Søsken og krangling

[Gjest frustrert frue...]

Vi har to skjønne gutter i alderen snart tre og 5,5 år. Problemet er at de hele tiden er i tottene på hverandre...

De krangler og slåss hele tiden. Både jeg og mannen min går etter dem hele tiden for å trøste og snakke til rette. Dette synes jeg er utrolig slitsomt! Alt som må gjøres i huset/hagen blir utsatt til etter ungene er i seng, for vi får aldri fullføre det vi begynner på. Vi blir avbrutt hele tiden.

Hver for seg er de verdens snilleste, og det er ikke noe problem i det hele tatt, men så snart de kommer sammen herjer, slåss og krangler de.

Jeg har av og til vært inne på tanken om å bare la de holde på uten innblanding, men det går så vilt for seg at jeg er redd for liv og helse, samt innventar o.l.

Er dette normalt???

Er det noen som har gode tips å komme med, som kan lette situasjonen?

Kan slenge på til slutt at vi ikke har noen form for avlastning (besteforeldre e.l.)

[Kittykat]

Dette er helt normalt. Datteren vår på 6 år og den ene sønnen vår på 4 år kranglet som hund og katt før.

Nå har det roet seg litt ned, men jeg tror at mesteparten av det skyldes fordi datteren vår har fått eget rom.

Så når hun vil ha litt fred så går hun inn på rommet.

Det vi prøvde å gjøre når de begynte med kranlgingen sin var at vi prøvde å skille dem. En fikk spille litt dataspill, en fikk bade/dusje eller vi plasserte begge to ved hver sin datamaskin hvis det ble krangel om det osv.

Da ble det ihvertfall litt rolig for en stund.

Har de hvert sitt rom? Datteren vår har en datamaskin på sitt rom og sønnene våre har fått et tv inn på sitt rom.

Guttene er ikke så mye inne på rommet sitt da de foretrekker å se tv i stuen, men datteren vår er for det meste inne på rommet sitt og kan spille litt dataspill eller surfe litt på internett. Hun gjør dette når hun vil ha litt privatliv.

Men denne kranglingen er helt normal. Det er slitsomt, men det er fullstendig normalt.

Søskenkjærlighet kaller man det

Jeg vet hvor vanskelig det kan være og man må mange ganger telle til 10 inni seg.....

Når arbeid skal gjøres i huset og hagen, så kan dere kanskje inkludere guttene?

F eks så kan de hjelpe pappa med å klippe/rake gresset/løv, vaske bilen eller hjelpe mamma med å brette sammen klær, vaske gulv, vaske vinduer osv.

[Gjest Gjest]

Krangling er normalt, dessverre, men dere kan jo forsøke å bli flinkere til å få barna til å leke hver for seg hvis de krangler for mye når de hele tiden er sammen.

TV og datamaskin på rommet er jeg veldig mot; det skal for det første ikke brukes som barnevakt og for det andre er de altfor små! De er fremdeles mye de ikke bør se, og da er det viktig å kunne regulere tv-bruken og også begrense den.

Å få barna til å hjelpe til er en god ide, men jeg håper dere ikke har så stereotyp arbeidsfordeling som Kittykat antyder!

Noe annet er om dere får gjort så mye mer...

Er det kanskje mulig å skaffe litt avlastning en gang i blant? Det er sikkert noen ungdommer i nærheten som kan være barnevakt noen timer i blant, kanskje to stykker som kan passe barna sammen?

[Kittykat]

TV og datamaskin på rommet er jeg veldig mot; det skal for det første ikke brukes som barnevakt og for det andre er de altfor små! De er fremdeles mye de ikke bør se, og da er det viktig å kunne regulere tv-bruken og også begrense den.

Å få barna til å hjelpe til er en god ide, men jeg håper dere ikke har så stereotyp arbeidsfordeling som Kittykat antyder! 

Noe annet er om dere får gjort så mye mer...

Dette var bare forslag da. Les litt da. Det var ikke ment som noe stereotyp arbeidsfordeling i det hele tatt. Det spiller da ingen rolle hvem som vasker klær eller hvem som klipper gresset... At du er imot datamaskin og tv på rommet er greit nok, men ikke døm de foreldre som lar barna få ha det.

Barna våre glor ikke på tv eller sitter foran datamaskinen dagen lang.

Vi begrenser det faktisk.

Og vi bruker det ikke som barnevakt heller.

[Gjest Gjest]

Det er jo lettere å regulere det når barna ikke har tv på rommet. De lærer veldig raskt å slå på tv-en selv og stille lyden lavere slik at mamma/pappa ikke sier at jeg må slå den av. Derfor advarte jeg mot det. Jeg kritiserte ikke avgjørelsen din, men framhevet at jeg er i mot det.

[~MALIN~]

Heeelt normalt! Våre på 5 og 9 krangler så busta fyker døgnet rundt, og det har de holdt på med et par år nå... Ser heldigvis noen glimt av søskenkjærlighet innimellom da . Og ifølge mine venninner er det akkurat slik i deres hjem også. Vi prøver i første omgang å la de finne ut av det selv, men blir det for ille plasserer vi dem på hvert sitt rom til de har roet seg!

[Gjest 2324]

Datteren vår har en datamaskin på sitt rom og sønnene våre har fått et tv inn på sitt rom.

Guttene er ikke så mye inne på rommet sitt da de foretrekker å se tv i stuen, men datteren vår er for det meste inne på rommet sitt og kan spille litt dataspill eller surfe litt på internett. Hun gjør dette når hun vil ha litt privatliv.

←

Må si jeg reagerer litt på denne steningen. Personlig synes jeg at å ha egen PC på rommet når man er 6 år er vel tidlig, og i hvertfall med internettilgang! Men men, folk er forskjellige.

[Kittykat]

Må si jeg reagerer litt på denne steningen. Personlig synes jeg at å ha egen PC på rommet når man er 6 år er vel tidlig, og i hvertfall med internettilgang! Men men, folk er forskjellige.

←

Vi begrenser selvfølgelig internett-tilgangen hennes.

Hun får kun lov til å gå på de sidene vi har funnet til henne og samboeren kan fjernstyre hennes datamaskin via sin datamaskin og han kan også se hvor mye vår datter har surfet på nettet.

Hun sitter ikke med dataspill 24/7, og jeg ser ikke noe galt i at hun har egen datamaskin når det er faktisk vi som bestemmer hvor lenge hun får bruke den av gangen og hvilke sider hun får være på.

Og samboeren har sørget for at hun ikke kan komme inn på upassende sider.

[Gjest gjesta]

Helt normalt at søsken krangler.

Noen ganger da mine var små så kunne de holde på i timesvis. Jeg holdt på å bli gal. Uansett hva jeg gjorde eller sa så hjalp det ikke. Min løsning da var å ta de med ut. Gjøre noe aktivt med de. Da holdt de fred og var gode venner.

Nå er de tenåringer og krangler sjeldent. De har et godt og fortrolig søskenforhold. Noe jeg er glad for.

Er det noen som har noen konkrete råd eller teknikker når barn krangler?

Siden det er et vanlig problem så må det da finnes noe konkret man kan gjøre.

[Gjest frustrert frue]

Så godt å høre at jeg ikke er den eneste!!!

Nå er det forholdsvis få i min omgangskrets som har barn, og de jeg har luftet dette med har det ikke så ille som vi; ja, det er litt krangling, men ikke hele tiden, og ikke slåssing med mord for øyet... Men stort sett virker det som om andres barn er mer rolige og viser litt mer søskenkjærlighet....

Vi har prøvd å få de til å være med på de dagligdagse aktivitetene, men det ender stor sett med krangling. Alt er urettferdig, og de erter og ødelegger for hverandre. Så da er det mye enklere å ta det etter at de sover. Det blir bare mindre tid for oss voksne å slappe av...

Vi har også prøvd å skille dem litt, men det ender stort sett med bråk det også. De vil være sammen. (merkeliog nok... )Og vi har prøvd å ta de med ut på tur til lekeplassen eller på ski, men de vil ikke gå samme vei, og ihvertfall ikke den veien vi hadde tenkt. Å trøtte de ut i skiløypene var heller ingen god taktikk... Vi kom igjen trøtte og slitne etter en hel dag ute, men det var vist bare forldrene som var blitt trøtta ut..

Så jeg syns jeg har prøvd det kan finne på av gode ideer, men det ser ikke ut som om jeg kommer noen vei...

Men det var ihvertfall godt å høre at vi ikke er de eneste!!!

[Gjest frustrert frue]

PS

TUSEN TAKK FOR SVAR!!!

[Gjest Gjest]

Dette er helt normalt. Har bekjente som ikke orket å starte på det etterlengtede 3. barnet før det to andre var 7 og 9!! Da hadde endelig kranglingen avtatt. Mine er i tottene på hverandre mye (er 3,5 og 6,5 år gamle, omtrent som dine), men ser du nøye etter vil du nok oppdage mye søskenkjerlighet også. Nåde den som kommer utenfra og prøver å "true" et av søskene her i huset!! Prøv å være litt romslig. Er selv vokst opp med foreldre som meklet hele tiden og ville at alt skulle være idyll. Det førte kun til at det lå gamle gnisninger mellom oss søsken mye lengre enn det burde vært!

Har tro på å gjøre ting sammen. La barna krangle litt, men kansje de kan være med i hagen, ha sin egen lille "kjøkkenhage" osv. Hva med svømmehall og brettspill, turer osv, både hver for seg og sammen?

Jeg er også sterkt i mot tv og pc på rommet. Det skiller familien mye mer enn nødvendig og må nødvendigvis bli mer pasifiserende enn dersom tv/pc står i et fellesrom som kontrolleres oftere. (Ja, barn er utspekulerte. Fikk ei vettskremt niese på besøk etter å overnattet hos venninne med tv på rommet. De hadde satt på tv'n utpå kvelden/natta og sett en krigsfilm!! De er 8 år gamle...)

[Gjest Gjest]

Her krangles det heftig hver dag om all verdens ting. Slitsomt, men helt normalt. Og mine jenter er 14 og 17 år. Merkelig hvor mye bråk det kan bli av mascaraer, hårstrikker og andre uviktige ting. Slik er livet, og jeg forhindrer mord hver dag, og prøver å ta det med et smil.

[Marris75]

Puh, godt å høre at det er flere Vi har to skjønne gutter på snart 3, og snart 6. De er i tottene på hverandre støtt. Noen ganger er de verdens beste venner, og i neste øyeblikk så står de å slår hverandre. Nå i helgen så tok minstemann løpefart for å hoppe i sacco-sekken, men da fant storebror ut at han skulle dra bort sekken. Og det resulterte i kløyva leppe og blødende nese da han landa på ansiktet rett i gulvet. Men da skjønte storebror at det skulle han ikke gjøre noe mer, og han angret fryktelig etterpå. De skjønner jo ikke konsekvenser i den alderen, og jeg er livredd hver gang de begynner å knuffe. Det er så stor forskjell på dem i kroppsbygning også. Han eldste er høy og kraftig, mens minstemann er liten og veldig sped. Og da er det alltid lillebror som slår seg. Frykelig frustrerende å måtte snakke til dem hele tiden. Lillebror er ikke alltid uskyldig han heller Men som vanlig så er de englebarn hver for seg, og de er jo så søte og gode når de er venner. De har hvert sitt rom, men oppholder seg nesten alltid i stuen. Og da går de jo oppå hverandre hele tiden når de er hjemme. Men jeg håper at de "vokser" det fra seg snart. For det tærer på. Men så er de jo nydelige også da :-D

[Gjest Gjest_gjest_*]

Dette var egentlig oppløftende lesning. Til daglig hører jeg bare om hvor gode venner andre søskenpar er, mens jeg stadig må innrømme at "joda, han er litt brutal med lillesøster". Hun er ett og han fire, så styrkeforholdet er urettferdig. Og i perioder må de voktes, ellers frykter jeg for liv og helse. Men så kan de være verdens beste venner etter en stund, og og han er hennes store beskytter. Løsning? Hver gang jeg har nevnt søskenkranglingen for andre, både pedagoger og andre,har jeg bare fått skuldertrekk og medfølende smil. Kanskje det ikke finnes noen løsning? Annet enn å pode de små med de verdiene vi måtte ha, og håpe at de plukker opp mer enn det ser ut til i øyeblikket....

[Gjest Gjest_Ronja_*]

til deg

Krangling mellom søsken er dessverre helt normalt.

Når det gjelder dette og i mange andre sammenhenger, kan vi foreldre nytte godt av å prøve å se tingene gjennom barnas øyne. Hadde jeg vært sammen med et menneske i timesvis hver dag, hadde jeg mildt sagt blitt drittlei og til tider sur og grinete jeg også

Barna har heller ikke lært seg konflikthåndtering slik som de fleste voksne har. Derfor blir det knuffing, grining og til og med slåing.

Det jeg har funnet ut er veldig effektivt er å ha familiemøter jevnlig. Da snakker vi sammen om hvordan vi har det og hvordan vi IKKE vil ha det. Jeg prøver å få til en positiv og koselig atmosfære rundt det, og snakker med barna på deres nivå og premisser. Kan for eksempel si at; I går ble mamma så glad for da var dere så gode mot hverandre. Lillebror var lei seg fordi leken ble ødelagt, men da gikk storebror på rommet og fant sin leke og gav den til lillebror. Det var så fint gjort. Var ikke det fint gjort? (til lillemann) Det er så kjekt når vi er gode med hverandre og hjelper hverandre ikke sant?

Av og til er vi sinte og sure. Hvorfor er vi det? La barna snakke om det og svare på det. Vil vi ha det sånn, er det kjekt når det er sånn? Hva kan vi gjøre for at det ikke skal bli sånn da?

Barna kommer av og til med de flotteste løsninger når man sitter og prater sammen slik.

Her har vi også innført privatsonen og det funker kjempebra. Hvis ungene er slitne og småsure en dag, så snakker vi om at det er lov å være sliten, det er lov å være sint av og til. Men hvis vi kjenner på oss at vi har en slik dag, så kan vi gå på rommet vårt og leke. Jeg forklarte for guttene mine i starten da vi begynte med dette, at det er helt i orden at du har en dårlig dag, at du er sliten og da lett blir sint. Men det er ikke i orden å la det gå ut over noen andre. Det er ikke noe kjekt er det vel? Dette forstod de ganske raskt.

Hvis døren din er igjen, så trenger du å være litt i fred og da får ikke andre komme å mase. Når du føler for det igjen, så åpner du døren og det er fritt frem.

Det tok en stund å innarbeide dette, men nå er det helt topp.

Jeg frydet meg lenge og vel en dag da jeg ikke forstod hvor det var blitt av ungene. Det var helt stille i hele huset og jeg hadde lest et helt blad i fred. Gikk inn på rommet til minsten og der satt han alene og bygget lego. Hvor er storebror, spurte jeg. - Han er oppe på rommet sitt og har alene tid, sa knøttet

Det var helt herlig å se at de hadde forstått det.

Etter en time, kom storebror ut av rommet og ropte på lillebroren. Nå vil jeg leke med deg..kommer du?

-- Jaaaa, jeg kommer, ropte småtten og fòr avgårde.

Jeg og min mann satt og smilte i stuen.

Både voksne og barn har behov for tid for seg selv, og har utrolig godt av å lære seg å være litt alene.

Barna forstår så utrolig mye mer enn vi tror, og når vi involverer dem i samtaler rundt "problemene" så er løsningene som oftest rett rundt hjørnet.

Jeg kritiserer ikke nå hun som brukte tv som trøster/avleder, men her bruker vi ikke det. Er barna trøtte, slitne og kanskje smågretten, blir de ikke noe bedre av å se på tv.

Her i huset må de opparbeide seg tv/data tid ved å hjelpe til hjemme. Barne-tv er lov hver dag. Tv, film, data o.l kun i helgene hvis det er skikkelig dårlig vær, og de har gjort oppgavene sine hele uken.

Unger blir faktisk asosiale, slappere, surere etcetera av tv-titting. Det er faktisk skremmende å se hvor mange barn som rett og slett mister evnen til å leke fordi de er avhengig av slike stimuli for ikke å kjede seg.

Jeg ønsker i alle fall trådstarter lykke til, og håper noe av det jeg har bablet i vei om her kan være til hjelp