Jeg trenger å jobbe med meg selv som partner

[AnonymBruker]

Jeg var i et 10 år langt forhold som ble slutt for 2 år siden. Jeg har trodd at eksen mim var 80% av skylden til våre problemer, men nå som jeg har møtt en ny, kjenner jeg igjen problematiske sider ved meg selv (som jeg ikke har vist til ham ennå).

Jeg har hatt det kjempebra alene. Jeg er 100% alene med et barn, og føler jeg fikser det meste, jeg føler meg i balanse og at jeg stort sett klarer å regulere meg selv, og generelt tilfreds.

Nå har jeg møtt en fantastisk fyr, og vi er på 3. Mnd med seriøs dating. 

Mitt problem er dette: jeg lurer på om jeg er narsissist, eller har noen seriøse emosjonelle problemer. Disse følelsene har kun dukket opp i parforhold før. 

Problemet mitt er at jeg har tendenser til å "skylde på" partneren min for hvordan jeg føler meg. Jeg dytter "ansvaret" for at jeg skal føle meg bra over på ham. Og jeg kan ofte føle meg utifreds og utilpass, og knytter de følelsene for mye til partneren min. Uten at det har noe med ham å gjøre i det hele tatt! Nå som jeg er sammen med(basically) en fyr, føler meg meg oftere litt utilfreds enn jeg gjorde da jeg var singel. Dette gjelder kveldene hvor vi ikke er sammen...da tenker jeg på ham, og føler meg utilfreds på en måte. Men når vi er sammen, er alt veldig fint, foreløpig. Jeg føler meg veldig tilfreds når vi er fysisk sammen. 

Men hvis jeg tenker på min ex...jeg kunne bli sint inni meg på ham, uten at han egentlig hadde gjort noe. Det er vanskelig å forklare. Men jeg var veldig mye irritert. Med eller uten grunn.

Jeg tror problemet rett og slett er at jeg ikke klarer å ta ansvar for mine egne følelser. Jeg var avhengig av min ex for å trøste meg når jeg var trist og opprørt. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre uten ham. Og følelsene mine var altfor avhengige av ham. Er det det som kalles co-dependent?

Nå vet jeg jo at jeg klarer meg helt fint alene. 

Men jeg er så redd for å bli slik igjen. Med den fine fyren jeg har møtt. Jeg har ikke lyst til å gi ham et dårlig liv, jeg vil gjerne være en god, selvbevisst og selvregulerende partner. Jeg trodde jeg var kommet dit, men jeg er visst ikke "fullt healed"

Noen som har tips til podcaster eller bøker å starte med? 

Anonymkode: ef550...88a

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket med fastlegen. Du har en stor fordel. Du virker oppvakt og er bevisst på utfordringene. Men hadde jeg vært deg så tror jeg at jeg ville oppsøkt en profesjonell som kan hjelpe deg å gå frem i passe tempo, og angripe problemet på best måte mulig. 

Anonymkode: 32609...d05

[Mayer]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg var i et 10 år langt forhold som ble slutt for 2 år siden. Jeg har trodd at eksen mim var 80% av skylden til våre problemer, men nå som jeg har møtt en ny, kjenner jeg igjen problematiske sider ved meg selv (som jeg ikke har vist til ham ennå).

Jeg har hatt det kjempebra alene. Jeg er 100% alene med et barn, og føler jeg fikser det meste, jeg føler meg i balanse og at jeg stort sett klarer å regulere meg selv, og generelt tilfreds.

Nå har jeg møtt en fantastisk fyr, og vi er på 3. Mnd med seriøs dating. 

Mitt problem er dette: jeg lurer på om jeg er narsissist, eller har noen seriøse emosjonelle problemer. Disse følelsene har kun dukket opp i parforhold før. 

Problemet mitt er at jeg har tendenser til å "skylde på" partneren min for hvordan jeg føler meg. Jeg dytter "ansvaret" for at jeg skal føle meg bra over på ham. Og jeg kan ofte føle meg utifreds og utilpass, og knytter de følelsene for mye til partneren min. Uten at det har noe med ham å gjøre i det hele tatt! Nå som jeg er sammen med(basically) en fyr, føler meg meg oftere litt utilfreds enn jeg gjorde da jeg var singel. Dette gjelder kveldene hvor vi ikke er sammen...da tenker jeg på ham, og føler meg utilfreds på en måte. Men når vi er sammen, er alt veldig fint, foreløpig. Jeg føler meg veldig tilfreds når vi er fysisk sammen. 

Men hvis jeg tenker på min ex...jeg kunne bli sint inni meg på ham, uten at han egentlig hadde gjort noe. Det er vanskelig å forklare. Men jeg var veldig mye irritert. Med eller uten grunn.

Jeg tror problemet rett og slett er at jeg ikke klarer å ta ansvar for mine egne følelser. Jeg var avhengig av min ex for å trøste meg når jeg var trist og opprørt. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre uten ham. Og følelsene mine var altfor avhengige av ham. Er det det som kalles co-dependent?

Nå vet jeg jo at jeg klarer meg helt fint alene. 

Men jeg er så redd for å bli slik igjen. Med den fine fyren jeg har møtt. Jeg har ikke lyst til å gi ham et dårlig liv, jeg vil gjerne være en god, selvbevisst og selvregulerende partner. Jeg trodde jeg var kommet dit, men jeg er visst ikke "fullt healed"

Noen som har tips til podcaster eller bøker å starte med? 

Anonymkode: ef550...88a

Du virker å ha god selvinnsikt og oversikt over dine utfordringer, derfor tror jeg sjansen er liten for at du er narsissist. Kanskje du har noen få trekk, hvem vet, men en fullverdig narsissist ville neppe hatt samme selvinnsikt og ansvarsfølelse som du har. Jeg ville vurdert terapi for å kunne trives og fungere bedre i et forhold.

[Virrevirrevapp]

Det er det som kalles axcious /engstelig tilknytning. 

De fire typene tilknytningsmønstre:

1. Trygg tilknytning 

2. Unnvikende tilknytning (trekker seg unna, blir stressa av for mye nærhet)

3. Engstelig tilknytning (vil komme nær og stiller krav til partner om å "fikse" dem)

4. Des-organisert (kaotisk, gjerne slik de med store traumer fra barndom har)

2 og 3 er på en måte speil av hverandre, man er litt for fjern eller litt for nær den andre.

[AnonymBruker]

Tenker du har en mur som du ikke klarer å bryte. Du beskytter deg selv og lar ikke en mann virkelig slippe inn. Når dere er sammen føler du deg tryggere, men når dere ikke er sammen kicker fight and flight inn og du får denne mørke følelsen som egentlig handler om frykt for å miste noen som begynner å slippe inn i hjertet ditt.

Been there👀 

Jeg har aldri sluppet inn en mann før. Aldri elsket en mann. Tross flere og lange seriøse forhold. Jeg var alltid klar til å gå.

Innså det først som godt voksen og etter jeg møtte en fyr som raserte murveggen totalt. Jeg vet han er en jeg virkelig vil kunne elske og gi alt til. Innimellom gjør det meg fysisk kvalm. Får disse anfallene av å kjenne på de mørke følelsene som jeg vet er basert på frykt.

Men jeg har vært åpen med han om det. Og han er så forståelsesfull og trygger meg når jeg forteller han jeg har en «periode». Vi har det så latterlig fint sammen. Null drama eller krangling. 

Anonymkode: b25e8...638

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg var i et 10 år langt forhold som ble slutt for 2 år siden. Jeg har trodd at eksen mim var 80% av skylden til våre problemer, men nå som jeg har møtt en ny, kjenner jeg igjen problematiske sider ved meg selv (som jeg ikke har vist til ham ennå).

Jeg har hatt det kjempebra alene. Jeg er 100% alene med et barn, og føler jeg fikser det meste, jeg føler meg i balanse og at jeg stort sett klarer å regulere meg selv, og generelt tilfreds.

Nå har jeg møtt en fantastisk fyr, og vi er på 3. Mnd med seriøs dating. 

Mitt problem er dette: jeg lurer på om jeg er narsissist, eller har noen seriøse emosjonelle problemer. Disse følelsene har kun dukket opp i parforhold før. 

Problemet mitt er at jeg har tendenser til å "skylde på" partneren min for hvordan jeg føler meg. Jeg dytter "ansvaret" for at jeg skal føle meg bra over på ham. Og jeg kan ofte føle meg utifreds og utilpass, og knytter de følelsene for mye til partneren min. Uten at det har noe med ham å gjøre i det hele tatt! Nå som jeg er sammen med(basically) en fyr, føler meg meg oftere litt utilfreds enn jeg gjorde da jeg var singel. Dette gjelder kveldene hvor vi ikke er sammen...da tenker jeg på ham, og føler meg utilfreds på en måte. Men når vi er sammen, er alt veldig fint, foreløpig. Jeg føler meg veldig tilfreds når vi er fysisk sammen. 

Men hvis jeg tenker på min ex...jeg kunne bli sint inni meg på ham, uten at han egentlig hadde gjort noe. Det er vanskelig å forklare. Men jeg var veldig mye irritert. Med eller uten grunn.

Jeg tror problemet rett og slett er at jeg ikke klarer å ta ansvar for mine egne følelser. Jeg var avhengig av min ex for å trøste meg når jeg var trist og opprørt. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre uten ham. Og følelsene mine var altfor avhengige av ham. Er det det som kalles co-dependent?

Nå vet jeg jo at jeg klarer meg helt fint alene. 

Men jeg er så redd for å bli slik igjen. Med den fine fyren jeg har møtt. Jeg har ikke lyst til å gi ham et dårlig liv, jeg vil gjerne være en god, selvbevisst og selvregulerende partner. Jeg trodde jeg var kommet dit, men jeg er visst ikke "fullt healed"

Noen som har tips til podcaster eller bøker å starte med? 

Anonymkode: ef550...88a

Du er iallefall ett steg videre på veien. Og kjenner ditt problem litt på mannen min. Han går i mørkt og tåler svært lite komentarer som egentlig er ment for å finne løsninger.  Feks. Av og til aner jeg ikke hva han går i mørkt på. Men da har han et kronisk negativt syn på alt jeg gjør. Feks rydder jeg ikke å gjør noe annet, blir han sur,  rydder jeg istedenfor noe annetbøir han sur. Så jeg skal i hans lyne altid gjøre noe annet enn det jeg gjør. 

Han legger også sin lykke over på meg. Kan klage over at jeg ikke kager kaffe til han. Men som jeg sier 95% av gangene jeg lager kaffe eller spør om han skal ha, sier han nei takk. De 5% han sier ja takk. Så klager han over at den ikke smaker 100% som når han gjør det. Og jeg har servert han hans egen kaffe der han har klaget på at jeg ikke har laget kaffen som han.

Så jeg har gitt han beskjed om at han må fikse sin egen lykke. Fordi når uansett hva jeg gjør , også når jeg gjør ting han ytrer ønske om å gjør. Blir det aldri bra nok. 

Dette har jo selvsagt endt opp i at jeg har ikke lyst til å gjøre små hyggelige ting for han.

Mitt råd er egentlig at du må bli kjent med han. Ikke gjøre han til noe du ønsker. Om du går med ønsker og tanker du ikke sier og blir skuffet o er at det ikke skjer. Ja da blir det egentlig ikke mulig å lykkes. 

Hva du kan forvente av andre er å bli kjent med personen  og hva de er gode på eller ikke. Vi gjør ting på forskjellige måter, og det må vi akseptere. 

De tingene som må fungere rfra begge tar man opp og blir gjensidig enige om sammen. Feks hvor ofte skal det vaskes gulv og hvem gjør det. Men vi legger oss ikke i hvordan partner vasker gulvet. 

Mulig du må ta litt tak i å senke egne forventninger og fokuser mer på å bli ordentlig kjent med han og hvem han er. Du og han er ikke opptatt av samme ting på alt. 

Vi har også forskjellige kjærlighet språk. 

Og hvis ditt kjærspråk er mye kroppskontakt og han liker space. Så kan det være at enten er han ikke rett for deg. Og bør se etter en som matcher det bedre. Eller så må du senke forventningen om mye slik kontakt.  

Mitt syn er at vi er to personer med to forskjellige behov og interesser.  Som må jobbe litt for å fungere sammen. Jeg er ikke synsk.  Så hvis min partner tenker ting og ikke sier noe. Kan ikke jeg møte han på det. Og jeg godtar ikke kritikk for ting jeg ikke vet eksisterer som et problem.  

Mulig du har litt kontroll behov. Det har også jeg. Men hos meg går det mest på å ha oversikt. Men overstyrer ikke. Bare litt av og til, men det er fordi det kun er jeg som har oversikt.  Og må av og til skjære igjennom når det går galt.

Anonymkode: 40617...6ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Du er iallefall ett steg videre på veien. Og kjenner ditt problem litt på mannen min. Han går i mørkt og tåler svært lite komentarer som egentlig er ment for å finne løsninger.  Feks. Av og til aner jeg ikke hva han går i mørkt på. Men da har han et kronisk negativt syn på alt jeg gjør. Feks rydder jeg ikke å gjør noe annet, blir han sur,  rydder jeg istedenfor noe annetbøir han sur. Så jeg skal i hans lyne altid gjøre noe annet enn det jeg gjør. 

Han legger også sin lykke over på meg. Kan klage over at jeg ikke kager kaffe til han. Men som jeg sier 95% av gangene jeg lager kaffe eller spør om han skal ha, sier han nei takk. De 5% han sier ja takk. Så klager han over at den ikke smaker 100% som når han gjør det. Og jeg har servert han hans egen kaffe der han har klaget på at jeg ikke har laget kaffen som han.

Så jeg har gitt han beskjed om at han må fikse sin egen lykke. Fordi når uansett hva jeg gjør , også når jeg gjør ting han ytrer ønske om å gjør. Blir det aldri bra nok. 

Dette har jo selvsagt endt opp i at jeg har ikke lyst til å gjøre små hyggelige ting for han.

Mitt råd er egentlig at du må bli kjent med han. Ikke gjøre han til noe du ønsker. Om du går med ønsker og tanker du ikke sier og blir skuffet o er at det ikke skjer. Ja da blir det egentlig ikke mulig å lykkes. 

Hva du kan forvente av andre er å bli kjent med personen  og hva de er gode på eller ikke. Vi gjør ting på forskjellige måter, og det må vi akseptere. 

De tingene som må fungere rfra begge tar man opp og blir gjensidig enige om sammen. Feks hvor ofte skal det vaskes gulv og hvem gjør det. Men vi legger oss ikke i hvordan partner vasker gulvet. 

Mulig du må ta litt tak i å senke egne forventninger og fokuser mer på å bli ordentlig kjent med han og hvem han er. Du og han er ikke opptatt av samme ting på alt. 

Vi har også forskjellige kjærlighet språk. 

Og hvis ditt kjærspråk er mye kroppskontakt og han liker space. Så kan det være at enten er han ikke rett for deg. Og bør se etter en som matcher det bedre. Eller så må du senke forventningen om mye slik kontakt.  

Mitt syn er at vi er to personer med to forskjellige behov og interesser.  Som må jobbe litt for å fungere sammen. Jeg er ikke synsk.  Så hvis min partner tenker ting og ikke sier noe. Kan ikke jeg møte han på det. Og jeg godtar ikke kritikk for ting jeg ikke vet eksisterer som et problem.  

Mulig du har litt kontroll behov. Det har også jeg. Men hos meg går det mest på å ha oversikt. Men overstyrer ikke. Bare litt av og til, men det er fordi det kun er jeg som har oversikt.  Og må av og til skjære igjennom når det går galt.

Anonymkode: 40617...6ae

Takk for tips! Jeg er heldigvis ikke like ille som din partner, og blir sur for sånne ting😅 

Mitt forrige forhold var ikke helt normalt, siden exen min var syk og lå på sofaen 95% av tiden. Han gjorde veldig lite husarbeid og visste hverken hvor vaskebøtte eller kluter var, etter at vi hadde bodd samme sted i 5 år. Og jeg forsto og akseptertr kanskje ikke sykdommen godt nok (psykisk sykdom). 

Jeg og min nye partner har snakka mye om kjærlighetsspråk og slikt, og vi er heldigvis kompatible. Begge har et stort nærhetsbehov, gir hverandre mye verbal bekreftelse, og stort behov for fysisk kontakt. Etter 3 mnd har jeg fortsatt aldri følt meg for "needy" eller at jeg har mye større behov enn ham. Vi sover tett omslynget under samme dyne, han svarer meg raskt på meldinger, og han har aldri sagt nei til en invitasjon. Nå er vi jo i startfasen, og jeg vet at slike ting endrer seg i langvarige forhold. Men foreløpig syns jeg det er lovende at vi begge har et stort behov for nærhet! Han er også ganske reflektert på selvutvikling, og jeg kan drøfte egne dårlige sider med ham, og vi diskuterer hva vi trenger å jobbe med i et parforhold. Og han betrygger meg om jeg trenger det, men foreløpig har jeg ikke trengt noe særlig mer av det enn han gir meg i sin naturlige væremåte! Heldig🥰

Ts

Anonymkode: ef550...88a

[AnonymBruker]

Det er jo fint da, at man kan bruke sine tidligere (dårlige) erfaringer til å jobbe med seg selv for å bli en bedre partner  Da var det ikke for ingenting liksom, det kan brukes til noe. 

Anonymkode: f2b2b...fdb

[AnonymBruker]

Jeg vil si du har god selvinnsikt, og det at du ønsker å gjøre noe ved deg selv for å bli en bedre partner i tillegg, tilsier at du ikke er narsissist, så den tanken kan du trygt legge fra deg. Personlighetsforstyrrelsen narsissisme er preget av mangel på selvinnsikt og liten vilje til å se på seg selv som problemet, og det er svært få som har den diagnosen. 

Alle mennesker har narsissistiske trekk i varierende grad, faktisk betegnes disse trekkene i passe doser for sunn narsissisme, da det sørger for at vi klarer oss greit i livet og ligger til grunn for en normalt frisk psykisk helse.  Når det er sagt er det en måte med alt, og blir trekkene dominante i relasjoner vil det være destruktivt og nedbrytende. Om du opplever at du har trekk som er i overkant selvsentrerte og umodne, så er dette noe du kan gjøre noe med. Det er ikke den du er, men mønstre og mekanismer som oppstår når du føler deg sårbar og/eller ikke klarer å regulere negative følelser.  Det er riktignok et krevende å endre slike mønstre på egenhånd, det beste er nok å få hjelp av en terapeut.  Å involvere partner i din egen prosess med å endre måten du er på, kan også gjøre ting enklere for deg, og styrke forholdet.

Jeg tenker også det kan (?) være at du er så redd for at ting skal utvikle seg som i forrige forholdet, at det gjør deg mer obs på egne negative følelser, tanker og reaksjoner, og overdriver betydningen av de.  3 måneder er veldig kort tid, det er naturlig å kjenne på uro og tvil og frykt for å ødelegge ting, særlig når du har et langt forhold bak deg som var krevende å stå i. 

Slik jeg leser deg har du ikke store psykiske problemer, men opplever at du sliter i relasjoner.  I de fleste fylker i Norge har de noe som heter "Rask psykisk helsehjelp",  der man over 6-8 uker kan prate med noen som kan bistå deg å få bedre selvinnsikt,  gi deg verktøyer for hjelp til selvhjelp (kognitiv terapi), samt veiledning i hvordan håndtere de utfordringene du har i forholdene dine. Forutsetningen for å få denne typen behandling er at det ikke er snakk om en akutt krise, komplekse tilstander eller alvorlige psykiske problemer, og du trenger ikke henvisning fra lege, men kan selv søke plass via nettet. 

Siden du fungerer greit ellers vil du neppe kvalifisere til å få behandling gjennom helsevesenet, og må eventuelt bestille time hos en privatpraktiserende psykolog. Det er jo adskillig dyrere, men jeg vil tro du ikke trenger langvarig terapi, siden du er klar over hva du sliter med, og er motivert til å endre atferden, og tankene og følelsene som ligger til grunn for den. 

Du beskriver utfordringene dine som "seriøse emosjonelle problemer", men når man ser på første og siste innlegget ditt her, så tror jeg en del av problematikken din er at du svinger mellom  idealisering og devaluering av partner (alt etter hvordan han oppfører seg mot deg), at du strever med å regulere følelser i møte med kjæresten, og grubler en del. Dette er veldig vanlig i forelskelsesfasen, og ikke noe jeg ser på som bekymringsverdig.

Men, om dette vedvarer vil det være vanskelig å skape en trygg tilknytning og et harmonisk forhold. Det er en fare for å veksle mellom å problematisere og bagatellisere forholdet ut fra et indre, konstruert drama. Partner sin rolle i disse dramaene endrer seg alt etter hva du føler der og da, og ikke ut i fra hva som faktisk skjer, og om du er typen som holder mye inne av negative følelser og tanker, får du heller ikke korrigeringer eller nyanseringer utenfra som kan justere forestillingene dine. Det er også typisk ved dette mønsteret å ikke være i kontakt med de dårlige følelsene når ting er bra, og motsatt, så det blir veldig svart/hvitt, og følelsene blir såpass sterke i dette spenningsfeltet at det blir vanskelig å koble inn fornuften på en god måte. Sier ikke at det er slik for deg, men om du kjenner igjen noe av dette, så finnes det hjelp å få, og det er som sagt ganske vanlig (i varierende grad) å ha denne typen indre polarisering som projiseres inn i partner/forhold. 

I alle tilfeller er det å endre relasjonen til seg selv, et steg i retning av å endre relasjoner til andre.






 

Anonymkode: 0a2c7...e8f