Føler jeg holder samboer tilbake i livet pga studier - trenger noen andre sitt perspektiv

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg (M29) og samboer (K28) har vært sammen i ni år og bodd sammen nesten siden start. Hun er ferdigutdannet med en master og i full jobb og jeg er student. Jeg utdannet meg til noe annet for flere år siden (tok en bachelor) og jobbet deretter noen år innen det feltet. Jeg trivdes ikke og angret veldig på at jeg ikke fulgte barndomsdrømmen om å bli lege. Etter mye grubling og motivasjon fra samboer endte jeg opp på medisinstudiet her i Norge og er nå halveis. Jeg trives utrolig godt, men må innrømme at det til tider er litt hektisk da jeg også jobber en del ved siden av og prøver og opprettholde litt av det sosiale livet fra før jeg startet med studiene. 

Når det gjelder økonomi og bosituasjon har jeg vært veldig heldig. Jeg arvet litt penger rett etter VGS som gjorde at jeg klarte å kjøpe en leilighet i Oslo som jeg har under 40 % belåning på. Den siste tiden har samboer ytret mer og mer misnøye over hvor langt vi er i livet sammenlignet med venninne hennes. De har samboere som også er ferdigutdannet og i full jobb, de har kjøpt leilighet med god beliggenhet (vi bor ikke på St. Hanshaugen, Bislett, sentrum etc.), de kan pusse opp og dra på fine ferier, og de begynner å planlegge barn. 

Jeg begynner å få veldig dårlig samvittighet for at jeg har satt oss i denne sitasjonen. Jeg forstår 100 % at hun også vil alle disse tingene, men det blir rett og slett vanskelig økonomisk når jeg er student. Hun virker spesielt lei seg for at hun ikke kommer seg inn på boligmarkedet, men jeg har tilbydd henne å kjøpe seg inn i min leilighet. Dessverre har hun ikke klart å spare noe særlig de siste årene noe jeg synes er litt pussig da hun kun betaler halvparten av fellesutgifter/strøm/internett for å bo sammen med meg.

Det føles som at hun kommer med sånne stikk regelmessig nå. "Trym og Sara prøver å få barn nå. Tenk om vi kunne det", "Siri og Olav har pusset opp kjøkkenet og det har blitt så fint. Skulle ønske vi også kunne det".  

Jeg vil gjerne få noen andre sitt perspektiv så jeg kanskje forstår dette bedre. Synes det er trist å ha det sånn, men vet liksom ikke hva jeg skal gjøre med det. 

Anonymkode: c6a2e...9cf

[AnonymBruker]

Ingenting å gjøre med det. Det vil ta henne like lang tid å gå fra deg, finner en ny, bli kjent og så få et barn. 

Anonymkode: da731...8e2

[AnonymBruker]

Er hun litt materialistisk av seg? Mange får barn mens den ene er student. Ser ikke helt problemet? Eller er det manglende ferie og å ikke bo på Grünerløkka som er den knuste drømmen hun ikke klarer å vente noen år på? 

Anonymkode: 6bfe1...fe3

[Juniper]

Hun holder jo seg selv tilbake, når hun ikke har klart å spare noe som helst på tross av å bo grisebillig midt i Oslo!

Med din EK kan du når som helst oppgradere leiligheten når lønna er der, men siden hun ikke evner å kjøpe 50% av «drømmeleiligheten» er hun like langt!

Ikke la henne kjøpe seg inn når hun uttrykker så mye missnøye og har så små evner økonomisk selv!

Jeg synes faktisk at du kan utfordre henne litt når hun kommer med disse kommentarene. «Har du råd til det, da?» «Har du en forventning om at jeg skal betale disse tingene for deg?» «Hvor mye sparer du pr måned? Når kan du være klar for å få 50% av et lån så en sånn type leilighet som du drømmer om?»

Hun prøver å gi deg skylden for egne manglende økonomiske evner. Og om hun ikke viser vilje til å spare og være forsiktig med penger bør du gå noen runder med deg selv i forhold til om dette er noe som kommer til å holde i fremtiden. 

[AnonymBruker]

Klarer ikke helt ta seriøst at dere ikke er der 'andre er'. Er 30 år selv, med samboer, og vi leier. Mine to beste venninner på 34 og 27 år leier også. Vi har ulike jobber som offentlig saksbehandler, assistent på institusjon og fengselsbetjent. Opplever at dere sitter bra i det, og å klage på å ikke kunne pusse opp og reise på ferier er luksus. Ingenting som hindrer dere i å få barn heller.

Anonymkode: 6ea7a...568

[AnonymBruker]

Hva er problemet med å få barn som student?

Jeg fikk min første som student og de andre etter at jeg var kommet ut i jobb. 
Det var 100 ganger lettere å få barn som student!! 
Og et barn koster kun det man selv velger det skal koste. 
Jeg fikk mer eller mindre alt brukt og hadde vel knapt andre utgifter enn bleier det første året. 

Å planlegge ting fullstendig i stykker er bare ødeleggende. 
Når alt kommer til alt er økonomi og det materielle kun overfladisk tull. Det er familie og de man er glad i som virkelig betyr noe i livet, og da spiller det ingen rolle om man studerer eller jobber. 

Anonymkode: b1b32...bae

[AnonymBruker]

Hun kan da vel ikke skylde på deg for at HUN ikke har kommet seg inn på boligmarkedet. Hvis hun ikke har råd til å kjøpe halvparten av din leilighet, har hun jo ikke råd til å kjøpe halvparten av en leilighet på StHanshaugen heller, eller?

Eller hadde hun tenkt at DU skulle kjøpe den, og GI halvparten til henne?

Anonymkode: ccb97...ab1

[AnonymBruker]

Samboeren din kan ta seg en bolle. Dessuten er det hennes feil og ikke din at hun ikke har spart til bolig. Sykt bra av deg å komme inn på medisin i Oslo! Man kan fint få barn mens man studerer. Men husk at det kan hende du må flytte for å få LIS1 - både med tanke på om samboeren din kommer til å like det og med tanke på barn. 

Anonymkode: ef316...227

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Et barn koster kun det man selv velger det skal koste. 

Jeg fikk mer eller mindre alt brukt og hadde vel knapt andre utgifter enn bleier det første året.

Anonymkode: b1b32...bae

Ifølge SIFO koster barn litt, selv på et minimalt budsjett:

"Det første leveåret må du regne med at barnet koster omtrent 29 000 kroner, i tillegg til summen du bruker på spedbarnsutstyr før barnet kommer."

https://www.dnb.no/dnbnyheter/no/din-okonomi/slik-forbereder-du-lommeboka-pa-barn#:~:text=Beregningen ligger i gjennomsnitt på 3390 kroner i,to i en husholdning til å blir tre. 

Anonymkode: da731...8e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei,

Jeg (M29) og samboer (K28) har vært sammen i ni år og bodd sammen nesten siden start. Hun er ferdigutdannet med en master og i full jobb og jeg er student. Jeg utdannet meg til noe annet for flere år siden (tok en bachelor) og jobbet deretter noen år innen det feltet. Jeg trivdes ikke og angret veldig på at jeg ikke fulgte barndomsdrømmen om å bli lege. Etter mye grubling og motivasjon fra samboer endte jeg opp på medisinstudiet her i Norge og er nå halveis. Jeg trives utrolig godt, men må innrømme at det til tider er litt hektisk da jeg også jobber en del ved siden av og prøver og opprettholde litt av det sosiale livet fra før jeg startet med studiene. 

Når det gjelder økonomi og bosituasjon har jeg vært veldig heldig. Jeg arvet litt penger rett etter VGS som gjorde at jeg klarte å kjøpe en leilighet i Oslo som jeg har under 40 % belåning på. Den siste tiden har samboer ytret mer og mer misnøye over hvor langt vi er i livet sammenlignet med venninne hennes. De har samboere som også er ferdigutdannet og i full jobb, de har kjøpt leilighet med god beliggenhet (vi bor ikke på St. Hanshaugen, Bislett, sentrum etc.), de kan pusse opp og dra på fine ferier, og de begynner å planlegge barn. 

Jeg begynner å få veldig dårlig samvittighet for at jeg har satt oss i denne sitasjonen. Jeg forstår 100 % at hun også vil alle disse tingene, men det blir rett og slett vanskelig økonomisk når jeg er student. Hun virker spesielt lei seg for at hun ikke kommer seg inn på boligmarkedet, men jeg har tilbydd henne å kjøpe seg inn i min leilighet. Dessverre har hun ikke klart å spare noe særlig de siste årene noe jeg synes er litt pussig da hun kun betaler halvparten av fellesutgifter/strøm/internett for å bo sammen med meg.

Det føles som at hun kommer med sånne stikk regelmessig nå. "Trym og Sara prøver å få barn nå. Tenk om vi kunne det", "Siri og Olav har pusset opp kjøkkenet og det har blitt så fint. Skulle ønske vi også kunne det".  

Jeg vil gjerne få noen andre sitt perspektiv så jeg kanskje forstår dette bedre. Synes det er trist å ha det sånn, men vet liksom ikke hva jeg skal gjøre med det. 

Anonymkode: c6a2e...9cf

Men sparer hun noe nå når hun jobber? Hva skjer hvis du frir til henne og dere gifter dere? Betaler hun da halvparten av alt?.. tenker det kan være en god løsning for å bli medeier. Hvis dere har felleseie da. Da kan hun få 50% eierandel og f eks dere kan bytte om, du Betaler det hun betalte når hun studerte , hun resten. Vinn/ vinn for begge. 

Samtidig så skjønner jeg henne også. Hun vil jo det samme som venninnene hennes.

Dere må snakke sammen 

Anonymkode: 0059a...374

[AnonymBruker]

Hvilke tanker gjør hun seg selv da for å komme opp på samme standard som vennene? Hva jobber hun som? 

Anonymkode: 6fa97...65f

[AnonymBruker]

Snakk med henne. Høyst sannsynlig (hvis dere ellers har det bra, og satser på et liv sammen, og ønsker bolig og barn sammen etterhvert), er det bare hjertesukk, hun skulle ønske dere også planla barn nå, hun skulle ønske seg en ny finere bolig, pusse opp kjøkkenet slik som Sara og Olav. Det betyr ikke at hun ønsker endre noe på dagens situasjon, eller at du skal GJØRE noe med saken, endre noe, at hun angrer på dagens situasjon, hun bare betror seg om hva hun tenker. Det er ikke nødvendigvis kritikk av deg eller deres valg, bare smalltalk angående livet pg hennes tanker der og da. Studenttilværelsen er midlertidig, ideelt skulle man hoppet over forsakelser og fått fortgang i livet. Det er ikke sikkert du trenger gjøre noe mer med det enn å vise forståelse for tankene hennes. 

Anonymkode: 9cb9e...f75

[AnonymBruker]

Hvor kommer hun ifra, og du. For det høres ut som hun ikke er fra Oslo og derfor stresser hun nå veldig med å få barn før hun blir 30. Folk i Oslo tar jo det veldig rolig med barn, men hvis hun har venninner andre plasser i landet, de har sikkert allerede fått barn og skilt seg og fant seg en ny. 

Men samtidig.. Hvor lenge har du igjen av studier. Legestudier er lange, det blir også en periode der du eller dere må flytte til en avsides plass i landet for din praksis. Hvis du har type 7 år igjen av studier, og om 5 år  må dere flytte for å bo i Finland ett år eller to, så skjønner jeg egentlig at hun stresser litt. Dere to er jo på forskjellige plass i livet, der hun er i jobb og er klar for å komme i gang med familie og hus, men du er jo ikke det og kommer ikke til å være før om mange år. Samtidig som hun er på en måte bundet til deg nå, ved å bo billig i din leilighet i Oslo, så ser jo hun også for seg at det ikke blir etablert, komfortabelt liv på henne på mange, mange år fremover. 

Så jeg skjønner henne på en måte også, fordi jeg, da jeg var 25, slo selv opp med min daværende kjæreste da han bestemte seg å ta master i Trondheim. Det ville altså vært 5 år med avstandforhold for vår del, pluss at jeg ville vært 30 da han ble ferdig med studier og skulle til å begynne å etablere seg. Det ble jo bare sånn at vi var på helt forskjellige plasser i livet. Og jeg bestemte meg på å gjøre slutt. Jeg for min del angret ikke, og det gikk bra med ham også, da han kjapt funnet ei dame som var på samme sted som han. 

Anonymkode: 1c007...0d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ifølge SIFO koster barn litt, selv på et minimalt budsjett:

"Det første leveåret må du regne med at barnet koster omtrent 29 000 kroner, i tillegg til summen du bruker på spedbarnsutstyr før barnet kommer."

https://www.dnb.no/dnbnyheter/no/din-okonomi/slik-forbereder-du-lommeboka-pa-barn#:~:text=Beregningen ligger i gjennomsnitt på 3390 kroner i,to i en husholdning til å blir tre. 

Anonymkode: da731...8e2

Ifølge sifo ja. 
Men som nevnt: knapt en krone ut her! 
Dette blir hva man gjør det til. 
baby utstyr vokser de fleste fra så fort at det knapt blir slitasje på noen ting. 
Så det meste på Finn er kjempe fint- men koster en brøkdel

Anonymkode: b1b32...bae

[AnonymBruker]

Juniper skrev (17 timer siden):

Hun holder jo seg selv tilbake, når hun ikke har klart å spare noe som helst på tross av å bo grisebillig midt i Oslo!

Med din EK kan du når som helst oppgradere leiligheten når lønna er der, men siden hun ikke evner å kjøpe 50% av «drømmeleiligheten» er hun like langt!

Ikke la henne kjøpe seg inn når hun uttrykker så mye missnøye og har så små evner økonomisk selv!

Jeg synes faktisk at du kan utfordre henne litt når hun kommer med disse kommentarene. «Har du råd til det, da?» «Har du en forventning om at jeg skal betale disse tingene for deg?» «Hvor mye sparer du pr måned? Når kan du være klar for å få 50% av et lån så en sånn type leilighet som du drømmer om?»

Hun prøver å gi deg skylden for egne manglende økonomiske evner. Og om hun ikke viser vilje til å spare og være forsiktig med penger bør du gå noen runder med deg selv i forhold til om dette er noe som kommer til å holde i fremtiden. 

Godt svar! Det høres ut som om hun absolutt kan ta noen grep i livet sitt om hun er misfornøyd med hvordan det er.

Anonymkode: c065e...368

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ifølge sifo ja. 
Men som nevnt: knapt en krone ut her! 
Dette blir hva man gjør det til. 
baby utstyr vokser de fleste fra så fort at det knapt blir slitasje på noen ting. 
Så det meste på Finn er kjempe fint- men koster en brøkdel

Anonymkode: b1b32...bae

Alt babyustyret og utgifter til svangerskapet er utenom. Bare engangsbleier koster noen tusen i året.

Anonymkode: da731...8e2

[AnonymBruker]

Dere er unge enda. Barn har dere god tid på. 

Man er den man er. Jeg har en mann som tjener mye mindre enn meg, vi har hele livet vert på et annet økonomisk sted enn de rundt oss som har arvet mye og har bedre jobber. Han derimot elsker jobben sin, og jeg elsker ham så da er det som det er. 

Det har nok hendt at jeg også har vært misunnelig på andre men det viser seg mest som "Sara skulle bare visst hvor heldig hun er som fikk den hjelpen slik at hun kan gjøre helt andre ting (prøver å legge det på arv heller nn jobb for å ikke trykke mannen ned)" eller at jeg kan si hjemme at jeg syntes det er litt kjipt av dem å snakke så mye om de fancy feriene gang på gang på gang når de vet at jeg over hode ikke har råd til slikt. At jeg syntes de kunne ta litt mer hensyn feks. Men jeg har aldri trykt han ned pga dette. Det er MITT valg å være sammen med ham. 

Du kommer jo også til å få en god økonomi på sikt. Så dere må bare vente, eller så får hun finne seg en annen. Hadde jeg vært deg hadde jeg sagt ifra om hvordan dette får meg til å føle meg. At jeg kjenner det som stikk når hun sier slik siden jeg er årsaken til livssituasjonen. Å reagere med misunnelse er ikke uvanlig - men det er ikke ok at du skal føle deg dårlig av den grunn. Hun burde jo være kjempe stolt over å ha en mann som tar tak i livet sitt og utdanner seg til lege. Det må da ligge en del betydning for henne i det? En større betydning enn ferier. 

Anonymkode: b8640...b27

[Eneri]

Jeg oppfatter at du har drøftet legeutdannelse med henne, og at hun har oppmuntret  deg til å starte. Da er det urimelig å sutre halvveis i løpet på noe hun har vært med på å avgjøre. 

Her syns jeg hun er umoden og urimelig. 

Men sett deg ned med henne, snakk om hvordan dere sammen kan nå mål i fremtiden. Hvor mange år frem i tid er det realistisk å kjøpe ei leilighet SAMMEN som (i tillegg til å måtte ha fint kjøkken 🤪) også har plass til familieforøkelse? Skal dere spare til en ferie; langhelg eller uke? God planlegging kan bety rimelige flybilletter og overnatting. Kanskje "stikk og sutring" kan omgjøres til felles drømmer dere koser dere med å snakke om, og at det booster sparemotivasjonen hennes?

[AnonymBruker]

Dere sitter jo faktisk veldig godt i det. 

Ts, du bør sette deg ned og prate med henne. Hun sparer veldig mange tusen i måneden av å bo i din leilighet. Hun burde klare å spare opp en god sum hver måned rimelig kjapt. Hvorfor har hun ikke spart opp egenkapital for å komme seg inn i boligmarkedet? Hvorfor har hun ikke spart opp for ferier, om det er det hun ønsker? Tenker hun at alt dette skal ligge på dine skuldre? 

Anonymkode: 349b3...d45