Vil ikke være mammaen til typen

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har vært sammen i snart 3 år. Han er 21 og jeg er 19. Vi har det og har hatt det kjempefint sammen. Og det er virkelig han jeg kan se for meg en fremtid sammen med.

Det eneste (ganske store) problemet er han han ikke er selvstendig i det hele tatt. Han er enebarn (hvis det har noe å si) og moren har alltid fikset alt for han. Han bor fortsatt hjemme og har ikke  bil. Dermed vasker hun klær, kjører han rundt, vasker hus,  lager mat og drar han opp av senga hver morgen. I tillegg ringer hun banken for han hvis det er noe, ordner med skattemeldinger, bestiller legetimer for han osv. 

Alt  sånt er noe jeg ordner med selv og har gjort helt siden jeg var yngre uten problemer. I de 2 årene jeg har hatt lappen har jeg også brukt MYE tid og penger på og kjøre han rundt over alt, om det er til/fra jobb, til butikken, til kompiser osv.  

Vi var nylig på ferie sammen og det var der jeg virkelig fikk knekken. Jeg hadde ordnet med alt av billetter uten at han var særlig delaktig, og under hele turen ordnet med alt praktisk. I tillegg måtte jeg vekke han og dra han ut av sengen hver dag, og fortelle han hva han skulle gjøre til en hver tid «nå bør du smøre deg med solkrem» «lurt å ta på aftersun» «kan du pakke strandbagen» «heng opp badeshortsen din» og mye mer. 
Siste dagen skulle vi bestille taxi og jeg skulle høre med resepsjonen om nummer, men glemte det hver gang jeg gikk forbi. Da vi kom et stykke unna hotellet kom jeg på det og fikk det største panikkanfallet jeg har hatt i mitt liv. Trolig fordi jeg hadde så høye skuldre og prøvde å huske/ tenke på alt hele tiden. 

Jeg skulle så inderlig ønske at vi kunne være to om å huske på ting, tenke ut løsninger og fikse. 

Jeg skal flytte hjemmefra for å studere til høsten, og jeg er redd for at han skal bo hjemme helt til det blir naturlig at han flytter inn hos meg. Jeg vil ikke at han skal flytte fra sin mamma for så å flytte inn til meg som må ta over morsrollen.   

Jeg merker at dette problemet gjør meg til  en person jeg ikke ønsker å være, jeg føler meg næggete og sjefete. Jeg har selvfølgelig prøvd å snakke med han om det, men jeg opplever bare at jeg får takk og skryt for at jeg «er så flink til å ta meg av sånne ting» og at «han feks aldri hadde klart å styre med en hel ferietur alene». 

Er det andre som har opplevd noe lignende? Kommer det til å bedre seg med tiden? Eller kommer ikke dette til å funke i det lange løp, hvis han ikke blir selvstendig først?

Anonymkode: 37318...c86

[AnonymBruker]

Oi. Aldri, aldri bli samboer før han har fått prøvd seg på å bo alene. Fortrinnsvis i en annen by enn moren sin. Det der blir ikke bedre av seg selv, nei.

Anonymkode: dbf37...0ec

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Oi. Aldri, aldri bli samboer før han har fått prøvd seg på å bo alene. Fortrinnsvis i en annen by enn moren sin. Det der blir ikke bedre av seg selv, nei.

Anonymkode: dbf37...0ec

Takk for svar! Jeg er helt enig. Men det virker ikke som han selv ser for seg det med det første. Han vil jobbe, tjene penger og bo hjemme i minst et eller to år til. Jeg aner ikke hva jeg skal si eller gjøre for at han skal forstå. Jeg har fått skikkelig nok av å mammae han, så noe må skje nå.. 

Anonymkode: 37318...c86

[AnonymBruker]

Si at du ikke ønsker å bli samboer før dere begge har bodd hjemmefra minst to år (viktig at ikke mamma kommer innom hver dag og er husmor)

Anonymkode: 6ed3c...b04

[AnonymBruker]

Fortsettelse

Det går jo fint å være kun kjærester til han har blitt voksen! Dere kan ihvertfall ikke få barn før han er voksen. Husk at gutter modnes litt senere enn jenter. Og spesielt hvis mamma er hushjelp

Anonymkode: 6ed3c...b04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Fortsettelse

Det går jo fint å være kun kjærester til han har blitt voksen! Dere kan ihvertfall ikke få barn før han er voksen. Husk at gutter modnes litt senere enn jenter. Og spesielt hvis mamma er hushjelp

Anonymkode: 6ed3c...b04

Han er 21, han er voksen

Anonymkode: b682d...780

[AnonymBruker]

Si fra, tydelig - jeg er ikke mora di og du må slutte være en fjortiss og bli voksen og ta ansvar selv ellers er ikke dette forholdet liv laga for fremtiden selv om jeg er gla i deg. 

Anonymkode: c0f6d...d13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det andre som har opplevd noe lignende? Kommer det til å bedre seg med tiden? Eller kommer ikke dette til å funke i det lange løp, hvis han ikke blir selvstendig først?

Anonymkode: 37318...c86

Han MÅ bo for seg selv i lang tid før dere evt blir samboere. Han må få seg boevne! Hvor er faren hans?? Han hadde jeg absolutt ikke sett for meg en framtid med.

Du må si det som det er til han. Ta gjerne en samtale om det når du er hjemme hos han, med foreldrene hans (det er ikke bare mors ansvar, far har også et ansvar!!). Bare å si det klart og tydelig at du ikke påtar deg rollen til å lære han opp, dette må han lære seg hjemme. Det er det man har foreldre til. Hvis han ikke ønsker å gjøre dette, da er det for deg å gå videre.

Husk kondom!! For all del ikke få barn med han med mindre du er klar for å bli enslig forsørger.

Vis han gjerne denne tråden etter hvert også for å understreke poengene dine.

Anonymkode: b8a20...119

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Fortsettelse

Det går jo fint å være kun kjærester til han har blitt voksen! Dere kan ihvertfall ikke få barn før han er voksen. Husk at gutter modnes litt senere enn jenter. Og spesielt hvis mamma er hushjelp

Anonymkode: 6ed3c...b04

Nei, gutter modnes ikke senere enn jenter. Det stilles mye lavere krav til gutter enn jenter, derfor ender vi ofte der hvor ts er nå.

Anonymkode: b8a20...119

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Takk for svar! Jeg er helt enig. Men det virker ikke som han selv ser for seg det med det første. Han vil jobbe, tjene penger og bo hjemme i minst et eller to år til. Jeg aner ikke hva jeg skal si eller gjøre for at han skal forstå. Jeg har fått skikkelig nok av å mammae han, så noe må skje nå.. 

Anonymkode: 37318...c86

Det er ikke noe i veien for at han vasker klær hjemme, ei heller at han støvsuger, lager mat osv osv. Det er hjemme hso foreldre at man lærer seg det grunnleggende i å drive en husholdning. Den tiden han ser for seg å bo hjemme er vel det som kanskje skal til for at han faktisk skal lære seg å leve livet uten å henge i skjørtekanten på mor. Igjen, hvor er far?

Anonymkode: b8a20...119

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

. Og spesielt hvis mamma er hushjelp

Ja, jeg flyttet da jeg begynte å føle meg som en mamma han kunne pule på.

Anonymkode: de83e...a18

[avent]

Oj !! Du må aldri finne på å flytte sammen med han FØR han klarer seg selv ! Kan Du feks oppmuntre han til å studere i en annen by, sånn at han faktisk må flytte ?? Eller har han kompiser det kan være aktuelt å flytte sammen med ? 

Eller så må du rett og slett være ærlig med han og si det som det er at det er fullstendig uaktuelt å flytte sammen med han før han klare å håndtere daglige sysler som oppvask,klesvask, støvsuging, lage middag rydde å ikke minst klare å stå opp selv. Det er ingenting som er mer usexy enn en mammagutt som aldri helt klarer å bli voksen og som sitter og ser på mens mamman hans order opp.

Har du vurdert å ta en prat med moren hans ? Skjønner ikke hvorfor hun gjør han så fullstendig hjelpeløs.. ønsker hun ikke at sønnen skal bli voksen, få seg utdanning, få barn og i dette tilfellet skaffe seg bo evne..

Men helt ærlig så mener jeg at du bør revurdere hele forholdet om han ikke har planer om å skjerpe seg å klare seg selv. Jeg har selv vokst opp med en far som er som din kjæreste, det er et mareritt og jeg fatter ikke at mamma orket! Her snakker vi om en voksen mann som aldri har klart å pakke selv, koke kaffe eller smøre seg en skive eller matpakke. Mamma har stått for absolutt alt av avtaler, få oss på skolen, bursdager, matpakker, ferieplannlegging, alt som handlet om julefeiring havnet på henne hun måtte fikse juletre, pynte, kjøpe gaver til hele slekta, handle, bake, vaske og stelle I stand hele julefeiringen, planlegge alt som har med ferier ol å gjøre. Pappa er i dag 72 år gammel og han vet fremdeles ikke hvordan han setter i oppvaskmaskinen og skrur den på, eller hvordan vaskemaskinen, støvsugeren eller brødristeren fungerer! Det er faktisk ganske flaut å se på.

Husker når mamma lå på sykehuset etter å ha fått broren min.. Han klarte ikke å legge meg, få meg opp om morgener å få meg på skolen. Han gav meg fri i stedenfor 😵 han klarte selvsagt heller ikke å finne klær til meg, hjelpe med lekser eller lage mat til meg. Dag nr 2 kom mormor å hentet meg for alle viste jo at det var ren omsorgssvikt å la meg være alene med han.. husker jeg var ganske ung da jeg faktisk klarte å gjøre det meste selv. Farmor mente selvsagt at pappa var gufs gave til menneskeheten og at alt var mamma sin feil.  Første jeg så etter når jeg potensielle kjærester er om de hadde et sunt og normalt forhold til sin mor og at de faktisk klarer seg selv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Nei, gutter modnes ikke senere enn jenter. Det stilles mye lavere krav til gutter enn jenter, derfor ender vi ofte der hvor ts er nå.

Anonymkode: b8a20...119

Dette. Min mann bodde så og si alene fra han var 16 (moren traff en ny mann og bodde mest hos han), han klarte fint å holde hus selv. 

Anonymkode: dbf37...0ec

[Snublefot62]

Dette blir ikke bedre av seg selv.

Og når dere flytter sammen og får barn så får du bare flere barn å ta vare på.

[AnonymBruker]

Det her blir ikke bedre.

Her så flyttet jeg og min ex mann tidlig sammen, jeg hadde da bodd alene i noen år, han bodd hos mamma. Men i starten var han så forelsket at da gjorde han en del husarbeid, for han prøvde å imponere. Jeg lagde mest mat, for han kunne ikke lage mat. Bortsett fra ferdig pizza og pølser. Men etter hvert som årene gikk, så ble han litt dårligere på å hjelpe til. Og det var alltid jeg som tok meg av å følge opp bursdager i familien, handle inn gaver, og ta meg av alt praktisk for oss begge. Dro vi på ferie så ordnet jeg alt. Og da barn nummer 2 kom, så nektet han å bidra med noe. Ville ikke engang tilbringe tid med barna. Så da gikk jeg. Og i dag er han 49 år, skal nå gifte seg for tredje gang, men og hatt en samboer. Jeg var kone nummer 1. Og alle disse damene gjør alt for han. Han hjelper til litt med husarbeid, men de tar seg av så og si alt. Så han har jo ikke blitt bedre. Han er og kronisk i forhold, han takler ikke å være singel.

Anonymkode: 7534d...fa0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Nei, gutter modnes ikke senere enn jenter. Det stilles mye lavere krav til gutter enn jenter, derfor ender vi ofte der hvor ts er nå.

Anonymkode: b8a20...119

Hvem er det som stiller mindre krav til gutter, jo mødrene. Som far til en gutt og jente, ser jeg tydelig forskjell på måten kona snakker med de. Dette har jeg snakket om med andre fedrer og de opplever det samme. Så kvinner, dette kan dere takke dere selv. 

Anonymkode: f349e...f5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg og kjæresten har vært sammen i snart 3 år. Han er 21 og jeg er 19. Vi har det og har hatt det kjempefint sammen. Og det er virkelig han jeg kan se for meg en fremtid sammen med.

Det eneste (ganske store) problemet er han han ikke er selvstendig i det hele tatt. Han er enebarn (hvis det har noe å si) og moren har alltid fikset alt for han. Han bor fortsatt hjemme og har ikke  bil. Dermed vasker hun klær, kjører han rundt, vasker hus,  lager mat og drar han opp av senga hver morgen. I tillegg ringer hun banken for han hvis det er noe, ordner med skattemeldinger, bestiller legetimer for han osv. 

Alt  sånt er noe jeg ordner med selv og har gjort helt siden jeg var yngre uten problemer. I de 2 årene jeg har hatt lappen har jeg også brukt MYE tid og penger på og kjøre han rundt over alt, om det er til/fra jobb, til butikken, til kompiser osv.  

Vi var nylig på ferie sammen og det var der jeg virkelig fikk knekken. Jeg hadde ordnet med alt av billetter uten at han var særlig delaktig, og under hele turen ordnet med alt praktisk. I tillegg måtte jeg vekke han og dra han ut av sengen hver dag, og fortelle han hva han skulle gjøre til en hver tid «nå bør du smøre deg med solkrem» «lurt å ta på aftersun» «kan du pakke strandbagen» «heng opp badeshortsen din» og mye mer. 
Siste dagen skulle vi bestille taxi og jeg skulle høre med resepsjonen om nummer, men glemte det hver gang jeg gikk forbi. Da vi kom et stykke unna hotellet kom jeg på det og fikk det største panikkanfallet jeg har hatt i mitt liv. Trolig fordi jeg hadde så høye skuldre og prøvde å huske/ tenke på alt hele tiden. 

Jeg skulle så inderlig ønske at vi kunne være to om å huske på ting, tenke ut løsninger og fikse. 

Jeg skal flytte hjemmefra for å studere til høsten, og jeg er redd for at han skal bo hjemme helt til det blir naturlig at han flytter inn hos meg. Jeg vil ikke at han skal flytte fra sin mamma for så å flytte inn til meg som må ta over morsrollen.   

Jeg merker at dette problemet gjør meg til  en person jeg ikke ønsker å være, jeg føler meg næggete og sjefete. Jeg har selvfølgelig prøvd å snakke med han om det, men jeg opplever bare at jeg får takk og skryt for at jeg «er så flink til å ta meg av sånne ting» og at «han feks aldri hadde klart å styre med en hel ferietur alene». 

Er det andre som har opplevd noe lignende? Kommer det til å bedre seg med tiden? Eller kommer ikke dette til å funke i det lange løp, hvis han ikke blir selvstendig først?

Anonymkode: 37318...c86

Reis videre i livet som en fri person. Du er ung og du kommer til å møte interessante mennesker som ikke henger i skjørtene til mamma framover. 
Han der kommer nok aldri til å bli selvstendig. 

Også må du seriøst slutte å være moren hans, han er voksen, han skal ha evne til å tenke på sin egen skjorts, det er ikke ditt ansvar å minne han på noe. Når du gjør dette så har du allerede blitt mammen hans. 

Anonymkode: 0466b...51b

[AnonymBruker]

Nei det blir ikke bedre av seg selv. Min mann er veldig bortskjemt av foreldrene og det fant jeg ut da vi flyttet sammen. Var veldig lett å se  at han var vant til at de fikset det meste for ham. Han var ikke interessert i å finne ut selv hvordan ting og tang fungerer, var lettere å skubbe problemene over på foreldrene. Når vi flyttet sammen og spesielt etter vi fikk barn måtte jeg pushe på for at han skulle ta mer ansvar. Han var 39 da vi flyttet sammen.

Situasjonen er heldigvis en helt annen nå men det er kun fordi jeg har nektet å være moren hans. 

Så hvis det er han du vil ha i livet ditt må du ta tak i dette nå og stå på kravene dine. Ikke finn deg i hva som helst kun fordi du elsker ham. Da vil du om 10-20 år mest sannsynlig ende opp som alenemamma til avkommet hans

Anonymkode: 711de...75a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvem er det som stiller mindre krav til gutter, jo mødrene. Som far til en gutt og jente, ser jeg tydelig forskjell på måten kona snakker med de. Dette har jeg snakket om med andre fedrer og de opplever det samme. Så kvinner, dette kan dere takke dere selv. 

Anonymkode: f349e...f5c

Jeg er mor til gutter selv og syns dette er veldig interessant. Hvorfor gjør vi kvinner dette? Jeg har ikke jentebarn så for meg er det umulig å si om det er sant eller ikke

Anonymkode: 711de...75a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg og kjæresten har vært sammen i snart 3 år. Han er 21 og jeg er 19. Vi har det og har hatt det kjempefint sammen. Og det er virkelig han jeg kan se for meg en fremtid sammen med.

Det eneste (ganske store) problemet er han han ikke er selvstendig i det hele tatt. Han er enebarn (hvis det har noe å si) og moren har alltid fikset alt for han. Han bor fortsatt hjemme og har ikke  bil. Dermed vasker hun klær, kjører han rundt, vasker hus,  lager mat og drar han opp av senga hver morgen. I tillegg ringer hun banken for han hvis det er noe, ordner med skattemeldinger, bestiller legetimer for han osv. 

Alt  sånt er noe jeg ordner med selv og har gjort helt siden jeg var yngre uten problemer. I de 2 årene jeg har hatt lappen har jeg også brukt MYE tid og penger på og kjøre han rundt over alt, om det er til/fra jobb, til butikken, til kompiser osv.  

Vi var nylig på ferie sammen og det var der jeg virkelig fikk knekken. Jeg hadde ordnet med alt av billetter uten at han var særlig delaktig, og under hele turen ordnet med alt praktisk. I tillegg måtte jeg vekke han og dra han ut av sengen hver dag, og fortelle han hva han skulle gjøre til en hver tid «nå bør du smøre deg med solkrem» «lurt å ta på aftersun» «kan du pakke strandbagen» «heng opp badeshortsen din» og mye mer. 
Siste dagen skulle vi bestille taxi og jeg skulle høre med resepsjonen om nummer, men glemte det hver gang jeg gikk forbi. Da vi kom et stykke unna hotellet kom jeg på det og fikk det største panikkanfallet jeg har hatt i mitt liv. Trolig fordi jeg hadde så høye skuldre og prøvde å huske/ tenke på alt hele tiden. 

Jeg skulle så inderlig ønske at vi kunne være to om å huske på ting, tenke ut løsninger og fikse. 

Jeg skal flytte hjemmefra for å studere til høsten, og jeg er redd for at han skal bo hjemme helt til det blir naturlig at han flytter inn hos meg. Jeg vil ikke at han skal flytte fra sin mamma for så å flytte inn til meg som må ta over morsrollen.   

Jeg merker at dette problemet gjør meg til  en person jeg ikke ønsker å være, jeg føler meg næggete og sjefete. Jeg har selvfølgelig prøvd å snakke med han om det, men jeg opplever bare at jeg får takk og skryt for at jeg «er så flink til å ta meg av sånne ting» og at «han feks aldri hadde klart å styre med en hel ferietur alene». 

Er det andre som har opplevd noe lignende? Kommer det til å bedre seg med tiden? Eller kommer ikke dette til å funke i det lange løp, hvis han ikke blir selvstendig først?

Anonymkode: 37318...c86

Noen spørsmål til deg: 

1. Hvorfor vekke han hver dag? Kunne du ikke bare dratt ut på det du skulle selv? Hadde vært hans tap om han sov det bort. 
2. Hvorfor minne han på solkrem? Hvordan skal han lære om han aldri får erfart selv hvorfor det er viktig? 
3. Samme med aftersun, hvorfor skal du minne han på det? 
4. Hvorfor ha felles strandbag? Pakk din egen med ting som var til deg. Han som måtte dratt tilbake og hentet sine ting, ikke ditt problem. 
5. Hvorfor be han henge opp shortsen? Tror du ikke han hadde skjønt det selv når han kjente hvor ubehagelig det var med vår shorts eller at det begynte å lukte vondt av den? 
 

For det du driver med er å lære han hvordan han skal slippe å ta ansvar. Du gjør det verre ved å drive på sånn. Det er nettppp sånn oppførsel som får de til å bli uselvstendige. 

Anonymkode: 052c6...8c9