Barn spør alltid om jeg er mamma eller pappa

[Daisy-love]

AnonymBruker skrev (På 17.6.2024 den 13.53):

Barn er jo irriterende sånn.. de får seg noen hang ups, og ikke alle er like hyggelige. Da eldstemann gikk på småbarn ble jeg spurt hver dag i noen måneder om hvorfor jeg var så rød på nesa (jeg har rosasea). Da jeg var nygravid med nummer to ble jeg spurt daglig hvorfor jeg var så tjukk frem til det ble tydelig at det var en baby inni der. Og nå har jeg blitt spurt hver dag siden jul ved henting og levering om hva jeg heter av et barn på avdelingen til minstemann. Jeg har ikke byttet navn - det er det samme som det var i morges eller i går ettermiddag. Og mine barn er jo ikke noe bedre. Jeg skiftet foran gutta idag morges og ble da informert om at jeg a) har bæsj på tissen (eller hår som det heter for oss andre) og at jeg b) har så tjukke lår at en hel barnehage kan gjemme seg bak dem.. Skal vurdere å ta meg en joggetur fremfor å hente dem i barnehagen i ettermiddag  

Anonymkode: 48ce3...5af

Herlige barn du har, både i barnehagen og særlig egne 🥰🥰 (ikke ironi, ble litt varm om hjertet her, og det er akkurat sånn det er. Møter mange barn når jeg går igjennom et boligområde fast og de spør om det meste. Idag sa jeg til en liten gutt at jeg var en nabo. Da var det om jeg het «Arne», siden gutten i nabohuset heter det 🤣🫣🥰 Han ropte laaaangt etter meg 🤣🤣)

[AnonymBruker]

Er det rart barn blir kjønnsforvirret og får identitetskrise🙈

Anonymkode: 1bcde...cbf

[AnonymBruker]

Høres ikke koselig ut. Jeg tenker egentlig at det er foreldrene som skal lære barna om forskjeller OG hva de kan og ikke kan si/spørre andre om, men barnehagen har det også i læreplanen, spesielt nå i juni. Jeg jobber målrettet mot å lære min treåring hva man kan og ikke kan gjøre og si, men ser at det er mange som ikke er så nøye på det.  Jeg mener at barn skal få være nyskjerrige, men når de ikke lenger er de minste i barnehagen, da kan de fleste barn forstå litt hva de ikke kan si. Å si noe annet er å undervurdere barn. Jeg og treåringen har snakket flere ganger f.eks. om at vi ikke kan peke, eller kommentere sånn og sånn, og vi har ikke lov til å si ting som "hen er ikke fin". Barn forstår godt slikt, men de må jo lære det av noen. 

 

Skjønner at det ikke er noe koselig å bli omringet, man tåler godt noen spørsmål, men det kan være leit med for mye fokus. Jeg er alene med mine barn, og siden de er donorbarn så har de ingen far. Har fått mange ubehagelige spørsmål og kommentarer om dette fra spesielt 1 gutt i barnhagen. Han er 5/6 år nå, og spør om og om igjen om de samme tingene angående "pappaen" til mine barn. Men jeg lurer jo på hva han hører hjemme som er så opptatt av å stille personlige spørsmål hele tiden, og jeg legger godt merke til at de fleste andre barna ikke spør og graver når de har fått i svar at de ikke bor med noen pappa. De godtar svaret mitt og bryr seg ikke så mye mer. Nå er jeg glad for at barnehagen skal ha fokus på at det finnes mange ulike famileformer...

 

Du kan ta det opp med barnehagen og høre om de kan prate mer om at folk ser forskjellige ut og at det er greit, men I din situasjon så tror jeg faktisk at jeg ville svart at noe a la "jeg er dame vel. Alle jenter og gutter får lov å bestemme om de vil ha langt eller kort hår, og alle må få bestemme hvilke klær de liker best, men alle liker forskjellige ting/farger". og kanskje fått det innpå "du liker vel dine klær/farger også?". Kanskje det kan dempe det litt? Spesielt om det er de samme barna som spør flere ganger.  

Anonymkode: 21fcd...368

[AnonymBruker]

Jeg ble stadig spurt på stranda av barn som spurte om jeg hadde baby i magen.

Jeg er overvektig og har stor mage.

Men barn spør fordi de lurer.

Anonymkode: 62aa6...ef6

[AnonymBruker]

Tenker du at det er negativt å bli tatt for å være en mann, TS? Hva er galt med menn? Ta det som et kompliment? 😀 Men gjerne fortell barna at du er kvinne og mamma ♥️

Anonymkode: 98fb1...d1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.6.2024 den 11.44):

Jeg har barn i barnehagen og gjennomgående gjennom dette året har jeg ofte fått høre av barn «er du gutt eller jente?» - ja, jeg har kort hår, bruker ikke sminke, har en helt vanlig klesstil (men nei, går aldri i kjole eller skjørt), men blir oppfattet av «mannen i gata» som godt voksen kvinne. Jeg skjønner at små barne øyne ikke alltid kan se/vite og at jeg av dem kan bli oppfattet som mindre kvinnelig… men nå begynner det nesten å bli litt mye. Sist uke ble jeg nærmest omringet av en gjeng på fem barn som måtte spørre IGJEN. 
 

Ja, vi er to mammaer hvor partner leses lett som kvinne. Men jeg skiller meg ikke noe veldig ut og som sagt, blir lest som kvinne av voksne. Jeg lurer rett og slett på hva dere ville ha gjort? Er det innafor av meg å ta dette opp med bestyrer og spørre om ikke barna lærer om mangfold i bhg? Det står vel ett eller annet sted i «læreplanen/kunnskapsplan» at barn skal lære om «alle er forskjellige, alle ser forskjellige ut og noen har en mamma/pappa og andre mamma/mamma eller pappa/pappa»? 
 

Har tenkt litt mer over dette i det siste i forbindelse med Pride, og vet jo om andre barnehage hvor barn lærer om dette (på veldig basic nivå). Jeg bryr meg ikke om hvorvidt man reiser et Pride flagg i bhg eller annet, men tenker hvert fall på at de bør lære om ulikheter både blant mennesker og familier. Alle er forskjellige-prinsippet. 
 

Hva synes dere jeg bør gjøre? Er litt lei av til stadighet å måtte forklare for barna at jeg da må være en litt mindre «pen» dame da som ser ut som en mann 🙄 

Anonymkode: 68f45...5ba

Jeg er adoptivmor og ble i barnehagen ofte spurt "hvorfor er Sofia brun når du er hvit?", "Er du mamma til Sofia på ordentlig?", "Er pappaen til Sofia brun som henne?" ol. Aldri noengang tok jeg meg nær av dette . Det jeg derimot gjorde var å svare spørsmålene ut- validere barna og gi de en ordentlig forklaring.
 

Jeg satte meg ned i øyehøyde og forklarte for de at "ja, meg og Sofia har jo forskjellig farge på huden, det er fordi". osv. Det tok brodden av det hele- og viktigst da ble det så lett for "Sofia" og. Hun kunne etterhvert svare selv om noen spurte "min mamma er "Silje", men jeg har enn ann mamma og, hun ble syk og døde og da trengte jeg en ny mamma. Det ble Silje". Etterhvert kunne hun svare med stolthet og, "ja jeg har to mammaer, den ene er i himmelen og passer på meg der, den andre er Silje". For oss var jo dette helt normalt, og når vi bare sa det som det var så ble det helt normalt for barna rundt oss og.

De ansatte i barnehagen og andre barns foreldre som i andre sammenhenger spurte gav meg tilbakemeldinger på at det var så godt at jeg forklarte for barna deres. Barn trenger forklaringer de kan forstå. Barn fanger lett opp om voksne blir usikre eller om det blir rar stemning.
 

De voksne var usikre på hva og hvordan de skulle svare ut egne barn når de spurte om det f.eks var sant at Sofia hadde to mammaer. Mye lettere for meg å gjøre det.

Jeg tenker her er det kjempeviktig først og fremst for ditt eget barn at du forklarer, og samtidig må du jobbe litt med å ikke ta deg nær av uskyldige spørsmål fra små barn, for også det vil barnet ditt fange opp. Du kan smile og si, ja jeg er x mamma. Synes du jeg ligner litt på en mann? Ja, det er nok fordi jeg har samme hårsveis som mange menn. Jeg liker det jeg. Hvilken hårsveis liker du å ha? Osv. Ufarliggjør det hele. Forsøk og vis deg trygg, rett ryggen og si med stolthet f.eks. "Meg og x sin andre mamma var kjærester og så fikk vi så lyst på ett barn sammen som vi kunne være glad i. Derfor fikk vi x. Og derfor har hun to mammaer ol.
 

 

Anonymkode: ddacd...fa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.6.2024 den 11.44):

Jeg har barn i barnehagen og gjennomgående gjennom dette året har jeg ofte fått høre av barn «er du gutt eller jente?» - ja, jeg har kort hår, bruker ikke sminke, har en helt vanlig klesstil (men nei, går aldri i kjole eller skjørt), men blir oppfattet av «mannen i gata» som godt voksen kvinne. Jeg skjønner at små barne øyne ikke alltid kan se/vite og at jeg av dem kan bli oppfattet som mindre kvinnelig… men nå begynner det nesten å bli litt mye. Sist uke ble jeg nærmest omringet av en gjeng på fem barn som måtte spørre IGJEN. 
 

Ja, vi er to mammaer hvor partner leses lett som kvinne. Men jeg skiller meg ikke noe veldig ut og som sagt, blir lest som kvinne av voksne. Jeg lurer rett og slett på hva dere ville ha gjort? Er det innafor av meg å ta dette opp med bestyrer og spørre om ikke barna lærer om mangfold i bhg? Det står vel ett eller annet sted i «læreplanen/kunnskapsplan» at barn skal lære om «alle er forskjellige, alle ser forskjellige ut og noen har en mamma/pappa og andre mamma/mamma eller pappa/pappa»? 
 

Har tenkt litt mer over dette i det siste i forbindelse med Pride, og vet jo om andre barnehage hvor barn lærer om dette (på veldig basic nivå). Jeg bryr meg ikke om hvorvidt man reiser et Pride flagg i bhg eller annet, men tenker hvert fall på at de bør lære om ulikheter både blant mennesker og familier. Alle er forskjellige-prinsippet. 
 

Hva synes dere jeg bør gjøre? Er litt lei av til stadighet å måtte forklare for barna at jeg da må være en litt mindre «pen» dame da som ser ut som en mann 🙄 

Anonymkode: 68f45...5ba

Si "det betyr ingenting om jeg er mamma eller pappa, gjør det vel det?" 

Jeg er forelderen til Max, og er ikke det fint? 

Anonymkode: aba8d...898

[AnonymBruker]

null stress det vel bare si det du er det om du er mamma, mor  eller hva barnet kaller deg du kan jo ikke la vær å forklare hva du er og spør de hvem er pappa så svarer du vel som sant er da at Frida har to mammaer hun det holder i lange baner evt spør de mer så svar det som sant er da vel. seriøst hvorfor legge mer enn det er i det ungen din og de andre skjønner jo det. 

Anonymkode: 6f390...dee

[Epictetus]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Si "det betyr ingenting om jeg er mamma eller pappa, gjør det vel det?" 

Jeg er forelderen til Max, og er ikke det fint? 

Anonymkode: aba8d...898

Dette tipset gjelder voksne også:

Hvis noe betyr mye for en person (og ingenting betyr mer for en 3-åring en konseptene mamma og pappa), så er det dummeste du kan gjøre å fortelle dem at det ikke betyr noe.

[AnonymBruker]

Du har misforstått hele din rolle.

barn hører hva vi sier men lærer av alt annet. Det er du som dikterer hva barn mener og tenker, og ikke minst oppfører seg mot andre som deg.

jeg ble spurt hele tiden om jeg skulle hente min lillesøster i bgh eller sfo. Og hver gang smilte jeg og sa at jeg er mamma. Det var ikke noe rart de lurte, jeg fikk barn når jeg var 20 og de som lurte hadde mammaer som fikk dem når de var nær eller over 40, og hadde søsken på min alder.

sånn er det også med du og partneren din, de spør deg fordi de ikke vet bedre og trenger din feedback. Kan ta tid ja, men se på det som lærdom som aldri blir borte igjen når det først sitter.

Og blir det slitsomt så tenker du på hvor mange ganger du kan be en unge om å ikke spise sand, eller spise katta eller putte ting i nesa. Bruk stoltheten der den trengs du.

Anonymkode: 1644f...35d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du har misforstått hele din rolle.

barn hører hva vi sier men lærer av alt annet. Det er du som dikterer hva barn mener og tenker, og ikke minst oppfører seg mot andre som deg.

jeg ble spurt hele tiden om jeg skulle hente min lillesøster i bgh eller sfo. Og hver gang smilte jeg og sa at jeg er mamma. Det var ikke noe rart de lurte, jeg fikk barn når jeg var 20 og de som lurte hadde mammaer som fikk dem når de var nær eller over 40, og hadde søsken på min alder.

sånn er det også med du og partneren din, de spør deg fordi de ikke vet bedre og trenger din feedback. Kan ta tid ja, men se på det som lærdom som aldri blir borte igjen når det først sitter.

Og blir det slitsomt så tenker du på hvor mange ganger du kan be en unge om å ikke spise sand, eller spise katta eller putte ting i nesa. Bruk stoltheten der den trengs du.

Anonymkode: 1644f...35d

Det ER ganske rart hvis de spurte hver dag, etter å ha fått svar. Og det er problemet mange opplever, og ts beskriver - at barna ikke spør en gang og godtar svaret, men fortsetter å spørre om og om igjen. 

En gang spurte en unge i barnehagen meg om jeg var storebroren til ungen min - jeg er liten og tynn og hadde akkurat klippet av alt håret mitt. Jeg synes ikke det var frekt, jeg kan være med på at jeg så litt ut som en 14-år gammel gutt der og da. Men hadde ungene flokket seg rundt meg og fortsatt å kommentere at jeg så ut som en gutt, hvorfor har du ikke pupper, hvorfor har du kort hår, osv, så ligner det mer på trakassering og ufyselige barn med dårlige sosiale antenner og oppdragelse, enn nysgjerrighet. Men slikt er heldigvis sjeldent, annet enn hos barna til en del folk på KG.

Noen spørsmål er ok å stille, men gjentatte ganger er aldri ok. Andre spørsmål er ikke ok å stille (hvorfor har du så stor nese/mage rumpe, hvorfor har du brune tenner, hvorfor lukter du vondt, hvorfor er huden din så rar…)

Anonymkode: 779a9...eba

[AnonymBruker]

Barn er nysgjerrige. Jeg jobbet som elektriker da mine barn gikk i barnehagen og fikk ofte spørsmål om hvorfor jeg hadde "jobbemann-klær" selv om jeg var dame  Vet også om et barn som hadde knapp på magen og barna spurte moren "Hvorfor har han munn når han spiser gjennom magen?"  

Anonymkode: 64070...901

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Si "det betyr ingenting om jeg er mamma eller pappa, gjør det vel det?" 

Jeg er forelderen til Max, og er ikke det fint? 

Anonymkode: aba8d...898

Entene er du mamma eller pappa, og si sånt svevende tull blir dumt. Hvordan tenker du barn skal tolke sånt? At det ikle er så viktig for deg er jo en ting. Men selv jeg som voksen blir forvirret av voksene som har så mye forkjellige syn på hva dem er, og blir fornærmet om du antyder noe. Men for små barn bør det være mamma eller pappa, så kan jo denne kvinnene som er i forhold med en annen kvinne selv avgjøre om hun er mamma hun også, hun må gjerne ha et annet navn på mamma. Men hun kan si jeg er mammi da som et eksempel det er det samme som mamma, siden vi er to mammaer 

Anonymkode: da599...e6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Det ER ganske rart hvis de spurte hver dag, etter å ha fått svar. Og det er problemet mange opplever, og ts beskriver - at barna ikke spør en gang og godtar svaret, men fortsetter å spørre om og om igjen. 

En gang spurte en unge i barnehagen meg om jeg var storebroren til ungen min - jeg er liten og tynn og hadde akkurat klippet av alt håret mitt. Jeg synes ikke det var frekt, jeg kan være med på at jeg så litt ut som en 14-år gammel gutt der og da. Men hadde ungene flokket seg rundt meg og fortsatt å kommentere at jeg så ut som en gutt, hvorfor har du ikke pupper, hvorfor har du kort hår, osv, så ligner det mer på trakassering og ufyselige barn med dårlige sosiale antenner og oppdragelse, enn nysgjerrighet. Men slikt er heldigvis sjeldent, annet enn hos barna til en del folk på KG.

Noen spørsmål er ok å stille, men gjentatte ganger er aldri ok. Andre spørsmål er ikke ok å stille (hvorfor har du så stor nese/mage rumpe, hvorfor har du brune tenner, hvorfor lukter du vondt, hvorfor er huden din så rar…)

Anonymkode: 779a9...eba

Mange spør ofte, men de som spør desidert mest og skjønner minst har typisk adhd/add. 

Ellers så må jeg jo bare si at de som jobber med barn er hverdagshelter i mine øyne. Jeg har ikke nok tålmodighet i kroppen. Hehe

Anonymkode: 1644f...35d

[Belima]

Hva skal barnehagen gjøre da? Bryte all privat info om foreldrene og si til barna: Benjamin har to pappaer, Julie har to mammaer, Melissa er adoptert fra Kongo, Lars har donorpappa og derfor har han bare en mamma mm. Mange muligheter, for noen er også fosterbarn. 
Hvordan ville disse foreldrene det gjaldt reagere på det? Da har jo barnehagen forklart disse små barna alt de lurer på, men som barna selvsagt lett glemmer igjen.  

[AnonymBruker]

Belima skrev (3 timer siden):

Hva skal barnehagen gjøre da? Bryte all privat info om foreldrene og si til barna: Benjamin har to pappaer, Julie har to mammaer, Melissa er adoptert fra Kongo, Lars har donorpappa og derfor har han bare en mamma mm. Mange muligheter, for noen er også fosterbarn. 
Hvordan ville disse foreldrene det gjaldt reagere på det? Da har jo barnehagen forklart disse små barna alt de lurer på, men som barna selvsagt lett glemmer igjen.  

Altså, har man to mammaer e.l. så er ikke det superhemmelig privat informasjon. Vi har gitt barnehagen en bok om donorbarn og sagt de kan svare alle som spør. 

Anonymkode: 201cf...1fd

[AnonymBruker]

Kanskje du ikke ser at du skiller deg ut selv, mens alle andre gjør det.

Har selv en lesbisk kollega og hun er MYE mer mandig enn mannfolkene på jobb. Barbus på håret, ingen sminke. Går i manneklær og for ikke å snakke om klokka hennes er jo nesten på størrelse med asjett. Hun snakker veldig mandig, mørk stemme. Samme med alt dette så har hun stor byste og overvektig med kvinnelige former. Skjønner godt om barn stiller spørsmål til disse mannlige lesbene.

Anonymkode: 788bb...ac4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.6.2024 den 14.42):

Ærlig talt, de er jo barn! De spør fordi det er spennende og annerledes og gøy og bryter med normer. Sunt for dem å bli møtt av en trygg og god voksen som kan svare på dette uten å vurdere å gå til bestyrer. Høres ut som du trenger å jobbe litt med deg selv og selvbildet ditt ❤️
 

Vi er to mammaer som har to små i bhg, vi er begge mer på den feminine siden men jeg løfter vekter og har litt bulk. Derfor er jeg kjent som "mammapappa". Svarer med glede og entusiasme på alle spørsmål de måtte ha om kjønn og uttrykk og synes det er skikkelig mange fine samtaler. 
 

"jeg tror du er sterkere enn pappa!!" 

"kan pappa gå med kjole???"  
 

Mine to favoritt-ting å høre😂❤️

 

Anonymkode: 7f8e8...80c

Dette! Jeg er ikke skeiv, har også blitt tatt for å være gutt da jeg hadde kort hår i 20årene. Det var mer sårende å høre fra voksne for min del, ikke moro. Så tok jeg meg selv i nakken og tenkte at det var min selvtillit som gjorde at jeg tok meg nær av det. Barn har en naturlig enorm nysgjerrighet og lite filter og de mener vanligvis ikke noe vondt med det. Forklar kort eller sett deg ned med de og ha en fin samtale?

Anonymkode: 630fa...9c8

[Belima]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Altså, har man to mammaer e.l. så er ikke det superhemmelig privat informasjon. Vi har gitt barnehagen en bok om donorbarn og sagt de kan svare alle som spør. 

Anonymkode: 201cf...1fd

Så fint at dere er åpne om det. 💕 Mange ville nok bli krenket hvis private opplysninger ble formidlet til barna i barnehagen. 
Mange "forskjellige" familier i dag i som jeg kjenner til, flotte foreldre alle sammen. 

[Jajakvinne12]

Surpomp skrev (På 17.6.2024 den 22.16):

Krenkehysteriet lever åpenbart i beste velgående.
Overtenking basert på uskyldige barns refleksjoner om legning sier sitt om den som føler seg truffet.

Ikke bare det, svigersøsteren min klikket bananas og løp inn på toalettet og strigråt da ene barnet i familien spurte om hun hadde spist for mye mat siden hun hadde så stor mage. Det er mange i dag som blir krenket av barns uskyldige nysgjerrighet. Dessverre.