Jeg føler meg så himla alene i forholdet

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 15 år. Forholdet går opp og ned, spør du meg. Spør du han, så er det bra mye oftere enn jeg synes. Han er fornøyd så lenge jeg ikke «ypper til krangel», dvs sier ifra om noe, kritiserer noe eller er uenig i noe. Tidlig i forholdet gjorde jeg nettopp dette, men i de senere år har jeg resignert mer og mer. Tidlig var kjærligheten stormende og kranglene få, men heftige. Nå er det flatere. Vi har de samme diskusjonene om og om og om igjen, jeg får frem et poeng, han lover å skjerpe seg, uten at noe endres i mer enn en uke. Dermed slutter jeg å si ifra, jeg bærer det heller inni meg. Dette har resultert i at han er veldig fornøyd, og mener at vi har det så mye bedre. Han har til og med valgt å fri, lenge etter jeg sluttet å håpe på det. Jeg har akseptert frieriet, det skjedde foran folk og jeg hadde ikke noe valg, men jeg bærer ingen ring. Det føles helt feil. Han har spurt flere ganger om hvor ringen er, om jeg har tenkt å ta den på igjen. Han spør aldri om hvorfor den er tatt av. 
 

Jeg føler meg så innmari ensom. Han speiler min atferd, så om jeg er lei meg eller innesluttet, sliten eller tilbaketrukket, blir han også det. Er jeg sliten, er han mer sliten. Har jeg hodepine, har han vondt et sted. Er jeg stille, går han omveier rundt meg. Han går automatisk ut ifra at det handler om han, og håper på at det skal forsvinne hvis han ikke adresserer det. Dermed er han stille, og jeg blir oversett. Jeg er ingen dramaqueen, jeg lager ikke ståk og bråk og drama. Men jeg er sliten. Jeg er motor i familien. Ingenting skjer uten meg. Jeg er fredsmegleren, jeg er innkjøpssjefen, jeg er organisatoren. Alle barn kommuniserer med meg. Fritidsaktiviteter, venner, skole, alt er meg. Jeg er så sliten av dette, og jeg bærer nag til mannen min som bare lar være. Han ser ikke. Han sier «jeg elsker deg» hver eneste dag, men det er bare ord. Med handlinger viser han det ikke.

Jeg kjenner en midtlivskrise boble, eller noe. Fortjener jeg ikke bedre? Kan jeg leve resten av livet med disse følelsene? Er det meg det er noe feil med? Er jeg kravstor? 

Anonymkode: de9ea...444

[AnonymBruker]

Ta deg en ego-ferie, to uker minst! Aller helst et veldedig prosjekt hvor du må være borte to mnd. Skap en pause for deg selv hvor du ikke er tilgjengelig. 

Hvor han MÅ fikse alt selv, uten deg.

Du kan starte allerede nå. Gi far ansvaret for alle måltider tirs, tors og lør. Så tar du man, ons og fre. Søndag deler dere på. 

Finn ut hva mer han kan ta ansvaret for. Klesvaska? Snakk sammen, men vær helt konkret. Hva skal han gjøre og hva trenger du?

Slutt å vær familiens tjener, barna kan fint være med på husarbeid.

Anonymkode: a1220...c96

[AnonymBruker]

Gjør det slutt? Hvorfor bli i et forhold som dette?

Anonymkode: 96588...763

[AnonymBruker]

Han gjør husarbeid, det er ikke problemet. Jeg stoler ikke på han og klesvask, men han bretter klær, handler, støvsuger, fyller drivstoff og lager mat. Jeg har nok en høyere standard, så jeg gjør mer og grundigere husarbeid enn han, men akkurat det er ikke en kilde til konflikt. 
 

ts

Anonymkode: de9ea...444

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Gjør det slutt? Hvorfor bli i et forhold som dette?

Anonymkode: 96588...763

Fordi vi har bygd livene våre inn i hverandre. Vi har flere barn sammen. Å bo i en liten leilighet med barna halvparten av tiden er en skremmende tanke. Å bryte opp en familie sitter langt inne. Barna har det bra, og bryter jeg opp setter jeg meg selv foran. Dessuten har jeg stebarn som har hatt meg i livet sitt nesten hele livet. Jeg klarer ikke tanken på å ikke ha dem i livet mitt. Jeg holder ut, han er jo ikke slem. Jeg har det ikke fælt. Jeg er bare usynlig, det er ikke det verste man kan være. 
 

Jeg fantaserer om tanken, og hadde det ikke vært for barna hadde jeg forlatt. Når siste barn står trygt på egne bein, da drar jeg. 

Anonymkode: de9ea...444

[Bombasi]

Huff, dette var ikke hyggelig å lese. Høres ut som at han har blitt en hjernedød gratispassasjer i livet ditt. 

Og nei, du er ikke kravstor. Han har grodd inn i vaner og uvaner, og bidrar ikke.

Først av alt så tenker jeg at selv om du nødvendigvis ikke skal by opp til krangel, så bør du gjøre han oppmerksom på din mistrivsel i forholdet. Han bør ikke gå rundt og tro at alt er gull og grønne skoger når det ikke er det. Han må forstå at det er noe galt med forholdet deres. 

Jeg tenker at det første du må gjøre er å fortelle han hvorfor du har tatt av ringen, og gjerne erklære forlovelsen avbrutt. Der du sier begrunner det akkurat slik det er. Om han ikke tåler det så får det bare være. Hva som skjer videre er vanskelig å forutsi, og det er ikke sikkert han tar ting til etterretning. Men poenget er at du har gjort et kraftig statement og har gitt beskjed. Det er krise for en mann, ja selv en mann som gir faen, at fruen kansellerer forlovelsen. Du har uansett sparket ballen over til han, og så får du se hvordan han responderer over tid til dette. 

Som sagt, det er viktig at han forstår at du ikke har det bra. Og enhver mann med logisk sans burde skjønne hvorfor når du har "maset" på han over mange år uten respons. 

Tror dette er en god start på noe som kan by opp til endring. Eller ikke. Du får iallfall svar ut av det. Det er noe det også selv om det ikke er svaret du ønsker. Svar gir deg større vurderingsgrunnlag for hva du gjør videre. Det er bedre med svar enn å luske rundt i villrede og håpe på en bedring som aldri viser antydning til å komme. 

Endret 16. juni 2024 av Bombasi

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Jeg er motoren. Han gjør ting for all del, god far også. Men føler meg ikke sett og hørt når de samme problemstillingene går igjen og igjen. Har resignert litt, vet ikke hva det hjelper - men hva hjelper det å ta opp ting? Skikkelig låst situasjon. Som du sier, de tror gjerne da at ting er bra, kun fordi man ikke gidder å ta det opp lenger.

Føler med deg.

Anonymkode: a3d2e...7fc

[AnonymBruker]

Trist lesing! Jeg kjenner jeg meg så altfor godt igjen og det kunne vært meg som skrev dette. Jeg gikk! Det var ikke et liv jeg orker å leve og til tross for flere barn sammen så har jeg ikke angret bruddet. Ungene har det bedre, jeg har det bedre og jeg tror faktisk eksmannen har det bedre. 

Håper du finner ut av hva du ønsker for deg selv-du er viktig! Ikke glem det. Vi lever er veldig kort liv sett i perspektiv og det er vår plikt å gjøre der korte livet vårt best mulig. Ikke for andre, men for oss selv. Det såre og vanskelige er når det er barn involvert, men jeg husker på slutten når jeg spurte meg selv. Hva ville jeg ønsket hvis det var mitt eget barn som levde i et slik forhold? Svaret ble enkelt og det ble tydelig for meg at jeg ønsket noe annet i livet mitt. Ikke en ny mann, ikke en ny start ect.. Men at mitt liv skulle være så bra som mulig og det er det nå. 

Anonymkode: 72cfe...252

[AnonymBruker]

Å, du har min medfølelse.

jeg kjenner meg så igjen i beskrivelsene dine, og har samme følelse som deg av å være ensom og trist i forholdet.

Forstår så godt dilemma om din egen lykke vs. å bryte opp en familie. Det er mange for og i mot på begge sider. 
 

Ønsker deg lykke til, også skal jeg få med meg rådene du får her 👀😊

Anonymkode: 091d1...4e4

[Gjest Solanum]

Hva er alderen på barna? 

[got2go]

Fikk lyst til å gi deg en klem, ts.

Håper barna vokser opp fort sånn at du kan gå.

[Meowmere]

Parterapi

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Han gjør husarbeid, det er ikke problemet. Jeg stoler ikke på han og klesvask, men han bretter klær, handler, støvsuger, fyller drivstoff og lager mat. Jeg har nok en høyere standard, så jeg gjør mer og grundigere husarbeid enn han, men akkurat det er ikke en kilde til konflikt. 
 

ts

Anonymkode: de9ea...444

Hvis han gjør at det så skjønner keg ikke hva du klager over. Da er dere rett og slett ikke kompatible 

Anonymkode: fa396...4db

[Meowmere]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har akseptert frieriet, det skjedde foran folk og jeg hadde ikke noe valg,

Med mindre man er 100% sikker på at personen skal svare ja, er det manipulativt å fri offentlig. Da mener jeg 100%, ikke 90, eller 99,9999%. 

[Erixon]

Jeg synes du skal vise han denne tråden eller skrive et brev til han som han må lese. Han må få vite hva du føler og tenker så at han har en sjanse til å forandre seg. Og hvis ikke forandring skjer så burde du vurdere separasjon. Livet er fort kort til å kaste det bort på dårlige relasjoner. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvis han gjør at det så skjønner keg ikke hva du klager over. Da er dere rett og slett ikke kompatible 

Anonymkode: fa396...4db

Så du tenker at det kun er husarbeid som er grunn til konflikt i et forhold? Er det kun husarbeid som gjør at to mennesker er kompatible? 
 

Han gjør husarbeid, ja. Om han merker at noe er «off», så tar han gjerne en runde med klesbretting eller tømmer oppvaskmaskinen. Jeg kjenner ham så godt etter så mange år sammen, at jeg vet at det er for å unngå samtalen der han kan få kritikk for ett eller annet. Han bruker det aktivt som et verktøy. Han spør ALDRI om hvordan jeg har det eller om noe er galt, hva som har skjedd etc. Aldri. Han velger heller å gå ut ifra at jeg er sur på han for ett eller annet, og unngå meg i håp om at det går over uten at han involveres. Det er i slike situasjoner han plutselig tar initiativ til husarbeid. Svært sjelden ellers. Jeg er lite dramatisk av meg, så det er ikke ofte jeg har store reaksjoner på ting, men når det skjer finner jeg ingen støtte i han. Jeg unngår også å støtte meg på venner i slike situasjoner, fordi jeg noen ganger har fått spørsmålet «Hva sier mannen din til dette, da? Hva gjorde han?» Da blir jeg svar skyldig, for han gjorde ikke noe, eller visste ikke om det fordi han gikk omveier da han så jeg var lei meg/opprørt/sint. 
 

Det har skjedd flere ganger at jeg har opplevd noe på jobb eller at noe i utgangspunktet overhodet ikke handlet om han, men hans unnvikende oppførsel har lagt stein til byrden. Småting har blitt større på grunn av hans oppførsel - feighet vil jeg kalle det. En egenskap jeg ikke klarer å godta hos han, men etter mange år og mange samtaler må jeg innse at han ikke evner å endre seg. Spørsmålet blir da hvordan jeg velger å takle det. 

Anonymkode: de9ea...444

[AnonymBruker]

Middag, oppvaskmaskin, handling, søppeltømming, sette ut søpla, fylle drivstoff - slike ting tar han initiativ til uten at jeg involveres. Bare sånn at det er sagt. Han er ikke helt evneveik eller mangler boevne, liksom. Han gjør ting i huset på eget initiativ også. Dermed understreker jeg at husarbeid ikke er kilden til konflikt her. Jeg kan jo irritere meg over at han barberer seg rett etter jeg har vasket badet, eller at han aldri tørker over benkeplatene, men det blekner liksom i det store bildet. Dermed lar jeg være å irritere meg, men tenker heller at det skal være rom for at vi er forskjellige også. 
 

At jeg er usynlig, derimot, den er litt vanskeligere å svelge. 

Anonymkode: de9ea...444

[AnonymBruker]

Solanum skrev (4 timer siden):

Hva er alderen på barna? 

Barna er i skolealder. 

Anonymkode: de9ea...444

[AnonymBruker]

Vil anbefale boka «det er slutt» av Sissel Gran. Den boka synes jeg beskriver så fint hva som skjer når man ikke føler seg sett, og hvor man ikke føler seg tatt vare på (tilknytning) i et forhold. Hun mener at det ikke er overfladiske årsaker til mye krangling eller at man er forskjellig som gjør at det ender med samlivsbrudd, men hva som skjer mer dyptgående med mer og mer emosjonelt avstand.. 

Anonymkode: 091d1...4e4

[AnonymBruker]

On 6/16/2024 at 9:52 PM, AnonymBruker said:

Han har til og med valgt å fri, lenge etter jeg sluttet å håpe på det. Jeg har akseptert frieriet, det skjedde foran folk og jeg hadde ikke noe valg,

Du kunne ha fortalt ham etterpå at du kun sa ja fordi det var andre tilstede, og det ikke blir noe av det uten XYZ forbedringer. 

On 6/16/2024 at 9:52 PM, AnonymBruker said:

men jeg bærer ingen ring. Det føles helt feil. Han har spurt flere ganger om hvor ringen er, om jeg har tenkt å ta den på igjen. Han spør aldri om hvorfor den er tatt av. 

Ingenting forhindrer deg i å fortelle ham hvorfor du har tatt den av. 

On 6/16/2024 at 9:52 PM, AnonymBruker said:

Jeg føler meg så innmari ensom. Han speiler min atferd, så om jeg er lei meg eller innesluttet, sliten eller tilbaketrukket, blir han også det. Er jeg sliten, er han mer sliten. Har jeg hodepine, har han vondt et sted. Er jeg stille, går han omveier rundt meg. Han går automatisk ut ifra at det handler om han, og håper på at det skal forsvinne hvis han ikke adresserer det. Dermed er han stille, og jeg blir oversett.

Åpn munnen og si noe, i stedet for å gå rundt og sutre. 

On 6/16/2024 at 9:52 PM, AnonymBruker said:

Fortjener jeg ikke bedre? 

Anonymkode: de9ea...444

Nei. Du gjør ingenting konstruktivt for å forbedre forholdet.  

Anonymkode: 67ae4...2dd