Evner ikke å elske dyr lenger.

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst med dyr, og var så dedikert ovenfor katt, undulat, rotte og hund vi hadde (i tur og orden) da jeg vokste opp at selv om vi var en familie ble liksom dyra mine. At vi hadde så ulike kjæledyr kom imidlertid litt av at da min elskede katt døde orket jeg ikke tanken på ny katt, da undulaten døde orket jeg ikke tanken på ny fugl, og så videre. Det er litt som jeg la all min kjærlighet i det dyret, og det ikke kan erstattes. 

I voksen alder fikk først min ene samboer hund, og den var supersøt, og jeg veldig dedikert til å være med den og trene den i lydighet, men jeg utviklet ingen sterke følelser for den. Mens mine foreldre sørget dypt over tapet av hunden da vi gikk fra hverandre hadde jeg ingen følelser rundt det. 

Jeg fikk senere barn og de har fått katt og to hunder, og barna elsker dem like høyt som jeg elsket mine, men jeg klarer ikke å elske dem. De er søte for all del, og jeg er korrekt og dedikert nå også i å ta vare på dem, men skulle de dø hadde jeg nok grått mer fordi barna mine var lei seg enn angående tapet av dyret. 

Jeg tenker fremdeles på dyra jeg elsket så høyt med savn og sorg, men føler at nå burde jeg kommet over de tapene og vært i stand til å elske dem vi har. Føler meg rar som ikke gjør det. Ingen kan innrømme heller at de ikke elsker familiens kjæledyr, så derfor spør jeg, er dette noe andre kan kjenne seg igjen i? Å liksom ha brukt opp kjærligheten til type dyr, og derfor ikke klarer å binde seg tilsvarende i nye? 

Anonymkode: 59872...c6e

[Anonymbruker***]

Jeg skal aldri ha katt selv. Vokste opp med en drømmekatt som ble 12 år gammel. Den fulgte meg gjennom barneårene og ungdomstiden, og var mest knyttet til meg gjennom hele livet. Ingen over og ingen på siden hva katt angår. Så jeg kan kjenne meg litt igjen. Hund er en litt annen sak. Vi har hatt flere i familien gjennom årene, og jeg knyttet meg til flere av dem for deres særegne personlighet. Den jeg har selv nå stiller i egen klasse i mine øyne. Men tror jeg at jeg kan bli like glad i en annen hund om jeg velger rett og oppdrar den rett. 

[AnonymBruker]

Anonymbruker*** skrev (På 15.6.2024 den 1.55):

Jeg skal aldri ha katt selv. Vokste opp med en drømmekatt som ble 12 år gammel. Den fulgte meg gjennom barneårene og ungdomstiden, og var mest knyttet til meg gjennom hele livet. Ingen over og ingen på siden hva katt angår. Så jeg kan kjenne meg litt igjen. Hund er en litt annen sak. Vi har hatt flere i familien gjennom årene, og jeg knyttet meg til flere av dem for deres særegne personlighet. Den jeg har selv nå stiller i egen klasse i mine øyne. Men tror jeg at jeg kan bli like glad i en annen hund om jeg velger rett og oppdrar den rett. 

Det er nok litt det samme ja. Ingen hund har i nærheten av så mye personlighet som min første hund. De er søte, snille, flinke og alt det der, men det båndet og den forståelse som var mellom meg og første hund kan ikke erstattes. Tror dette må være en kombinasjon av det og et vern av hjertet. Jeg hadde trodd det skulle forsvinne med årene, men virker ikke slik. 

Anonymkode: 59872...c6e

[AnonymBruker]

Tror det er naturlig når man blir voksen at man får et mer realistisk forhold til dyr, man vet man bare har dem noen få år. Dermed legger man ikke lenger så mye kjærlighet i forholdet til dyret fordi man ønsker å beskytte seg selv. Har man fått barn, vet man også at den kjærligheten man føler for dyr, er ganske liten i forhold (nå får jeg sikkert mange ihuga dyreelskere på nakken her). 

Jeg var veldig glad i dyr som barn, og synes fortsatt det er koselig med dyr, men har ingen dyp kjærlighet for dem, nei. De er dyr, og ikke mennesker.

Anonymkode: e9de8...fa8