Ungdommer som gjør det dårlig på skolen. Råd? Erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, gutt 16 og jente 14. Begge gjør det dårlig på skolen. Jenta er delvis unnskyldt, siden hun allerede i 4. klasse fikk påvist dysleksi og det de kalte "uspesifikke lærevansker" (som jeg aldri har fått noe mer forklaring på hva egentlig innebærer), selv om hun nok også kunne gjort det bedre i flere fag med litt mer innsats. Sønnen min går nå ut av 10. klasse med et snitt på 2,7. Det er jo rett og slett flaut. Han har heller ingen unnskyldninger - ingen lærevansker, og han er definitivt ikke dum, heller tvert i mot. Men han er rett og slett lat og umotivert, og jeg har aldri klart å motivere ham.

Begge ungene har gjennom hele skoleløpet vært ganske lite interesserte i skole. De har bare gjort et minimum av innsats, og ofte ikke det en gang, selv om jeg har forsøkt å motivere, snakke positivt om skolen osv. Jeg har selv ganske flink på skolen, og trodde for å være helt ærlig at mine egne unger skulle være det samme. Kanskje satte jeg inn for lite innsats de første årene, ettersom jeg selv var ganske selvgående med tanke på lekser og skolearbeid. 

Gjennom ungenes barndom har jeg alltid lest masse for dem (og det hører man jo at skal være så bra), og det har begge ungene likt, spesielt sønnen min. Men de har aldri vært noe interesserte i å lese selv. 

På barneskolen fikk jeg høre at de stort sett hadde "lav måloppnåelse", og som sagt ble datteren min tidlig diagnostisert med dysleksi og lærevansker. Hun brukte lang tid på å lære å lese, og hun leser fortsatt ganske dårlig. Jeg forventer selvfølgelig ikke at hun får en 6'er i norsk. Men jeg vil tro at hun kunne fått litt mer enn 2 i kunst og håndverk og 3 i gym? 

Sønnen min har som sagt ingen unnskyldninger. Når du har en samtale med ham, forstår du raskt at han er langt fra dum. Han programmerer og lager sine egne dataspill, og han kan diskutere alt fra verdenspolitikk til egne følelser på noe jeg vil kalle et ganske avansert nivå for alderen (uten at jeg tror han er noe geni av den grunn, men han er i alle fall ikke mindre intelligent på noen som helst måte). Med bare et minimum av innsats kunne han i alle fall fått middels karakterer. 

Jeg har prøvd å snakke med dem begge, og jeg har prøvd å snakke med lærerne deres. Når jeg snakker med ungene, har de ingen fornuftige svar. Skolen er kjedelig, lærerne er teite. De opplever mange fag som lite relevante. Lærerne virker å ha lite ressurser og liten autoritet. Jeg klandrer absolutt ikke lærerne for mine ungers dårlige resultater, men jeg tror i alle fall ikke dagens skolesystem har vært positivt for mine unger. Altfor mye ansvar for egen læring, for lite klare forventninger. For mye teori i fag som før var praktiske. 

En annen ting jeg har vært mye frustrert over, er at nesten alle lekser er på skjerm og krever internett. Det gjør at det er lett for ungene å bli distrahert, det gjør det vanskelig for meg å sjekke at de faktisk har gjort leksene (siden de ligger på et intranett jeg ikke har tilgang til), og ikke minst tar det fra meg en effektiv sanksjonsmulighet - jeg kan ikke si "nå skrur jeg av nettet til leksene er gjort". Jeg føler liksom at det ikke er så mye jeg kan gjøre.

Det er ikke sånn at jeg forventer at de skal få toppkarakterer. Jeg skulle bare ønske de gadd å gjøre et minimum av innsats. At i alle fall sønnen min kunne fått et middels resultat. Nå vet jeg ikke om han kommer inn på det han ønsker på vgs, og da er jeg redd han vil droppe ut og det som verre er.

Selv om man stort sett hører om dem som gjør det bra (i alle fall fra andre foreldre - venner, kolleger, poster i sosiale medier), er jeg/vi neppe alene om dette. Hva gjør dere andre i samme situasjon? Og er det noen som har vært i denne situasjonen for noen år siden, og kan berolige meg med at det gikk bra?

 

Hilsen litt fortvilet tobarnsmor... 

(P.S. Må legge til, føler jeg, siden jeg bare har snakket dritt om ungene mine her, at de begge er veldig greie unger ellers, med god oppførsel både hjemme og ute. De har mange venner. De får skryt av både lærere og venners foreldre for at de er høflige, snille og fornuftige. Og jeg prøver jo å tenke at det tross alt er det viktigste. Men man kommer likevel ikke unna at utdanning er viktig i dagens samfunn, og jeg ønsker jo så klart det beste for ungene mine.)

Anonymkode: ffa86...754

[AnonymBruker]

Noen barn lærer ikke like bra som andre barn. Sønnen din som liker data og klarer det bra har det som interesse. Skolen er kjedelig og for en del, spesielt med adhd eller andre ting kan det være ekstremt tungt å henge med eller gjøre noe, selv hvor mye de prøver eller ikke!

Lærere er heller ikke alltid så flinke å lære fra seg, og pc brukes mye mer no og ikke sikkert alle lærer like bra der!

Snakk med barna, snakk med lærere?

De stryker ikke og det er bra!

 

 

Anonymkode: 590b9...77a

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne som har en sønn som gikk ut av skolen med dårlige karakterer.  Han syntes skolen var utrolig kjedelig og demotiverende.  

På slutten av ungdomsskolen tok han div tester på bup, og de viste at han har meget høy intelligens.  Foreldrene hadde jo hele tiden forsått at han var smart, men kanskje ikke tenkt at han var på det nivået.  Skolen har hele tiden vært utrolig kjedelig og gitt han null motivasjon. 

Nå på videregående får han pensum tilrettelagt for han,  og han trives så mye bedre. Han får brukt seg selv og får føle på selvutvikling.  

Anonymkode: 2ea00...eea

[AngelOfHope]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har ei venninne som har en sønn som gikk ut av skolen med dårlige karakterer.  Han syntes skolen var utrolig kjedelig og demotiverende.  

På slutten av ungdomsskolen tok han div tester på bup, og de viste at han har meget høy intelligens.  Foreldrene hadde jo hele tiden forsått at han var smart, men kanskje ikke tenkt at han var på det nivået.  Skolen har hele tiden vært utrolig kjedelig og gitt han null motivasjon. 

Nå på videregående får han pensum tilrettelagt for han,  og han trives så mye bedre. Han får brukt seg selv og får føle på selvutvikling.  

Anonymkode: 2ea00...eea

 

Endret 14. juni 2024 av AngelOfHope
.

[fru Alving]

Det er kjipt å se på at ungene gjør det dårligere enn de egentlig har evner til. Jeg tror og at skolesystemet favoriserer en viss type elever.

Når det er sagt så ville jeg forsøkt å høre med læreren de har, hva skal til for å gjøre det bedre. Jeg ville og hørt litt med ungdommene hva de liker å drive med, hvilke fag trives de best med og hvorfor.

Kanskje de vil blomstre opp på privatskole, det har jeg hørt eksempler på.

Jeg må og nevne at i min egen skoletid så var jeg en såkalt skoleflink elev. I voksen alder så er det mange av de jeg gikk sammen med som på den tiden var helt middelmådige, som har gjort det bra i yrkene sine og som tjener bra. Mye bedre enn meg faktisk. Så karakterer og skoleprestasjoner i ung alder er ikke nødvendigvis det som teller i lengden, men heller det å finne sin greie og det som fenger.

[AnonymBruker]

Synes du har mange kloke og riktige betraktninger ts. 
Min på 14 gjør det også veldig dårlig, og det stadige «svaret» er at hun jo aldri kommer til å bruke det til noe senere i livet uansett. 
De får ansvar for egen læring veldig langt på vei, men jeg tror det er en utrolig dårlig taktikk når ungdommen ikke finner et snev av motivasjon for å ville lære. 

Men- jeg tror ikke du skal være alt for bekymret. 
Noen modnes tidlig, andre sent. Selv gikk jeg ut av ungdomsskolen med veldig dårlige karakterer. 
det ble noe bedre på vgs. Studiene gikk akkurat så jeg bestod bachelor. 
Men da jeg ble voksen og tok videreutdannelse fikk jeg bare topp karakterer. 
Hodet mitt feiler ingenting- jeg var bare utrolig langsom til å modnes og forstå viktigheten av å legge ned en innsats. 
Du skal se de finner «sine» områder og da blomstrer nok karakterene også. 
 

At du har snille og gode ungdommer ER jo faktisk det viktigste ❤️

Anonymkode: 2322b...633

[AnonymBruker]

Hadde to barn som underpresterte stort og var lite gira på skolearbeid, så vi foreldre satte inn store grep for å tette hull og gjøre mye materiale mer relevant. Innrømmer at det i periodevis var mye klaging og sutring pga dette, men det ga etterhvert mer faglig selvtillit .  Det som hjalp mest var likevel at de byttet til skoler med større fokus på det muntlige og hvor hvor eksakt man kan gjengi boken på ark/digitalt ikke var like viktig.  Men det begynte før når ihvertfall vi som foreldre så barna og at de ikke fikk være alene med skilearbeidet før vi visste alt var forstått.  

Kjemien med lærerne har så klart noe å si for læringsmiljø, men det r også vår jobb som foreldre å lære barna å ikke la seg irritere over at alt ikke er hvordan de vil at ting skal være. 

 

 

Anonymkode: bc023...788

[AnonymBruker]

Jeg tenker hvis de er umotiverte og lei av teoretiske fag er det veldig lurt for dem å prøve yrkesfag. Sønnen din høres ut som han er interessert i IT? Et fagbrev i IT gir veldig gode jobbmuligheter. 

Anonymkode: df6bd...447

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Synes du har mange kloke og riktige betraktninger ts. 
Min på 14 gjør det også veldig dårlig, og det stadige «svaret» er at hun jo aldri kommer til å bruke det til noe senere i livet uansett. 
De får ansvar for egen læring veldig langt på vei, men jeg tror det er en utrolig dårlig taktikk når ungdommen ikke finner et snev av motivasjon for å ville lære. 

Men- jeg tror ikke du skal være alt for bekymret. 
Noen modnes tidlig, andre sent. Selv gikk jeg ut av ungdomsskolen med veldig dårlige karakterer. 
det ble noe bedre på vgs. Studiene gikk akkurat så jeg bestod bachelor. 
Men da jeg ble voksen og tok videreutdannelse fikk jeg bare topp karakterer. 
Hodet mitt feiler ingenting- jeg var bare utrolig langsom til å modnes og forstå viktigheten av å legge ned en innsats. 
Du skal se de finner «sine» områder og da blomstrer nok karakterene også. 
 

At du har snille og gode ungdommer ER jo faktisk det viktigste ❤️

Anonymkode: 2322b...633

Jeg kjenner meg igjen her selv. Gikk ut av skolen med dårlig snitt. Tok bachelor med et helt greit resultat. Tok videreutdanning i voksen alder og fikk B. 
 

Anonymkode: dec80...d3f

[AnonymBruker]

Motivasjon er det som driver oss til å få noe gjort. Det kan være at det er gøy å gjøre oppgaven, at livet blir bedre etterpå, at man ønsker å gjøre det beste for gruppa, at man oppnår tilfredstillelse, at man får en belønning i etterkant (som kan være rent hus etter husvask, lønn, ros, en klem, gode karakterer etc.) osv. 

Når man mangler indre motivasjon for å utføre en oppgave blir det vanskelig. Noen ganger kan det hjelpe å påvirke indre motivasjon med å tilføre ytre motivasjonsfaktorer. For eksempel: Belønning. For mange vil belønningen være at man kan komme inn på det studiet man ønsker, få den jobben man vil ha, tjente store penger etc. For andre kan ikke belønningen være langsiktig og må komme mer umiddelbart, inntil den indre motivasjon er implementert eller den langsiktige belønningen er motivasjon nok. 

Tilhørighet er også noe som kan fremme indre motivasjon. Det å tilhøre et fellesskap eller en gruppe, følelsen av å være likt, sett, respektert og å bli anerkjent. 

Mange elever har mer utbytte av ytre faktorer enn de indre faktorene. Og da i form av belønning, ikke i form av straff. 

Anonymkode: d6d40...13a

[AnonymBruker]

Som å lese om gutten min. 19 år og er ferdig med vgs nå. Gode karakter i ungdomsskole men lat som bare det. Karakterene var bra fordi han ikke trengte lese i det hele tatt, det han fikk med seg i undervisning var nok. Det var det slutt med da han begynte i vgs. Veldig middelmådig karakterer fra dag 1, men verst var manglende disiplin. Han har hatt mye fravær. Verste var nå under og etter russetiden. I 3 fag har han fått 11,5% fravær og det er kun takket være kontaktlærer og en snill rektor at han likevel får vitnemål istedet for IV (rektor kan utvise skjønn når fravær er over 10% men under 15%).

Det er ikke vits å begynne med et studie nå, han gidder ikke lese uansett. Han jobber ved siden av skole, det kan han utvide etter sommeren slik at han jobber tilnærmet heltid. Vi tenker at det kanskje er best at han flytter for seg selv og får seg en realitetsorientering hva det betyr å være voksen og ha ansvar for sitt eget liv. Så kan han få smake på å betale husleie og alle andre kjedelige utgifter som han slipper nå, da blir det nok ikke 8.000 kroner til overs for hobbyene (slik det er nå).

En grunn at vi ser oss nødt til å gjøre det er at vi har en sønn til som er 14 og vi ser samme tendenser som hos storebror, vi har håp at han får seg en tankevekker mye tidligere. Jeg orker ikke gå gjennom dette her en gang til.

Ts, du har min dypeste medfølelse.

Anonymkode: 02476...def

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har to barn, gutt 16 og jente 14. Begge gjør det dårlig på skolen. Jenta er delvis unnskyldt, siden hun allerede i 4. klasse fikk påvist dysleksi og det de kalte "uspesifikke lærevansker" (som jeg aldri har fått noe mer forklaring på hva egentlig innebærer), selv om hun nok også kunne gjort det bedre i flere fag med litt mer innsats. Sønnen min går nå ut av 10. klasse med et snitt på 2,7. Det er jo rett og slett flaut. Han har heller ingen unnskyldninger - ingen lærevansker, og han er definitivt ikke dum, heller tvert i mot. Men han er rett og slett lat og umotivert, og jeg har aldri klart å motivere ham.

Begge ungene har gjennom hele skoleløpet vært ganske lite interesserte i skole. De har bare gjort et minimum av innsats, og ofte ikke det en gang, selv om jeg har forsøkt å motivere, snakke positivt om skolen osv. Jeg har selv ganske flink på skolen, og trodde for å være helt ærlig at mine egne unger skulle være det samme. Kanskje satte jeg inn for lite innsats de første årene, ettersom jeg selv var ganske selvgående med tanke på lekser og skolearbeid. 

Gjennom ungenes barndom har jeg alltid lest masse for dem (og det hører man jo at skal være så bra), og det har begge ungene likt, spesielt sønnen min. Men de har aldri vært noe interesserte i å lese selv. 

På barneskolen fikk jeg høre at de stort sett hadde "lav måloppnåelse", og som sagt ble datteren min tidlig diagnostisert med dysleksi og lærevansker. Hun brukte lang tid på å lære å lese, og hun leser fortsatt ganske dårlig. Jeg forventer selvfølgelig ikke at hun får en 6'er i norsk. Men jeg vil tro at hun kunne fått litt mer enn 2 i kunst og håndverk og 3 i gym? 

Sønnen min har som sagt ingen unnskyldninger. Når du har en samtale med ham, forstår du raskt at han er langt fra dum. Han programmerer og lager sine egne dataspill, og han kan diskutere alt fra verdenspolitikk til egne følelser på noe jeg vil kalle et ganske avansert nivå for alderen (uten at jeg tror han er noe geni av den grunn, men han er i alle fall ikke mindre intelligent på noen som helst måte). Med bare et minimum av innsats kunne han i alle fall fått middels karakterer. 

Jeg har prøvd å snakke med dem begge, og jeg har prøvd å snakke med lærerne deres. Når jeg snakker med ungene, har de ingen fornuftige svar. Skolen er kjedelig, lærerne er teite. De opplever mange fag som lite relevante. Lærerne virker å ha lite ressurser og liten autoritet. Jeg klandrer absolutt ikke lærerne for mine ungers dårlige resultater, men jeg tror i alle fall ikke dagens skolesystem har vært positivt for mine unger. Altfor mye ansvar for egen læring, for lite klare forventninger. For mye teori i fag som før var praktiske. 

En annen ting jeg har vært mye frustrert over, er at nesten alle lekser er på skjerm og krever internett. Det gjør at det er lett for ungene å bli distrahert, det gjør det vanskelig for meg å sjekke at de faktisk har gjort leksene (siden de ligger på et intranett jeg ikke har tilgang til), og ikke minst tar det fra meg en effektiv sanksjonsmulighet - jeg kan ikke si "nå skrur jeg av nettet til leksene er gjort". Jeg føler liksom at det ikke er så mye jeg kan gjøre.

Det er ikke sånn at jeg forventer at de skal få toppkarakterer. Jeg skulle bare ønske de gadd å gjøre et minimum av innsats. At i alle fall sønnen min kunne fått et middels resultat. Nå vet jeg ikke om han kommer inn på det han ønsker på vgs, og da er jeg redd han vil droppe ut og det som verre er.

Selv om man stort sett hører om dem som gjør det bra (i alle fall fra andre foreldre - venner, kolleger, poster i sosiale medier), er jeg/vi neppe alene om dette. Hva gjør dere andre i samme situasjon? Og er det noen som har vært i denne situasjonen for noen år siden, og kan berolige meg med at det gikk bra?

 

Hilsen litt fortvilet tobarnsmor... 

(P.S. Må legge til, føler jeg, siden jeg bare har snakket dritt om ungene mine her, at de begge er veldig greie unger ellers, med god oppførsel både hjemme og ute. De har mange venner. De får skryt av både lærere og venners foreldre for at de er høflige, snille og fornuftige. Og jeg prøver jo å tenke at det tross alt er det viktigste. Men man kommer likevel ikke unna at utdanning er viktig i dagens samfunn, og jeg ønsker jo så klart det beste for ungene mine.)

Anonymkode: ffa86...754

Dysleksi er et eksempel på en spesifikk lærevanske, uspeisfert lærevansker er når man ikke kan peke på en spesifikk vanske som feks dysleksi til problem, en uspesifikk vanske gjennomsyrer alt av evne til å lære og man kan ikke finne en egen grunn til det, mao man er litt dum egentlig 

Anonymkode: f2ac3...7c3

[AnonymBruker]

Helt ærlig synes jeg det er en litt for tynn unnskyldning at du ikke får fulgt med på grunn av at alt er på nett. Det er jo bare å få barnet til å logge seg på slik at du får se lekser og ukeplan, det er jo ikke hemmeligstemplede dokumenter liksom😅 »Ansvar for egen læring» bør ikke være hvilepute for oss som har lite motiverte barn. Det er du som må ta ansvar for barnets læring når det ikke klarer det selv.  Her får tenåringen neste ukes plan hver fredag, og da går jeg selv nøye gjennom hva de skal gjøre, hvilke innleveringer/fremføringer/lekser de har. Og jeg hjelper tenåringen til alt er gjort gjennom hele uka. Det er slitsomt og krevende, men sånn er det å være forelder.

Anonymkode: 79975...aa1

[AnonymBruker]

Nå kan jeg ikke relatere meg til hvordan barna dine har det eller gjør det. Men jeg skjønner tankegangen deres om at det er kjedelig og at man ikke får bruk for det når man blir voksen.

Ang å ikke få bruk for, det vet man ikke. Mye kan virke helt idiotisk, men kan komme til nytte på de rareste måter. Feks spørreprogrammer hvor man kan vinne penger, de spør jo om de rareste tingene. Jeg husker da jeg fikk nytte av å vite hovedstaden i Portugal da jeg var 14 år. Det var bare en twist jeg vant, men jeg vant noe. Det var jo litt stas selv om belønningen er relativt beskjeden.

Jeg sier til ungen her at man vet aldri når man får nytte av noe. Jeg har feks vunnet store mengder alkohol ved å være på quiz og vunnet mange mange runder med alt mulig av kunnskap.

Man kan aldri vite for mye. Kunnskap er makt. Makt er penger. Penger er valgfrihet.

Gode karakterer fra ungdomsskolen, gjør at man får langt større valgfrihet hva kommer til vgs-opptaket. Det åpner dører med karakterene. Det samme når vgs er fullført og man skal inn på høyere utdannelse.

Ang oppfølging på ungdomsskolen så gjør vi følgende i huset: hver søndag går vi gjennom ukeplanen. Lekser følger jeg med på og sjekker. Og vi snakker ofte om fag hjemme. Vi snakker om innholdet de har hatt på skolen, vi snakker gjerne videre enn pensumet. Vi kan også søke opp mer informasjon for vi lurer på noe. Repetisjon av de faglige innholdet er viktig, det er det som gjør at det sitter. Til prøver går vi gjennom innholdet. Heldigvis snakker også barnet mitt mye om skolen helt av seg selv. Det er ikke noe jeg må dra ut av henne. Men som dette har vi gjort gjennom skolegangen hennes, det er vel nesten som en rutine å anse på dette punktet. Nå ser det ut til at hun vil ha et snitt på opp mot 5 til sommeren.

Som jeg også sier: man trenger bare å kunne faget til prøvene. Etter det kan man glemme det (selv om en del vil sitte).

Anonymkode: 125d9...6e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Helt ærlig synes jeg det er en litt for tynn unnskyldning at du ikke får fulgt med på grunn av at alt er på nett. Det er jo bare å få barnet til å logge seg på slik at du får se lekser og ukeplan, det er jo ikke hemmeligstemplede dokumenter liksom😅 »Ansvar for egen læring» bør ikke være hvilepute for oss som har lite motiverte barn. Det er du som må ta ansvar for barnets læring når det ikke klarer det selv.  Her får tenåringen neste ukes plan hver fredag, og da går jeg selv nøye gjennom hva de skal gjøre, hvilke innleveringer/fremføringer/lekser de har. Og jeg hjelper tenåringen til alt er gjort gjennom hele uka. Det er slitsomt og krevende, men sånn er det å være forelder.

Anonymkode: 79975...aa1

Våre barn måtte også logge seg på læringsplattformene på våre telefoner så vi har oversikt over alle innleveringer/prøver. 

Ansvar for egen læring er utopi for ekstremt mange barn og som dere synes vi det er viktig å bruke mye tid.  Flere burde droppe holdningen om at de er gamle nok til skole selv. Det er like mye latskap hos foreldre.

Anonymkode: bc023...788

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (På 15.6.2024 den 0.23):

Det er kjipt å se på at ungene gjør det dårligere enn de egentlig har evner til. Jeg tror og at skolesystemet favoriserer en viss type elever.

Når det er sagt så ville jeg forsøkt å høre med læreren de har, hva skal til for å gjøre det bedre. Jeg ville og hørt litt med ungdommene hva de liker å drive med, hvilke fag trives de best med og hvorfor.

Kanskje de vil blomstre opp på privatskole, det har jeg hørt eksempler på.

Jeg må og nevne at i min egen skoletid så var jeg en såkalt skoleflink elev. I voksen alder så er det mange av de jeg gikk sammen med som på den tiden var helt middelmådige, som har gjort det bra i yrkene sine og som tjener bra. Mye bedre enn meg faktisk. Så karakterer og skoleprestasjoner i ung alder er ikke nødvendigvis det som teller i lengden, men heller det å finne sin greie og det som fenger.

TS her. Takk for mange svar! Jeg leser alle! Svarer på noen av dem som hadde kommentarer eller spørsmål jeg gjerne utdyper.

 

Jeg tror også at skolesystemet favoriserer en viss type elever - de som er motiverte, modne og selvgående. Ungene mine er ingen av delene. 

Jeg har selvfølgelig prøvd å snakke med lærerne. På foreldresamtaler har jeg tatt opp de dårlige resultatene, men jeg opplever at lærerne mener det ikke er så mye de får gjort. Den ene læreren presterte til og med å spørre sønnen min om han hadde lyst til å legg inn litt mer innsats i et spesifikt fag 🤪Hva med å si at han MÅ legge inn mer innsats? Jeg prøver jo å si det, men ikke så lett når lærerne framstiller det som om det var valgfritt...

Privatskole her er enten kristen skole eller en internasjonal skole. Det siste har jeg ikke råd til. Det første går litt for mye i mot mitt (og ungenes) livssyn, synes jeg. Hadde vært helt greit med bare litt mer undervisning i og fokus på kristendom, men de har andakt hver morgen og ber sammen hver dag. Ikke vet jeg om de er noe særlig bedre faglig heller.

AnonymBruker skrev (På 15.6.2024 den 7.30):

Synes du har mange kloke og riktige betraktninger ts. 
Min på 14 gjør det også veldig dårlig, og det stadige «svaret» er at hun jo aldri kommer til å bruke det til noe senere i livet uansett. 
De får ansvar for egen læring veldig langt på vei, men jeg tror det er en utrolig dårlig taktikk når ungdommen ikke finner et snev av motivasjon for å ville lære. 

Men- jeg tror ikke du skal være alt for bekymret. 
Noen modnes tidlig, andre sent. Selv gikk jeg ut av ungdomsskolen med veldig dårlige karakterer. 
det ble noe bedre på vgs. Studiene gikk akkurat så jeg bestod bachelor. 
Men da jeg ble voksen og tok videreutdannelse fikk jeg bare topp karakterer. 
Hodet mitt feiler ingenting- jeg var bare utrolig langsom til å modnes og forstå viktigheten av å legge ned en innsats. 
Du skal se de finner «sine» områder og da blomstrer nok karakterene også. 
 

At du har snille og gode ungdommer ER jo faktisk det viktigste ❤️

Anonymkode: 2322b...633

Ja, det at de aldri får bruk for det er en gjenganger. Jeg prøver jo å komme med eksempler på når de får bruk for x og y, men det går ikke inn.

Godt å høre at du blomstret senere  

AnonymBruker skrev (På 15.6.2024 den 9.54):

Jeg tenker hvis de er umotiverte og lei av teoretiske fag er det veldig lurt for dem å prøve yrkesfag. Sønnen din høres ut som han er interessert i IT? Et fagbrev i IT gir veldig gode jobbmuligheter. 

Anonymkode: df6bd...447

Ja, det er det han har søkt på  Men jeg vet jo ikke om han kommer inn med så lavt snitt. Han har søkt på elektro som andrevalg, men det vet jeg pleier å ha høyt snitt. Skrekken er jo om han ikke kommer inn på skolen i kommunen, men må reise til en annen kommune. Da tror jeg en allerede lav motivasjon blir null, om han må reise langt til et sted han ikke kjenner noen. 

 

AnonymBruker skrev (På 15.6.2024 den 13.22):

Som å lese om gutten min. 19 år og er ferdig med vgs nå. Gode karakter i ungdomsskole men lat som bare det. Karakterene var bra fordi han ikke trengte lese i det hele tatt, det han fikk med seg i undervisning var nok. Det var det slutt med da han begynte i vgs. Veldig middelmådig karakterer fra dag 1, men verst var manglende disiplin. Han har hatt mye fravær. Verste var nå under og etter russetiden. I 3 fag har han fått 11,5% fravær og det er kun takket være kontaktlærer og en snill rektor at han likevel får vitnemål istedet for IV (rektor kan utvise skjønn når fravær er over 10% men under 15%).

Det er ikke vits å begynne med et studie nå, han gidder ikke lese uansett. Han jobber ved siden av skole, det kan han utvide etter sommeren slik at han jobber tilnærmet heltid. Vi tenker at det kanskje er best at han flytter for seg selv og får seg en realitetsorientering hva det betyr å være voksen og ha ansvar for sitt eget liv. Så kan han få smake på å betale husleie og alle andre kjedelige utgifter som han slipper nå, da blir det nok ikke 8.000 kroner til overs for hobbyene (slik det er nå).

En grunn at vi ser oss nødt til å gjøre det er at vi har en sønn til som er 14 og vi ser samme tendenser som hos storebror, vi har håp at han får seg en tankevekker mye tidligere. Jeg orker ikke gå gjennom dette her en gang til.

Ts, du har min dypeste medfølelse.

Anonymkode: 02476...def

Tusen takk ❤️

Jeg er redd for at sønnen min skal droppe ut og ikke gjøre noen ting. Jeg har sagt til ungene flere ganger at å bo hjemme og ikke gjøre en dritt ikke er et alternativ. De må gå på skole/studere, ha læreplass eller jobbe. Men det er jo ikke lett å finne seg jobb for en tenåring uten utdannelse... I tillegg er jeg skilt fra barnas far, og han er det lite "tak i". Frykter at ungene skal slutte på skole og så flytte til faren sin for å ikke gjøre en dritt 😬Jeg håper jo ikke at han ville latt dem gjøre det, men kan dessverre ikke stole på ham...

Anonymkode: ffa86...754

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

TS her. Takk for mange svar! Jeg leser alle! Svarer på noen av dem som hadde kommentarer eller spørsmål jeg gjerne utdyper.

 

Jeg tror også at skolesystemet favoriserer en viss type elever - de som er motiverte, modne og selvgående. Ungene mine er ingen av delene. 

Jeg har selvfølgelig prøvd å snakke med lærerne. På foreldresamtaler har jeg tatt opp de dårlige resultatene, men jeg opplever at lærerne mener det ikke er så mye de får gjort. Den ene læreren presterte til og med å spørre sønnen min om han hadde lyst til å legg inn litt mer innsats i et spesifikt fag 🤪Hva med å si at han MÅ legge inn mer innsats? Jeg prøver jo å si det, men ikke så lett når lærerne framstiller det som om det var valgfritt...

Privatskole her er enten kristen skole eller en internasjonal skole. Det siste har jeg ikke råd til. Det første går litt for mye i mot mitt (og ungenes) livssyn, synes jeg. Hadde vært helt greit med bare litt mer undervisning i og fokus på kristendom, men de har andakt hver morgen og ber sammen hver dag. Ikke vet jeg om de er noe særlig bedre faglig heller.

Ja, det at de aldri får bruk for det er en gjenganger. Jeg prøver jo å komme med eksempler på når de får bruk for x og y, men det går ikke inn.

Godt å høre at du blomstret senere  

Ja, det er det han har søkt på  Men jeg vet jo ikke om han kommer inn med så lavt snitt. Han har søkt på elektro som andrevalg, men det vet jeg pleier å ha høyt snitt. Skrekken er jo om han ikke kommer inn på skolen i kommunen, men må reise til en annen kommune. Da tror jeg en allerede lav motivasjon blir null, om han må reise langt til et sted han ikke kjenner noen. 

 

Tusen takk ❤️

Jeg er redd for at sønnen min skal droppe ut og ikke gjøre noen ting. Jeg har sagt til ungene flere ganger at å bo hjemme og ikke gjøre en dritt ikke er et alternativ. De må gå på skole/studere, ha læreplass eller jobbe. Men det er jo ikke lett å finne seg jobb for en tenåring uten utdannelse... I tillegg er jeg skilt fra barnas far, og han er det lite "tak i". Frykter at ungene skal slutte på skole og så flytte til faren sin for å ikke gjøre en dritt 😬Jeg håper jo ikke at han ville latt dem gjøre det, men kan dessverre ikke stole på ham...

Anonymkode: ffa86...754

Så du mener skolen skulle favorisert de uinteresserte som ikke gidder noe og tilrettelagt alt for de ??? Snakk om å sy puter under armene. 

Vi har hatt mye sutring, klaging hjemme og skole har ikke vært gøy, men det er IKKE bare skolens ansvar når barna ikke er modne nok, ta må man ta mer tak i det som forelder.  Rart å begynne så sent.  Livet kan ofte handle om utfordringer og ingenting er rettferdig og det er vår jobb som forelder å ikke slippe taket og forberede på at livet er tøft. 

Anonymkode: bc023...788

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.6.2024 den 14.13):

Dysleksi er et eksempel på en spesifikk lærevanske, uspeisfert lærevansker er når man ikke kan peke på en spesifikk vanske som feks dysleksi til problem, en uspesifikk vanske gjennomsyrer alt av evne til å lære og man kan ikke finne en egen grunn til det, mao man er litt dum egentlig 

Anonymkode: f2ac3...7c3

Jeg skjønner forskjellen på spesifikk og uspesifikk lærevanske. Det jeg fikk beskjed om da hun tok evnetester i forbindelse med dysleksi-utredningen, var at hun skåret normalt på noen og under normalen på andre, og at det var det som gav betegnelsen "uspesifikk lærevanske" og ikke en "generell lærevanske", som nok er mer i retning av "litt dum egentlig". Tror ikke datteren min er dum, hun er ganske oppegående på mange områder selv om hun ikke er flink på skolen, for eksempel er hun veldig flink sosialt og også ganske praktisk anlagt. Men at det nok er en del forskjell på evnenivået hennes og brorens, merker jeg selvfølgelig, og det har jeg merket helt siden de var små.

AnonymBruker skrev (På 15.6.2024 den 14.35):

Helt ærlig synes jeg det er en litt for tynn unnskyldning at du ikke får fulgt med på grunn av at alt er på nett. Det er jo bare å få barnet til å logge seg på slik at du får se lekser og ukeplan, det er jo ikke hemmeligstemplede dokumenter liksom😅 »Ansvar for egen læring» bør ikke være hvilepute for oss som har lite motiverte barn. Det er du som må ta ansvar for barnets læring når det ikke klarer det selv.  Her får tenåringen neste ukes plan hver fredag, og da går jeg selv nøye gjennom hva de skal gjøre, hvilke innleveringer/fremføringer/lekser de har. Og jeg hjelper tenåringen til alt er gjort gjennom hele uka. Det er slitsomt og krevende, men sånn er det å være forelder.

Anonymkode: 79975...aa1

Det er ikke lekseplanene jeg snakker om - de har jeg så klart tilgang til. Logger inn på dem hver mandag og minner ungene på hva de har. Jeg snakker om selve leksene. Hos oss gjøres de på et intranett, og det er ikke det samme som der jeg får se ukeplaner og lekser. 

Det handler dessuten ikke kun om min tilgang, men i veldig stor grad om mengden forstyrrelse - når leksene og bøkene er på nett, blir det enormt mye forstyrrelser for ufokuserte barn. Det hadde vært mye lettere om leksene var i bok/kladdebok, og de ikke trengte nett for å gjøre dem. Det viser vel også mye forskning nå at også er det beste for flertallet av barna.

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Våre barn måtte også logge seg på læringsplattformene på våre telefoner så vi har oversikt over alle innleveringer/prøver. 

Ansvar for egen læring er utopi for ekstremt mange barn og som dere synes vi det er viktig å bruke mye tid.  Flere burde droppe holdningen om at de er gamle nok til skole selv. Det er like mye latskap hos foreldre.

Anonymkode: bc023...788

Er svaret på problemet at foreldrene må følge opp så mye at de nærmest gjør leksene for dem?

Jeg satte kanskje inn for lite innsats tidlig, som nevnt tidligere. For jeg var vant til fra egen barndom at leksene var noe jeg gjorde selv. Jeg sjekket min egen lekseplan og gjorde mine egne lekser når jeg skulle uten noen som helst innblanding fra foreldrene mine. Trengte jeg hjelp til noe, spurte jeg, ellers gjorde jeg alt alene. Jeg har inntrykk av at det var det vanlige før (dette var altså på 1990-tallet). I så fall, hvorfor klarer ikke dagens barn det? Fordi de har for mange forstyrrelser i form av nett og dingser? Fordi det ikke kommer noen klare forventninger fra lærerne om at leksene skal være gjort ("har du lyst til å gjøre litt mer innsats i dette faget?").

Jeg har selvfølgelig gjort lekser sammen med ungene oppigjennom, spesielt da de gikk på barneskolen, men det har ofte endt med krangel. Spesielt med datteren min ble lekser en periode så utrivelig for oss begge at vi droppa det helt, og erstatta det med å lese bøker (jeg leste for henne og hun leste litt for meg).

Det skal sies at ungene mine aldri har hatt spesielt mye lekser (etter mitt syn, i alle fall), så det kan neppe ha vært min eller deres egen dårlige innsats der alt står og faller på.

Anonymkode: ffa86...754

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så du mener skolen skulle favorisert de uinteresserte som ikke gidder noe og tilrettelagt alt for de ??? Snakk om å sy puter under armene. 

Vi har hatt mye sutring, klaging hjemme og skole har ikke vært gøy, men det er IKKE bare skolens ansvar når barna ikke er modne nok, ta må man ta mer tak i det som forelder.  Rart å begynne så sent.  Livet kan ofte handle om utfordringer og ingenting er rettferdig og det er vår jobb som forelder å ikke slippe taket og forberede på at livet er tøft. 

Anonymkode: bc023...788

Nei, jeg synes tvert i mot de får for mye tilrettelegging på skolen noen ganger, men på de gale tinga... (for eksempel får datteren min lov til å slippe å lese høyt eller presentere muntlig i klassen, jeg synes det er helt høl i hue). I stedet for å gi ungene et prosjekt de skal gjøre ferdig dato, og all læring i mellomtiden (også å be om hjelp) er ungenes ansvar, kunne de gitt dem beskjed om at i dag leser vi denne boka, vi gjør disse oppgavene, til i morgen skal resten av dette være gjort. Mer klare oppgaver og mer klare forventninger. 

Jeg har f.eks. oppigjennom reagert på at barna har blitt bedt om å sette seg mål i de ulike faga. Hvilke forutsetninger har en 8-åring for å sette seg et mål i matematikk? Det burde vel være lærerne som setter mål for dem? "Framover må du bli bedre til å jobbe med gangetabellen", ikke at de må finne det ut selv.

Hvordan gjør man barna mer modne som forelder? Jeg vet ikke om jeg er enig i at man gjør det ved å sitte ned med dem og gjøre leksene for dem...

 

TS

Anonymkode: ffa86...754

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, jeg synes tvert i mot de får for mye tilrettelegging på skolen noen ganger, men på de gale tinga... (for eksempel får datteren min lov til å slippe å lese høyt eller presentere muntlig i klassen, jeg synes det er helt høl i hue). I stedet for å gi ungene et prosjekt de skal gjøre ferdig dato, og all læring i mellomtiden (også å be om hjelp) er ungenes ansvar, kunne de gitt dem beskjed om at i dag leser vi denne boka, vi gjør disse oppgavene, til i morgen skal resten av dette være gjort. Mer klare oppgaver og mer klare forventninger. 

Jeg har f.eks. oppigjennom reagert på at barna har blitt bedt om å sette seg mål i de ulike faga. Hvilke forutsetninger har en 8-åring for å sette seg et mål i matematikk? Det burde vel være lærerne som setter mål for dem? "Framover må du bli bedre til å jobbe med gangetabellen", ikke at de må finne det ut selv.

Hvordan gjør man barna mer modne som forelder? Jeg vet ikke om jeg er enig i at man gjør det ved å sitte ned med dem og gjøre leksene for dem...

 

TS

Anonymkode: ffa86...754

Selv de som underviser på universitetsnivå sier det samme: studentene er late og trenger tvang. Derav obligatoriske innleveringer. Det ideelle er å lære ansvar for egen læring og indre motivasjon fra dag 1 på skolen. Lite sannsynlig.  

Skolen gir ofte litt opp for det går ikke an å gi en elev så mye oppmerksomhet og derfor slipper de.  Noen funker bra med harde krav og forventninger, noen faller helt sammen.  Jeg har hatt barn på skole i utlandet og kravene og forventningene var helt klart høyere enn i Norge. Jeg hadde samtale med rektor på sønnens ungdomsskole om hvorfor de ikke fikk karakterer første semester 8. trinn- de ville ikke ha for høyt press- så de gir ikke likt press hele året. Andre land har de jevnere og tydeligere press- men færre kommer seg gjennom systemet.  Det som også skilte seg mer ut var foreldrene stilte seg mer på skolens side når det gjelder krav. Her driver ekstremt mange foreldre sabotasje ved å la barna slippe lekser.  Her i Norge stjeler SFO barnas læringspotensiale og legger grunnlaget for at foreldre ikke orker.

Anonymkode: bc023...788