Overinvolvert mor

[AnonymBruker]

40 år gammel kvinne med mor jeg opplever som overinvolvert, og at hun spiser seg inn i mitt liv hvis hun får så mye som en lillefinger. Har to kull, fikk det første i veldig ung alder. Mor har alltid vært veldig på med og min søster, alt har dreid seg rundt oss. Min mor har vært alene siden hun og min far skilte seg. Ønsker ingen mann, bare barna og nå også barnebarna.  Da jeg fikk mitt første kull flyttet jeg nærmest fra mor til min nye mann. Var velsig usikker og mor styrte mye. Hvordan jeg skulle gjøre ting osv. Hun passet alltid på at jeg skulle trenge henne. Aldri forsøkt å gjøre meg selvstendig. Matet meg bare med at hun skulle hjelpe meg, noe som har gjort at jeg egentlig ikke har hatt så mye tro på att jeg skal klare noe selv. Tok for et par år siden noen grep der jeg distanserte meg. Dette har plaget henne veldig. Er på både meg og barna. Får daglig flere meldinger om hva barna gjør, hvordan ditt ig datt har gått osv. Føler med de to eldste barna på snapkart, og kan sende melding til de om ting sånn at hun har oversikt. Har meninger om hvordan vi bør tilbringe ferien, hva vi burde gjøre i helgen, hvordan mat vu burde spise osv. Som da inngår henne. Passer ikke dette, blir hun litt snurt og det er som om noe er galt med meg fordi jeg ikke ønsker akkurat det hun ønsker.  Hun klarer liksom ikke å sette seg inn i at vi har et selvstendig familieliv som fungerer parallelt med hennes.  Setter i gang prosjekter og planer som involverer oss. Som hun forventer at vi skal være like engasjerte i som henne. Feks felles hytte på fjellet. Vi er kjempe takknemlige for å bruke den og deltar gjerne på dugnader. Men når større prosjekter settes i gang og det bare forventes at alle andre skal slippe det de har i hendene å hjelpe, så blir det veldig slitsomt.  Alt gjøres for meg og mine to søsken med barnebarn.  Så alt er av gode hensikter og derfor vanskelig å si noe på.  Ser også at mor bygger ned eget liv, egne hobbyer osv. Og utelukkende baserer livet på oss.  Mine to søsken er eldre brødre. Opplever at hun ikke er like på de som meg... Kjenner jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke inviterer på besøk/ringer osv. Men rekker liksom ikke det før hun er på meg. Og føler meg så invadert...  Er jeg urimelig? 

Anonymkode: dcf60...a61

[Malaco]

Nei du er ikke urimelig. Kjenner meg igjen her. På tide å sette grenser. Bra du har begynt å distansere deg litt. Hun burde respektere at du er voksen og lever ditt eget liv.

[AnonymBruker]

Svært giftig det der.. og godt du ser det. For det er ikke alltid så lett. 

Har det på samme måte med min egen mor. Har som deg utallige eksempler.. Bor nærme henne nå som jeg har små barn.. men må ærlig si jeg personlig hadde det bedre når jeg bodde på lang avstand fra henne .. så det er nok den veien det går, kommer til å flytte så snart vi ikke har hjemmeboende barn. 

Anonymkode: dc9f1...a18

[AnonymBruker]

Ts. Takk! Man svelger fort det som kommer fra foreldre liksom.. Uten å stille som ved noe.. Har tatt meg mange år før jeg har innsett det... Føler meg så kvalt.. 

 

Anonymkode: dcf60...a61

[AnonymBruker]

skulle ikke forundre meg om hun også er typen til å overvillig beklage seg til venninnene sine om at "dattera trenger sååå mye hjelp", "hun får selv aldri noe fritid fordi hun alltid på ofre seg for dattera og barnebarna". 

 

i virkeligheten er hun bare redd for å bli overflødig, gammel, ikke etterspurt, satt til siden osv. 

Anonymkode: 1d69a...5dc