Hvordan vite om det er riktig å gå? Ville dere blitt i dette forholdet?

[AnonymBruker]

De siste årene har jeg følt meg mer og mer ulykkelig i forholdet. Vi kommuniserer ikke, og når vi først kommuniserer, kommuniserer vi dårlig og kommer stort sett ingen vei.

Vi er ekstremt ulike, har forskjellige interesser, og forskjellige synspunkter og verdier. Dette ble tydelig da vi fikk barn for 5 år siden (vært sammen i 7 år). Av en eller annen grunn tenkte jeg ikke stort over det før. Jeg har nok modnet litt siden den gang også.

Vi krangler aldri, men vi kan smådiskutere om ting vi er uenige om i hverdagen (prøver å skåne barnet mest mulig for dette). Likevel opplever jeg at det ofte er en «tung» stemning mellom oss, og jeg føler energien mellom oss ofte er ganske negativ.

Jeg savner også å føle meg sett. Har flere ganger uttrykket hvordan jeg føler det de siste årene, men jeg føler nesten han ikke bryr seg. Jeg har også grått (noe han omtrent aldri ser meg gjøre), og da har det ikke vært noe trøst å få. Prøver jeg å ta opp noe jeg ikke er fornøyd med i forholdet, opplever jeg han også som avvisende og han avfeier gjerne mine følelser/behov.

Han forguder barnet vårt, men han er likevel en ganske fraværende far. Både fysisk og mentalt. Han sitter som regel med skjerm når han er hjemme (i perioder flinkere til å ikke, etter mye mas fra meg), er ikke så tålmodig og blir lett irritert på barnet. Kan komme med litt nedlatende kommentarer. Mener ikke noe vondt med det, tenker seg bare ikke alltid om før han snakker. Kan generelt være litt hissig, høylytt og stresset.

Ellers gjør han sjeldent husarbeid med mindre jeg ber om det, og legger det meste av ansvar over på meg, hvis jeg ikke stiller krav til han. Har brukt mye energi på å få han til og bidra med det han gjør i dag, men enda føler jeg at jeg gjør klart mest.

Han har også litt dårlig boevne, i form av at han slenger klær overalt, ikke rydder ting på plass etter seg, etterlater seg en del rot om han står opp med barnet osv.

Det er stort sett jeg som står opp med barnet, legger, ordne matpakker, planlegger middager, handler, kjøper det barnet trenger, rydder, vasker osv. 

Han er også en veldig spontan type som skal gjøre alt i siste liten, og jeg kan dermed bli litt stresset av hverdagen med han. Dette, i tillegg til at han er høylytt, og i perioder klagete, sutrete og masete på en «humoristisk» (men slitsomt) måte, gjør at han trigger meg litt i blant. Jeg blir rett og slett litt sliten av å være rundt han.

Ellers har jeg mistet litt lysten på han, da hans dårlige vaner har kommet veldig godt frem (disse så jeg ikke i starten - enten fordi jeg var forelsket og så meg blind, eller fordi han sikkert viste seg fra en bedre side). Det er høylytt promping, raping og pilling i nesen hele tiden. Han tar seg også nedentil i tide og utide (også om vi har besøk). 

Det var det jeg kom på i farten, men med fare for å virke slem, er det nok mer. Han er stort sett en snill og veldig lojal type (kan være litt manipulerende, men det tror jeg er veldig ubevisst). Ikke så flink på dette med følelser, og tenker seg ikke alltid om før han snakker, men jeg tror ikke han mener å såre de han bryr seg om med vilje. 

Om dette er en person jeg genuint ikke passer sammen med og et forhold som ikke er sunt for meg, klarer jeg ikke lande helt på. Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som er negativ og forventer for mye? Jeg har en stund nå følt at det riktige kanskje er å gå, men jeg blir usikker, i fare for å angre etterpå…

Anonymkode: c2fa7...445

[AnonymBruker]

Nei jeg hadde ikke blitt i dette forholdet. Dette var slik omtrentlig hvordan mitt forhold var før jeg gikk. Mannen min våknet faktisk opp da, og det ordnet seg mellom oss etterhvert (han er en helt annen partner nå), men det forventet jeg ikke, og det hadde vært hekt rett å gå om det ikke skjedde også. Det var jo bare en uventet vri. (Og flaks for ham at jeg ga ham en sjanse til etterhvert. Jeg var egentlig ferdig med sjanser, og med ham.)

Anonymkode: 657c4...c09

[Andro]

Nei

[AnonymBruker]

Nei.

Anonymkode: f88c1...ec9

[Perle]

Nei. 

[Blåbærrips]

Jeg hadde gått

[Polly Ester]

Enig med alle de andre over her; dette hadde jeg forlatt for lenge siden. 

[AnonymBruker]

Hva er det det gir deg å bli i forholdet? 
For du forteller egentlig bare om et forhold der du har en del behov som ikke blir møtt, og der du i praksis har 2 barn, hvor det ene barnet egentlig skulle vært en voksen. 

Hva er gevinsten ved å gå?  
Du slipper å ha forventninger om at det finnes en annen person i forholdet som har som rolle å bidra og få deg til å føle deg verdsatt og sett. 
Du slipper å rydde og ordne opp etter "barn nr 2". 
Barnet deres får en mer "stabil hverdag" dersom det slipper å forholde seg til en "tilstedeværende, men fraværende" far, i hverdagen. (Det høres jo ut som om han ikke burde ha barnet alene mer enn annenhver helg.)
Du får muligheten til å møte en ny mann, som gir deg det du trenger.

Anonymkode: 330d1...bd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

De siste årene har jeg følt meg mer og mer ulykkelig i forholdet. Vi kommuniserer ikke, og når vi først kommuniserer, kommuniserer vi dårlig og kommer stort sett ingen vei.

Vi er ekstremt ulike, har forskjellige interesser, og forskjellige synspunkter og verdier. Dette ble tydelig da vi fikk barn for 5 år siden (vært sammen i 7 år). Av en eller annen grunn tenkte jeg ikke stort over det før. Jeg har nok modnet litt siden den gang også.

Vi krangler aldri, men vi kan smådiskutere om ting vi er uenige om i hverdagen (prøver å skåne barnet mest mulig for dette). Likevel opplever jeg at det ofte er en «tung» stemning mellom oss, og jeg føler energien mellom oss ofte er ganske negativ.

Jeg savner også å føle meg sett. Har flere ganger uttrykket hvordan jeg føler det de siste årene, men jeg føler nesten han ikke bryr seg. Jeg har også grått (noe han omtrent aldri ser meg gjøre), og da har det ikke vært noe trøst å få. Prøver jeg å ta opp noe jeg ikke er fornøyd med i forholdet, opplever jeg han også som avvisende og han avfeier gjerne mine følelser/behov.

Han forguder barnet vårt, men han er likevel en ganske fraværende far. Både fysisk og mentalt. Han sitter som regel med skjerm når han er hjemme (i perioder flinkere til å ikke, etter mye mas fra meg), er ikke så tålmodig og blir lett irritert på barnet. Kan komme med litt nedlatende kommentarer. Mener ikke noe vondt med det, tenker seg bare ikke alltid om før han snakker. Kan generelt være litt hissig, høylytt og stresset.

Ellers gjør han sjeldent husarbeid med mindre jeg ber om det, og legger det meste av ansvar over på meg, hvis jeg ikke stiller krav til han. Har brukt mye energi på å få han til og bidra med det han gjør i dag, men enda føler jeg at jeg gjør klart mest.

Han har også litt dårlig boevne, i form av at han slenger klær overalt, ikke rydder ting på plass etter seg, etterlater seg en del rot om han står opp med barnet osv.

Det er stort sett jeg som står opp med barnet, legger, ordne matpakker, planlegger middager, handler, kjøper det barnet trenger, rydder, vasker osv. 

Han er også en veldig spontan type som skal gjøre alt i siste liten, og jeg kan dermed bli litt stresset av hverdagen med han. Dette, i tillegg til at han er høylytt, og i perioder klagete, sutrete og masete på en «humoristisk» (men slitsomt) måte, gjør at han trigger meg litt i blant. Jeg blir rett og slett litt sliten av å være rundt han.

Ellers har jeg mistet litt lysten på han, da hans dårlige vaner har kommet veldig godt frem (disse så jeg ikke i starten - enten fordi jeg var forelsket og så meg blind, eller fordi han sikkert viste seg fra en bedre side). Det er høylytt promping, raping og pilling i nesen hele tiden. Han tar seg også nedentil i tide og utide (også om vi har besøk). 

Det var det jeg kom på i farten, men med fare for å virke slem, er det nok mer. Han er stort sett en snill og veldig lojal type (kan være litt manipulerende, men det tror jeg er veldig ubevisst). Ikke så flink på dette med følelser, og tenker seg ikke alltid om før han snakker, men jeg tror ikke han mener å såre de han bryr seg om med vilje. 

Om dette er en person jeg genuint ikke passer sammen med og et forhold som ikke er sunt for meg, klarer jeg ikke lande helt på. Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som er negativ og forventer for mye? Jeg har en stund nå følt at det riktige kanskje er å gå, men jeg blir usikker, i fare for å angre etterpå…

Anonymkode: c2fa7...445

Aldri.

Jeg hadde dratt!!! 

Anonymkode: 42cd7...d13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

De siste årene har jeg følt meg mer og mer ulykkelig i forholdet. Vi kommuniserer ikke, og når vi først kommuniserer, kommuniserer vi dårlig og kommer stort sett ingen vei.

Vi er ekstremt ulike, har forskjellige interesser, og forskjellige synspunkter og verdier. Dette ble tydelig da vi fikk barn for 5 år siden (vært sammen i 7 år). Av en eller annen grunn tenkte jeg ikke stort over det før. Jeg har nok modnet litt siden den gang også.

Vi krangler aldri, men vi kan smådiskutere om ting vi er uenige om i hverdagen (prøver å skåne barnet mest mulig for dette). Likevel opplever jeg at det ofte er en «tung» stemning mellom oss, og jeg føler energien mellom oss ofte er ganske negativ.

Jeg savner også å føle meg sett. Har flere ganger uttrykket hvordan jeg føler det de siste årene, men jeg føler nesten han ikke bryr seg. Jeg har også grått (noe han omtrent aldri ser meg gjøre), og da har det ikke vært noe trøst å få. Prøver jeg å ta opp noe jeg ikke er fornøyd med i forholdet, opplever jeg han også som avvisende og han avfeier gjerne mine følelser/behov.

Han forguder barnet vårt, men han er likevel en ganske fraværende far. Både fysisk og mentalt. Han sitter som regel med skjerm når han er hjemme (i perioder flinkere til å ikke, etter mye mas fra meg), er ikke så tålmodig og blir lett irritert på barnet. Kan komme med litt nedlatende kommentarer. Mener ikke noe vondt med det, tenker seg bare ikke alltid om før han snakker. Kan generelt være litt hissig, høylytt og stresset.

Ellers gjør han sjeldent husarbeid med mindre jeg ber om det, og legger det meste av ansvar over på meg, hvis jeg ikke stiller krav til han. Har brukt mye energi på å få han til og bidra med det han gjør i dag, men enda føler jeg at jeg gjør klart mest.

Han har også litt dårlig boevne, i form av at han slenger klær overalt, ikke rydder ting på plass etter seg, etterlater seg en del rot om han står opp med barnet osv.

Det er stort sett jeg som står opp med barnet, legger, ordne matpakker, planlegger middager, handler, kjøper det barnet trenger, rydder, vasker osv. 

Han er også en veldig spontan type som skal gjøre alt i siste liten, og jeg kan dermed bli litt stresset av hverdagen med han. Dette, i tillegg til at han er høylytt, og i perioder klagete, sutrete og masete på en «humoristisk» (men slitsomt) måte, gjør at han trigger meg litt i blant. Jeg blir rett og slett litt sliten av å være rundt han.

Ellers har jeg mistet litt lysten på han, da hans dårlige vaner har kommet veldig godt frem (disse så jeg ikke i starten - enten fordi jeg var forelsket og så meg blind, eller fordi han sikkert viste seg fra en bedre side). Det er høylytt promping, raping og pilling i nesen hele tiden. Han tar seg også nedentil i tide og utide (også om vi har besøk). 

Det var det jeg kom på i farten, men med fare for å virke slem, er det nok mer. Han er stort sett en snill og veldig lojal type (kan være litt manipulerende, men det tror jeg er veldig ubevisst). Ikke så flink på dette med følelser, og tenker seg ikke alltid om før han snakker, men jeg tror ikke han mener å såre de han bryr seg om med vilje. 

Om dette er en person jeg genuint ikke passer sammen med og et forhold som ikke er sunt for meg, klarer jeg ikke lande helt på. Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som er negativ og forventer for mye? Jeg har en stund nå følt at det riktige kanskje er å gå, men jeg blir usikker, i fare for å angre etterpå…

Anonymkode: c2fa7...445

Nei. 
Og han bør utredes for adhd.

Anonymkode: 7ce0e...2da

[Tripptrapp1]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

De siste årene har jeg følt meg mer og mer ulykkelig i forholdet. Vi kommuniserer ikke, og når vi først kommuniserer, kommuniserer vi dårlig og kommer stort sett ingen vei.

Vi er ekstremt ulike, har forskjellige interesser, og forskjellige synspunkter og verdier. Dette ble tydelig da vi fikk barn for 5 år siden (vært sammen i 7 år). Av en eller annen grunn tenkte jeg ikke stort over det før. Jeg har nok modnet litt siden den gang også.

Vi krangler aldri, men vi kan smådiskutere om ting vi er uenige om i hverdagen (prøver å skåne barnet mest mulig for dette). Likevel opplever jeg at det ofte er en «tung» stemning mellom oss, og jeg føler energien mellom oss ofte er ganske negativ.

Jeg savner også å føle meg sett. Har flere ganger uttrykket hvordan jeg føler det de siste årene, men jeg føler nesten han ikke bryr seg. Jeg har også grått (noe han omtrent aldri ser meg gjøre), og da har det ikke vært noe trøst å få. Prøver jeg å ta opp noe jeg ikke er fornøyd med i forholdet, opplever jeg han også som avvisende og han avfeier gjerne mine følelser/behov.

Han forguder barnet vårt, men han er likevel en ganske fraværende far. Både fysisk og mentalt. Han sitter som regel med skjerm når han er hjemme (i perioder flinkere til å ikke, etter mye mas fra meg), er ikke så tålmodig og blir lett irritert på barnet. Kan komme med litt nedlatende kommentarer. Mener ikke noe vondt med det, tenker seg bare ikke alltid om før han snakker. Kan generelt være litt hissig, høylytt og stresset.

Ellers gjør han sjeldent husarbeid med mindre jeg ber om det, og legger det meste av ansvar over på meg, hvis jeg ikke stiller krav til han. Har brukt mye energi på å få han til og bidra med det han gjør i dag, men enda føler jeg at jeg gjør klart mest.

Han har også litt dårlig boevne, i form av at han slenger klær overalt, ikke rydder ting på plass etter seg, etterlater seg en del rot om han står opp med barnet osv.

Det er stort sett jeg som står opp med barnet, legger, ordne matpakker, planlegger middager, handler, kjøper det barnet trenger, rydder, vasker osv. 

Han er også en veldig spontan type som skal gjøre alt i siste liten, og jeg kan dermed bli litt stresset av hverdagen med han. Dette, i tillegg til at han er høylytt, og i perioder klagete, sutrete og masete på en «humoristisk» (men slitsomt) måte, gjør at han trigger meg litt i blant. Jeg blir rett og slett litt sliten av å være rundt han.

Ellers har jeg mistet litt lysten på han, da hans dårlige vaner har kommet veldig godt frem (disse så jeg ikke i starten - enten fordi jeg var forelsket og så meg blind, eller fordi han sikkert viste seg fra en bedre side). Det er høylytt promping, raping og pilling i nesen hele tiden. Han tar seg også nedentil i tide og utide (også om vi har besøk). 

Det var det jeg kom på i farten, men med fare for å virke slem, er det nok mer. Han er stort sett en snill og veldig lojal type (kan være litt manipulerende, men det tror jeg er veldig ubevisst). Ikke så flink på dette med følelser, og tenker seg ikke alltid om før han snakker, men jeg tror ikke han mener å såre de han bryr seg om med vilje. 

Om dette er en person jeg genuint ikke passer sammen med og et forhold som ikke er sunt for meg, klarer jeg ikke lande helt på. Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som er negativ og forventer for mye? Jeg har en stund nå følt at det riktige kanskje er å gå, men jeg blir usikker, i fare for å angre etterpå…

Anonymkode: c2fa7...445

Hvordan vite når det er riktig å gå? Jeg mener at det er riktig å gå når det ikke er noe kjekt å komme hjem mer, altså når du ikke ser frem til å komme hjem til han mer.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Nei. 
Og han bør utredes for adhd.

Anonymkode: 7ce0e...2da

Eller autisme. Mye her som minner om mannen min🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 5c3ed...7b2

[AnonymBruker]

Tripptrapp1 skrev (10 timer siden):

Hvordan vite når det er riktig å gå? Jeg mener at det er riktig å gå når det ikke er noe kjekt å komme hjem mer, altså når du ikke ser frem til å komme hjem til han mer.

Og der er jeg nå, 80% av tiden. De siste 20% er preget av skyldfølelse og dårlig samvittighet, og at vi KAN ha det fint når ingenting butter i mot.

Ts

 

Anonymkode: c2fa7...445

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nei. 
Og han bør utredes for adhd.

Anonymkode: 7ce0e...2da

Jeg vet, men det vil han ikke.

Ts

Anonymkode: c2fa7...445

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hva er det det gir deg å bli i forholdet? 
For du forteller egentlig bare om et forhold der du har en del behov som ikke blir møtt, og der du i praksis har 2 barn, hvor det ene barnet egentlig skulle vært en voksen. 

Hva er gevinsten ved å gå?  
Du slipper å ha forventninger om at det finnes en annen person i forholdet som har som rolle å bidra og få deg til å føle deg verdsatt og sett. 
Du slipper å rydde og ordne opp etter "barn nr 2". 
Barnet deres får en mer "stabil hverdag" dersom det slipper å forholde seg til en "tilstedeværende, men fraværende" far, i hverdagen. (Det høres jo ut som om han ikke burde ha barnet alene mer enn annenhver helg.)
Du får muligheten til å møte en ny mann, som gir deg det du trenger.

Anonymkode: 330d1...bd9

Takk 🙏🏼 dette trengte jeg.

Ts

Anonymkode: c2fa7...445