Følelsen av at alle andre har så mange

[AnonymBruker]

Jeg er straks 40. Og det er mulig jeg er på vei inn i en 40 års krise. For når jeg skulle vurdere å invitere til 40 årsdag gikk det sånn skikkelig opp for meg at jeg egentlig ikke har så mange. Det har jeg jo alltid visst, men nå ble det veldig klart på en måte. Har kanskje fortrengt det litt. 
Jeg har liksom ikke en stor vennegjeng som står klare til å feire meg. Jeg har 2-3 venninner jeg ser på som gode venninner, men på grunn av geografi og diverse sees vi ikke så ofte. 
 

Så har jeg 3-4 venninner som er venninner, men ikke så nære. Jeg er aldri førstevalget de sitt, og blir sjeldent invitert med på ting. De har andre de er nærere. 
Jeg forsøker invitere og være sosial med de, men opplever at de har «sine» og at de gjengene er litt lukket. De er også veldig utadvendte og jeg oppfattes kanskje som litt stille og kjedelig i forhold til de…?

 

Ikke misforstå, jeg er takknemmelig for de få jeg har. Og for mann og barn. Men det er også litt sårt når jeg ser andre har store bursdager med mange venner. Som alltid blir invitert og inkludert. Jeg vet liksom ikke helt hva som gjorde at det ble slik for meg. Jeg er normalt oppegående med god jobb og utdannelse, men mulig jeg må finne en måte å forsøke å få flere venner? Være mer «på»?For helt innerst inne synes jeg jo det er sårt. Jeg betyr ikke så mye for så veldig mange liksom. 
 

Har du mange venner? Og har du inntrykk av at mange har store vennegjenger som alltid inviterer med på ting? Har du utvidet vennegjengen i voksen alder? 

Anonymkode: 7aaea...024

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg er straks 40. Og det er mulig jeg er på vei inn i en 40 års krise. For når jeg skulle vurdere å invitere til 40 årsdag gikk det sånn skikkelig opp for meg at jeg egentlig ikke har så mange. Det har jeg jo alltid visst, men nå ble det veldig klart på en måte. Har kanskje fortrengt det litt. 
Jeg har liksom ikke en stor vennegjeng som står klare til å feire meg. Jeg har 2-3 venninner jeg ser på som gode venninner, men på grunn av geografi og diverse sees vi ikke så ofte. 
 

Så har jeg 3-4 venninner som er venninner, men ikke så nære. Jeg er aldri førstevalget de sitt, og blir sjeldent invitert med på ting. De har andre de er nærere. 
Jeg forsøker invitere og være sosial med de, men opplever at de har «sine» og at de gjengene er litt lukket. De er også veldig utadvendte og jeg oppfattes kanskje som litt stille og kjedelig i forhold til de…?

 

Ikke misforstå, jeg er takknemmelig for de få jeg har. Og for mann og barn. Men det er også litt sårt når jeg ser andre har store bursdager med mange venner. Som alltid blir invitert og inkludert. Jeg vet liksom ikke helt hva som gjorde at det ble slik for meg. Jeg er normalt oppegående med god jobb og utdannelse, men mulig jeg må finne en måte å forsøke å få flere venner? Være mer «på»?For helt innerst inne synes jeg jo det er sårt. Jeg betyr ikke så mye for så veldig mange liksom. 
 

Har du mange venner? Og har du inntrykk av at mange har store vennegjenger som alltid inviterer med på ting? Har du utvidet vennegjengen i voksen alder? 

Anonymkode: 7aaea...024

Jeg er i samme situasjon, jeg er 40 og fant ut at jeg ikke egentlig har ordentlige venner. 
Jeg har bare «venner» som kun er interessert i å ha noe med meg å gjøre hvis jeg kun hører på og er engasjert i dem uten at de trenger å gi noe tilbake. 
Og et par som egentlig har behandlet meg dårlig, og som har forsvunnet så fort jeg begynte å sette grenser. 
 

Med andre ord var de kanskje aldri ordentlige venner, og en skulle kanskje heller brukt all den tiden på å finne andre vennskap. 
Kanskje er 40 år en sånn typisk alder der en finner ut slike ting. 
 

Jeg også har inntrykk av at veldig mange har mange venner og store kretser, men det er kanskje fordi det er det vi ser? Altså at det er de som viser det fram, og de som er i samme situasjon ser vi ikke så mye til og den sosiale situasjonen deres? 
 

Kanskje det ikke er for sent å finne bedre vennskap? 
Det er irriterende å ha brukt så mange år på feil folk, har liksom brukt opp litt den sosiale energien også..

Anonymkode: 7f37d...2df

[AnonymBruker]

Har noen få nære og har ikke behov for flere. Heller 1 god venn enn 20 falske..

Har du familie? 

Må jo ikke ha mange i besøk! 

 

Anonymkode: 7975d...b25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Har noen få nære og har ikke behov for flere. Heller 1 god venn enn 20 falske..

Har du familie? 

Må jo ikke ha mange i besøk! 

 

Anonymkode: 7975d...b25

Jeg har stor familie, og god relasjon til søstrene mine. Vi finner på ting av og til, drar på turer sammen osv. men vi er spredt litt rundt i landet. Så ikke så lett å treffes ofte. Men jeg vet de hadde stilt opp i bursdag. 
 

Jeg vet ikke helt. Kanskje jeg skal invitere mine to nærmeste gode venninner med på spa den helgen jeg fyller?Og så heller ha familiebursdag med nærmeste familie? Føler det blir litt trist å invitere til jentefest, så blir vi 6-7 stykker.. Ei bekjent på Facebook hadde 40 års dag i helgen, de var 50 stykker liksom. 
 

Føler meg som en usikker 15 åring når det kommer til dette kjenner jeg. Men jeg må nok ta tak og jobbe hardt for å utvide vennekretsen. For jeg savner å være mer sosial, selv om jeg har fortrengt den følelsen. 

Anonymkode: 7aaea...024

[AnonymBruker]

Jeg fyller 50 om to år, har ikke så mange jeg heller så jeg tenkte å ta det enkelt og bestille snitter og invitere til lunsj. Blir vel 3 venninner, to jeg treffe en gang i mnd og ei jeg ser sjeldent men som har vert der i mange år. Kanskje jeg også inviterer en svigerinne, det bør jeg nok.

Anonymkode: f356d...e7f

[AnonymBruker]

Jeg fylte også 40 i år. Har egentlig ingen venner, samtidig som jeg sikkert hadde kunnet samle 15-20 stk og hatt en fest, men jeg er bare ikke interessert i det. Jo eldre jeg blir jo mer klarer jeg å godta at jeg ikke er den mest sosiale. Jeg har ikke noe behov for masse mennesker i livet mitt. Har nok med mann og barn og jobb. Har noen venninner som vil møtes, men jeg prioriterer dem sjeldent fordi livet har nok innhold og jeg må tenke på meg selv.

Anonymkode: b3841...ab6

[AnonymBruker]

Jeg er 37 år og har ca like mange gode venner som deg, men VELDIG mange bekjente. Vennene mine bor over hele verden. Jeg er ikke interessert i fest og arrangerer det aldri. Hvis jeg skulle gjøre noe for å feire meg selv ville jeg reist på en tur med mann og barn, eller en av mine to nærmeste venninner, eller med mine søsken. Fest varer en kveld og du får nesten ikke snakket med folk uansett. 

Anonymkode: 55910...899

[AnonymBruker]

Kan du ikke invitere de tre som bor langt unna og de fire som bor nærme (men som du ikke er like nær relasjonelt) til en bursdagsmiddag med mye vin? Kan jo bli en koselig kveld det! Trenger ikke så mange folk for å markere noe, så lenge folkene er selskapelige og kjekke å være rundt.

Anonymkode: c8dcd...572

[blåbærpai]

Hmm, tror nesten det er litt sånn flaks, det der med relasjoner. Som å vinne i lotto. 
 

Jeg har 4 svært nære venninner jeg har kjent fra barne- og ungdomskole. Så blir man kjent med deres partnere, i tillegg kommer jo mannens venner - og partnere. Og så kommer mine søsken og deres partnere og mannens søken og partnere.  Så om jeg skulle invitert i 40-årslag og alle kom, hadde vi blitt veldig, veldig mange. 
 

Vi bor «på bygda» og relativt nærme hverandre alle sammen. Mulig vi har mer tid til overs eller noe😅 Men vi er veldig ofte sammen og sosiale når vi har fri og været er fint. Og alle er alltid velkommen. Så «mine, dine, våre» venner og familie mixes ofte. Og vi er veldig glad i hverandre og i å være sosial. Blir jo også kjent med venners foreldre også, de kan godt sitte sammen med oss «ungene» en hel dag i sola nede ved sjøen. 
 

Samtidig hadde jeg heller foretrukket en kveld med 4 venninner, fremfor en fest med 30 stykk. 
 

Vi har rett og slett lav terskel for å inkludere. Alltid. Alle er velkommen. Jo flere, jo bedre. Og da er det også lett for folk å komme og bli med og bli kjent og utvide nettverket. 

[AnonymBruker]

Er verre her.   Jeg har ingen venner eller familie. Ikke noe nettverk. Skulle jo ønske det men livet skjer

Anonymkode: d1589...b0a

[Tradegy]

 ❤️ Forestillingen av hva andre har, glorifiserer nok mer enn hva realiteten tilsier

I hektiske liv, har de fleste nok med seg selv. Og dèt er nok lurt å ta med i regnskapet ❤️

Det er aldri for sent å knytte nye bånd, men de er kanskje ikke så spontane og dype som når man var barn.. 🙂

[AnonymBruker]

Jeg har oppdaget det samme. Er 45 selv. Har få nære venner. Nettopp mistet kontakten med en jeg trodde var en god venninne, men som har kommet med mange misunnelige kommentarer etter at det ordnet seg for meg (sykdom, samlivsbrudd og så god jobb). Har mindre toleranse nå for falskhet og trives bedre alene. Enig i at det er koseligere med noen til middag enn mange på en fest. Jobber med å være åpen for å treffe nye venner. 

Anonymkode: 14e13...caf

[AnonymBruker]

Jeg har seks nære venninner og en nær kamerat. Så kommer deres partnere og mannens venner og partnere. I tillegg har jeg tre kollegaer som er blitt gode venninner.

Da jeg fylte 40 inviterte jeg også mannens venner, noe familie og noen kollegaer, så vi ble 50.

Anonymkode: 9f794...158

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg har oppdaget det samme. Er 45 selv. Har få nære venner. Nettopp mistet kontakten med en jeg trodde var en god venninne, men som har kommet med mange misunnelige kommentarer etter at det ordnet seg for meg (sykdom, samlivsbrudd og så god jobb). Har mindre toleranse nå for falskhet og trives bedre alene. Enig i at det er koseligere med noen til middag enn mange på en fest. Jobber med å være åpen for å treffe nye venner. 

Anonymkode: 14e13...caf

Merkelig opplegg det der!
Jeg har opplevd lignende, ei som var såå støttende og liksom en «frelser» som skulle hjelpe meg da jeg hadde det vanskelig. Og kanskje med en litt ovenfra og ned-holdning.
Og i ettertid ser jeg at det kanskje var det hun likte. 
For nå når det går bedre virker hun som hun ikke takler det og prøver å trykke meg ned

Anonymkode: 7f37d...2df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg har seks nære venninner og en nær kamerat. Så kommer deres partnere og mannens venner og partnere. I tillegg har jeg tre kollegaer som er blitt gode venninner.

Da jeg fylte 40 inviterte jeg også mannens venner, noe familie og noen kollegaer, så vi ble 50.

Anonymkode: 9f794...158

Mannen har en vennegjeng, kanskje jeg kan invitere de/m. Partner? Vi har jo vært på en del fester sammen opp gjennom. Men jeg kjenner ikke damene sååå godt. Det blir ikke rart? 
 

ts

Anonymkode: 7aaea...024

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Merkelig opplegg det der!
Jeg har opplevd lignende, ei som var såå støttende og liksom en «frelser» som skulle hjelpe meg da jeg hadde det vanskelig. Og kanskje med en litt ovenfra og ned-holdning.
Og i ettertid ser jeg at det kanskje var det hun likte. 
For nå når det går bedre virker hun som hun ikke takler det og prøver å trykke meg ned

Anonymkode: 7f37d...2df

Ja, det er rart. Men sånn er livet. Noen er vi venner med hele livet, noen i deler av det. Livet er uansett for verdifullt til å bruke på folk som ikke unner hverandre godt. 

Anonymkode: 14e13...caf

[AnonymBruker]

Jeg er 42. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ville kommet i selskap hos meg. Kanskje om jeg reklamerte stort med hvor mye god mat og alkohol jeg skulle servere. Men bare for min skyld? Nei.

Anonymkode: 53e5b...566

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har stor familie, og god relasjon til søstrene mine. Vi finner på ting av og til, drar på turer sammen osv. men vi er spredt litt rundt i landet. Så ikke så lett å treffes ofte. Men jeg vet de hadde stilt opp i bursdag. 
 

Jeg vet ikke helt. Kanskje jeg skal invitere mine to nærmeste gode venninner med på spa den helgen jeg fyller?Og så heller ha familiebursdag med nærmeste familie? Føler det blir litt trist å invitere til jentefest, så blir vi 6-7 stykker.. Ei bekjent på Facebook hadde 40 års dag i helgen, de var 50 stykker liksom. 
 

Føler meg som en usikker 15 åring når det kommer til dette kjenner jeg. Men jeg må nok ta tak og jobbe hardt for å utvide vennekretsen. For jeg savner å være mer sosial, selv om jeg har fortrengt den følelsen. 

Anonymkode: 7aaea...024

Jeg synes det høres ut som du har veldig mange i livet ditt jeg? 4 nære venninner, flere venninner, søstre, egen familie.

Jeg skjønner ikke hvordan du kan føle at det er få? Er det antallet besøkende i bursdager som betyr noe, forsikring du har sett det på sosiale medier og tenker at det betyr at man er populær?

Prøver bare å forstå hvor disse tankene dine kommer fra, for de virker ikke logiske. Er det noe annet du mangler i livet enn venner, sånn egentlig?

Anonymkode: c65a3...6f2

[AnonymBruker]

Er 32 år og har hele mitt voksne liv syntes det er så fascinerende at folk har venner, hehe. 

Neida, men jeg er veldig introvert og liker å være alene. Vennene jeg hadde da jeg vokste opp har flyttet vekk eller mistet kontakten med. Jeg forsøker aldri å få nye venner og jeg vedlikeholder ikke vennskap som jeg burde. Selv om jeg ikke nødvendigvis mistrives med det, så får jeg veldig ofte følelsen av å stå på utsiden og se inn. 

Men så er jeg heller ikke helt alene. Jeg har mann, barn og hund, samt brødre og foreldre jeg bruker tid sammen med. Har jobb og kolleger. Jobb er kanskje det stedet jeg har fått flest "venner" som voksen. Man blir på en måte tvunget til å bli kjent og det finnes alltid noen man har kjemi med, men jeg bruker sjeldent tid med disse folkene utenom jobb.

Jeg er stort sett fornøyd med livet mitt, men jeg har ikke egentlig en eneste nær venninne i livet mitt. Av og til stikker det når man ser folk poste bilder med "de 7 nærmeste venninnene". Det er helt surrealistisk for meg. Man føler seg som en outsider og kanskje litt som en taper. Men så minner jeg meg selv på hvor godt jeg trives, livet mitt er fint akkurat som det er😊

Anonymkode: 5c3c8...d31

[AnonymBruker]

Glad jeg ikke har masse venner, det er tidkrevende. Arbeidslivet krever jo utrolig mye tid og krefter.

Derfor er det så deilig å kunne styre fritiden sin selv, uten å må delta på ting andre maser om. Har noen bekjente jeg møter av og til, men utover dette er det familie og meg selv. Jeg er min egen bestevenn!  Trives godt i eget selskap, reist mye rundt i verden. Snakker lett med andre mennesker, vandt med å omgås andre. Men trenger ikke nære venner, er i 40åra  

Anonymkode: afe88...f4c