Du som har vært deprimert. Hvordan vil du at venner skal snakke med deg om det?

[AnonymBruker]

Kjenner en som er deprimert. Har ikke fått noe hjelp da hen ikke har oppsøkt hjelp. Vedkommende har tidligere vært deprimert. Det var før jeg kjente hen. Hen triller seg tilbake, er lite sosial, ser ikke så lyst på fremtiden, er nesten bare inne, sover/ligger på mørkt rom. I tillegg har hen  et noe trøblete forhold til familie. Hen har også blitt ufør for et år siden og har derfor ikke så stort nettverk utenom meg, et par andre og familie (som sagt: trøblete forhold til de). Jeg er ikke den som er nærmest, men jeg føler at jeg legger merke til hvordan hen har det. Vi har et par felles venner, men jeg merker at de ikke helt forstår eller tar det seriøst. Det er vanlig at hen trekker seg tilbake innimellom, og de tror det er fordi hen er introvert. Det stemmer nok, men denne gangen syns jeg det er tydelig at det er noe mer enn bare "introvert periode". 

Hvordan ville du blitt møtt hvis dette var deg? Jeg er jo redd hen vil si at alt er ok, men det er jo ikke det. Jeg vil ikke blande meg for mye, men jeg vil heller ikke unngå å blande meg. Jeg tenker hen må vite at jeg er her, og jeg tror hen trenger et lite dytt på veien. Jeg kjenner flere som har slitt, og til felles er at de måtte ha litt drahjelp for å komme ut av den mørke perioden i livet. Og er det noe man ikke bør si eller gjøre?

Anonymkode: e35fc...326

[svartkatt]

Personlig har jeg aldri vært interessert i å snakke noe særlig om depresjonen med hvem som helst eller få råd jeg har hørt millioner av ganger og som jeg har tenkt på selv. Vil heller snakke om eller gjøre andre, vanlige eller kjekke ting. Trenger egentlig ikke være store greiene. 

Mulig du kan spør om personen får hjelp eller ønsker hjelp og råd.. 

[AnonymBruker]

For min del: Ikke snakke om depresjonen i hvert fall. Hadde heller snakket om alt annet enn det. Det hjelper ikke å snakke om depresjonen (som ikke nødvendigvis er rasjonell). Bedre å bli invitert med på noe, snakke om noe helt annet, noe som kan skape en distraksjon, få noe annet å tenke på.

Anonymkode: 524f8...404

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kjenner en som er deprimert. Har ikke fått noe hjelp da hen ikke har oppsøkt hjelp. Vedkommende har tidligere vært deprimert. Det var før jeg kjente hen. Hen triller seg tilbake, er lite sosial, ser ikke så lyst på fremtiden, er nesten bare inne, sover/ligger på mørkt rom. I tillegg har hen  et noe trøblete forhold til familie. Hen har også blitt ufør for et år siden og har derfor ikke så stort nettverk utenom meg, et par andre og familie (som sagt: trøblete forhold til de). Jeg er ikke den som er nærmest, men jeg føler at jeg legger merke til hvordan hen har det. Vi har et par felles venner, men jeg merker at de ikke helt forstår eller tar det seriøst. Det er vanlig at hen trekker seg tilbake innimellom, og de tror det er fordi hen er introvert. Det stemmer nok, men denne gangen syns jeg det er tydelig at det er noe mer enn bare "introvert periode". 

Hvordan ville du blitt møtt hvis dette var deg? Jeg er jo redd hen vil si at alt er ok, men det er jo ikke det. Jeg vil ikke blande meg for mye, men jeg vil heller ikke unngå å blande meg. Jeg tenker hen må vite at jeg er her, og jeg tror hen trenger et lite dytt på veien. Jeg kjenner flere som har slitt, og til felles er at de måtte ha litt drahjelp for å komme ut av den mørke perioden i livet. Og er det noe man ikke bør si eller gjøre?

Anonymkode: e35fc...326

Er denne personen sjekket hos lege, altså for helt essensielle næringsstoffer? Mangler kan påvirke psyken. F.eks cøliaki er en snikete sykdom med utrolig mange mulige bivirkninger både fysisk og psykisk. 

Stoffskifte. 

Jeg vet Else Kåss Furuseth har laget noe om dette, husker bare at hun var tilstede med den deprimerte, uten å liksom ville endre noe spesielt. 

Anonymkode: 3e4dc...cf4

[AnonymBruker]

Kun de som er oppriktig interessert og som kan på måte være hverdags psykolog er jeg interessert i å fortelle min sykdomshistorie til.
e som jatter med og som kommer med at det er bare å være positiv kan holde seg unna, de må være forberedt på å høre hele historien og kunne sette seg inn i hvordan jeg opplever helsa mi.
 

Anonymkode: e33af...8dd

[AnonymBruker]

For min del har jeg ofte veldig lite å bidra med når jeg er deprimert. Jeg har mye deprimerte og mørke tanker, men jeg vil ikke tynge venner med disse. Jeg har ei venninne som jeg deler litt med, men vil ikke være en byrde så prøver at det ikke skal bli for mye. Samtidig har jeg som sagt ikke så mye annet å komme med heller, derfor setter jeg stor pris på at venner forteller om seg selv og ting som opptar de og at jeg heller kan lytte mest mulig. 

Anonymkode: c59de...5b8

[Mayer]

Jeg har vært inn og ut av depresjon i mange år. Det viktigste for meg er at folk ikke føler seg utilpass rundt meg, eller kritiserer meg hvis jeg fremstår nedstemt. Men at de kan la meg være meg selv og bare overse det litt hvis jeg f.eks. er litt stille en dag. Jeg trenger ikke snakke så mye om ting. Men jeg setter veldig pris på å bli spurt en gang i blant "hvordan har du det", hvor jeg ofte svarer at alt er greit, fordi det hjelper veldig bare å bli SPURT

Endret 16. juni av Mayer

[AnonymBruker]

Ikke gi opp personen. Vis at du er der og at personen er verdt ditt vennskap. Har selv som følge av depresjon og angst mistet mange venner fordi jeg som følge av sykdom har trukket meg unna. Og man står da alene igjen.

Anonymkode: 5e1e2...238

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ikke gi opp personen. Vis at du er der og at personen er verdt ditt vennskap. Har selv som følge av depresjon og angst mistet mange venner fordi jeg som følge av sykdom har trukket meg unna. Og man står da alene igjen.

Anonymkode: 5e1e2...238

Dette!

For min del hjelper det når venninna foreslår noe konkret som en gåtur, men ikke blir fornærma hvis jeg sier nei fem dager på rad. Den 6. dagen sier jeg kanskje ja, og da hjelper det hvis hun allerede har lagt en form for plan. "Orker du en lang tur, så går vi dit. Orker du en kort en, så går vi dit. " På turen snakker vi om alt og ingenting. Lite om psyken hvis jeg ikke nevner det selv. 

Anonymkode: 5089d...ef6

[Cata]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvordan ville du blitt møtt hvis dette var deg?

Med minst mulig oppstyr og mas. Og innblanding. Det var helt greit da daværende sjef fisket meg til side og spurte: "Jeg ser du har det litt tungt, er det noe jeg/vi kan gjøre for å hjelpe" og så aksepterte det da jeg takket og sa at det ikke var stort noen utenfor kunne gjøre.  Det var greit om gode venninner ville ha meg med på noe, men da måtte de akseptere at humøret ikke nødvendigvis var på topp hele tiden. (Det gjorde de.) 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Og er det noe man ikke bør si eller gjøre?

"Begynn å trene. Fysisk aktivitet hjelper." (Nope, det gjør ikke alltid det. Det kan kanskje forebygge, men hjelper ikke når man er på det punkt at man har mer enn nok med å karre seg i dusjen)

"Bli med ut på byen en tur." (Ingen prøvde den på meg, men det ville definitivt ikke vært vellykket)

"Såså, det går over." (Sant nok, det gjør gjerne det, men det skjer ikke ved et fingerknips)

"Gå en tur i skogen og få litt frisk luft." (Samme som begynn å trene....)