Ikke like glad i baby som i eldste

[AnonymBruker]

Min største bekymring da jeg var gravid med nr. 2 var at jeg ikke ville bli like glad i dette barnet som i første, som jeg elsker over alt på jord. Googlet dette en del, og så at det var en ganske vanlig bekymring. Absolutt alle kommentarer jeg fant sa at dette var ingenting å bekymre seg for, man blir akkurat like glad i nestemann. 

Vel… Nå sitter jeg her med en 2-åring og en på 1 mnd, og jeg er definitivt mer glad i 2-åringen. Koser meg med baby og kjenner følelsen av kjærlighet iblant, men er ikke i nærheten av å ha de samme følelsene for babyen som jeg har for eldste. Det er i utgangspunktet ingenting som skulle tilsi at jeg har det slik - har (foreløpig) en «enkel» baby som sover mesteparten av dagen. Fødselen gikk uproblematisk. Ammingen går som en lek, og baby dier utrolig effektivt. Samboer er fantastisk, men har dog en jobb som gjør at jeg er alene ca. 1/3 av tiden. Jeg sover 7-8 timer hver natt. 

Noen som har hatt det på samme måte hvor det har gått seg til etterhvert? Veldig redd for at dette skal skinne igjennom for babyen etterhvert dersom følelsene mine ikke endrer seg   Føler jeg har ødelagt livet til 2-åringen, får dårlig samvittighet hver gang jeg blir opptatt med baby i noen minutter og ikke kan vie full oppmerksomhet til eldste. Dette til tross for at baby som sagt sover mye, så får 2-4 timer med bare «mamma og eldstemann-tid» før/etter barnehagen. 

Anonymkode: e04f2...1c4

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min største bekymring da jeg var gravid med nr. 2 var at jeg ikke ville bli like glad i dette barnet som i første, som jeg elsker over alt på jord. Googlet dette en del, og så at det var en ganske vanlig bekymring. Absolutt alle kommentarer jeg fant sa at dette var ingenting å bekymre seg for, man blir akkurat like glad i nestemann. 

Vel… Nå sitter jeg her med en 2-åring og en på 1 mnd, og jeg er definitivt mer glad i 2-åringen. Koser meg med baby og kjenner følelsen av kjærlighet iblant, men er ikke i nærheten av å ha de samme følelsene for babyen som jeg har for eldste. Det er i utgangspunktet ingenting som skulle tilsi at jeg har det slik - har (foreløpig) en «enkel» baby som sover mesteparten av dagen. Fødselen gikk uproblematisk. Ammingen går som en lek, og baby dier utrolig effektivt. Samboer er fantastisk, men har dog en jobb som gjør at jeg er alene ca. 1/3 av tiden. Jeg sover 7-8 timer hver natt. 

Noen som har hatt det på samme måte hvor det har gått seg til etterhvert? Veldig redd for at dette skal skinne igjennom for babyen etterhvert dersom følelsene mine ikke endrer seg   Føler jeg har ødelagt livet til 2-åringen, får dårlig samvittighet hver gang jeg blir opptatt med baby i noen minutter og ikke kan vie full oppmerksomhet til eldste. Dette til tross for at baby som sagt sover mye, så får 2-4 timer med bare «mamma og eldstemann-tid» før/etter barnehagen. 

Anonymkode: e04f2...1c4

Helt vanlig og sunn læring for foreldre og søsken. Etterhvert som barnet vokser opp til et selvstendig vesen, vil du få like gode relasjoner til begge. 

Enebarn havner i fella med full oppmerksomhet hele livet, med alle ulemper dette medfører.

[AnonymBruker]

Det kommer mest sannsynlig til å bedre seg. Noen vil alltid ha en favoritt, men klare å skjule det nesten.

Anonymkode: 16f84...7b1

[AnonymBruker]

Babyen er jo foreløpig en helt ny person, mens toåringen har du lært å kjenne. Det vil bli annerledes når babyen din begynner å vise mer personlighet, og da vil også toåringen din få mer kontakt med lillebror/søster. Husk på at livet til toåringen din er ikke bare nå! Det er lett å føle at de skal være små for alltid, men plutselig har du en fire, fem, seksåring, som kommer til å være glad for søskenet sitt. Det kan være litt vanskelig å få et søsken, men det går over, og de kommer til å ikke kunne se for seg familien uten hverandre.

Anonymkode: 0d901...7d4

[AnonymBruker]

Jeg tror nok dette går over. Det er helt nytt med den nye babyen og den eldste har du hatt i 2 år allerede med alt av hva det innbærer av å bli kjent og bli glad i.

Det er ikke alle som får den overveldende morskjærligheten med en gang babyen er født, for noen tar det jo litt lengre tid å bli glad i noen. 

En liten baby har ikke like mye personlighet som en på 2 år, og som du sier så sover babyen mye også. 

Tror du fint kan slappe av ift morskjærligheten, jeg tror den kommer etterhvert. Og hvis du etterhvert fortsatt ikke føler på den gode følelsen for den nye babyen så kan det være fint å ta kontakt med helsestasjon, det kan jo hende det utvikler seg til en fødselsdepresjon. 

Det er uansett bra at du er bevisst på det, at du ikke er likegyldig. Bare det sier meg at du er en god mor og at du vil bli bra for både den du har og den nye. ❤️ 

Anonymkode: 5f626...760

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det kommer mest sannsynlig til å bedre seg. Noen vil alltid ha en favoritt, men klare å skjule det nesten.

Anonymkode: 16f84...7b1

Foreldre bør være såpass oppegående og bevisste at man behandler egne barn rettferdig og likt så langt som mulig.

[AnonymBruker]

Hva så om du ikke er like glad i baby? Slutt å underhold disse tankene og fokuser på det nye livet. Det går seg til. Tror det er veldig vanlig og føle ulikt for barna. Men det viktige er hvordan man blir behandlet. 
jeg er tredje barn og vet at mor er mer glad i førstefødte. Far var mer glad i broren min. Men jeg har jo fått min del av kaka likevel. 

Anonymkode: 718bd...67f

[AnonymBruker]

Surpomp skrev (14 minutter siden):

Helt vanlig og sunn læring for foreldre og søsken. Etterhvert som barnet vokser opp til et selvstendig vesen, vil du få like gode relasjoner til begge. 

Enebarn havner i fella med full oppmerksomhet hele livet, med alle ulemper dette medfører.

Det er ingen forskning som underbygger dette. 

Anonymkode: 514fb...e67

[AnonymBruker]

En nyfødt baby har ikke personlighet ennå, du vil nok få sterkere bånd når dette utvikler seg. 

Anonymkode: 3b483...af7

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er ingen forskning som underbygger dette. 

Anonymkode: 514fb...e67

Ingen forskning ?   https://www.klikk.no/historie/de-ekstreme-effektene-av-kinas-ettbarnspolitikk-4157715

De av oss som har erfaring med typiske enebarn vet hva vi snakker om….

[AnonymBruker]

Prøv å tenk tilbake til da eldstemann var en måned gammel. Var kjærligheten og tilknytningen til barnet like sterkt da som når det har blitt to år? Eller har det kommet over tid, i takt med at barnet viser mer hvem det er og dere kan ha gjensidig kommunikasjon og en ordentlig relasjon?

Jeg syns ikke det er rart i det hele tatt at følelsene for en en mnd gammel baby er annerledes enn for et to år gammelt barn.

Anonymkode: ca039...70f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Min største bekymring da jeg var gravid med nr. 2 var at jeg ikke ville bli like glad i dette barnet som i første, som jeg elsker over alt på jord. Googlet dette en del, og så at det var en ganske vanlig bekymring. Absolutt alle kommentarer jeg fant sa at dette var ingenting å bekymre seg for, man blir akkurat like glad i nestemann. 

Vel… Nå sitter jeg her med en 2-åring og en på 1 mnd, og jeg er definitivt mer glad i 2-åringen. Koser meg med baby og kjenner følelsen av kjærlighet iblant, men er ikke i nærheten av å ha de samme følelsene for babyen som jeg har for eldste. Det er i utgangspunktet ingenting som skulle tilsi at jeg har det slik - har (foreløpig) en «enkel» baby som sover mesteparten av dagen. Fødselen gikk uproblematisk. Ammingen går som en lek, og baby dier utrolig effektivt. Samboer er fantastisk, men har dog en jobb som gjør at jeg er alene ca. 1/3 av tiden. Jeg sover 7-8 timer hver natt. 

Noen som har hatt det på samme måte hvor det har gått seg til etterhvert? Veldig redd for at dette skal skinne igjennom for babyen etterhvert dersom følelsene mine ikke endrer seg   Føler jeg har ødelagt livet til 2-åringen, får dårlig samvittighet hver gang jeg blir opptatt med baby i noen minutter og ikke kan vie full oppmerksomhet til eldste. Dette til tross for at baby som sagt sover mye, så får 2-4 timer med bare «mamma og eldstemann-tid» før/etter barnehagen. 

Anonymkode: e04f2...1c4

Fordi du denne gangen ikke ble overveldet av følelser og allerede hadde investert den type kjærlighet i et barn. 

Det vil gå seg til..

Anonymkode: 100d1...46e

[AnonymBruker]

Takk for alle svar her, det hjalp litt. Alle innlegg jeg har funnet om emnet har sagt at bekymringen deres forsvant med det samme nr. 2 ble født fordi hjertet utvidet seg. Får bare vente og se hvordan det blir framover, håper det går seg til. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Prøv å tenk tilbake til da eldstemann var en måned gammel. Var kjærligheten og tilknytningen til barnet like sterkt da som når det har blitt to år? Eller har det kommet over tid, i takt med at barnet viser mer hvem det er og dere kan ha gjensidig kommunikasjon og en ordentlig relasjon?

Jeg syns ikke det er rart i det hele tatt at følelsene for en en mnd gammel baby er annerledes enn for et to år gammelt barn.

Anonymkode: ca039...70f

Kjærligheten til eldstemann var like sterk da, den gang kom morsfølelsen og kjærligheten med voldsom kraft i løpet av den første uken. Kunne ligge i timesvis og stirre på babyen og bare kjenne meg fullstendig overveldet av kjærlighet. Dette har dempet seg noe, men får fortsatt samme "kjærlighetsfølelse" flere ganger i løpet av et døgn når jeg koser med 2-åringen. Denne følelsen har uteblitt helt med yngste, og det er vel kanskje derfor jeg er redd for at den samme følelsen aldri vil komme. 

Anonymkode: e04f2...1c4

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er helt normalt fordi det tar tid å bli kjent med babyen. Du vet ikke helt hvem han eller hun er enda. Og så mikses følelsene knyttet til hvordan denne oppleves for storesøskenet, at det mister tid med dere og dårlig samvittihet inn. 

For meg var det litt motsatt. Med min eldste tok det flere måneder å bygge opp den dype kjærligheten og følelsen av tilknytning som jeg hørte andre fikk i det de fikk babyen på brystet. Jeg husker jeg tenkte at jeg visste at jeg elsket henne, men jeg klarte ikke å føle det ordentlig. Og med lillesøster så kom det plutselig som en bølge av kjærlighet da hun lå ved brystet etter fødselen. Og jeg strevde skikkelig med dette. For da følte jeg at det var fryktelig urettferdig at jeg ikke hadde følt umiddelbar kjærlighet første gang. De aller første ukene bidro hormonene til at jeg tolket dette som at jeg var en elendig mamma som ødela livet til begge barna. 

Men det gikk veldig bra med barna mine og med meg. Nå er de 4 og 5,5 år, og sover sammen i lillesøsters seng fordi de syns det er trygt og koselig å sove slik. Og jeg tenker det tenker det kommer til å gå veldig fint hos dere også. Sannsynligvis vil følelsene for babyen gradvis vokse etter hvert som dere får mere kontakt, og du ser mer og mer av hvem dette lille mennesket er. I tillegg til at du erfarer mer og mer at det er noe fint med å ha fått et søsken for den eldste også. 

Anonymkode: 3a4e7...eef

[AnonymBruker]

Surpomp skrev (12 timer siden):

Enebarn havner i fella med full oppmerksomhet hele livet, med alle ulemper dette medfører.

Og alle fordeler

Anonymkode: 788dd...a4f

[AnonymBruker]

Prøv å la være å analysere, finn heller følelser? Gjennom lukt, kos, osv. 

Anonymkode: 1a543...43a

[AnonymBruker]

Bare et tankeeksperiment: om du skulle mistet ett av barna på sjøen, så hadde du valgt å miste yngste? 
 

Det er lett å få dårlig samvittiget ovenfor eldre søsken, siden du har en sterk relasjon der allerede. Men det handler ikke om å elske ett barn høyere enn et annet. Tillat deg å kjenne på utilstrekkeligheten, og aksepter at eldste barnet har fått en ny hverdag. 

Anonymkode: dbff1...323

[AnonymBruker]

Surpomp skrev (12 timer siden):

Ingen forskning ?   https://www.klikk.no/historie/de-ekstreme-effektene-av-kinas-ettbarnspolitikk-4157715

De av oss som har erfaring med typiske enebarn vet hva vi snakker om….

ELSKER klikk.no-forskning fra 2014.

Anonymkode: 4af94...14c

[AnonymBruker]

Babyen må da få lov til å bli som egen person først. 

Jeg elsket selvsagt ikke barnet mitt like mye etter en måned som jeg gjør etter 5 år. Opplevelser sammen, tid, klemmer, gråt, trøst alt det bringer en jo mer og mer sammen. Det tok tid før jeg var like glad i begge to. Men jeg tenkte det var naturlig. Jeg kjente jo nr 1 bedre. Måtte bare få tid til å bli like godt kjent med nr 2. 

Anonymkode: e6051...2af

[AnonymBruker]

Min samboer slet ganske lenge med at han ikke følte det samme for yngste som for eldste. Det endret seg gradvis, og da yngste var rundt 2 år var følelsene like sterke for yngste. Nå er det yngste han føler det er lettest å omgås og som han har mest til felles med, selv om han føler at han elsker begge like høyt. Det kommer nok

Anonymkode: dc66f...a7f