Å gå videre sammen etter utroskap

[AnonymBruker]

Beklager lang tekst, bare les det dere orker, og hopp over resten.. men les gjerne siste del, da spørsmålene mine er der.

I starten av forholdet var samboeren min utro. Jeg kan til en viss grad forstå hans grunner, men synes uansett det var egoistisk og at han tenkte lite gjennom konsekvensene av det. Jeg fikk noen mistanker, men hadde ingen bevis og han nektet for at han hadde vært det. Magefølelsen min fortalte meg at han løy, men trodde det bare var dårlige erfaringer som farget meg, siden han holdt fast på historien sin hele tiden. Jeg fant det ikke ut sikkert før noen år etterpå, og da hadde vi også fått flere barn. Før jeg fant ut av dette ble han alvorlig deprimert, bl.a. på grunn av det han hadde gjort, og da jeg konfronterte han med det måtte vi innom DPS fordi det ble for vanskelig for han. Der og da klarte jeg å se det fra hans side, og det ble lite sammenlignet med annet vi gikk gjennom. Jeg hadde dessuten ikke tid til å tenke så mye på meg selv oppi dette og på hva det som hadde skjedd gjorde med meg, jeg hadde også flere små barn som krevde «alt» av meg. Nesten alt ansvaret lå på meg, og jeg kunne nok ikke ta det ordentlig innover meg. Likevel hendte det at jeg tok det opp en sjelden gang eller at tristhet og sinne tok litt overhånd av og til. Jeg er helt imot utroskap, og mister også mye av følelsene for en kjæreste når han kan gjøre noe sånn. Da barna ble litt større og jeg fikk litt pusterom kom alle vonde følelsene over meg i full kraft. Det ble veldig vanskelig å snakke om det med han, fordi det nå hadde gått så lang tid og han ikke ville dvele mer med det. Pga ulike omstendigheter var det ikke mulig for meg å gå, men jeg var bitter og nesten mislikte han over lang tid. Samtidig var han jo syk, så mye av sinnet bet jeg i meg, og jeg la på meg mye i denne perioden. Vi har egentlig aldri kunnet snakke om det som skjedde. Nå er det gått ca 5 år siden, og de siste årene har vi hatt det fint sammen. Som regel tenker jeg ikke noe på det, men så kommer det plutselig, og så varer det en liten stund før jeg igjen klarer å legge det bak meg over lengre tid. Jeg trodde jeg hadde klart å gå videre og legge det bak meg, likevel kan jeg fortsatt få en skikkelig vond klump i magen helt plutselig, fordi det er noe som minner meg på det som skjedde. Jeg kan jo ikke drive å ta det opp med han, men må bare jobbe meg gjennom det selv.. 

Klarer dere å legge utroskapen helt bak dere, eller er det noe jeg bare må leve med? Snakker dere om det med samboeren, eller holder dere det for dere selv? 

Anonymkode: d485f...cee

[AnonymBruker]

Føler med deg. Fant det selv ut, flere år senere. Partner ble alvorlig syk, frisk nå, men det er liksom et ikke- tema. Spiser meg opp innvendig. Hva sier man liksom, mange år senere? Føler alt jeg trodde på, er bygget på falskt grunnlag. Når jeg minnes ting/ser tilbake, vet jeg i dag, at partner bedro meg dengang. Og jeg trodde vi hadde det bra. Bedrag, løgn og fortielse i flere år. Partner har altså ikke hatt problemer med å gjøre det mot meg. Tror aldri jeg vil ha tillit til hen igjen. Uønsket tema å ta opp for partneren, mens det opptar mye av mine tanker. Det skaper også avstand.

Anonymkode: a24ee...7ae

[AnonymBruker]

Synes det er helt urimelig av den utro å bestemme at "det snakker vi ikke mer om". Hvis det ikke er ordentlig bearbeidet så kan det også være vanskelig å komme videre. Selv om det er flere år siden så er det noe som ligger og gnager. 

Anonymkode: e357f...add

[AnonymBruker]

Utro = Bye bye!!

Anonymkode: 3200e...32f

[Gjest ZarahSweet]

Sorry Mac. Du var utro og så ble du syk. Og så skal JEG ivareta deg?

Snakkes! Aldri igjen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Føler med deg. Fant det selv ut, flere år senere. Partner ble alvorlig syk, frisk nå, men det er liksom et ikke- tema. Spiser meg opp innvendig. Hva sier man liksom, mange år senere? Føler alt jeg trodde på, er bygget på falskt grunnlag. Når jeg minnes ting/ser tilbake, vet jeg i dag, at partner bedro meg dengang. Og jeg trodde vi hadde det bra. Bedrag, løgn og fortielse i flere år. Partner har altså ikke hatt problemer med å gjøre det mot meg. Tror aldri jeg vil ha tillit til hen igjen. Uønsket tema å ta opp for partneren, mens det opptar mye av mine tanker. Det skaper også avstand.

Anonymkode: a24ee...7ae

TS her

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Alle minnene fra den første tiden, hvor jeg var så forelsket og lykkelig, og trodde vi bare hadde øyne for hverandre, er nå farget av at da var han jo utro.. Så disse minnene er ikke lenger det de var. 
 

Er det lenge siden du fant ut om utroskapen? 
 

Jeg tror det hadde vært lettere å komme seg videre om man hadde kunnet snakke seg gjennom det, og om samboer hadde forstått hvor tøft det har vært og til en viss grad er.

Anonymkode: d485f...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Synes det er helt urimelig av den utro å bestemme at "det snakker vi ikke mer om". Hvis det ikke er ordentlig bearbeidet så kan det også være vanskelig å komme videre. Selv om det er flere år siden så er det noe som ligger og gnager. 

Anonymkode: e357f...add

TS her.

Jeg er veldig enig i det du skriver. Det er bare vanskelig å skulle rippe opp i dette igjen, spesielt siden det er så lenge siden nå.

Anonymkode: d485f...cee

[AnonymBruker]

Man blir jo traumatissert. Ville prøvd parterapi faktisk.. 

personlig så synes jeg ikke det var verdt reisen på 20 år siden utroskap, man får liksom aldri helt igjen selvrespekten. Så er en Berg og dal bane selv om det blir enklere med tiden. Hadde ikke gjort det igjen. 

Anonymkode: 56004...99b

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Man blir jo traumatissert. Ville prøvd parterapi faktisk.. 

personlig så synes jeg ikke det var verdt reisen på 20 år siden utroskap, man får liksom aldri helt igjen selvrespekten. Så er en Berg og dal bane selv om det blir enklere med tiden. Hadde ikke gjort det igjen. 

Anonymkode: 56004...99b

Enig, parterapi er nok lurt om man vil forsøke holde på forholdet etter utroskap. 

Men ja vanskelig å vite kva som blir best, folk har så forskjellige grunner og grenser for utroskap.

TS må finne ut om hen klarar leve med det eller ikkje.

For mange vil det jo spele ein rolle om det var ein enkelthendelse eller langvarig planlagt utroskap.

Eg trur dessverre mange har lav impulskontroll, og at mange angrar på utroskap. Eg trur dei aller fleste har potensiale til å være utro i visse situasjonar, og enkelte får jo fleire tilbud enn andre.. Eg har foreløpig ikkje vore utro, men eg er svært usosial, drikker lite, er ikkje superpen, så eg har fint klart å takke nei til dei få tilbuda eg har fått foreløpig 😆

Anonymkode: de6cf...acf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS her

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Alle minnene fra den første tiden, hvor jeg var så forelsket og lykkelig, og trodde vi bare hadde øyne for hverandre, er nå farget av at da var han jo utro.. Så disse minnene er ikke lenger det de var. 
 

Er det lenge siden du fant ut om utroskapen? 
 

Jeg tror det hadde vært lettere å komme seg videre om man hadde kunnet snakke seg gjennom det, og om samboer hadde forstått hvor tøft det har vært og til en viss grad er.

Anonymkode: d485f...cee

Det er 3 år siden jeg fant det ut. Det var avsluttet 4 år tidligere. Pga sykdom ble det raskt underordnet, familien var i alvorlig krise. Har tatt det opp senere, uten å komme noen vei. Vi snakket litt, men ikke nok, for min del. Og tiden har jo gått.

Anonymkode: a24ee...7ae

[AnonymBruker]

Jeg forlot ham.

Han ønsket at vi skulle prøve igjen, var helt fortvilet. Jeg tror ikke han skjønte at han kom til å miste meg når han var utro, trodde nok at vi skulle komme oss gjennom det uten brudd. Han er typen som er veldig sjarmerende og mangler aldri tilbud, og jeg begynte å lure på om det hadde vært flere ganger, eller om det kom til å skje på ny. Klarte ikke å stole mer på ham.

Hver gang han hadde vært ute på noe ville jeg vært mistenksom. Han er veldig aktiv, og møter mange mennesker. Når jeg forsto hvordan det ville bli for meg, hvordan jeg aldri kom til å bli trygg, så var det ikke annet alternativ enn å forlate ham.

Anonymkode: 71df8...36c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.6.2024 den 23.17):

Det ble veldig vanskelig å snakke om det med han, fordi det nå hadde gått så lang tid og han ikke ville dvele mer med det.

Min eks brukte det som teknikk, faktisk. Først ville han ikke snakke om det fordi det var for vanskelig og han trengte mer tid, så ville han ikke snakke om det fordi jeg maste så fælt, så ville han ikke snakke om det fordi han husket ikke, så ville han ikke snakke om det fordi det var så lenge siden og jeg måtte da faen meg se å klare å bli ferdig med den gamle dritten snart. 

Jeg valgte å bli ferdig med ham. 

Jeg tror at dere faktisk må snakke ordentlig om det for å kunne gå videre. Hvis det i det hele tatt er mulig. 

Anonymkode: de54b...5a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Min eks brukte det som teknikk, faktisk. Først ville han ikke snakke om det fordi det var for vanskelig og han trengte mer tid, så ville han ikke snakke om det fordi jeg maste så fælt, så ville han ikke snakke om det fordi han husket ikke, så ville han ikke snakke om det fordi det var så lenge siden og jeg måtte da faen meg se å klare å bli ferdig med den gamle dritten snart. 

Jeg valgte å bli ferdig med ham. 

Jeg tror at dere faktisk må snakke ordentlig om det for å kunne gå videre. Hvis det i det hele tatt er mulig. 

Anonymkode: de54b...5a6

Uthalingstaktikk. 

Anonymkode: e357f...add

[AnonymBruker]

Syns folk som holder på sånn fortjener å bli psykisk syke

At du gidder

Anonymkode: b25bc...3af

[Carrot]

Det man må snakke om er hvordan man vil ha det nå, du sier han er syk uten at jeg fikk helt tak i hvilke sykdom det er snakk om, så skriver du at han syns det er ubehagelig å bli konfrontert med egne handlinger - det er vel ikke noen som liker å ta ansvar for en dårlig oppførsel, men han må eie sine valg på samme måte som du eier dine om å fortsette sammen osv.

Og så må dere sammen kunne ha en dønn ærlig dialog når det butter imot i hverdagen - ellers vil et forhold bygge på eggeskall rundt følelser og det funker dårlig i det lange løp.

Det må være rom for og takhøyde nok til å våge ha følelser og snakke om dem uten at det skal bli en gjentagelse av gammel dritt - spesielt om det er ting som fortsatt er tilstede, mønstre man går i, handlinger man gjør, valg man tar osv.

En endring og forbedring kommer ikke av seg selv, den krever hard jobbing og vilje fra begge i en relasjon, et felles ønske om en "bedre" fremtid på en måte.

Og for å få til det må man sette ord på hvordan man øsnker ha det i en relasjon uten å si at det er pga slik eller sånn, det er liksom uvesentlig hva som gjør at dette avviket er der - poenget er hva man gjør sammen for å lukke gapet mellom det vi ønsker ha og det vi faktisk har sammen. 

spørsmålet mitt er HVA funker i forholdet og hva bør forbedres? Uavhengig av utroskap og årene som har gått.. Vil du ha dette forholdet livet ut eller vil du dvele ved fortiden er også viktig fordi det handler om å legge ting bak seg, klarer man ikke det vil det jo ikke bli noen endring og da må man finne ut hvorfor man ikke klarer la det tilhøre fortiden - hva skjer i nåtiden som trekker dette frem hos deg? 

[AnonymBruker]

Kanskje snakk med noen om dette bare du? En time med en parterapeut alene?
Og så kan dere få hjelp til å snakke om det sammen. 

Anonymkode: 3b48e...ae1

[AnonymBruker]

Jeg var utro mot min samboer før vi fikk barn. Da han fikk vite det var jeg tydelig på at jeg ønsket å fortsette forholdet med ham, men at jeg forstod om han ikke klarte det. Han valgte å gi det et forsøk, og vi måtte jobbe hardt for å bygge opp hans tillit til meg i etterkant. Selv om jeg var ydmyk og vi brukte lang tid på dette har han i årene etterpå hatt perioder hvor minnene og de vonde følelsene kommer opp til overflaten med jevne/ujevne mellomrom. Tror dette er veldig vanlig, kanskje uunngåelig. 

Ofte vil han ikke umiddelbart vedkjenne seg at det er utroskapen det handler om, og tenker nok at det er best at han holder det for seg selv. Jeg foretrekker at han er ærlig, og at vi får snakket om det (igjen), erfaringsmessig går det raskere over da, og vi kommer nærmere hverandre fremfor å ha en følelsesmessig distanse over lengre tid. Men det fordrer jo at den parten som var utro klarer å fortsatt bære ansvaret for det hun/han gjorde.

Så vil jeg legge til at det er forskjell på å snakke om de vonde følelsene når de av og til dukker opp, og det å måtte forholde seg til en evig bitterhet og sjalusi. Min samboer var tydelig på at vi ikke kunne fortsette forholdet hvis han ikke klarte å legge fra seg bitterheten, men det klarte han heldigvis etterhvert, så hverdagen vår er nå veldig fin. Ettersom det snart er 20 år siden utroskapen er det nå flere år mellom hver gang han kjenner på vonde følelser rundt det, men det vil jo alltid være et vondt minne og en del av vår felles historie.

Anonymkode: 4a449...749