Til menn - hvorfor valgte du skilsmisse?

[AnonymBruker]

Har lest at det oftest er kvinner som tar initiativ til skilsmisse. Men til du som er mann og som valgte å gå, vet du hva som var grunnen til at du tok valget?  

Anonymkode: ee4da...f28

[Fjellmannover190]

Jeg gikk fra min kone etter over 20 års samliv og barn sammen, og jeg hadde ingen ny som ventet på meg som mange har.

Et brudd er ikke ensidig, og vi sluttet å gjøre hverandre gode og jeg/vi sluttet å investere i forholdet, og når vi tok praten så ville ingen investere videre. Det er ingen enkelt episode eller noe som kan pekes på, men når man slutter å bry seg om hverande og man føler man er i veier er det på tide å gå-

Jeg fikk et mye bedre psykisk liv med en gang bruddet var et faktum og har det mye bedre nå

Endret 15. juni 2024 av Fjellmannover190

[AnonymBruker]

Jeg har ikke gått selv, men har en nær kompis som gikk etter 20 år. Det overrasket alle inkludert meg.

Han sier han var lei av å aldri være bra nok. I tillegg var forholdet deres dødt, men det legger han ikke noe vekt på når han snakker om det.

Han er fortsatt singel og virker lykkeligere nå. 

Anonymkode: d43a1...616

[AnonymBruker]

Fordi jeg er en idiot.  Jeg burde ha skjønt at dette ikke gikk i lengden, men gjorde som strutsen å stakk hodet i sanden.  Men vi har fått en veldig flink sønn.  Jeg fleiper med å si at vi er "idioter" begge to, men blandingen ble veldig bra.  Vil påstå at begge har det bedre etter bruddet.

Anonymkode: c1a18...258

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Har lest at det oftest er kvinner som tar initiativ til skilsmisse. Men til du som er mann og som valgte å gå, vet du hva som var grunnen til at du tok valget?  

Anonymkode: ee4da...f28

Jeg gikk fra min kone når jeg var 38 år. Det er nå 3 år siden. Hadde hverken tid, livsmot eller energi til å møte en ny. Har ikke hatt noen klar som kanskje noen har. Ser ikke helt poenget med å hoppe fra forhold til forhold. 
hvordan skal man ellers jobbe med sine behov, og muligheten til å bli et bedre menneske for seg selv? 
 

forøvrig skled jeg og ekskona fra hverandre i flere år. Lite tid til hverandre. Flere forsøk med IVF og barnløshet tok piffen og gleden i samlivet på begge kanter. Tok motet og sjansen på å komme meg vekk fra forholdet da hun gjorde noe forferdelig mot meg. Når man blir forrådt og kastet under bussen av din halvdel tok jeg det til meg og forsvant fort ut av livet med henne). 
 

At man er mann i dagens samfunn, med tabuer innenfor følelser og depresjon er forkastelig og noe som bør tas alvorlig. Litt på avveie her, det jeg mener er st man skal ikke godta egen lykke for at andre skal føle seg bedre eller overstyre deg. 

Anonymkode: 723eb...391

[AnonymBruker]

Fjellmannover190 skrev (9 timer siden):

Jeg gikk fra min kone etter over 20 års samliv og barn sammen, og jeg hadde ingen ny som ventet på meg som mange har.

Et brudd er ikke ensidig, og vi sluttet å gjøre hverandre gode og jeg/vi sluttet å investere i forholdet, og når vi tok praten så ville ingen investere videre. Det er ingen enkelt episode eller noe som kan pekes på, men når man slutter å bry seg om hverande og man føler man er i veier er det på tide å gå-

Jeg fikk et mye bedre psykisk liv med en gang bruddet var et faktum og har det mye bedre nå

Omtrent det samme her. Ikke noe dramatisk brudd, men (iallfall fra min side) en langsomt stigende erkjennelse av at vi rett og slett var for ulike mht interesser og personligheter. I kampens hete, mens vi hadde fangene fulle med etablering og drift  av jobb, bolig og familie, var ikke dette så tydelig, men etter at barna ble store og etterhvert flyttet ut, lettet tåken . Jeg levde fem år alene før jeg fikk ny partner- Når jeg ser tilbake på det nå, tror jeg neppe at samlivet kunne ha vært reddet om vi hadde gjort ting annerledes. Selv om forelskelsen og den gjensidige begeistringen var sterk i mange år, var vi rett og slett for ulike. 

Anonymkode: b78e3...787

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra min kone etter ca 20 års samliv, hvor vi var gift i ca 15 år. 2-3 år før vi ble separerte, og etterhvert skilte, mistet hun et nært familiemedlem brått. Min (ex) kone "dyrket" sorgen etter dette dødsfallet, og utviklet etterhvert både alkoholisme og narcissisme. Dette gikk ut over våre felles barn, ved at min ex ikke kom seg opp på morgenen, slik at barna kom seg opp på skolen, de dagene jeg ikke var hjemme på morgenen. (Jeg jobber skift) Både jeg og barna kunne finne henne sovende på sofaen, med tomme vinflasker etc, på bord/gulv/i sofa. Etter hvert ble både jeg, og flere av mine nære familiemedlemmer/slektninger beskyldt for å ha tatt livet av hennes familiemedlem... Det hele kulminerte når jeg ble fysisk mishandlet av henne for x'te gang, og jeg måtte ringe politiet. Når hun kom hjem etter en natt på glattcelle, og ikke viste noen tegn til anger, og hun ville heller ikke prate om det som hadde hendt. DA var jeg ferdig. Jeg tok med meg barna og flyttet ut samme ettermiddag. Jeg ba om tvangssalg av vår felles bolig, og leverte søknad om separasjon dagen etter. I løpet av de neste 6 månedene, var jeg hos politiet og anmeldte henne 3 ganger, for trusler, hets, hærverk - men alt ble henlagt. Jeg har siden skilsmissen var faktum, aldri pratet med henne. Har kun vært i samme rom som henne 2-3 ganger, ifm feiring av barn/barnebarn. 

Anonymkode: a7443...252

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg gikk fra min kone etter ca 20 års samliv, hvor vi var gift i ca 15 år. 2-3 år før vi ble separerte, og etterhvert skilte, mistet hun et nært familiemedlem brått. Min (ex) kone "dyrket" sorgen etter dette dødsfallet, og utviklet etterhvert både alkoholisme og narcissisme. Dette gikk ut over våre felles barn, ved at min ex ikke kom seg opp på morgenen, slik at barna kom seg opp på skolen, de dagene jeg ikke var hjemme på morgenen. (Jeg jobber skift) Både jeg og barna kunne finne henne sovende på sofaen, med tomme vinflasker etc, på bord/gulv/i sofa. Etter hvert ble både jeg, og flere av mine nære familiemedlemmer/slektninger beskyldt for å ha tatt livet av hennes familiemedlem... Det hele kulminerte når jeg ble fysisk mishandlet av henne for x'te gang, og jeg måtte ringe politiet. Når hun kom hjem etter en natt på glattcelle, og ikke viste noen tegn til anger, og hun ville heller ikke prate om det som hadde hendt. DA var jeg ferdig. Jeg tok med meg barna og flyttet ut samme ettermiddag. Jeg ba om tvangssalg av vår felles bolig, og leverte søknad om separasjon dagen etter. I løpet av de neste 6 månedene, var jeg hos politiet og anmeldte henne 3 ganger, for trusler, hets, hærverk - men alt ble henlagt. Jeg har siden skilsmissen var faktum, aldri pratet med henne. Har kun vært i samme rom som henne 2-3 ganger, ifm feiring av barn/barnebarn. 

Anonymkode: a7443...252

Grusomt. At slike mennesker finnes. Man blir like overrasket hver gang man hører om de. Og dagen man får selv kjenne på kaoset..da forstår man så mye i etterkant. 
 

godt jobbet med å komme deg til helvette vekk. Inspirasjon til min situasjon i dag. 

Anonymkode: 723eb...391

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg gikk fra min kone når jeg var 38 år. Det er nå 3 år siden. Hadde hverken tid, livsmot eller energi til å møte en ny. Har ikke hatt noen klar som kanskje noen har. Ser ikke helt poenget med å hoppe fra forhold til forhold. 
hvordan skal man ellers jobbe med sine behov, og muligheten til å bli et bedre menneske for seg selv? 
 

forøvrig skled jeg og ekskona fra hverandre i flere år. Lite tid til hverandre. Flere forsøk med IVF og barnløshet tok piffen og gleden i samlivet på begge kanter. Tok motet og sjansen på å komme meg vekk fra forholdet da hun gjorde noe forferdelig mot meg. Når man blir forrådt og kastet under bussen av din halvdel tok jeg det til meg og forsvant fort ut av livet med henne). 
 

At man er mann i dagens samfunn, med tabuer innenfor følelser og depresjon er forkastelig og noe som bør tas alvorlig. Litt på avveie her, det jeg mener er st man skal ikke godta egen lykke for at andre skal føle seg bedre eller overstyre deg. 

Anonymkode: 723eb...391

Uff, det er trist lesning. Å være ufrivillig barnløse kan være en enorm belastning for paret. Og så er det så paradoksalt at det man gjør så stor innsats for å få til for å skape en familie sammen, også kan være noe av det som knekker en.

Og, tror jeg, litt oversett hvor tøft det kan være for mannen i paret som ikke lykkes med å bli gravide. Jeg har i alle fall det inntrykket fra alle de jeg kjenner hvor det har vært vanskelig/umulig å få barn.

Anonymkode: 307b2...ab0

[Gentleman2002]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Har lest at det oftest er kvinner som tar initiativ til skilsmisse. Men til du som er mann og som valgte å gå, vet du hva som var grunnen til at du tok valget?  

Anonymkode: ee4da...f28

Jeg er 22 år, og har ingen kjæresteforhold bak meg, ingen pågående eller ingen sannsynligvis kommende (ikke sannsynlig).

Men jeg kan spekulere i ulike grunner til at kvinner velger å gå, menn også for så vidt. At mannen tafser på og menger seg med yngre jenter, på kant med moral og sunn fornuft, kan jo være en grunn. 

Eller at mannen er utro, drikker og er utro - noe som kan oppleves ubehagelig og ikke helt grei for damen i forholdet. 

Det snakkes mye i samfunnet om vold mot kvinner, og at dette må ta slutt. Vel, jeg har ikke sagt noe i mot dette. Men, vold mot menn, utnyttelse av menn og annen utilbørlig atferd samt ugrei oppførsel mot menn er også en dum ting, som menn ikke skal måtte finne seg i eller bite seg i.

Det kan være ulike grunner til at man velger å gå ut av et ekteskap, både blant kvinner og menn. Man kan spekulere mye i grunner/årsaker og forklaringer.

Utro ektemenn kan være en forklaring. Like og vel så mye, kan utro koner og kvinner være en forklaring.