Hvordan tilpasse "det sære barnet"?

[AnonymBruker]

Har et barn på 6 år, jeg ser endel særheter som kan gjøre livet vanskelig for han. Jeg ønsker å finne måter å hjelpe han til fungere best mulig på, men vet ikke helt hvordan.

Han er veldig rigid på hvordan han vil ha ting og på hvordan han er, andre måter å se situasjoner på, går ikke. Han tar alt bokstavelig, forstår ikke når noen tuller med han, blir kjapt sint om noen gjør noe utenom reglene. Jeg har vært så tydelig jeg kan være i å tulle med han, han blir eksplosiv. Jeg spør da om han ikke forsto at jeg tulla, nei det gjorde han ikke. Jeg sier til han at jeg hadde en tullete stemme, jeg smilte, jeg lo. Han trodde likevel at jeg mente det skikkelig. 

Det som da blir vanskelig er to andre søsken som forstår humor og tull, man må tilpasse seg og bare være bokstavelig- nesten tørt i alt av humør for at han skal være fornøyd. 

Dette ser jeg at kan bli problematisk for han, det har allerede vært trøbbel i barnehagen med å slite sosialt fordi han er den han er. Han takler ikke noen form for kritikk, da går han helt i kjelleren med "offer" oppførsel i lang tid etterpå. Her hender det at det kræsjer også. For jeg kan snakke til yngre søsken for at de knuste noe pynt og de sier unnskyld så er saken ute av verden. Jeg minner de da i blant på å ikke spille ball inne for da knuser de ting. Om jeg sier noe slikt til eldste så "Jeg får bare kjeft jeg, jeg får ikke gjøre noe jeg.." 

Så kommer vi til måltid. Maten til eldste skal være på en bestemt måte, den skal ikke blandes eller ligge oppå hverandre. Gryte er utrolig vanskelig å spise for alt er blandet, han blir sittende å pirke i maten. Konsistens på mat er han veldig forsiktig med, alt som ligner rømme får han til å brekke seg. Han takler såvidt smør på brødskiva, annen pålegg skal ligge i den rekkefølgen man sier. Så man sier jo alltid at man skal ha ost og skinke, så han forklarer at han skal ha brødskive med smør, så ost, så skinke. Det gjentar han gjerne et par ganger til, en gang avbrøt jeg han å sa at jeg vet godt hvordan han vil ha maten sin. Da ble han sint på meg, for han måtte si det ferdig. Mens jeg tenkte at han kanskje ble glad for at mamma kjenner til hans rutiner. 

Han brakk seg av konsistensen på flytende ibux, det går i retur hver gang. Rømme blandet i avokado til taco tåler han ikke, han kjenner den spiseskjeen med rømme i maten. Saus skal ikke ligge inntil maten, hvit saus er ikke noe godt, brun saus til nød. Alt skal ligge ved hverandre, men ikke inntil. 

Dette går fint hjemme, men hva med hjemme hos andre på besøk, etter hvert på skolen. Det vil jo syns godt med alle de rigide sidene hans, så jeg forsøker å tilpasse han normalen/folk flest. 

Også er det dette med å tåle lyd og vaner som andre har. Han tåler ikke at yngre søsken sikler så om han må bære et klesplagg som yngre søsken eier, så er det ytterst på fingrene og langt unna kroppen fordi det kan inneholde sikkel. Hvis søsken raper eller promper så fjerner han seg, slikt vil han ikke ha innpå seg. Søsken ler seg i hjel, mens storebror sitter surt. Søsken ler av noe far gjør i bilen, storebror er sur fordi alle bråker.

Rommet til 6 åringen er plettfritt omtrent hele tiden, det er så ryddig og han spør i blant om å vaske støv. Jeg har tilpasset så mye lek etter han behov, men leker treffer sjeldent. Jeg har forsøkt alt for å få han i samme type lek som andre. Hvis alle barna er på rommene sine for å leke så er det fantasilek på høyt nivå hos 2 av de mens eldste ligger rett ut i sengen. Hos oss har vi litt av alt, så det er mer enn nok å velge i. For kort tid siden brukte jeg flere tusen på å bytte ut leker i håp om å finne noe som fenger 6 åringen, uten hell. Til nød kan han spille eller se på tv, da er han langt borte i sin egen verden, men lek er vanskelig. 

Tar gjerne i mot alt av råd for å kanskje tilpasse noen av de særeste sidene i håp om å passe best mulig inn flere steder fremover. 

Han er utrolig smart, kan skrive og lese både norsk og engelsk, alltid vært langt fremme i språk, men også flink motorisk. Han er flinkere i løping, klatring, sport, sykle enn søsken. Han husker de utroligste ting og er flink til å forklare regler. 

Anonymkode: a16e6...c32

[AnonymBruker]

Har han vært utredet for autisme?

Anonymkode: 20620...f9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har han vært utredet for autisme?

Anonymkode: 20620...f9e

Han er bare 6 år, så det har ikke vært et tema med utredning. Det kan jo skje, da det finnes i nær slekt. Samtidig håpet jeg på å kunne hjelpe han uten å måtte sette diagnose.

Anonymkode: a16e6...c32

[AnonymBruker]

Er han utredet? 

Anonymkode: c97a4...c8e

[AnonymBruker]

Jeg tenker at kanskje dere skal involvere ppt og bup her. 

Vi fikk svært god hjelp til vår, som hadde noen av de samme tendensene. Vår har ikke vært like rigid på ting, men han var mer rigid før- da vi og omverden ikke forsto hvordan han fungerte. Etter kartlegging, og tilrettelegging på skolen, så forsvant mye av rigiditeten da mye av hans frustrasjon også ble borte (når man er frustrert og stressa så forsvinner jo humor og man blir også mer rigid). 

Vår viste seg å være evnerik/ha stort læringspotensial (det noen vil kalle svært intelligent). Og med tilpasset opplæring så går det veldig bra. 

 

Mange tror at de smarte barna klarer seg bra, men faktum er at svært mange slike barn sliter ekstremt på skolen. Og mange faller ut av skolen. Så be om hjelp. 

Anonymkode: aa9c5...3bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er han utredet? 

Anonymkode: c97a4...c8e

Hvis det blir snakk om utredning så er det vel gjerne etter de har begynt på skolen? 

Anonymkode: a16e6...c32

[AnonymBruker]

Autisme, garantert.

Få utredning så snart det er mulig slik at dere kan få nødvendig råd og hjelp.

Anonymkode: 77e4b...a1b

[AnonymBruker]

Her burde han fått hjelp i barnehagen npr det påvirker han så mye stakkars. Skolen kommer til å tøff for han. 

Her må du få ut fingeren. For gutten trenger helt klart hjelp. 

Anonymkode: e1ea5...43d

[AnonymBruker]

Som å lese om Sheldon Cooper fra The Big Bang Theory.

Anonymkode: 575cb...3dc

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Han er bare 6 år, så det har ikke vært et tema med utredning. Det kan jo skje, da det finnes i nær slekt. Samtidig håpet jeg på å kunne hjelpe han uten å måtte sette diagnose.

Anonymkode: a16e6...c32

Du beskriver veldig mange av mine forskerkollegaer og professorer. Og de fungerer helt fint.
 Og alle smarte barn har ikke autisme. Å være skikkelig skikkelig smart er i og for seg en diagnose i seg selv. 

Jeg blir så lei meg for at det å bære som din sønn ikke bare kan være sånn. At de andre ungene respekterer annerledesheten og variasjonen uten at man skal måtte ha en merkelapp. Hva oppnår denne gutten hvis han får en diagnose? Mer utfordringer i matte? Eller eget opplegg på et vitensenter? Nei, mest sannsynlig kommer det til å hemme han fordi noen kommer til å bevisstgjøre han på at han ikke takler sosialt sånn og slik. 
vet ikke, men jeg hadde tenkt over hva dere ønsker å oppnå.
 

 

Anonymkode: 65fa0...c70

[AnonymBruker]

Høres helt normalt ut. Huske at det er stor variasjon i modenhetsnivået i den alderen.  Dette går seg oftest til på skolen. Gi det 1/2 år på skolen og se det an før det settes i gang utredning. 

Anonymkode: 98571...a5b

[AnonymBruker]

Har selv et barn med autisme og kjenner mye igjen i det du skriver. Der startet de utredning da han var 4,5 år etter vårt ønske, og at barnehagen også så tegnene, og diagnosen var satt etter bare noen observasjoner og intervju med oss foreldre og barnehage, så det er ikke noe de trenger å vente med til skolen. Det ga oss tilgang på de riktige verktøyene for å gjøre både hans, og vår, hverdag bedre.
Jo fortere han blir utredet, jo bedre for ham, og skolen som da kan tilrettelegge på best mulig måte. Hvilket har gjort at vårt barn har kunnet få utviklet sitt potensiale da han er veldig smart på noen områder hvor han følger høyere trinn (matte, fysikk, naturfag, logiske fag), mens norsk, K&H, krle, gym osv er fag han får et tilpasset opplegg for (egentrening, slipper skrive egne fiktive historier osv). De har og satt opp egne grupper rundt ham av elever han fungerer bedre med enn andre, og som gjør at han har noe sosialt. Andre foreldre sier de og syntes det ble enklere da de fikk vite om diagnosen hans, og skjønte at han ikke bare var et problembarn ute av kontroll.

Pga av tilrettelegging og at vi (og andre foreldre av «vennene») har de riktige verktøyene til å takle hvordan hjernen hans fungerer og reagerer på situasjoner osv, så er han i dag (17 år) en ganske harmonisk gutt med lite uro og frustrasjon i hverdagen, som går på VGS, har venner, hobby etc. Han bare ser og oppfatter verden og samfunnet litt annerledes enn oss uten autisme.

 

Anonymkode: 869c7...fcf

[AnonymBruker]

Vi har også et slikt barn. Han har vært sånn hele livet, og det er klart det har kommet noen utfordringer. Vi har som deg jobbet knallhardt hele veien, og for vår del har det hatt noe resultat (jeg sier ikke det går an for alle). Gutten er nå 13 år, og fungerer noe bedre. Du merker det «er noe», men han har ingen diagnose. Vi mistenkte (og gjør vel kanskje fremdeles det), men vi fikk en kort utredning som konkluderte med at han ikke har noen diagnose. På noen måter kunne kanskje en diagnose hjulpet han på veien, på en annen måte kan den kanskje oppleves å følge han videre uten at man ønsker det. Vi har uansett valgt å stole på utredningen, selv om vi har hatt tett samarbeid med skole, som ser de samme utfordringene som oss. På den måten vet jeg ikke hva mer han ville fått av en diagnose. Han får oppfølging og tilrettelegging. Jeg tror det har vært en stor fordel at han har søsken. Både fordi han lærer, men også fordi han har slitt endel sosialt, men familien har han alltid hatt. Vi inviterer «venner» på morsomme aktiviteter, men er tilstedet hele tiden slik at det ikke oppstår unødvendig konflikter. Han blir dessverre sjelden invitert på noe av andre. Vi har valgt våre kamper med omhu, så sær i matveien har vi godtatt, men høflighet har vært viktig. Han eksploderer ikke når ting ikke går hans vei, men han blir helt fastlåst. Han er heldigvis ikke voldelig, og han er høflig. I den grad veldig rigide personer kan være høflige. Vi har terpet mye på høflighetsfraser, og det å ikke si æsj etc. la være å spise, ikke forsyn deg mye, si du ikke var så sulten og takk for maten. Vi har også snakket masse om at man noen ganger gjør og sier ting man ikke vil/mener for å være snill med andre. Dette gjør at voksne synes han er veldig hyggelig å ha med å gjøre. Han liker å snakke med voksne mennesker, og han vet hva man skal si.  Det er en del av de sosiale kodene som for våre andre to har kommet naturlig, har måttet bli tillært for han. Frilek uten klare regler er vanskelig, og det har av andre barn blitt oppfattet som at han er sjefete. Han trekkes derfor mot organisert lek med klare regler. Vi er fremdeles ikke i mål, han er jo ikke voksen helt enda, men jeg synes vi har gjort en skikkelig god jobb. Han har blitt en flott tenåring, selv om det har vært mange utfordringer underveis. Det har krevd mye av oss foreldre, noe helt annet enn med de andre barna, men jeg har god tro på at han skal klare seg fint i voksenlivet.

Anonymkode: b61ac...7f2

[Meowmere]

Høres ut som autisme, men vanskelig å si sikkert. Jeg ville bedt om utredning nå, da slike utredninger tar tid, og det er greit å få det slik at han får den hjelpen han trenger på skolen. Først tar det tid for å komme inn til første time, og det går over flere måneder når man først er i gang. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Du beskriver veldig mange av mine forskerkollegaer og professorer. Og de fungerer helt fint.
 Og alle smarte barn har ikke autisme. Å være skikkelig skikkelig smart er i og for seg en diagnose i seg selv. 

Jeg blir så lei meg for at det å bære som din sønn ikke bare kan være sånn. At de andre ungene respekterer annerledesheten og variasjonen uten at man skal måtte ha en merkelapp. Hva oppnår denne gutten hvis han får en diagnose? Mer utfordringer i matte? Eller eget opplegg på et vitensenter? Nei, mest sannsynlig kommer det til å hemme han fordi noen kommer til å bevisstgjøre han på at han ikke takler sosialt sånn og slik. 
vet ikke, men jeg hadde tenkt over hva dere ønsker å oppnå.
 

 

Anonymkode: 65fa0...c70

Jeg snakker om å tilpasse bedt mulig for å slippe de store utfordringene eller mobbing. Jeg har ikke spurt om diagnose og utredning. Jeg ønsker å oppnå et veltilpasset barn

 

Anonymkode: a16e6...c32

[AnonymBruker]

Høre ut som han bør utredes for autisme. Be fastlegen om henvisning til Bup eller Habiliteringstjenesten, han bør utredes for best mulig hjelp og tilrettelegging. På Habiliteringstjenesten utredes barn under seks år, så dere bør ikke vente.

Anonymkode: d42ae...ae3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har et barn på 6 år, jeg ser endel særheter som kan gjøre livet vanskelig for han. Jeg ønsker å finne måter å hjelpe han til fungere best mulig på, men vet ikke helt hvordan.

Han er veldig rigid på hvordan han vil ha ting og på hvordan han er, andre måter å se situasjoner på, går ikke. Han tar alt bokstavelig, forstår ikke når noen tuller med han, blir kjapt sint om noen gjør noe utenom reglene. Jeg har vært så tydelig jeg kan være i å tulle med han, han blir eksplosiv. Jeg spør da om han ikke forsto at jeg tulla, nei det gjorde han ikke. Jeg sier til han at jeg hadde en tullete stemme, jeg smilte, jeg lo. Han trodde likevel at jeg mente det skikkelig. 

Det som da blir vanskelig er to andre søsken som forstår humor og tull, man må tilpasse seg og bare være bokstavelig- nesten tørt i alt av humør for at han skal være fornøyd. 

Dette ser jeg at kan bli problematisk for han, det har allerede vært trøbbel i barnehagen med å slite sosialt fordi han er den han er. Han takler ikke noen form for kritikk, da går han helt i kjelleren med "offer" oppførsel i lang tid etterpå. Her hender det at det kræsjer også. For jeg kan snakke til yngre søsken for at de knuste noe pynt og de sier unnskyld så er saken ute av verden. Jeg minner de da i blant på å ikke spille ball inne for da knuser de ting. Om jeg sier noe slikt til eldste så "Jeg får bare kjeft jeg, jeg får ikke gjøre noe jeg.." 

Så kommer vi til måltid. Maten til eldste skal være på en bestemt måte, den skal ikke blandes eller ligge oppå hverandre. Gryte er utrolig vanskelig å spise for alt er blandet, han blir sittende å pirke i maten. Konsistens på mat er han veldig forsiktig med, alt som ligner rømme får han til å brekke seg. Han takler såvidt smør på brødskiva, annen pålegg skal ligge i den rekkefølgen man sier. Så man sier jo alltid at man skal ha ost og skinke, så han forklarer at han skal ha brødskive med smør, så ost, så skinke. Det gjentar han gjerne et par ganger til, en gang avbrøt jeg han å sa at jeg vet godt hvordan han vil ha maten sin. Da ble han sint på meg, for han måtte si det ferdig. Mens jeg tenkte at han kanskje ble glad for at mamma kjenner til hans rutiner. 

Han brakk seg av konsistensen på flytende ibux, det går i retur hver gang. Rømme blandet i avokado til taco tåler han ikke, han kjenner den spiseskjeen med rømme i maten. Saus skal ikke ligge inntil maten, hvit saus er ikke noe godt, brun saus til nød. Alt skal ligge ved hverandre, men ikke inntil. 

Dette går fint hjemme, men hva med hjemme hos andre på besøk, etter hvert på skolen. Det vil jo syns godt med alle de rigide sidene hans, så jeg forsøker å tilpasse han normalen/folk flest. 

Også er det dette med å tåle lyd og vaner som andre har. Han tåler ikke at yngre søsken sikler så om han må bære et klesplagg som yngre søsken eier, så er det ytterst på fingrene og langt unna kroppen fordi det kan inneholde sikkel. Hvis søsken raper eller promper så fjerner han seg, slikt vil han ikke ha innpå seg. Søsken ler seg i hjel, mens storebror sitter surt. Søsken ler av noe far gjør i bilen, storebror er sur fordi alle bråker.

Rommet til 6 åringen er plettfritt omtrent hele tiden, det er så ryddig og han spør i blant om å vaske støv. Jeg har tilpasset så mye lek etter han behov, men leker treffer sjeldent. Jeg har forsøkt alt for å få han i samme type lek som andre. Hvis alle barna er på rommene sine for å leke så er det fantasilek på høyt nivå hos 2 av de mens eldste ligger rett ut i sengen. Hos oss har vi litt av alt, så det er mer enn nok å velge i. For kort tid siden brukte jeg flere tusen på å bytte ut leker i håp om å finne noe som fenger 6 åringen, uten hell. Til nød kan han spille eller se på tv, da er han langt borte i sin egen verden, men lek er vanskelig. 

Tar gjerne i mot alt av råd for å kanskje tilpasse noen av de særeste sidene i håp om å passe best mulig inn flere steder fremover. 

Han er utrolig smart, kan skrive og lese både norsk og engelsk, alltid vært langt fremme i språk, men også flink motorisk. Han er flinkere i løping, klatring, sport, sykle enn søsken. Han husker de utroligste ting og er flink til å forklare regler. 

Anonymkode: a16e6...c32

Men herregud da dame det er omsorgssvikt å ikke utrede han! Helt tydelig autisme ! Han fortjener den hjelpen han har rett på! 

Anonymkode: 1e0e4...d19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han er bare 6 år, så det har ikke vært et tema med utredning. Det kan jo skje, da det finnes i nær slekt. Samtidig håpet jeg på å kunne hjelpe han uten å måtte sette diagnose.

Anonymkode: a16e6...c32

Utredning handler ikke nødvendigvis å sette en diagnose. En diagnose løser ingenting. Men én utredning kan gi både deg og andre voksne rundt barnet verktøy, kunnskap og innsikt i HVA dere kan gjøre for å bedre og tilrettelegge hverdagen til barnet på en bedre måte. Det kan gi barnet verktøy for å håndtere hverdagen annerledes og bedre. 

 

Anonymkode: bf4ad...382

[AnonymBruker]

Å ikke utrede barnet sitt når han har så tydelige utfordringer er ren ondskap. 

Hadde forstått det hvis utfordringene var mindre, for jeg er i mot at man skal sette diagnose på alt. Men når vanskene er så tydelige og hindrer han i å fungere, er det på tide å handle.

Anonymkode: d6baf...3fa

[AnonymBruker]

Skjønner tankegangen din når det er én som er så forskjellig fra de andre, men du kan ikke svikte gutten din ved å forme han som du vil ha han. Har han autisme (som det høres veldig ut som fra sånn du beskriver han) så trenger han tilrettelegging slik at han kan fungere så bra som mulig, uten at han må formes til å passe inn i deres tankemåte og gjøremåte osv. 

Har han autisme har han en hjerne som fungerer forskjellig fra nevrotypiske. Og de er ikke vrange med vilje, de kan faktisk ikke noe for det. Han kan ikke noe for at han tar ting bokstavlig og ikke tar spøkene dine. Han kan ikke noe for at hjernen hans ikke kobler smil og latter med spøk. 

Å "lære" han å fungere som søsknene sine vil bare stresse mer og han vil få enda mer rigid oppførsel for å sette verden i perspektiv. 

Å lære en autist å være "vanlig" er som å lære en fisk å klatre i trær. 

 

Det er så viktig å møte barnet slik barnet fungerer best og ikke presse han inn i noe som ikke er han. Jeg håper du får koblet inn BUP og PPT så han får tilrettelegging på skolen. 

Han kommer muligens til å bli superflink på skolen og kanskje han kommer til å kjede seg fordi han skjønner alt og blir sittende uten noe å gjøre fordi han er ferdig med pensum. 
Sønnen min var best i klassen i alle fag gjennom hele barneskolen og gjorde aldri lekser, fordi han var ferdig med alt på skolen. Det straffet seg veldig på ungdomskolen, for da hadde han ikke lært studieteknikk og dette med å gjøre lekser. Så han falt helt ut på ugdomskolen. Hvis han hadde blitt utredet tidligere så kunne han fått tilpasset skolearbeid til hans nivå og han kunne hatt en bedre utdannelse og jobb i dag. (for 30 år siden så var det ingen som hadde hørt om Asperger omtrent, så det var vanskelig å få noe svar på "hva som var galt" med han - og så var det ikke noe galt, han var bare forskjellig)

Anonymkode: 97d80...2b3