Problematiske familierelasjoner - manipulering og cluster B - langt innlegg - sett av dagen!

[AnonymBruker]

Mine foreldre nærmer seg 80. De tilhører boomer generasjonen. Da jeg var liten, var min mor opptatt av arbeidslov og frigjøring. Hun hadde med seg endel bagasje fra slekta, som gjorde at hun jevnlig hadde behov for å kjefte og lage høylytt krangling hjemme. Hun var alene med meg fra jeg var ca 5 til 14. Jeg lærte meg å si unnskyld. Vi måtte ha lange seremonier der jeg sa unnskyld gjentatte ganger og tryglet om tilgivelse for ett eller annet som hadde skjedd før krangelen startet, og som jeg ofte hadde glemt hva var, når vi timesvis etterpå endelig sluttet å krangle.

Da jeg var 14 flyttet min far inn igjen til min mor. De kranglet endel også. Hun kunne snu han mot meg, så han slo inn dører og løftet meg i raseri og slikt. Hun hadde fått en sterk mann inn i huset som kunne hjelpe henne i å sette meg på plass. Som barn var jeg alltid på vakt. Da jeg flyttet ut og fikk barn, måtte jeg lære meg å hvile, og spise jevnlig. Vi bodde en tid i samme by. Min mor ville avlaste da jeg fikk barn. Dette endte ofte i høylytt krangling, der også min far ble dratt inn. Jeg tok med meg ungene og flyttet, siden jeg syntes ikke det var bærekraftig for ungene og meg, at vi skulle manipuleres inn i slike dramascener. Jeg ville beskytte ungene, og begynne på nytt.

Nå bor vi heldigvis langt unna. Problemet er at de ønsker å komme på besøk til ungene om meg, når de har fødselsdag og slikt. Min far har uttrykt til min eldste datter, som er 25, at min mor kanskje begynner å bli dement. Han har sagt at jeg skal ikke vite noe om dette. Han tar ikke telefonen når jeg ringer lenger, fordi han skal presse meg til å ta kontakt, og ha kontakt med min mor. Jeg har forsøkt å forklare min far at min mor ikke liker meg, at hun aldri har likt meg. Jeg har sagt at dersom vi skal ha kontakt, må det skje på mine premisser. Tidligere har hun gått langt over grensen, når vi er sammen. Selv om jeg var voksen, kunne hun for eksempel gripe rundt håndleddene mine, og hvese "Jeg hater deg". Da jeg forsøkte å riste meg løs, siden hun var gammel, kunne hun miste balansen, og da ville det ha vært min feil, dersom hun falt. Da ville det ha vært meg som var voldelig. Siden hun har vist meg at hun fortsatt planlegger slike ting, og alltid vil at jeg skal framstå i et dårlig lys, kan jeg ikke ha annet enn overflatisk kontakt. Jeg kan ikke være alene med henne. Problemet er at det er vanskelig å holde det overflatisk, når det ligger forventninger om barn og familieliv inne i pakken. Jeg har forklart at de kan få passe på barnet mitt, kanskje 10- 15 min, om jeg f.eks skal på butikken, men at da må min far være til stede. Forrige gang de var her, sa han ja til dette, som om han forstod, men ti minutter senere fant jeg han nede på butikken, der jeg også var. Han hadde gått ifra barnet og min mor.

Grunnen til at jeg ønsker å unngå dette, er at jeg vil ikke at min mor med sin histrioniske personlighetsforstyrrelse, skal komme i konflikt med spesielt mindreårige barn, siden dette da vil kunne være forvirrende og skremmende for dem. Jeg sa til han at dette er ikke greit, og løp opp i leiligheten til de to som var alene. Han smilte bare, og lot som han ikke forstod.

Jeg er klar over at dette er kontroversielt nå, men jeg har lest mange fagbøker, og kan observere at min mor har mange av tegnene som ligger til personlighetsforstyrrelser i Cluster B. Dette er en person som aldri ville innrømmet egne feil. Min mor plasserer alltid skylden for ting utenfor seg selv. Hun kan si unnskyld når hun rent taktisk ikke har andre muligheter. For eksempel gjorde hun det til en av mine døtre en gang da det var få andre alternativer for henne, siden hun vet at jeg kommer til å bryte med dem, om hun ikke spiller etter mine regler. Min mor har selvsagt aldri vært hos psykolog. Grunnen er at det er alltid oss andre det er noe i veien med. Hun selv er den som gjennom disse store, utmattende krangelscenene, alltid skal rydde opp i familien.

Problemet mitt er at de kommer på besøk til meg. Det er veldig ubehagelig når de dukker opp på døren med gaver og faenskap. Det skjer etpar ganger i året. Da er det dramatisk igjen, og jeg føler at det blir ustabilt rundt meg. Hun truer og freser, og førsøker å oppdra ungene mine. Min far er en passiv sak som går ved siden av og smiler dumt. Han er manipulert, og føyer seg i ett og alt. Det er sårende at han ønsker at jeg ikke skal vite at min mor begynner å bli dement. Hvordan kan det ha seg slik at folk lar seg manipulere og suge opp i en livsstil som på ingen måte ganger dem? Min far lever med min mor fordi han mangler selvrespekt. Hun rydder opp i hans kredittkortgjeld ca hvert 5. år. Da er han førnøyd og kan fortsette sin uansvarlige livsstil. Det er vanskelig for meg at det legges lokk over hennes sykdom, at han forventer at jeg skal ta opp igjen kontakten med min mor, og at min datter på 25 får mer informasjon enn jeg. Jeg forstår at det er lite jeg kan gjøre med situasjonen. Jeg hadde en vond barndom. Når mine foreldre kommer på besøk, føler jeg at en vond barndom varer hele livet. Jeg forsøker å trene ungene til å gi minst mulig informasjon til mine foreldre, slik at vi kan holde på avstanden. Om vi må spise en kake sammen, så kan det kanskje gå. men der er ikke moro. Min far blir mer og mer passiv og føyelig ettersom han eldes og helsen svikter. Han har ikke energi til å vise motstand lenger. Nå er han helt i hennes lomme, og kanskje han dør uten at vi blir kjent. Når han snakker, er det hennes versjon som siteres. Vi hadde små vinduer av forståelse da jeg var yngre. Jeg forstår at hen ikke har energi til dette lengre. Han må være på hennes side i tykt og tynt.

Hvordan kan jeg skjule meg for familien?  I sommer, og etter siste kranglete, aggressive og konfronterende telefonsamtale som jeg hadde med min mor, så ønsker jeg å holde det hemmelig at vi er hjemme i sommer. Jeg vurderer ta ungene med ut i skogen, på lange turer med sekk og telt. Dersom de kommer, er jeg redd for at de skal ferske meg f.eks dersom jeg er hjemom og mater katten.  Om jeg holder kanalene åpne, og finner ut når de er på vei, kan jeg kanskje time det slik at vi er ute på telttur uten mobildekning, akkurat når de ringer på døren. Det er utrolig vanskelig med slike familierelasjoner som dette. Når den ene manipulerer, og den andre later som han ikke forstår. Da føler jeg at jeg har ikke mor og ikke far. Det har jeg kanskje aldri hatt. Dette var et langt innlegg, som ingen gidder å lese. Jeg burde kanskje skrive bok i steden. God sommer til alle der ute. Har du fått til å lese helt hit, så er du virkelig god til å lese.

Ha en fin dag!

Anonymkode: 41953...f68

[Pakini]

Leste alt 😊

Kanskje du bare skal kutte de helt ut, forklare barna dine hvordan du har det/har hatt det?

Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Jeg tenker det samme som Pakini. Fortell barna dine hvordan du hadde det i oppveksten, modifisert ut i fra deres alder selvsagt. Er de store tenåringer som nærmer seg voksenlivet, så ville jeg vært veldig ærlig. Så forteller du om hvordan de oppfører seg nå. Og så setter du en strek, kutt all kontakt. Du skylder ikke disse menneskene noe, bare fordi de "ga" deg livet. Om de så kommer på døra når du er hjemme, så unngår du å åpne, dette vil være lettere å gjennomføre når barna også vet hvorfor. Her har du også et godt eksempel for hvordan barna dine kan lære grensesetting. 

Anonymkode: 6c850...4bd

[AnonymBruker]

Jeg oppfatter det slik at din far også prøver å manipulere deg. Ved å spille dum og late som han ikke forstår, så prøver han å styre deg.

Det å unnlate å gi deg informasjon om din mors sykdom er også en måte å prøve å kontrollere situasjonen på. Er du sikker på at det er sant, eller kan dette være en måte å forsøke å styre deg til å ta kontakt? Det er ikke gitt at det stemmer at han ikke vil at du skal vite - kanskje han regnet med at din datter ville si det til deg?

Gir det deg noe som helst å være sammen med de? Tilfører de noe positivt til deg / familien din? Er relasjonen bare destruktiv er det kanskje bedre å gi tydelig beskjed om at du ikke ønsker kontakt med noen av de.

Jeg får en følelse av at du ønsker å "redde" din far fra din mor, på en måte få tilbake faren din, som din mor har manipulert til det ugjenkjennelige. Store deler av barndommen bodde du ikke sammen med han. Så det er nok ikke så rart om du har et ønske om å "få han tilbake". Men han har tatt mange valg som har vært direkte skadelig for deg. Du kan ikke legge all skyld på din mor, for din far skulle ha beskyttet deg mot henne. Og det er ingen unnskyldning at han var/er manipulert. Han var og er et voksent menneske, som må ta ansvar for eget liv.

Du har innsikt i egne følelser, og ser selv hva som er bra for deg og din familie.

Om du ønsker å ha de i ditt liv, still krav til de, still krav til begge to om hvordan de skal opptre sammen med dere. Jeg vet ikke om det er verdt det.

Anonymkode: 834d1...95e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg tenker det samme som Pakini. Fortell barna dine hvordan du hadde det i oppveksten, modifisert ut i fra deres alder selvsagt. Er de store tenåringer som nærmer seg voksenlivet, så ville jeg vært veldig ærlig. Så forteller du om hvordan de oppfører seg nå. Og så setter du en strek, kutt all kontakt. Du skylder ikke disse menneskene noe, bare fordi de "ga" deg livet. Om de så kommer på døra når du er hjemme, så unngår du å åpne, dette vil være lettere å gjennomføre når barna også vet hvorfor. Her har du også et godt eksempel for hvordan barna dine kan lære grensesetting. 

Anonymkode: 6c850...4bd

Hun har ên unge som er liten nok til å trenge barnevakt, og en som er 25.

Anonymkode: d7642...c33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Hun har ên unge som er liten nok til å trenge barnevakt, og en som er 25.

Anonymkode: d7642...c33

Hvor lenge et barn trenger barnevakt er jo varierende, men da ville jeg (som jeg skriver) delt sannheten til den grad et lite barn kan forstå. Feks "Min mamma og pappa var ikke snill med meg da jeg var barn, og behandlet meg ikke sånn som foreldre skal behandle barnet sitt, og de er fremdeles ikke snille med mamma i dag". 

Anonymkode: 6c850...4bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mine foreldre nærmer seg 80. De tilhører boomer generasjonen. Da jeg var liten, var min mor opptatt av arbeidslov og frigjøring. Hun hadde med seg endel bagasje fra slekta, som gjorde at hun jevnlig hadde behov for å kjefte og lage høylytt krangling hjemme. Hun var alene med meg fra jeg var ca 5 til 14. Jeg lærte meg å si unnskyld. Vi måtte ha lange seremonier der jeg sa unnskyld gjentatte ganger og tryglet om tilgivelse for ett eller annet som hadde skjedd før krangelen startet, og som jeg ofte hadde glemt hva var, når vi timesvis etterpå endelig sluttet å krangle.

Da jeg var 14 flyttet min far inn igjen til min mor. De kranglet endel også. Hun kunne snu han mot meg, så han slo inn dører og løftet meg i raseri og slikt. Hun hadde fått en sterk mann inn i huset som kunne hjelpe henne i å sette meg på plass. Som barn var jeg alltid på vakt. Da jeg flyttet ut og fikk barn, måtte jeg lære meg å hvile, og spise jevnlig. Vi bodde en tid i samme by. Min mor ville avlaste da jeg fikk barn. Dette endte ofte i høylytt krangling, der også min far ble dratt inn. Jeg tok med meg ungene og flyttet, siden jeg syntes ikke det var bærekraftig for ungene og meg, at vi skulle manipuleres inn i slike dramascener. Jeg ville beskytte ungene, og begynne på nytt.

Nå bor vi heldigvis langt unna. Problemet er at de ønsker å komme på besøk til ungene om meg, når de har fødselsdag og slikt. Min far har uttrykt til min eldste datter, som er 25, at min mor kanskje begynner å bli dement. Han har sagt at jeg skal ikke vite noe om dette. Han tar ikke telefonen når jeg ringer lenger, fordi han skal presse meg til å ta kontakt, og ha kontakt med min mor. Jeg har forsøkt å forklare min far at min mor ikke liker meg, at hun aldri har likt meg. Jeg har sagt at dersom vi skal ha kontakt, må det skje på mine premisser. Tidligere har hun gått langt over grensen, når vi er sammen. Selv om jeg var voksen, kunne hun for eksempel gripe rundt håndleddene mine, og hvese "Jeg hater deg". Da jeg forsøkte å riste meg løs, siden hun var gammel, kunne hun miste balansen, og da ville det ha vært min feil, dersom hun falt. Da ville det ha vært meg som var voldelig. Siden hun har vist meg at hun fortsatt planlegger slike ting, og alltid vil at jeg skal framstå i et dårlig lys, kan jeg ikke ha annet enn overflatisk kontakt. Jeg kan ikke være alene med henne. Problemet er at det er vanskelig å holde det overflatisk, når det ligger forventninger om barn og familieliv inne i pakken. Jeg har forklart at de kan få passe på barnet mitt, kanskje 10- 15 min, om jeg f.eks skal på butikken, men at da må min far være til stede. Forrige gang de var her, sa han ja til dette, som om han forstod, men ti minutter senere fant jeg han nede på butikken, der jeg også var. Han hadde gått ifra barnet og min mor.

Grunnen til at jeg ønsker å unngå dette, er at jeg vil ikke at min mor med sin histrioniske personlighetsforstyrrelse, skal komme i konflikt med spesielt mindreårige barn, siden dette da vil kunne være forvirrende og skremmende for dem. Jeg sa til han at dette er ikke greit, og løp opp i leiligheten til de to som var alene. Han smilte bare, og lot som han ikke forstod.

Jeg er klar over at dette er kontroversielt nå, men jeg har lest mange fagbøker, og kan observere at min mor har mange av tegnene som ligger til personlighetsforstyrrelser i Cluster B. Dette er en person som aldri ville innrømmet egne feil. Min mor plasserer alltid skylden for ting utenfor seg selv. Hun kan si unnskyld når hun rent taktisk ikke har andre muligheter. For eksempel gjorde hun det til en av mine døtre en gang da det var få andre alternativer for henne, siden hun vet at jeg kommer til å bryte med dem, om hun ikke spiller etter mine regler. Min mor har selvsagt aldri vært hos psykolog. Grunnen er at det er alltid oss andre det er noe i veien med. Hun selv er den som gjennom disse store, utmattende krangelscenene, alltid skal rydde opp i familien.

Problemet mitt er at de kommer på besøk til meg. Det er veldig ubehagelig når de dukker opp på døren med gaver og faenskap. Det skjer etpar ganger i året. Da er det dramatisk igjen, og jeg føler at det blir ustabilt rundt meg. Hun truer og freser, og førsøker å oppdra ungene mine. Min far er en passiv sak som går ved siden av og smiler dumt. Han er manipulert, og føyer seg i ett og alt. Det er sårende at han ønsker at jeg ikke skal vite at min mor begynner å bli dement. Hvordan kan det ha seg slik at folk lar seg manipulere og suge opp i en livsstil som på ingen måte ganger dem? Min far lever med min mor fordi han mangler selvrespekt. Hun rydder opp i hans kredittkortgjeld ca hvert 5. år. Da er han førnøyd og kan fortsette sin uansvarlige livsstil. Det er vanskelig for meg at det legges lokk over hennes sykdom, at han forventer at jeg skal ta opp igjen kontakten med min mor, og at min datter på 25 får mer informasjon enn jeg. Jeg forstår at det er lite jeg kan gjøre med situasjonen. Jeg hadde en vond barndom. Når mine foreldre kommer på besøk, føler jeg at en vond barndom varer hele livet. Jeg forsøker å trene ungene til å gi minst mulig informasjon til mine foreldre, slik at vi kan holde på avstanden. Om vi må spise en kake sammen, så kan det kanskje gå. men der er ikke moro. Min far blir mer og mer passiv og føyelig ettersom han eldes og helsen svikter. Han har ikke energi til å vise motstand lenger. Nå er han helt i hennes lomme, og kanskje han dør uten at vi blir kjent. Når han snakker, er det hennes versjon som siteres. Vi hadde små vinduer av forståelse da jeg var yngre. Jeg forstår at hen ikke har energi til dette lengre. Han må være på hennes side i tykt og tynt.

Hvordan kan jeg skjule meg for familien?  I sommer, og etter siste kranglete, aggressive og konfronterende telefonsamtale som jeg hadde med min mor, så ønsker jeg å holde det hemmelig at vi er hjemme i sommer. Jeg vurderer ta ungene med ut i skogen, på lange turer med sekk og telt. Dersom de kommer, er jeg redd for at de skal ferske meg f.eks dersom jeg er hjemom og mater katten.  Om jeg holder kanalene åpne, og finner ut når de er på vei, kan jeg kanskje time det slik at vi er ute på telttur uten mobildekning, akkurat når de ringer på døren. Det er utrolig vanskelig med slike familierelasjoner som dette. Når den ene manipulerer, og den andre later som han ikke forstår. Da føler jeg at jeg har ikke mor og ikke far. Det har jeg kanskje aldri hatt. Dette var et langt innlegg, som ingen gidder å lese. Jeg burde kanskje skrive bok i steden. God sommer til alle der ute. Har du fått til å lese helt hit, så er du virkelig god til å lese.

Ha en fin dag!

Anonymkode: 41953...f68

Kutt de ut!! Manipulerende drittsekker!

Anonymkode: ee2d6...b86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg får en følelse av at du ønsker å "redde" din far fra din mor, på en måte få tilbake faren din, som din mor har manipulert til det ugjenkjennelige. Store deler av barndommen bodde du ikke sammen med han. Så det er nok ikke så rart om du har et ønske om å "få han tilbake". Men han har tatt mange valg som har vært direkte skadelig for deg. Du kan ikke legge all skyld på din mor, for din far skulle ha beskyttet deg mot henne. Og det er ingen unnskyldning at han var/er manipulert. Han var og er et voksent menneske, som må ta ansvar for eget liv.

Du har innsikt i egne følelser, og ser selv hva som er bra for deg og din familie.

Om du ønsker å ha de i ditt liv, still krav til de, still krav til begge to om hvordan de skal opptre sammen med dere. Jeg vet ikke om det er verdt det.

Anonymkode: 834d1...95e

Da jeg var liten, hadde jeg fri fra min mor hverannen helg som ble tilbrakt hos min far. Da fikk jeg ikke kjeft, og fikk liksom litt pause, i ferier og slikt. Jeg tror dette delvis kan ha bidratt til at jeg har klart meg så bra. Min far har hatt runder med min mor, og ved enkelte tilfeller lagt kortene på bordet. Han har forklart at det har vært vanskelig. Slik det er nå, har han valgt å leve med hennes penger og er helt prisgitt hennes strategier. Jeg kan ikke redde min far, selv om han var "den snille" i mitt hode, da jeg var barn. Han blir mer og mer unnvikende og passiv i stilen, jo eldre han blir. Det er vondt å se på at en jeg er glad i brytes ned. Jeg hadde hatt lyst til å hjelpe.

Jeg har jobbet med tanker om at både min mormor, min farmor, min far og min onkel og hans familie har akseptert og lagt til rette for at min mor skulle få ødelegge og dominere meg. Jeg har undret meg over hvordan de kan ha vært så kalde at de lot dette skje. Dette var tanker som dukket opp gradvis i mitt hode, etter at begge mine kvinnelige besteforeldre var døde. Jeg så i familiealbumer. Det gikk opp for meg at disse menneskene har ved smiling og å dekke over, i mange, mange år lagt til rette for min mors destruktive atferd. Tenk hvordan folk velger å se bort fra slike overgrep. Imponerende. Det er så mye som skjules innad i familiene. Veldig behagelig for dem, at jeg som var et barn skulle ta all dritten, og de kunne bare snu seg vekk og spille uskyldig. De "visste ingenting". Overflate!

Med min far er det annerledes. Jeg skjønnmaler han kanskje i mitt hode. Kan det være en forsvarsmekanisme? Men jeg vil mene at han er utsatt for daglig manipulasjon, siden han lever tett på min mor. Når man lever med en slik person, ender man opp med å tenke at man er ingenting verd. På at vis identifiserer jeg meg med min far, siden han lever med den personen som jeg levde med da jeg var liten. Dette er et valg han har tatt, og jeg undrer meg over hva som er begrunnelsen (svakhet, dumhet, pengemangel?). Siden han blir brukt som en manipulator mot meg, innser jeg at det er nødvendig å bryte kontakten. Når han ikke tar telefonen, så er det kanskje for å beskytte seg selv mot anklager om at han bygger nettverk i familien, og går bak ryggen på min mor. Hun ønsker å styre all kontakt. Om min far snakker med meg, så kan det se ut som at han utfører et svik mot min mor, siden det i hennes fortelling er jeg som er "den onde". Om han snakker med meg, så kan han bli utsatt for represalier og skadelig oppførsel.

Da må jeg akseptere null kontakt fra min fars side. Jeg hadde kanskje håpet at han som hennes partner, kunne ta ansvar for hennes humørsvningninger, slik at barna skånes. Det vondeste for meg i denne situasjonen, er når han kommer på et slikt brutalt stikk innom besøk. River opp døren og slenger fra seg gaver, med noen sårende ord. Det er en opprivende måte å komme på besøk på, og jeg må få si at jeg kvir meg til dette, siden det har skjedd, og det kan skje igjen.

Så lurer jeg på om min onkel og hans familie, er klar over at når de parkerer gaver hos min far, så gir de han anledning til å komme på invasjonsbesøk, siden han da har et påskudd for å ta en tur, og komme på min dør på sitt hensynsløse vis. Da må jeg bryte med dem også? Jeg er avhengig av at min onkel holder meg informert, dersom mine foreldre skulle bli syke eller dø. Dette er grunnen til at jeg ønsker å holde en åpen kanal mot min onkel.

Det er mange i min familie som har rammet inn det destruktive hos min mor. Jeg er nødt til å stille opp for meg selv, og forsvare meg mot brutalitet og overgrep. Jeg er kanskje sterkere enn de fleste, selv om jeg fortsatt har perioder der jeg blir sittende og grunne på denne jævelskapen, slik som nå. Det er vanskelig å akseptere helt inn, at man aldri har hatt foreldre, og aldri beskyttelse. Men kanskje det er nettopp det som skal til, for å forsone seg med fortiden. Når jeg har vært sterk og kommet meg videre, så er det jo egentlig bare meg selv, mine armer, mitt hode og mine ben, som har hjulpet meg. Da kan jeg kutte kontakten med mine foreldre, og hvile meg i at jeg er i stand til å ta vare på meg selv.

Takk til anonymbruker, for at dere har gitt meg enda et dytt i riktig retning.

Anonymkode: 41953...f68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mine foreldre nærmer seg 80. De tilhører boomer generasjonen. Da jeg var liten, var min mor opptatt av arbeidslov og frigjøring. Hun hadde med seg endel bagasje fra slekta, som gjorde at hun jevnlig hadde behov for å kjefte og lage høylytt krangling hjemme. Hun var alene med meg fra jeg var ca 5 til 14. Jeg lærte meg å si unnskyld. Vi måtte ha lange seremonier der jeg sa unnskyld gjentatte ganger og tryglet om tilgivelse for ett eller annet som hadde skjedd før krangelen startet, og som jeg ofte hadde glemt hva var, når vi timesvis etterpå endelig sluttet å krangle.

Da jeg var 14 flyttet min far inn igjen til min mor. De kranglet endel også. Hun kunne snu han mot meg, så han slo inn dører og løftet meg i raseri og slikt. Hun hadde fått en sterk mann inn i huset som kunne hjelpe henne i å sette meg på plass. Som barn var jeg alltid på vakt. Da jeg flyttet ut og fikk barn, måtte jeg lære meg å hvile, og spise jevnlig. Vi bodde en tid i samme by. Min mor ville avlaste da jeg fikk barn. Dette endte ofte i høylytt krangling, der også min far ble dratt inn. Jeg tok med meg ungene og flyttet, siden jeg syntes ikke det var bærekraftig for ungene og meg, at vi skulle manipuleres inn i slike dramascener. Jeg ville beskytte ungene, og begynne på nytt.

Nå bor vi heldigvis langt unna. Problemet er at de ønsker å komme på besøk til ungene om meg, når de har fødselsdag og slikt. Min far har uttrykt til min eldste datter, som er 25, at min mor kanskje begynner å bli dement. Han har sagt at jeg skal ikke vite noe om dette. Han tar ikke telefonen når jeg ringer lenger, fordi han skal presse meg til å ta kontakt, og ha kontakt med min mor. Jeg har forsøkt å forklare min far at min mor ikke liker meg, at hun aldri har likt meg. Jeg har sagt at dersom vi skal ha kontakt, må det skje på mine premisser. Tidligere har hun gått langt over grensen, når vi er sammen. Selv om jeg var voksen, kunne hun for eksempel gripe rundt håndleddene mine, og hvese "Jeg hater deg". Da jeg forsøkte å riste meg løs, siden hun var gammel, kunne hun miste balansen, og da ville det ha vært min feil, dersom hun falt. Da ville det ha vært meg som var voldelig. Siden hun har vist meg at hun fortsatt planlegger slike ting, og alltid vil at jeg skal framstå i et dårlig lys, kan jeg ikke ha annet enn overflatisk kontakt. Jeg kan ikke være alene med henne. Problemet er at det er vanskelig å holde det overflatisk, når det ligger forventninger om barn og familieliv inne i pakken. Jeg har forklart at de kan få passe på barnet mitt, kanskje 10- 15 min, om jeg f.eks skal på butikken, men at da må min far være til stede. Forrige gang de var her, sa han ja til dette, som om han forstod, men ti minutter senere fant jeg han nede på butikken, der jeg også var. Han hadde gått ifra barnet og min mor.

Grunnen til at jeg ønsker å unngå dette, er at jeg vil ikke at min mor med sin histrioniske personlighetsforstyrrelse, skal komme i konflikt med spesielt mindreårige barn, siden dette da vil kunne være forvirrende og skremmende for dem. Jeg sa til han at dette er ikke greit, og løp opp i leiligheten til de to som var alene. Han smilte bare, og lot som han ikke forstod.

Jeg er klar over at dette er kontroversielt nå, men jeg har lest mange fagbøker, og kan observere at min mor har mange av tegnene som ligger til personlighetsforstyrrelser i Cluster B. Dette er en person som aldri ville innrømmet egne feil. Min mor plasserer alltid skylden for ting utenfor seg selv. Hun kan si unnskyld når hun rent taktisk ikke har andre muligheter. For eksempel gjorde hun det til en av mine døtre en gang da det var få andre alternativer for henne, siden hun vet at jeg kommer til å bryte med dem, om hun ikke spiller etter mine regler. Min mor har selvsagt aldri vært hos psykolog. Grunnen er at det er alltid oss andre det er noe i veien med. Hun selv er den som gjennom disse store, utmattende krangelscenene, alltid skal rydde opp i familien.

Problemet mitt er at de kommer på besøk til meg. Det er veldig ubehagelig når de dukker opp på døren med gaver og faenskap. Det skjer etpar ganger i året. Da er det dramatisk igjen, og jeg føler at det blir ustabilt rundt meg. Hun truer og freser, og førsøker å oppdra ungene mine. Min far er en passiv sak som går ved siden av og smiler dumt. Han er manipulert, og føyer seg i ett og alt. Det er sårende at han ønsker at jeg ikke skal vite at min mor begynner å bli dement. Hvordan kan det ha seg slik at folk lar seg manipulere og suge opp i en livsstil som på ingen måte ganger dem? Min far lever med min mor fordi han mangler selvrespekt. Hun rydder opp i hans kredittkortgjeld ca hvert 5. år. Da er han førnøyd og kan fortsette sin uansvarlige livsstil. Det er vanskelig for meg at det legges lokk over hennes sykdom, at han forventer at jeg skal ta opp igjen kontakten med min mor, og at min datter på 25 får mer informasjon enn jeg. Jeg forstår at det er lite jeg kan gjøre med situasjonen. Jeg hadde en vond barndom. Når mine foreldre kommer på besøk, føler jeg at en vond barndom varer hele livet. Jeg forsøker å trene ungene til å gi minst mulig informasjon til mine foreldre, slik at vi kan holde på avstanden. Om vi må spise en kake sammen, så kan det kanskje gå. men der er ikke moro. Min far blir mer og mer passiv og føyelig ettersom han eldes og helsen svikter. Han har ikke energi til å vise motstand lenger. Nå er han helt i hennes lomme, og kanskje han dør uten at vi blir kjent. Når han snakker, er det hennes versjon som siteres. Vi hadde små vinduer av forståelse da jeg var yngre. Jeg forstår at hen ikke har energi til dette lengre. Han må være på hennes side i tykt og tynt.

Hvordan kan jeg skjule meg for familien?  I sommer, og etter siste kranglete, aggressive og konfronterende telefonsamtale som jeg hadde med min mor, så ønsker jeg å holde det hemmelig at vi er hjemme i sommer. Jeg vurderer ta ungene med ut i skogen, på lange turer med sekk og telt. Dersom de kommer, er jeg redd for at de skal ferske meg f.eks dersom jeg er hjemom og mater katten.  Om jeg holder kanalene åpne, og finner ut når de er på vei, kan jeg kanskje time det slik at vi er ute på telttur uten mobildekning, akkurat når de ringer på døren. Det er utrolig vanskelig med slike familierelasjoner som dette. Når den ene manipulerer, og den andre later som han ikke forstår. Da føler jeg at jeg har ikke mor og ikke far. Det har jeg kanskje aldri hatt. Dette var et langt innlegg, som ingen gidder å lese. Jeg burde kanskje skrive bok i steden. God sommer til alle der ute. Har du fått til å lese helt hit, så er du virkelig god til å lese.

Ha en fin dag!

Anonymkode: 41953...f68

Du er 50år? Du er iallefall godt voksen. Hvorfor HAR du kontakt med dem? Hvis dine voksne barn ønsker kontakt med dem kan de få lov til det. Du trenger ikke motta gaver, møte dem eller ha noe med de å gjøre!!!

Jeg er 40.

Kuttet ut mine foreldre. Min mor minner om din minus vold. Min far e long gone drittsekk. Livet er mye bedre når man velger hvilke relasjoner man ønsker i sitt liv☺🙏

Du trenger ikke si ord om du er i mærheten der de bor. Du må slippe skammen,plikten alt det som dine foreldre har påført deg etter din barndom med omsorgssvikt.

Anonymkode: f82a1...d0d

[Elle Melle]

Det er faktisk helt lov å slippe taket i relasjonen. Tenke at du har stått i det lenge nok og at det gir deg mye plage å opprettholde kontakt.

Du trenger ikke bryte med resten av familien, bare gi dem klinkende klar beskjed om at de må kontakte deg direkte siden du ikke lenger kan nåes gjennom dine foreldre. Så får de forholde seg til det som de vil. 

Det er lettere å ha det bra med seg selv når man slipper å forholde seg til destruktive relasjoner, "bare litt kontakt med dine regler" virker ikke på samme måten. Folk som er såpass spesielle at man ikke orker å ha kontakt med dem er ikke typen til å respektere andre og deres grenser og regler uansett. 

Det er bare du som kan beskytte deg, og det har du lov til. 

[Daisy-love]

Du bør kutte for å ivareta både deg selv, barna og forholdet dere i mellom. De trenger å se at du som mor står opp for deg selv og setter grenser. 25-åringen trenger du ikke å pakke noe inn til. De yngre må du se litt an. 

Jeg tror også din far er taktisk her, og jeg tror han ser hva din mor gjør, og spiller med. Ved å stille seg litt mer på utsiden så kan han ikke så lett «tas», men det er likevel lett å gjennomskue. 

Hva får du ut av kontakten, og hva ønsker du å oppnå ved å ha kontakt? Jeg forstår ikke hva det er, annet enn at «det er sånn det bør være at en har kontakt». Da må jeg bare si deg at du skulle hatt en mye bedre barndom. Du hadde fortjent det. Nå fortjener du et bedre voksenliv, der du får lagt dette bak deg, og begynner å leve. 💚 Jeg skjønner det gjerne er ekstra vanskelig å bryte når du har holdt ut så lenge, og de er aldrende, men de kan leve til de er 100 og du til 70, så du må begynne å leve mens du kan det, og sette grenser. De bør ihvertfall ikke være alene med mindreårige barn under noen omstendigheter. 

Jeg hadde ikke blokkert dem, for da vet du ikke hvor de er hen, men kuttet kontakten likevel. 

Jeg leste alt, og får vondt av deg 💚 Sender deg en god klem 💚