Samboer med lav emosjonell intelligens? Kan det bli bedre?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg trenger råd! Jeg har vært sammen med samboer i 7 år. Vi er begge nå 28 år gamle og er forlovet. De siste to årene har vært preget av mye krangling og jeg merker at mine følelser dabber mer og mer av. For meg er det nesten helt sykt å skrive dette, fordi jeg har vært kjeeempe forelska i han helt frem til nå. Og nå som mine følelser og forelskelse har begynt å dabbe av, legger jeg også merke til mye som forklarer mange av konfliktene vi har hatt de siste årene. Jeg føler meg sjeldent forstått av samboer, jeg kan forklare han en helt simpel problemstilling som jeg står i, og han har rett og slett ikke «evnen» til å møte meg med empati.

Han stiller heller spørsmål til mine følelser eller han prøver å komme med en enkel «løsning» i sitt hode.  Hvis jeg sier meg uenig og vi diskuterer videre kan jeg nesten se at han blir uinteressert og rastløs. Han vil gjerne bli ferdig med min problemstilling så fort som mulig.

Det har blitt til at jeg ringer pappa for eksempel , hvis jeg står i noe vanskelig. Samboer kan sette seg inn i andres følelser men kun hvis han har vært igjennom akkurat det samme selv. Jeg forstår, at det kan være vanskelig for noen, men greia er at jeg er heelt på andre siden av dette.

Jeg leste meg opp på emosjonell intelligens og det er nesten ille å si det, men jeg tror muligens han lider av lav emosjonell intelligens. Det er vanskelig fordi jeg føler lett empati, jeg liker å lytte og jeg prøver bevisst å få motpartene til å føle seg bra om de deler noe personlig eller vanskelig. Vi har faktisk endt opp med å krangle flere ganger når jeg kommer til han for «trøst»,  fordi han sier så mye dumt. Han kan si ting som «bare prøv å ikke tenk på det», «du må bare jobbe hardere».  Altså null forståelse. Andre ganger virker det påtatt, som om han later som han er interessert, men egentlig er han ikke det.. vanskelig å forklare... eller at han er redd for å føle på en måte?

Beste-kompisen hans har også opplevd dette med samboer da han gikk igjennom en tøff periode, hvor samboer var lei av at bestekompisen/kollega «klagde» så ofte, her måtte jeg fortelle han at han gikk igjennom en tøff depresjon og at han må ha forståelse og ikke være så hard med han hele tiden. Da kan det være at han prøver, men det varer ikke lenge. Selv familien hans har nevnt at han kan være egoistisk så jeg må ikke være «dumsnill».. det ble nevnt en gang som «tull».. men jeg skjønner det mer nå.

Sist vi hadde en stor krangel, fikk han meg til å føle meg 10 ganger verre enn det jeg allerede gjorde før jeg snakket med han.  Når det kommer til hans problemer, ja da lytter jeg og bruker alt av min kraft for å få han til å føle seg bedre. Og det har vært mange opp og nedturer for han også, igjennom 7 år sammen. 

På den positive siden, er han veldig «praktisk». Han kan ordne og fikse ting fysisk, hjelpe med organisering av ting, rydde, vaske, lage mat, kan være positiv og blid, og han er veldig fysisk, kjempe koste for eksempel..vi har fortsatt masse sex etter alle årene sammen...veldig tiltrukket av hverandre, men jeg føler at han ikke er i kontakt med følelsene sine i det hele tatt.. alt er veldig robotisk til tider. 

Når jeg tenker tilbake er det sjeldent han klarer å sette ord på ting. Jeg savner dype samtaler og mer interesse av å snakke om forskjellige ting. Jeg er en person som liker å gå i dybden på forskjellige teamer etc.. for han not so much. Alt er mer praktisk og ikke så følsomt. 

Egentlig tror jeg det handler om traumer han opplevde når han var yngre, og jeg tror at terapi muligens kunne hjulpet.. Til en viss grad er han klar over dette selv..han har sagt han tror han trenger terapi. Jeg har også foreslått terapi flere ganger, men samtidig, hvor kraftig skal jeg drive å pushe på terapi? (Bare for info, har selv vært i terapi da jeg var yngre og vet det kan hjelpe enormt, men man må ville det selv). 

Er det noen andre her som har menn som dette? Blir det bedre? Kan det bli bedre? Jeg elsker han fortsatt men jeg vet ikke  hvordan det skal bli i fremtiden hvis vi får barn og jeg må ta hele den emosjonelle lasten alene..  Så jeg er skikkelig i tenke-boksen , med tanke på alderen min og barn etc. 
 

Del gjerne egne erfaringer! 

Anonymkode: 8a5fa...4b8

[AnonymBruker]

Mwnn kan bli bedre, ja. Men da tar det ofte trening og det tar LANG tid. Lvinner bedre trent i dette og derfor bedre til å få folk til å føle seg sett og forstått. I tillegg har de oftere yrker hvor de trener på dette hver dag.

Det er ingen Quick fin. Gikk fra eksen min på grunn av dette. 4 år senere og han har fått en renessanse. Er slutt, men han er 150 ganger bedre å snakke med, og han klarer å sette ord på ting og er faktisk blitt mer interessert i andre mennesker.

Anonymkode: bc244...090

[AnonymBruker]

Jeg har også en slik "robot"-mann det egentlig ikke er noe stort poeng å dele alle bekymringer, tanker og problemer med. Jeg gjør det allikevel, men forventer ikke all verden i retur. Jeg opplever heldigvis ikke at han bagatelliserer ting, eller synes jeg nægger mye. Men han mener nok jeg bruker mye tid på å bekymre meg for stort og smått. Når det er sagt har han mange andre kvaliteter, deriblant en del av de du selv nevner ang. din mann. 

Selv har jeg forsonet meg med at jeg må bruke andre, nære relasjoner for "samtaleterapi" hvis jeg ønsker gjennomtenkt og ektefølt respons tilbake. Jeg tror dog ikke min mann ikke har følelser, men jeg tror ikke han er i veldig god kontakt med de, og er generelt ubekvem når jeg forsøker å gå i dybden i litt mer følelsesrelaterte temaer.

Så lenge han har mange andre egenskaper som veier opp for dette, så kan jeg fint leve med dette. Jeg lever ikke i en utopi hvor jeg tror at en partner er 100% slik jeg ønsker på absolutt alle punkter. 

Anonymkode: ab9ab...bbe

[Kygos]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hei! Jeg trenger råd! Jeg har vært sammen med samboer i 7 år. Vi er begge nå 28 år gamle og er forlovet. De siste to årene har vært preget av mye krangling og jeg merker at mine følelser dabber mer og mer av. For meg er det nesten helt sykt å skrive dette, fordi jeg har vært kjeeempe forelska i han helt frem til nå. Og nå som mine følelser og forelskelse har begynt å dabbe av, legger jeg også merke til mye som forklarer mange av konfliktene vi har hatt de siste årene. Jeg føler meg sjeldent forstått av samboer, jeg kan forklare han en helt simpel problemstilling som jeg står i, og han har rett og slett ikke «evnen» til å møte meg med empati.

Han stiller heller spørsmål til mine følelser eller han prøver å komme med en enkel «løsning» i sitt hode.  Hvis jeg sier meg uenig og vi diskuterer videre kan jeg nesten se at han blir uinteressert og rastløs. Han vil gjerne bli ferdig med min problemstilling så fort som mulig.

Det har blitt til at jeg ringer pappa for eksempel , hvis jeg står i noe vanskelig. Samboer kan sette seg inn i andres følelser men kun hvis han har vært igjennom akkurat det samme selv. Jeg forstår, at det kan være vanskelig for noen, men greia er at jeg er heelt på andre siden av dette.

Jeg leste meg opp på emosjonell intelligens og det er nesten ille å si det, men jeg tror muligens han lider av lav emosjonell intelligens. Det er vanskelig fordi jeg føler lett empati, jeg liker å lytte og jeg prøver bevisst å få motpartene til å føle seg bra om de deler noe personlig eller vanskelig. Vi har faktisk endt opp med å krangle flere ganger når jeg kommer til han for «trøst»,  fordi han sier så mye dumt. Han kan si ting som «bare prøv å ikke tenk på det», «du må bare jobbe hardere».  Altså null forståelse. Andre ganger virker det påtatt, som om han later som han er interessert, men egentlig er han ikke det.. vanskelig å forklare... eller at han er redd for å føle på en måte?

Beste-kompisen hans har også opplevd dette med samboer da han gikk igjennom en tøff periode, hvor samboer var lei av at bestekompisen/kollega «klagde» så ofte, her måtte jeg fortelle han at han gikk igjennom en tøff depresjon og at han må ha forståelse og ikke være så hard med han hele tiden. Da kan det være at han prøver, men det varer ikke lenge. Selv familien hans har nevnt at han kan være egoistisk så jeg må ikke være «dumsnill».. det ble nevnt en gang som «tull».. men jeg skjønner det mer nå.

Sist vi hadde en stor krangel, fikk han meg til å føle meg 10 ganger verre enn det jeg allerede gjorde før jeg snakket med han.  Når det kommer til hans problemer, ja da lytter jeg og bruker alt av min kraft for å få han til å føle seg bedre. Og det har vært mange opp og nedturer for han også, igjennom 7 år sammen. 

På den positive siden, er han veldig «praktisk». Han kan ordne og fikse ting fysisk, hjelpe med organisering av ting, rydde, vaske, lage mat, kan være positiv og blid, og han er veldig fysisk, kjempe koste for eksempel..vi har fortsatt masse sex etter alle årene sammen...veldig tiltrukket av hverandre, men jeg føler at han ikke er i kontakt med følelsene sine i det hele tatt.. alt er veldig robotisk til tider. 

Når jeg tenker tilbake er det sjeldent han klarer å sette ord på ting. Jeg savner dype samtaler og mer interesse av å snakke om forskjellige ting. Jeg er en person som liker å gå i dybden på forskjellige teamer etc.. for han not so much. Alt er mer praktisk og ikke så følsomt. 

Egentlig tror jeg det handler om traumer han opplevde når han var yngre, og jeg tror at terapi muligens kunne hjulpet.. Til en viss grad er han klar over dette selv..han har sagt han tror han trenger terapi. Jeg har også foreslått terapi flere ganger, men samtidig, hvor kraftig skal jeg drive å pushe på terapi? (Bare for info, har selv vært i terapi da jeg var yngre og vet det kan hjelpe enormt, men man må ville det selv). 

Er det noen andre her som har menn som dette? Blir det bedre? Kan det bli bedre? Jeg elsker han fortsatt men jeg vet ikke  hvordan det skal bli i fremtiden hvis vi får barn og jeg må ta hele den emosjonelle lasten alene..  Så jeg er skikkelig i tenke-boksen , med tanke på alderen min og barn etc. 
 

Del gjerne egne erfaringer! 

Anonymkode: 8a5fa...4b8

Du har kommet frem til at han er en mann og du er en kvinne. Gratulerer. Hvis du hele veien fremover er fokusert på at han bør/må forandre seg, kan du like godt kaste inn håndkleet med en gang.  

[Gramma]

Jeg ville tenkt meg godt om før jeg fikk barn med ham, ja. Én ting er som du skriver, at du må ta alt det emosjonelle arbeidet alene. Men hva slags far blir han for barna hvis han er dårlig på å sette seg inn i andres følelser? Barn har MYE følelser, ofte tilsynelatende heeelt irrasjonelle, og selv vi som er normalt utstyrt med EQ, må jobbe for å ikke klikke. Man må faktisk være villig til å forstå hvorfor situasjonen ble vanskelig fra barnets synspunkt, og i perioder må man ha masse tålmodighet, ikke bare tenke at de må skjerpe seg.

I tillegg må man som forelder gi barna et språk for følelser. 

Jeg ville ikke ha startet en familie med en jeg ikke var sikker på at barna ville knytte seg til på samme måte som til meg.

Heldigvis er det jo mulig å jobbe med dette i forkant! Hvor mange tråder opprettes det ikke rundt slike temaer etter at man har fått barn sammen. 

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Mwnn kan bli bedre, ja. Men da tar det ofte trening og det tar LANG tid. Lvinner bedre trent i dette og derfor bedre til å få folk til å føle seg sett og forstått. I tillegg har de oftere yrker hvor de trener på dette hver dag.

Det er ingen Quick fin. Gikk fra eksen min på grunn av dette. 4 år senere og han har fått en renessanse. Er slutt, men han er 150 ganger bedre å snakke med, og han klarer å sette ord på ting og er faktisk blitt mer interessert i andre mennesker.

Anonymkode: bc244...090

Takk for innspill! Ja, jeg har et lite håp om at det er noe man kan lære seg på langt sikt. Og selvsagt, kvinner er bedre på dette naturligvis. 
 

ts 

Anonymkode: 8a5fa...4b8

[AnonymBruker]

Gratulerer! Du er kvinne og er sammen med en mann! 

Anonymkode: 967ec...a9d

[AnonymBruker]

Det blir neppe bedre. 

Anonymkode: 8f329...c79

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har også en slik "robot"-mann det egentlig ikke er noe stort poeng å dele alle bekymringer, tanker og problemer med. Jeg gjør det allikevel, men forventer ikke all verden i retur. Jeg opplever heldigvis ikke at han bagatelliserer ting, eller synes jeg nægger mye. Men han mener nok jeg bruker mye tid på å bekymre meg for stort og smått. Når det er sagt har han mange andre kvaliteter, deriblant en del av de du selv nevner ang. din mann. 

Selv har jeg forsonet meg med at jeg må bruke andre, nære relasjoner for "samtaleterapi" hvis jeg ønsker gjennomtenkt og ektefølt respons tilbake. Jeg tror dog ikke min mann ikke har følelser, men jeg tror ikke han er i veldig god kontakt med de, og er generelt ubekvem når jeg forsøker å gå i dybden i litt mer følelsesrelaterte temaer.

Så lenge han har mange andre egenskaper som veier opp for dette, så kan jeg fint leve med dette. Jeg lever ikke i en utopi hvor jeg tror at en partner er 100% slik jeg ønsker på absolutt alle punkter. 

Anonymkode: ab9ab...bbe

Takk for innspill! Ja, jeg har også tenkt at enten må jeg akseptere at det er slik og heller snakke med pappa eller venninner om det skulle være noe, eller gjøre det slutt. 

Som du sier så er det også mange gode sider som jeg setter pris på. Jeg bare savner så utrolig mye de dype samtalene og mer dybde generelt sett. Spesielt da jeg er en kommunikativ karakter så kan bli at jeg nesten kjeder meg litt ved å snakke om vær og vind eller kun hverdagslige ting. 
 

ts

Anonymkode: 8a5fa...4b8

[AnonymBruker]

4 hours ago, Kygos said:

Du har kommet frem til at han er en mann og du er en kvinne. Gratulerer. Hvis du hele veien fremover er fokusert på at han bør/må forandre seg, kan du like godt kaste inn håndkleet med en gang.  

Haha, ja.. jeg regnet med en av disse kommentarene. Han er definitivt en mann. Men jeg har i min familie, mange menn som er i kontakt med følelsene sine. Og som ikke syntes det er vanskelig å snakke om ting eller føle på empati. Da spesielt min egen far, som overhode ikke er en feminin mann. Samme gjelder bestefar og min egen lillebror. Kanskje fordi han har en søster vel og merke..

ts

Anonymkode: 8a5fa...4b8

[AnonymBruker]

Kygos skrev (4 timer siden):

Du har kommet frem til at han er en mann og du er en kvinne. Gratulerer. Hvis du hele veien fremover er fokusert på at han bør/må forandre seg, kan du like godt kaste inn håndkleet med en gang.  

 

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Gratulerer! Du er kvinne og er sammen med en mann! 

Anonymkode: 967ec...a9d

Vet ikke om du er samme person som har skrevet under nick og anonym, eller om dere er to stykker der nr 2 bare har plagiert svaret til nr 1, men dere har et unyansert syn på menn, vil jeg si.

Eller så forstår dere ikke ordentlig hva ts mener. 

Det er jo ikke sånn at menn ikke har følelser - de har masse følelser hele tiden, sinne og glede, frustrasjon og triumf, sjalusi og omsorg. 
Men noen av dem forstår ikke følelsene sine og tror at det er fakta og logikk… Det er litt skummelt: Og om det ikke går den skumle veien, er det som ts  sier litt kjedelig.

Verden er full av menn som er kloke og empatiske fedre for barna sine, menn som er psykologer, forfattere, lærere og sykepleiere, menn som snakker og skriver om følelser, som kommuniserer om dem. 
Det er ikke typisk mann å være fjern.

Anonymkode: 3dda3...ea5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Takk for innspill! Ja, jeg har også tenkt at enten må jeg akseptere at det er slik og heller snakke med pappa eller venninner om det skulle være noe, eller gjøre det slutt. 

Om du ikke kan snakke med partneren din når det er noe, ser jeg ikke poenget med denne partneren. Det er jo ikke en partner, men en romkamerat og ff.

Om du blir med han eller ikke, er jo resultatet det samme. Pappa og venninner er de du kan snakke med. Fram til du evt finner deg en partner som faktisk er emosjonelt moden (de finnes, men det kan oppleves langt mellom de: bare se på svarene du har fått av mennene så langt)

Anonymkode: 91890...1ab

[AnonymBruker]

Les om Alexithymia? 

Anonymkode: 5c902...5f4

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Les om Alexithymia? 

Anonymkode: 5c902...5f4

Oj, dette er veldig interessant! Leste meg nettopp opp på Alexithymia, deretter tok jeg en test som om jeg skulle vært samboer og det ble nesten full score..🤯Vet at dette er noe man ikke kan diagnosere over nettet. Men skremmende likt. Jeg får nesten litt vondt av han nå, fordi det stod også at dette kan være en trauma respons. Og spesielt siden han også har empati og vil andre godt. 
 

takk for innspill! Skal prøve å lufte det forsiktig for han i fremtiden.

 

ts

Anonymkode: 8a5fa...4b8

[AnonymBruker]

Det blir neppe bedre. Samboeren din sier at han tror at han trenger terapi, men gjør ikke noe med det. Da er det ganske enkelt ikke tak i han. 

Jeg vil også be deg tenke deg om før du får barn med han. Du kan ikke gå til han med vanskelige ting, hvordan skal barna dine kunne det? De kommer til å trigge han på mange områder, hvordan skal han håndtere det hvis han reflekterer og tenker så lite gjennom egne handlinger, reaksjonsmønster og væremåte? Dere blir en gjeng som er deg og barna, også er pappa på utsiden. Ingen støtte for noen av dere og kanskje heller tvert imot. Det er absolutt sannsynlig at han heller blir en tyngde, en bør, en som gjør livet vanskeligere for dere alle. 

Anonymkode: 3e0d5...8b1