Barnepsykolog

[Kittykat]

........

Endret 8. april 2006 av Kittykat

[Bobeline]

Har vært hos barnepsykologen fordi skolen sendte meg dit da jeg var liten. Siden jeg ikke pratet med klassekameratene mine, ble jeg sendt til barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling på sykehuset for å lære å prate. Her pratet jeg med psykolog og psykiater, de hadde bilder som ser ut som sommerfugler laget av barn i barnehagen (mal på en side og brett arket sommefugler), tegninger av geometriske figurer, dyretegninger og ellers alminnelig prat om foreldre, hjemmet, søsken og skolen generelt. Ingen alvorlige spørsmål, bare løst og fast som alle snakker om.

Selv om sønnen din ikke er så snakkesalig tror jeg nok psykologen kan noen "knep" for å sønnen din i tale, og de tar den tiden trenger på et barn. Noen ganger er det like viktig hva som ikke blir sagt. Og tegninger kan få oppmerksomheten og talegavene i gang.

Hva psykologene forteller til foreldrene vet jeg lite om. I følge mine foreldre fortalte bare psykologen at vi hadde gjort fremgang, hva vi hadde pratet om og hva vi skulle prate om.

[14062003]

Beklager negativt svar, men det er nå min erfaring.

Endret 4. mars 2008 av 14062003

[Bobeline]

Det finnes nok både gode og dårligere barnepsykologer, og resultatet avhenger kanskje også av om barnet og psykologen får en god tone seg i mellom. Håper dere får en psykolog som er flink.

Fantestreker ser jeg ikke helt det store problemet i, men det er nok fordi jeg synes barn som gjør fantestreker er sjarmerende (er nok unødvendig å si at jeg ikke har barn selv og kan kose meg med hva andres barn gjør). Men sinnet er det kanskje lurt at gutten lærer å få ut på annen måte.

[Gjest Gjest]

På mandag skal jeg opp til helsestasjonen og snakke med helsestasjonens psykolog.

Vi har en 4 åring som er litt umoden og han er også temperamentsfull.

Helsesøsteren var den som nevnte umodenheten fordi han begynte å gjøre fantestreker når vi var inne hos henne. Og som hun sa, så ser han på oss mens han gjør fantestrekene for å få en reaksjon.

Når han blir sint og ikke får det som han vil, så kan han "slenge" seg ned på gulvet og så sparke vilt med beina. Og han bryr seg ikke om spenner folk i beina da.

Tar vi han inn på rommet for en timeout, så kan han kaste leker på døren eller sparke på døren.

Og det finnes veldig mange eksempler.

Han gir seg ikke før vi blir skikkelig sint på han og nesten til slutt eksploderer på han. Da får vi en reaksjon fra han, for da finner han ut at: oi, mamma/pappa ble veldig veldig sint nå.

Vi tror ikke det er noe galt med han annet enn at han har litt atferdsproblemer og bare vil ha litt oppmerksomhet. Men når han driver på sånn så fører jo det bare til negativ oppmerksomhet.

Vi roser han når han er flink og prøver å fokusere på det positive.

Utenom dette så er jo han en god og grei gutt.

Han er den midterste i en søskenflokk av 3. Han har en eldre søster på 6 år og en yngre bror på 2 år.

Det er 2 år og 2 uker mellom søsteren og han og det er 2 år og 2 mnd mellom han og lillebroren hans.

Jeg skal først snakke med psykologen aleine. Er det noen som har vært i kontakt med barnepsykolog og som kan si litt om hva de gjør?

Hva slags tiltak de bruker?

Hvis psykologen skal snakke med sønnen vår, så kommer ikke det til å gå så veldig bra da han ikke er så snakkesalig med fremmede og han bruker veldig lang tid på å bli varm i trøyen......

←

Var hos barnepsykolog med min sønn for et par år siden, og jeg ble overrasket over hvor mye han fant ut om gutten i løpet av de timene han var der. (3x1t)

Først måtte jeg forklare for gutten hvorfor vi var hos psykologen, og hva som ville skje framover. Dette for at psykologen ville se på samspillet oss i mellom, hvordan vi snakket sammen, hvordan vi var overfor hverandre osv.

Så gikk jeg en tur, mens gutten ble testet.

Testingen var en lek, bokstavelig talt!

De satt i sandkassa, hvor de bygde opp byer, diktet opp historier om hvem som bodde hvor, og hvordan de levde osv...

Psykologen brukte lang tid på å vinne tillit, og så snakket de om det som barnet selv ville snakke om. Ville barnet snakke om den røde bilen, så snakket de om den røde bilen. Da fikk psykologen se litt av barnets personlighet, ordforråd, ordforståelse og utviklingen generelt. Han dannet seg altså et bilde av barnet.

Etter hvert begynte de å snakke sammen under leken, der psykologen stilte spørmål...

Vi ble holdt orientert underveis, og etter at testingen var over kom psykologen hjem til oss for å fortelle hva han hadde kommet fram til, og hvordan han mente vi best kunne løse problemet.

I etterkant har psykologen ringt til oss med jevne mellomrom for å spørre hvordan det går, og for å komme med råd om vi følger at vi står fast.

For oss har dette fungert kjempebra!

Lykke til