Nøytrale helsetjenester

[Kassettspiller]

AnonymKvinne.. skrev (8 minutter siden):

Blir nok ikke det. De bare hetses til stillhet

Flere har måttet kjempe mot hat for å få rettferdighet. Det handler om å ikke gi opp! 

[AnonymKvinne..]

Jeg ser nyansene, men jeg har selv erfaringer som underbygger hva jeg skriver. For selv om jeg har mye negativ erfaring fra en brøkdel av samfunnet, at jeg innerst inne vet at de fleste nok ikke ser på funksjonshemmede som parasitter bare fordi de er født annerledes, er det dessverre lite av mine erfaringer som tilsier annet. For hele livet mitt har noen prøvd å begrense utgiftene på bekostning av min egen helse; halve livet mitt opplevde jeg grov mobbing, en gang et drapsforsøk, og resten har jeg bare levd på de juridiske påbudene knyttet til velferdssystemet (f.eks nav og helsetjenester). Jeg forsøker å fortelle meg  selv at det burde være bevis nok, men så ser jeg hva «alle» andre får utad. Noens rettighetskamper blir til gigantiske og langvarige aksjoner, andres til parader, flagg, bannere, skilt, plakater, innlegg og donasjoner til spesifikke saker. Og så forventes det at jeg skal være glad, takknemlig for mindre og kjempe for alle andres rettigheter og tilstedeværelse sammen med alle andre. Mens jeg selv må vente til noen kanskje bruker verdensdagen, til alt igjen er glemt. Kanskje noen skriver artikkel om hatkriminalitet vi utsettes for, men få sekunder er alt glemt. Så kommer alle andres verdensdager, nasjonaldager, måneder med belysning av egne historier, juni, dager for språklig mangfold - ikke i den rekkefølgen -, og igjen skal vi kjempe for andre enn oss selv.

 

Det er aldri tid til funksjonshemmede. Det blir aldri viktig nok i en valgkamp, til et foredrag, til en underskriftskampanje. Så forteller jeg meg selv at det er for lite kontroversielt til det, men det virker mer og mer som en løgn jeg forteller meg selv. For hatet kan skinne voldsomt når aksepten ikke viser seg, og det er da man innser hvor kontroversielt det faktisk virker å være. Ikke bare rettferdighet og rettighetskamp eller ressursbruk, men faktisk fysisk eksistens. Og jeg mener ikke vi ikke skal kunne ha en debatt om eksistens kun for eksistensens betydning, men da mener jeg at noen mener funksjonshemmede med gode fremtidsutsikter ikke fortjener ett [liv]. Det er kanskje ikke såå mange, men de får vise sine sanne ansikt når det ikke møter motstanden det burde møte og som kanskje faktisk eksisterer. Hatet får overskinne alt.

[Kassettspiller]

Noen opplever mer motgang enn andre og det er vondt.

Når det kommer til dem som har kontroversielle meninger om funksjonshemmede, så får dem ofte et større plattform pga. oppmerksomheten folk gir. Medier legger ut mer om temaet om det gir mer klikk. 

Hat eksisterer og kanskje ikke motsanden til dette alltid er like tydlig. Betyr ikke nødvendigvis at det kommer til å være slikt i fremtiden! 

[AnonymKvinne..]

Jeg er ikke optimistisk. Jeg tror det blir verre. Og det er fortvilende. Jeg har prøvd å være rasjonell og fattet, men nå har det utviklet seg til et enormt sinne og da er det i hvert fall ikke mange som lytter. For hvem har sympati for sinte funksjonshemmede? Vår jobb er bare å være stille og evt hjelpe andre.

[AnonymBruker]

AnonymKvinne.. skrev (11 timer siden):

Jeg ser nyansene, men jeg har selv erfaringer som underbygger hva jeg skriver. For selv om jeg har mye negativ erfaring fra en brøkdel av samfunnet, at jeg innerst inne vet at de fleste nok ikke ser på funksjonshemmede som parasitter bare fordi de er født annerledes, er det dessverre lite av mine erfaringer som tilsier annet. For hele livet mitt har noen prøvd å begrense utgiftene på bekostning av min egen helse; halve livet mitt opplevde jeg grov mobbing, en gang et drapsforsøk, og resten har jeg bare levd på de juridiske påbudene knyttet til velferdssystemet (f.eks nav og helsetjenester). Jeg forsøker å fortelle meg  selv at det burde være bevis nok, men så ser jeg hva «alle» andre får utad. Noens rettighetskamper blir til gigantiske og langvarige aksjoner, andres til parader, flagg, bannere, skilt, plakater, innlegg og donasjoner til spesifikke saker. Og så forventes det at jeg skal være glad, takknemlig for mindre og kjempe for alle andres rettigheter og tilstedeværelse sammen med alle andre. Mens jeg selv må vente til noen kanskje bruker verdensdagen, til alt igjen er glemt. Kanskje noen skriver artikkel om hatkriminalitet vi utsettes for, men få sekunder er alt glemt. Så kommer alle andres verdensdager, nasjonaldager, måneder med belysning av egne historier, juni, dager for språklig mangfold - ikke i den rekkefølgen -, og igjen skal vi kjempe for andre enn oss selv.

 

Det er aldri tid til funksjonshemmede. Det blir aldri viktig nok i en valgkamp, til et foredrag, til en underskriftskampanje. Så forteller jeg meg selv at det er for lite kontroversielt til det, men det virker mer og mer som en løgn jeg forteller meg selv. For hatet kan skinne voldsomt når aksepten ikke viser seg, og det er da man innser hvor kontroversielt det faktisk virker å være. Ikke bare rettferdighet og rettighetskamp eller ressursbruk, men faktisk fysisk eksistens. Og jeg mener ikke vi ikke skal kunne ha en debatt om eksistens kun for eksistensens betydning, men da mener jeg at noen mener funksjonshemmede med gode fremtidsutsikter ikke fortjener ett [liv]. Det er kanskje ikke såå mange, men de får vise sine sanne ansikt når det ikke møter motstanden det burde møte og som kanskje faktisk eksisterer. Hatet får overskinne alt.

Hele dette innlegget viser at du ikke er i nærheten av å se om nyanser og igjen må du skaffe deg kunnskap om hva pride handler om, for du mangler helt essensiell kunnskap.

Anonymkode: c76f3...d4c

[AnonymKvinne..]

Jo da. Jeg vet godt at Pride handler om retten til å være seg selv, men å skrike over fravær av flagg er bare tullete. Men da vet vi det - du synes funksjonshemmede skal være stille over det mest brutale av urett og skeive og transpersoner kan skrike hvis de ikke får alt de peker på. Ofte føles det slik, og du bekrefter det. For det er det som får oppmerksomhet. 

[AnonymKvinne..]

Men dere.. når jeg er sint får jeg dritt. Ingen har prøvd å forstå eller støttet sinnet mitt, frustrasjonen. Ikke engang da den var mer rasjonell og da jeg kunne fremlegge bevis. Når andre raser tar dere dem i forsvar. Når noen raser for fraværet av et flagg er det mye hets mot dem, men det er også ekstremt mye støtte. Mitt sinne har bare blitt møtt med hat. Jeg mener ikke det er riktig av meg å kjefte på andre, men hvorfor møtes min frustrasjon på en helt annen måte enn min? Er ikke mitt sinne over bla et faktisk drapsforsøk forståelig, mens sinne over manglende flagg eller lite støtte til morsmålsundervisning eller systematisk utnyttelse av nav er fullstendig forståelig? 

[AnonymKvinne..]

* (…) annen måte enn deres?

[Kassettspiller]

AnonymKvinne.. skrev (3 timer siden):

Jeg er ikke optimistisk. Jeg tror det blir verre. Og det er fortvilende. Jeg har prøvd å være rasjonell og fattet, men nå har det utviklet seg til et enormt sinne og da er det i hvert fall ikke mange som lytter. For hvem har sympati for sinte funksjonshemmede? Vår jobb er bare å være stille og evt hjelpe andre.

Synd å høre og det er forståelig at man blir frustrert.

AnonymKvinne.. skrev (2 timer siden):

Jeg mener ikke det er riktig av meg å kjefte på andre, men hvorfor møtes min frustrasjon på en helt annen måte enn min?

Pga. av mennesker man omgås med mener det og begår handlinger basert på deres mening. Tror ikke alle hadde gjort det samme, men ikke alltid man møter dem eller at dem er like åpenbare.

AnonymKvinne.. skrev (3 timer siden):

For hvem har sympati for sinte funksjonshemmede? Vår jobb er bare å være stille og evt hjelpe andre.

Kommer ann på hvordan sinnet blir representert. For eksempel vil nok de fleste vise mindre respekt hvis man driver vold enn hvis man har en stille protest.

Nei, vår jobb skal ikke bare å være stille og hjelpe andre. Det er derfor man kjemper, selv om man ikke alltid har håp for ønskede resultater. Bedre å prøve og feile enn å ikke prøve.

[AnonymBruker]

AnonymKvinne.. skrev (2 timer siden):

Men dere.. når jeg er sint får jeg dritt. Ingen har prøvd å forstå eller støttet sinnet mitt, frustrasjonen. Ikke engang da den var mer rasjonell og da jeg kunne fremlegge bevis. Når andre raser tar dere dem i forsvar. Når noen raser for fraværet av et flagg er det mye hets mot dem, men det er også ekstremt mye støtte. Mitt sinne har bare blitt møtt med hat. Jeg mener ikke det er riktig av meg å kjefte på andre, men hvorfor møtes min frustrasjon på en helt annen måte enn min? Er ikke mitt sinne over bla et faktisk drapsforsøk forståelig, mens sinne over manglende flagg eller lite støtte til morsmålsundervisning eller systematisk utnyttelse av nav er fullstendig forståelig? 

Hvem er det som sier at mangel på flagg er verre enn drapsforsøk? Ingen sier det. Dette er fantasier.

Anonymkode: cf029...12e

[AnonymBruker]

AnonymKvinne.. skrev (4 timer siden):

Jo da. Jeg vet godt at Pride handler om retten til å være seg selv, men å skrike over fravær av flagg er bare tullete. Men da vet vi det - du synes funksjonshemmede skal være stille over det mest brutale av urett og skeive og transpersoner kan skrike hvis de ikke får alt de peker på. Ofte føles det slik, og du bekrefter det. For det er det som får oppmerksomhet. 

For ente gang les deg opp på pride er du snill for her kommer det tydelig frem igjen at du har ikke peiling. Og bare så det er sagt så er slike holdninger du ytrer også en av grunnene til at vi fortsatt trenger pride.

Anonymkode: c76f3...d4c

[AnonymBruker]

AnonymKvinne.. skrev (3 timer siden):

Men dere.. når jeg er sint får jeg dritt. Ingen har prøvd å forstå eller støttet sinnet mitt, frustrasjonen. Ikke engang da den var mer rasjonell og da jeg kunne fremlegge bevis. Når andre raser tar dere dem i forsvar. Når noen raser for fraværet av et flagg er det mye hets mot dem, men det er også ekstremt mye støtte. Mitt sinne har bare blitt møtt med hat. Jeg mener ikke det er riktig av meg å kjefte på andre, men hvorfor møtes min frustrasjon på en helt annen måte enn min? Er ikke mitt sinne over bla et faktisk drapsforsøk forståelig, mens sinne over manglende flagg eller lite støtte til morsmålsundervisning eller systematisk utnyttelse av nav er fullstendig forståelig? 

Vi er to stk her som forstår, livet er ikke for pyser. Du har møtt mye motstand og det er vondt og gjør boe med deg. Det er forståelig. Desverre er det noen som får piggene ute fordi de ikke forstår hva vonde opplevelser i mangfold gjør med mennesker.

Anonymkode: 14f4c...575

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi er to stk her som forstår, livet er ikke for pyser. Du har møtt mye motstand og det er vondt og gjør boe med deg. Det er forståelig. Desverre er det noen som får piggene ute fordi de ikke forstår hva vonde opplevelser i mangfold gjør med mennesker.

Anonymkode: 14f4c...575

Så fordi man ikke er enig med noen som er fullstendig irrasjonell,som prøver å trykke andre ned, kommer med uberettiget sinne/slengbemerkninger etc. så vet man ikke hvordan det er å slite her i livet? Du vet ikke en dritt og mitt liv men for å si det sånn jeg har vært gjennom veldig mye som vil gi mareritt hos de aller fleste, men jeg reagerer fortsatt på hvordan Ts har holdt på i denne tråden. Så en annen gang slutt å anta at du vet ting om livene til anonyme mennesker på Internett.

Anonymkode: c76f3...d4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så fordi man ikke er enig med noen som er fullstendig irrasjonell,som prøver å trykke andre ned, kommer med uberettiget sinne/slengbemerkninger etc. så vet man ikke hvordan det er å slite her i livet? Du vet ikke en dritt og mitt liv men for å si det sånn jeg har vært gjennom veldig mye som vil gi mareritt hos de aller fleste, men jeg reagerer fortsatt på hvordan Ts har holdt på i denne tråden. Så en annen gang slutt å anta at du vet ting om livene til anonyme mennesker på Internett.

Anonymkode: c76f3...d4c

Så innerst inne er du sint du også. Tror du ts får det bedre av å få kritikk? Får du det bedre av det?

Anonymkode: 14f4c...575

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Så innerst inne er du sint du også. Tror du ts får det bedre av å få kritikk? Får du det bedre av det?

Anonymkode: 14f4c...575

Nei det er jeg ikke  Og hvem kommer med kritikk sa du? 😉🤔

Anonymkode: c76f3...d4c

[AnonymKvinne..]

Jeg ønsker ikke å være fæle mot andre som kjemper sine kamper, men det gjør jo jeg også! Jeg kjemper mine, og er sulteforet på litt verdi utenom å være den parasitten jeg har blitt behandlet som oppgjennom. Når det blir tydelig at ingen bryr seg blir jeg fortvilet og sint. Hele livet har jeg følt at følelsene - både tristhet og sinne - har måttet dysses ned. Det har resultert i 16 år med spiseforstyrrelser og alkoholavhengighet, med noen piller, selvskadingsepisoder og selvmordsforsøk. Jeg har forsøkt å få hjelp, forsøkt å ytre meg, men ikke møtt noe respons. Aviser har aldri publisert mine innlegg, selv på mitt rasjonelle og fremdeles med gode skriveferdigheter og stor skriveglede, og jeg så de gjorde det til fordel for enda flere innlegg om det samme som alltid. Utkast til bøker ble liggende, fordi hvem i huleste vil lese? Jeg engasjerte meg i politiske organisasjoner uten hell. Jeg gikk til psykolog, ravet rundt i gatene, ble utnyttet på mange måter fordi de i hvert fall så meg - uten noe hell! For hvem f ser meg som noe annet enn en parasitt? 
 

Det har nådd et punkt hvor jeg ikke klarer å føle eller tenke noe enn hat.
 

Dere sier at det ikke er noen som synes det er verre ikke å flagge enn å forsøke å ta liv; så hvorfor synes det ikke? Hvorfor får fravær av flagg mer oppmerksomhet? For alle mine forsøk på å belyse min situasjon har endt der: fravær av flagg har blitt prioritert, manglende penger til identitetsfølelse og tradisjon har skapt mer engasjert. Og hver gang med beskjeder om at dette er samfunnets oppgaver, og, når ønskene ikke oppfylles, blir det til aksjoner, innlegg, demonstrasjoner og litteratur som nærmest dyttes i ansiktet ditt. Mine erfaringer har aldri blitt møtt med mer enn at dette er noe jeg må ta tak i selv; i beste fall gir lignende erfaringer sporadiske innlegg med ønsker som aldri blir oppfylt. Og når disse aldri blir, lar vi det passere og skriver samme type innlegg når det er tid og ikke overstyrer andres engasjement. 
 

Vi skal aldri rope over andre, men alltid engasjere oss for andre, la oss bli tråkket på og ilagt munnkurv. Det er en fortvilende situasjon, og jeg har i stedet blitt sint, sjalu og bitter.

Endret 1. juli 2024 av AnonymKvinne..

[Kassettspiller]

AnonymKvinne.. skrev (7 timer siden):

Jeg har forsøkt å få hjelp, forsøkt å ytre meg, men ikke møtt noe respons. Aviser har aldri publisert mine innlegg, selv på mitt rasjonelle og fremdeles med gode skriveferdigheter og stor skriveglede, og jeg så de gjorde det til fordel for enda flere innlegg om det samme som alltid. Utkast til bøker ble liggende, fordi hvem i huleste vil lese?

Skjønner at dette er frustrerende!

Har du vurdert å starte en blogg eller dokumentere dette på andre sosiale medier? Da kan noen finne den basert på søk.

Du har jo allerede skrivd dette ned så kanskje verdt å prøve? Hvis man er redd for hets kan man prøve å anonymisere så godt man kan.

 

[AnonymKvinne..]

Jeg har prøvd uten hell. Ingen noen gang leste den

[Kassettspiller]

AnonymKvinne.. skrev (6 timer siden):

Jeg har prøvd uten hell. Ingen noen gang leste den

Hvor da? Kan hende grunnen til folk ikke leser er pga. lite aktivitet på plattformen.

Endret 1. juli 2024 av Kassettspiller

[AnonymBruker]

AnonymKvinne.. skrev (16 timer siden):

Jeg ønsker ikke å være fæle mot andre som kjemper sine kamper, men det gjør jo jeg også! Jeg kjemper mine, og er sulteforet på litt verdi utenom å være den parasitten jeg har blitt behandlet som oppgjennom. Når det blir tydelig at ingen bryr seg blir jeg fortvilet og sint. Hele livet har jeg følt at følelsene - både tristhet og sinne - har måttet dysses ned. Det har resultert i 16 år med spiseforstyrrelser og alkoholavhengighet, med noen piller, selvskadingsepisoder og selvmordsforsøk. Jeg har forsøkt å få hjelp, forsøkt å ytre meg, men ikke møtt noe respons. Aviser har aldri publisert mine innlegg, selv på mitt rasjonelle og fremdeles med gode skriveferdigheter og stor skriveglede, og jeg så de gjorde det til fordel for enda flere innlegg om det samme som alltid. Utkast til bøker ble liggende, fordi hvem i huleste vil lese? Jeg engasjerte meg i politiske organisasjoner uten hell. Jeg gikk til psykolog, ravet rundt i gatene, ble utnyttet på mange måter fordi de i hvert fall så meg - uten noe hell! For hvem f ser meg som noe annet enn en parasitt? 
 

Det har nådd et punkt hvor jeg ikke klarer å føle eller tenke noe enn hat.
 

Dere sier at det ikke er noen som synes det er verre ikke å flagge enn å forsøke å ta liv; så hvorfor synes det ikke? Hvorfor får fravær av flagg mer oppmerksomhet? For alle mine forsøk på å belyse min situasjon har endt der: fravær av flagg har blitt prioritert, manglende penger til identitetsfølelse og tradisjon har skapt mer engasjert. Og hver gang med beskjeder om at dette er samfunnets oppgaver, og, når ønskene ikke oppfylles, blir det til aksjoner, innlegg, demonstrasjoner og litteratur som nærmest dyttes i ansiktet ditt. Mine erfaringer har aldri blitt møtt med mer enn at dette er noe jeg må ta tak i selv; i beste fall gir lignende erfaringer sporadiske innlegg med ønsker som aldri blir oppfylt. Og når disse aldri blir, lar vi det passere og skriver samme type innlegg når det er tid og ikke overstyrer andres engasjement. 
 

Vi skal aldri rope over andre, men alltid engasjere oss for andre, la oss bli tråkket på og ilagt munnkurv. Det er en fortvilende situasjon, og jeg har i stedet blitt sint, sjalu og bitter.

Herregud å du har hengt deg opp i pride🙄

Anonymkode: c76f3...d4c