Hva sier man til barn som spør høyt om ulikheter?

[AnonymBruker]

Inspirert av en annen tråd.

Jeg er førstegangsmor til en som snart kommer til å ha 30spørsmål i timen, og jeg selv er en som fort blir flau og keitete i offentligheten og som fort kan miste munn og mæle. Prøver derfor å kanskje ha noen strofer innabords til når det blir min tur til å svare på spørsmål om andre. 

Jeg blir veldig usikker når jeg leser så mye forskjellig, og lurer jo egentlig på når noen skiller seg ut: skal det hysjes bort eller tas der og da med et slags skuldertrekk for å lære at de/det er helt normal(t)? (Når barnet bringer det opp på banen selvsagt, ikke utav det blå)

Så, for å ta noen eksempler, hva sier jeg når barnet spør om:

-Er det mann eller dame? 
(Jeg syns det er vanskelig, for en ting er hva jeg leser vedkommende som, men noe annet er jo hva de identifiserer seg som)

-Hvorfor har han/hun så stor mage? Eller enda verre: «oj, han/hun var stor!»

-Se! Hva er det for noe? *peker på rullestol*
 

-Hva er det med han/henne? *peker på en med et synlig syndrom*
 

-Hva er det med han/henne? *peker på en som har en stor og synlig skavank eller annet av typ stor nese/ fødselsmerke over kinnet etc.*

 

-Hvorfor er han/hun sånn? *peker på en med utenlandsk opphav*

 

Jeg prøver så godt jeg kan å ha en mangfoldig bok- og videohylle (i den grad barnet får skjermtid), men ellers er omgangskretsen vår veldig lite mangfoldig, og barnehagen er blendahvit.
Vi flytter dog til en av de største byene i høst, og vil ta mye kollektiv transport, og det er gjerne her jeg er redd disse scenarioene skal oppstå, hvor jeg heller ikke kan rømme fra situasjonen. Hjelp?

 

Anonymkode: fdf65...339

[AnonymBruker]

Jeg sier ihvertfall først og fremst at sånt skal man ikke si, og så prøver å hysje det ned.

Om vedkommende har hørt det eller er synlig berørt, så sier man unnskyld. De fleste forstår riktignok at unger kan si sånt.

Når man kommer hjem kan man ta en lengre samtale og forklare hvorfor folk er annerledes, - tenker det ikke er greit å gjøre det der og da.

Anonymkode: 64b20...0a3

[AnonymBruker]

Det kan vi snakke om når vi kommer i bile/hjem er noe jeg har brukt en del. 

Anonymkode: aac59...92e

[AnonymBruker]

Prat veldig mye hjemme om potensielle spørsmål og fortell hva du kan svare på blant folk, hva det ikke er pent å peke på.  Og så svar fordomsfritt på spørsmål som kommer. 

Men hva med å kikke i bøker, bilder på nettet osv hjemme og forklar. 

 

Anonymkode: ef4b1...5ae

[Milea8]

Små barn spør mye- det er helt naturlig for de å spørre uten at de har noen hensikt bak. De lever i nuet, og tenker ikke på at spørsmål de stiller for en annen kan være sjenerende. 
 

Da min mellomste var 2,5 år, står vi i kassen for å betale, kassøren var av utenlandsk opprinnelse og dermed var personen mørkere i huden en oss. Min da 2-åring spør: Mamma hvorfor er mannen bak kassa brun? Jeg er jo hvit. Så da måtte jeg forklare til han at mannen bak kassen kom fra et land med mye sol, og at han hadde leket masse i solen. Mannen bak kassen skjønte dette var et barn, så han lo av hele situasjonen. 

Når spørsmålene kommer, svar også sier du at alle er forskjellige. Men vi er like mye verdt uansett hvordan vi ser. Det er nå det som har funket hos oss. De aller aller fleste forstår at små barn ikke sier ting for å såre, men at de lurer og det er helt normalt. 
 

Ikke stress, det går bra😊

[AnonymBruker]

Nå valgte du jo veldig varierende spørsmål da. Jeg kan ikke skjønne hva som er flaut med å spørre hva en rullestol er, mens andre av de ville jeg ønsket å forsvinne 

Anonymkode: 7550b...c38

[AnonymBruker]

Som rullestolbruker har jeg opplevd nysgjerrige barn. Det plager meg svært lite. Virker forresten som barn i mindre og mindre grad bryr seg (mulig det bare gjelder i større byer). Om barnet lurer på hva en rullestol er så er det vel bare å forklare at noen trenger en rullestol når de skal rundt omkring. Om barnet spør hvorfor man trenger rullestol, så kan du vel i prinsippet svare det samme, men at det varierer fra person til person.

Det jeg derimot synes er litt slitsomt er når overambisiøse foreldre skal sette seg på kne med barnet sitt foran meg for å servere en pedagogisk gjennomgang av funksjonshemminger og bruk av rullestol med både meg og barnet som tilhørere. Jeg har verken tid eller ork til å være med på slike økter, og det er forstyrrende og pinlig. 

Jeg synes uansett det er en grei regel å lære barn på generelt grunnlag at det ikke er høflig å prate fritt om andre mennesker i all offentlighet. Hvis barnet ser noe "rart" eller ukjent, så kan dere prate om det i fortrolighet når man ikke lenger er i det offentlige rom. 

Jeg tror uansett de fleste har forståelse for at barn kan plumpe ut med det meste. 

Anonymkode: 52357...4bf

[Granskudd]

vi så en mann på butikken en gang da barna var små, han hadde føflekker på hodet. Også utbrøt det ene barnet "ÅJ! MAMMA! Seeee! Han er møkkete han!!" - Jeg har aldri vært så flau i hele mitt liv og aldri har jeg lett så febrilsk etter det der hullet i gulvet! All empati til deg, men jeg tror alle må igjennom disse litt pinlige periodene. Som noen foreslår her, å si "Dette kan vi snakke om senere" eller for all del si unnskyld til mannen som er så møkkete i hodet... *grøss*.... 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Inspirert av en annen tråd.

Jeg er førstegangsmor til en som snart kommer til å ha 30spørsmål i timen, og jeg selv er en som fort blir flau og keitete i offentligheten og som fort kan miste munn og mæle. Prøver derfor å kanskje ha noen strofer innabords til når det blir min tur til å svare på spørsmål om andre. 

Jeg blir veldig usikker når jeg leser så mye forskjellig, og lurer jo egentlig på når noen skiller seg ut: skal det hysjes bort eller tas der og da med et slags skuldertrekk for å lære at de/det er helt normal(t)? (Når barnet bringer det opp på banen selvsagt, ikke utav det blå)

Så, for å ta noen eksempler, hva sier jeg når barnet spør om:

-Er det mann eller dame? 
(Jeg syns det er vanskelig, for en ting er hva jeg leser vedkommende som, men noe annet er jo hva de identifiserer seg som)

-Hvorfor har han/hun så stor mage? Eller enda verre: «oj, han/hun var stor!»

-Se! Hva er det for noe? *peker på rullestol*
 

-Hva er det med han/henne? *peker på en med et synlig syndrom*
 

-Hva er det med han/henne? *peker på en som har en stor og synlig skavank eller annet av typ stor nese/ fødselsmerke over kinnet etc.*

 

-Hvorfor er han/hun sånn? *peker på en med utenlandsk opphav*

 

Jeg prøver så godt jeg kan å ha en mangfoldig bok- og videohylle (i den grad barnet får skjermtid), men ellers er omgangskretsen vår veldig lite mangfoldig, og barnehagen er blendahvit.
Vi flytter dog til en av de største byene i høst, og vil ta mye kollektiv transport, og det er gjerne her jeg er redd disse scenarioene skal oppstå, hvor jeg heller ikke kan rømme fra situasjonen. Hjelp?

 

Anonymkode: fdf65...339

Uavhengig av hva og hvor barna spør, så svarer jeg dem så ærlig som jeg kan på det de spør om, eller sier at du det kan vi snakke mer om hjemme. 

Ikke noe poeng utav å gjøre noe mer utav det enn det det er - et nyskjerrig spørmål fra et barn. 

Anonymkode: 7d987...bbc

[AnonymBruker]

Man kan ofte svare generelt. Det er også lov å avlede, for ofte er det ikke viktig om det er mann eller dame. Eller hva syndromet er. 

F eks - Alle er forskjellige. Noen er veldig bleke mens andre har lysere hud. Mørkere hud beskytter bedre mot solen, osv. Så folk som kommer fra land med mye sol fikk mørkere hun enn de som bodde i land med lite sol. 

- Noen ser litt annerledes ut. Noen har små føflekker og noen har store. Jeg har er fødselsmerke her og mormor har et digert arr på kneet, ikke sant? 

- jeg vet ikke, kanskje hun har vært i en ulykke, eller har en sykdom slik at bena ikke virker så bra. Så da er det veldig fint at man kan få hjelp av rullestol til å komme seg rundt

Mann eller dame? «Det er jeg usikker på, men det var en veldig pen regnfrakk/veske/hund, iallfall.» 😅

Ingen kropper er helt like, noen er store og noen er små. Folk har forskjellige størrelse på føttene og på puppene og rompa. 
 

 

Anonymkode: f7b7c...3a8

[Meowmere]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

*peker på rullestol*
*peker på en med et synlig syndrom*   *peker på en som har en stor og synlig skavank eller annet av typ stor nese/ fødselsmerke over kinnet etc.*        *peker på en med utenlandsk opphav*

 

 

 

Anonymkode: fdf65...339

Har du vurdert å si at det ikke er pent å peke?

[Fuglemor]

Feks rullestol og andre hjelpemidler svarer jeg jo på en ordentlig måte. Tror ikke de i rullestol synes det er krenkende om en mor forklarer barnet sitt at det er en stol som hjelper mennesker å komme seg rundt. 

Mann eller kvinne. Jeg svarer utifra det jeg ser. Enkelt og greit. Hva de identifiserer seg som er ikke min feil.

Utseende - vi er skapt forskjellig alle sammen. / Vi ser forskjellig ut, noen store, noen små, noen brune og noen grå. Vakre alle sammen og hele den regla. De er ikke store nok til å skjønne fedmeproblemer, aknearr og amputert nese. Når de er det er de også store nok til å skjønne folkeskikk og da kan man gå dypere inn i det.

Og ja, sier "ikke pek". Sier absolutt ikke at vi kan snakke om det etterpå. Veldig kjipt for den personen det gjelder å høre om det 😅 bedre at vi er litt mer åpne alle sammen når det gjelder barnas nysgjerrighet og at vi tør å si hva vi ser på en nøytral og informativ måte. 

Også når barnet blir såpass stort, så forklarer man folkeskikk. At man ikke skal stille spørsmål om andre rett foran dem - det gjør man senere. 

 

[AnonymBruker]

Jeg har forklart min sønn at om han vil si noe om hvordan noen ser ut, om de er gamle, rare, etc, at han bare må viske det til meg, og ikke si det høyt. Har funket her ihvertfall, men han var 3,5 år da vi startet (etter at han hadde kommentert noen høylydt) 

Anonymkode: 9d1f4...014

[AnonymBruker]

Min datter er også sånn ,med en gang vi går forbi noe hun synes er rart snur hun seg og peker og sier med høy stemme "så du at det var en SKALLET DAME, mamma!?!" Jeg har sagt at det ikke er så kjekt å bli pekt på, eller at andre på gaten sier noe om hvordan man ser ut. For eksempel hadde det ikke vært så kjekt om noen pekte på oss og sa at vi så rare ut på håret? Tror det begynner å synke inn, så vidt😅

Anonymkode: 93d7f...c39

[AnonymBruker]

Granskudd skrev (På 17.6.2024 den 15.12):

vi så en mann på butikken en gang da barna var små, han hadde føflekker på hodet. Også utbrøt det ene barnet "ÅJ! MAMMA! Seeee! Han er møkkete han!!" - Jeg har aldri vært så flau i hele mitt liv og aldri har jeg lett så febrilsk etter det der hullet i gulvet! All empati til deg, men jeg tror alle må igjennom disse litt pinlige periodene. Som noen foreslår her, å si "Dette kan vi snakke om senere" eller for all del si unnskyld til mannen som er så møkkete i hodet... *grøss*.... 

 

For min del hadde jeg rett og slett svart at neida han er ikke møkkete, det er bare føflekker. Ser ikke helt hva sånne spørsmål fra barn er å være flau over?

Anonymkode: 31372...4f9

[AnonymBruker]

Når mitt barn har sagt ting som « oi, han var mørk». Så bekrefter jeg det og så snakker vi om at folk er forskjellig og noen er lyse og noen er mørke. Ikke gjøre så mye ut av det og lærer barnet at det ikke spiller noen rolle. Barnet er bare nyskjerrig og bare observerer en ting.

Anonymkode: 3ecea...c18

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (På 17.6.2024 den 14.52):

Inspirert av en annen tråd.

Jeg er førstegangsmor til en som snart kommer til å ha 30spørsmål i timen, og jeg selv er en som fort blir flau og keitete i offentligheten og som fort kan miste munn og mæle. Prøver derfor å kanskje ha noen strofer innabords til når det blir min tur til å svare på spørsmål om andre. 

Jeg blir veldig usikker når jeg leser så mye forskjellig, og lurer jo egentlig på når noen skiller seg ut: skal det hysjes bort eller tas der og da med et slags skuldertrekk for å lære at de/det er helt normal(t)? (Når barnet bringer det opp på banen selvsagt, ikke utav det blå)

Så, for å ta noen eksempler, hva sier jeg når barnet spør om:

-Er det mann eller dame? 
(Jeg syns det er vanskelig, for en ting er hva jeg leser vedkommende som, men noe annet er jo hva de identifiserer seg som)

-Hvorfor har han/hun så stor mage? Eller enda verre: «oj, han/hun var stor!»

-Se! Hva er det for noe? *peker på rullestol*
 

-Hva er det med han/henne? *peker på en med et synlig syndrom*
 

-Hva er det med han/henne? *peker på en som har en stor og synlig skavank eller annet av typ stor nese/ fødselsmerke over kinnet etc.*

 

-Hvorfor er han/hun sånn? *peker på en med utenlandsk opphav*

 

Jeg prøver så godt jeg kan å ha en mangfoldig bok- og videohylle (i den grad barnet får skjermtid), men ellers er omgangskretsen vår veldig lite mangfoldig, og barnehagen er blendahvit.
Vi flytter dog til en av de største byene i høst, og vil ta mye kollektiv transport, og det er gjerne her jeg er redd disse scenarioene skal oppstå, hvor jeg heller ikke kan rømme fra situasjonen. Hjelp?

 

Anonymkode: fdf65...339

Her kan du være i forkant så du slipper episoder med litt for ærlige barn ute på tur. 

Se f.eks "sånn er jeg og sånn er det" på nrk-super, som viser forskjellige barn i ulike livssituasjoner, sykdommer/syndrom/skader, og normaliserer det på en fin måte. 

Snakk med barnet om at vi alle ser veldig forskjellige ut på utsiden, men vi er helt like inni, uansett hudfarge, sykdom eller syndrom.

Fortell barnet om at det ikke er alle som liker at vi snakker om hvordan de ser ut, og at selv om hn ser noe som ser rart ut, trenger vi ikke si det høyt. 

[AnonymBruker]

Granskudd skrev (På 17.6.2024 den 15.12):

vi så en mann på butikken en gang da barna var små, han hadde føflekker på hodet. Også utbrøt det ene barnet "ÅJ! MAMMA! Seeee! Han er møkkete han!!" - Jeg har aldri vært så flau i hele mitt liv og aldri har jeg lett så febrilsk etter det der hullet i gulvet! All empati til deg, men jeg tror alle må igjennom disse litt pinlige periodene. Som noen foreslår her, å si "Dette kan vi snakke om senere" eller for all del si unnskyld til mannen som er så møkkete i hodet... *grøss*.... 

 

Da hadde jeg sagt «FY, sånt sier man ikke!» og tatt en skikkelig alvorlsprat når vi kom hjem.

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For min del hadde jeg rett og slett svart at neida han er ikke møkkete, det er bare føflekker. Ser ikke helt hva sånne spørsmål fra barn er å være flau over?

Anonymkode: 31372...4f9

Du er like uhøflig som ungen din med andre ord, de færreste synes det er så kult å ha føflekker, og det er veldig sårt når det kommenteres. 

Anonymkode: 788a8...91d

[Perle]

Fuglemor skrev (På 17.6.2024 den 19.16):

Feks rullestol og andre hjelpemidler svarer jeg jo på en ordentlig måte. Tror ikke de i rullestol synes det er krenkende om en mor forklarer barnet sitt at det er en stol som hjelper mennesker å komme seg rundt. 

Mann eller kvinne. Jeg svarer utifra det jeg ser. Enkelt og greit. Hva de identifiserer seg som er ikke min feil.

Utseende - vi er skapt forskjellig alle sammen. / Vi ser forskjellig ut, noen store, noen små, noen brune og noen grå. Vakre alle sammen og hele den regla. De er ikke store nok til å skjønne fedmeproblemer, aknearr og amputert nese. Når de er det er de også store nok til å skjønne folkeskikk og da kan man gå dypere inn i det.

Og ja, sier "ikke pek". Sier absolutt ikke at vi kan snakke om det etterpå. Veldig kjipt for den personen det gjelder å høre om det 😅 bedre at vi er litt mer åpne alle sammen når det gjelder barnas nysgjerrighet og at vi tør å si hva vi ser på en nøytral og informativ måte. 

Også når barnet blir såpass stort, så forklarer man folkeskikk. At man ikke skal stille spørsmål om andre rett foran dem - det gjør man senere. 

 

Gjør helt likt. Har en ekstremt skravlesyk og nysgjerrig fireåring. 😅 

[AnonymBruker]

Eg har konsekvent svara til mine 3 born: Er det ikkje flott at vi alle er ulike?

Anonymkode: 1b284...179