finne ny mann.

leve etter følelsene sine er noe man gjorde som ung og dum, velg hjernen

Anonymkode: 20920...c6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Høres fantastisk ut!! 
jeg ble enke og stupte inn i et forhold ganske kort tid etter dødsfallet til mannen min. Den nye mannen er nydelig, varm og tar så inderlig godt  vare på meg og ungene mine (har fire😅) MEN han kom også med en forsmådd eks og tre egne barn.

Såååå mange ganger jeg ønsker meg et liv med bare meg og ungene mine…så må jeg ta meg i nakken og se for meg hvordan hverdagen hadde vært, lage lister med positivt og negativt og HELDIGVIS vinner det positive hver gang.

tenk så heldige vi er som er omsluttet av så mye kjærlighet etter det grusomme tapet. 
 

 

Anonymkode: c1a53...fb4

3 barn???? Oi tenk når han dør og de vil ha arven sin NÅ og kaster deg ut av huset.

flytt nå

Anonymkode: 20920...c6c