Til dere som levde et tilsynelatende perfekt familieliv

[AnonymBruker]

Hva skjulte seg bak lukkede dører i forholdet og hva var det som førte til bruddet?

Blir like paff hver gang venner og familie skiller lag etter mange år sammen der de alltid har virket så lykkelige sammen. Plutselig er de oppi bitre skilsmisser. Vi andre står tilbake som et stort spørsmålstegn og får ikke svar på det vi ikke har noe med.

Så hva får tilsynelatende lykkelige par den ene dagen til å gå fra hverandre med alt det styret det medfølger andre dagen?

Anonymkode: 79555...05d

[Thomasine]

Utroskap

[AnonymBruker]

Vi holdt fasaden i over 10 år. 
men under hadde han mye (godt skjult) sosial angst, skadelig bruk av alkohol, lite varme/emosjonell støtte ovenfor meg. Jeg mistet kontrollen over økonomien (shoppingavhengighet, selvdestruktivitet). I tillegg uenighet om ekteskap og antall barn og dermed var bruddet uungåelig.

utad var vi den perfekte match og ingen forsto noe av bruddet. 

ingen av våre nærmeste fikk vite alt dette.

Anonymkode: e856a...ee3

[AnonymBruker]

Han var utro og jeg valgte å tilgi. Vi fikk det aldri til igjen da all tillit var borte. Da barna ble voksne og flyttet ut gjorde jeg det samme kort tid etterpå. Vi holdt en perfekt fasade og ingen skjønner fortsatt hvordan vi egentlig hadde det.

Anonymkode: ed38e...a06

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at mange av de som fremstår som krampeaktig perfekte eller lykkelige er de som kanskje ikke har det helt topp på hjemmebane men de setter opp en fasade

Anonymkode: a54ff...e09

[AnonymBruker]

Personlig har jeg det godt i forholdet på alle måter, og fremstår nok ganske lik utad som slik vi har det. 

Men jeg har jo opplevd diverse med venninner som blir skilt. Gjengangeren er veldig uheldige personlighetstrekk, mulig også diagnoser, som man klarer å holde skjult ellers i hverdagen. Og så har man jo respekt for den andre part når man først er i et forhold, og går ikke og utleverer slikt til det brede nettverket, derfor kommer det raskt som et sjokk. Har selv vært målløs når venninner først åpner seg om hvordan ting egentlig er, rett før brudd. 

Anonymkode: 5eba6...fd5

[AnonymBruker]

Du kan gå utfra at hver gang et brudd kommer brått på for deg, er det ikke nødvendigvis brått på for de som går fra hverandre. 
 

Det er alltid mer i historien enn den som fortelles offentlig. 
 

Enten kan du være en støtte for de og kanskje få høre litt juice, eller hold nesa di unna og pass dine egne saker. 

Anonymkode: e6ccf...3e5

[AnonymBruker]

Det var psykisk og fysisk vold. Ingen visste noe, og kun noen veldig få fikk vite grunnen. Absolutt ikke vanlig med sånt i mitt miljø, og noe jeg trodde jeg aldri skulle oppleve. Man tror gjerne at dette bare skjer i litt spesielle miljøer, men det er feil. Fikk spørsmål mange ganger om hvordan jeg kunne gå fra den snille mannen. Det lærte meg at man aldri skal dømme folk som skilles. Det er alltid en årsak, og man har ingen krav på å få vite hva som har skjedd.

Anonymkode: 12c84...f1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det var psykisk og fysisk vold. Ingen visste noe, og kun noen veldig få fikk vite grunnen. Absolutt ikke vanlig med sånt i mitt miljø, og noe jeg trodde jeg aldri skulle oppleve. Man tror gjerne at dette bare skjer i litt spesielle miljøer, men det er feil. Fikk spørsmål mange ganger om hvordan jeg kunne gå fra den snille mannen. Det lærte meg at man aldri skal dømme folk som skilles. Det er alltid en årsak, og man har ingen krav på å få vite hva som har skjedd.

Anonymkode: 12c84...f1f

Dette en million ganger. 

Anonymkode: e6ccf...3e5

[AnonymBruker]

Psykisk og latent vold mot meg og barna. Kontroll. Manipulasjon. Jeg går fortsatt i terapi og er delvis ufør ti år etter bruddet. Holdt på å spy når folk hørte om bruddet og sa ting som "så leit" eller "så trist". Jeg mobiliserte alt jeg kunne for å redde meg og ungene ut av det forholdet. Burde faen meg fått premie, ikke sympati.

Anonymkode: 39e21...007

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det var psykisk og fysisk vold. Ingen visste noe, og kun noen veldig få fikk vite grunnen. Absolutt ikke vanlig med sånt i mitt miljø, og noe jeg trodde jeg aldri skulle oppleve. Man tror gjerne at dette bare skjer i litt spesielle miljøer, men det er feil. Fikk spørsmål mange ganger om hvordan jeg kunne gå fra den snille mannen. Det lærte meg at man aldri skal dømme folk som skilles. Det er alltid en årsak, og man har ingen krav på å få vite hva som har skjedd.

Anonymkode: 12c84...f1f

Akkurat samme her, men ikke så mye fysisk. Annet enn at han var begynt å ta vel hardt i eldste barnet kombinert med voldsomt sinne. Da kom jeg meg ut. Jeg har høy utdannelse osv. og har fått høre av de som vet "du er den siste jeg ville trodd var i et slikt forhold ".  Akkurat som om der bare er spesielle folk som kan manipuleres på denne måten. 

Anonymkode: 39e21...007

[nøtta]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Du kan gå utfra at hver gang et brudd kommer brått på for deg, er det ikke nødvendigvis brått på for de som går fra hverandre. 
 

Det er alltid mer i historien enn den som fortelles offentlig. 
 

Enten kan du være en støtte for de og kanskje få høre litt juice, eller hold nesa di unna og pass dine egne saker. 

Anonymkode: e6ccf...3e5

Hva slags svar er dette??! Hvorfor gidder du å spy ut av deg selvfølgeligheter?

Hun "passer sine egne saker" ved å spørre på et forum va som kan være underliggende, i stede for å grave personlig.

Blir av og til helt matt. Dette er et forum der problemstillinger og diskusjoner skal taes opp. Herregud altså... 

 

[AnonymBruker]

nøtta skrev (4 minutter siden):

Hva slags svar er dette??! Hvorfor gidder du å spy ut av deg selvfølgeligheter?

Hun "passer sine egne saker" ved å spørre på et forum va som kan være underliggende, i stede for å grave personlig.

Blir av og til helt matt. Dette er et forum der problemstillinger og diskusjoner skal taes opp. Herregud altså... 

 

Oida, hvor fikk du fra at innlegget mitt var oppkast av selvfølgeligheter? 

Vi leser nok med ulike briller. 

Anonymkode: e6ccf...3e5

[Seff]

Jeg er egentlig litt overrasket over spørsmålet. Svaret er vel så enkelt som at det kan være alle mulige årsaker, men det alle har til felles, er at de ikke viser virkeligheten utad, fordi utenforstående ikke har noe med det, enten det er krangling, andre former for uenigheter eller at man "bare" glir fra hverandre.

[AnonymBruker]

Jeg er glad i egentid (ikke mer enn normalt). Men jeg elsket å ha gjester, for da var (eks)mannen min verdens blideste og hyggeligste mann. Når gjestene var gått, gikk han mutt inn på kontoret og gamet mens jeg ryddet og la ungene etc. Mannen så jeg ikke snurten av før det var leggetid og muligheter for sex. Vi var ikke uvenner, men han foretrakk gaming og fest fremfor familien. Kun når det var andre til stede var han "familiefar". Han var også mye sint pga stress på jobb. Men han kjeftet ikke på sjefen, men lagde dårlig stemning hjemme. Noe jeg ikke godtok både for ungenes og min egen del. Det var ikke snakk om at han klagde på sjefen til meg, men han kom med personangrep på meg, og jeg viste misnøye, så måtte jeg jo forstå at det var sjefen han var sur på, og jeg måtte ikke ta det personlig. Klart jeg tar det personlig når han klager på sex, husarbeide, kjedelig middag, etc. (vi jobber begge 100%) Denne mannen så jo ikke de andre. Det var bare oss hjemme, og de på arbeidsplassen. Jeg tenkte det sikkert kom til å bli bedre.

Plutselig hadde han funnet seg ei 8 år yngre (fikk vi vite en måned senere). Skal si folk fikk sjokk da det plutselig var slutt. "Lykkelige" paret som hadde vært 15 år sammen. Og familien hadde jo knapt fått beskjeden om bruddet før de fikk en ny svigerdatter rett i fleisen.

Anonymkode: 4dcb4...22c

[AnonymBruker]

Det er vel ikke helt vanlig å informere hele slekten, naboer og andre om problemer i forholdet, før det evt kommer til brudd. 

Anonymkode: 2edbd...cfb

[AnonymBruker]

I vårt tilfelle hadde min eksmann en maskert depresjon. Det var terapeuten vi gikk til for nøste i det mulige bruddet vårt, som sa dette. Da hun spurte hvordan han hadde det, sånn utenom at det lå an til brudd, svarte han henne med et så mørkt svar at jeg vet ikke om jeg tør skrive det her. Men noe behandlingen skulle han ikke gå i. Problemet hans var bare at jeg var teit, terapeuten var teit, de på jobben var teit osv. Terapeuten sa rett ut til meg: Det om dere to skal være sammen, er faktisk helt sekundært. Dette er en mann som trenger hjelp. Jeg var fortsatt i sjokk over det som opplevdes som et brå brudd, men da han noen uker seinere begynte å være verbalt stygg mot meg, tvang jeg ham i terapi. Samtidig innså jeg at forholdet vårt var ugjenkallelig ødelagt. Jeg har aldri hørt så stygge ting sagt om meg selv (ikke hore eller noe sånt, men han sa det eneste som virkelig kunnet såre meg. Han kjente meg godt) og håper jeg aldri vil høre sånt igjen så lenge jeg lever. Jeg var lenger redd han skulle ta sitt eget liv, eller skade meg. 

Mine nærmeste vet sannheten, til andres sier jeg at han gikk og selv kan bestemme hva han vil dele om det. Han ville vi skulle si at vi gjensidig gikk fra hverandre, som var en løgn for mye for min del.

Anonymkode: 7795c...bf8

[AnonymBruker]

Han var en såkalt velfungerende alkoholiker, som kunne bli helt rabiat når han hadde drukket for mye. Jeg tilga og tilga så lenge han droppet spriten, og vi hadde mye bra sammen også. Vi fremstod nok som et ganske perfekt par, hadde masse felles interesser og levde et aktivt liv. Men da jeg etter 10 år fant ut at han var utro og hadde et forhold bak ryggen min var det kroken på døra. Det er helt utilgivelig i min bok.

Anonymkode: c7152...f1f

[AnonymBruker]

Det var mange svik og skuffelser opp igjennom årene. Jeg ønsket i det lengste å få det til å fungere og var en «god» kone på alle måtene jeg fikk til.

Jeg hadde en tanke om at hvis jeg bare var snill nok, flink nok og kjærlig nok så kom det til å ordne seg. 

Da jeg havnet i en livskrise så sviktet han meg og familien totalt med å bare melde seg ut. Han orket ikke. 

Det ødela alt for meg, jeg hadde til slutt ikke mer kjærlighet å gi. Det var tomt.

Anonymkode: 43d5f...4b6

[AnonymBruker]

Min mann forsvant stille ut av forholdet og familien. Han var fysisk tilstede når vi var blant folk, vi kranglet aldri, virket lykkelige. 

Egentlig var jeg alene i forholdet. Vi snakket ikke sammen, egentlig ikke engang om ungene eller logistikk. Jeg gjorde og måtte styre alt, han deltok ikke i noe. Var ikke interessert i verken meg eller ungene. Jeg holdt på å gå til grunne. Ble dypt deprimert, uten å innse det. Etter flere år, da jeg kun følte meg som et skall av meg selv, fikk jeg hjelp an et nytt bekjentskap til å innse at jeg kunne gå. Jeg var så tom at jeg ikke hadde tenkt tanken engang.

Anonymkode: ab65e...8e3