Barn, samboer og et vanskelig valg...

[AnonymBruker]

Hei fine damer. 

Jeg har havnet i en situasjon som føles helt ekstrem, og jeg  befinner meg i noe jeg vil kalle en form for depresjon.

 

Historien er lang, men jeg skal forsøke å gjøre den kort. 

 

For 5 år siden fant min eksmann en ny, og vi fikk hver vår vei. Bruddet var enormt tungt, og veldig stygt. Jeg måtte flytte ut, og pga høye leiepriser måtte jeg flytte til en annen kommune. Vi har to barn, og han har hatt barna i ukedager av hensyn til skole. Jeg har ferier og en helg innimellom hvis vi får det til. Det utgjør ca 35% - 40% av tiden med dem. Jeg har hatt det svært vanskelig, og savner dagliglivet med barna. 

Jeg fant meg en ny samboer etterhvert, som er mitt livs store kjærlighet. Vi har ett felles barn, og bortsett fra savn etter mine to eldste barn ( 8 og 12 år) så har vi et fint samliv. Han er flink med mine barn, og stiller opp som om det var hans egne barn. 

For ett år siden sa jeg at jeg ønsket å flytte hjem til barna. Vi har mulighet til det nå, men han vil ikke. Samboer er urokkelig på det punktet, og ser heller at vi splitter opp enn å fire på kravet om å flytte. Dette har virkelig gjort noe med respekten min for han, selvom jeg elsker han. Jeg har gjennom et helt år bedt han tenke på det.

Jeg greier ikke slå meg til ro med å ha dem kun i ferier. Jeg har mistet flere år allerede, og jeg føler jeg mister både meg selv og barna. Vi har et godt forhold, men jeg redd for at det blir mindre kontakt jo eldre de blir pga venner osv når feriene kommer... De elsker riktig nok å være her, foreløpig. 

 

Jeg har en kompis (som samboer også kjenner gjennom meg) som har vært enestående med tanke på å åpne huset (i kommunen barna bor) utenom ferier, så vi har kunnet være der sammen innimellom. Han er en barndomsvenn, så jeg har kjent han hele livet. Han kjenner barna helt fra de var små, og stiller opp med kjøring hit og dit hvis det trengs. Vi har hvert hverandres skulder å gråte på gjennom hver våre brudd. 

 

For 6 måneder siden sa han rett ut at han kunne se for seg noe mer mellom oss. Det var etter en helg med alle barna hjemme. Huset er åpent for oss, og han tilbyr meg å flytte hjem. Dette var ganske sjokkerende i starten da jeg følte jeg mistet bestevennen min, vi har aldri vært "der". Nå har jeg kommet såpass langt i prosessen at jeg helt seriøst vurderer det. Denne mannen har gjort alt for oss, og min samboer som jeg elsker gjør ingenting for å beholde oss. Jeg har fortalt samboer at tilbudet er der, og han sier han støtter valget mitt om å flytte for barna men at han selvfølgelig ønsker at vi blir. Han har en jobb som ikke er forenelig med dagliglivet til barnet vårt, så nok en gang har jeg da et barn som vil reise i ferier. 

 

Jeg holder på å bli spist opp innvendig. Og jeg sliter med å se hva som er det beste for alle parter, noen vil lide uansett. 

 

Hver så snill å gi med noen konstruktive tilbakemeldinger da jeg ikke kommer noen vei med dette alene. 

 

 

 

 

Anonymkode: c258d...b28

[Virrevirrevapp]

Hold fokusere på det yngste barnet ditt. Hvem du enn skal være sammen med, vil du flytte så langt unna din yngstemann at du bare får sett dette barnet i ferier - evt at barnet sjelden får sett sin far?

[AnonymBruker]

Barnet flytter i såfall sammen med meg, noe pappaen til barnet har sagt seg enig i.

Anonymkode: c258d...b28