Splitte par ved bordplassering

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.6.2024 den 23.49):

Hvorfor skal jeg som er singel tørrprate med onkel Knut i 7 timer da mener du?

Anonymkode: 73c30...a52

He, he. Vi single må få bli plassert sammen med noen vi kjenner vi også.

Anonymkode: 47dd8...fa9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.6.2024 den 17.22):

Når er det innafor? Er det feks innafor i en 50årsdag, men ikke et bryllup?

Hvordan ville du reagert?

Anonymkode: 0de85...c65

Det er vel omvendt. Det er det som er skikk og bruk i bryllup.

Spørsmålet er når det er innafor å ikke splitte par.

I gamle dager sa de at man splittet ektepar men ikke forlovede. Oversatt til en moderne verden ville jeg sagt at man ikke splitter par som er så nye at den nye partneren ikke har møtt noen av de andre gjestene.

Anonymkode: 12929...655

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.6.2024 den 18.35):

Nei det er ikke vanlig

Anonymkode: a75e8...e50

jo, blant folk som kjenner skikk og bruk så er det det som er regelen.

Anonymkode: 12929...655

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Som evig og uhelbredelig singel, så vil jeg legge til her at det å tenke nøye gjennom bordplanen er noe som er ønskelig også for oss. For nei, jeg har ikke lyst til å sitte timevis i en middag, kun blant folk jeg ikke kjenner. Jeg synes ikke det er greit å bli plassert ved siden av brudgommens 80 år gamle, lett tunghørte onkel, bare fordi han er den eneste andre single i hele bryllupet. Jeg synes heller ikke det er stas å bli plassert med brudens noe drikkfeldig slektning, som etter hvert sovner ved bordet, bare fordi han er jo så morsom. Ja, kanskje når han er våken, og før han blir så full at han blir ekkel.

Det absolutt verste jeg opplevde i et bryllup, var å føle at jeg som eneste single hadde fått den store æren av å fylle et hull i bordplanen. Litt sånn, her er et hull, kan vi finne noen som kan sitte her. XXX er jo singel, hun kan fylle tomrommet. Kjenner hun noen som sitter her? Nei, men det får være til pass for henne når hun ikke klarer å skaffe seg mannfolk. Jeg satt midt mellom parets vennegjeng, og brudens perifere familie. Jeg var gjest som slektning av brudgommen, og kjente ikke en sjel. De to gruppene snakket seg imellom, men ingen sa et ord til meg. Og jeg er så introvert at jeg ikke klarer å starte en samtale med fremmede i en sånn situasjon. Jeg forlot det bryllupet før desserten, kjøpte meg en kake på kafe i nærheten og strandet på hotellet. Da kunne jeg slappe av. Ingen ga uttrykk for å savne meg uansett.

Så det å splitte par, og plassere folk med bare fremmede, for at da skal man liksom bli kjent og samtalen skal flyte så godt, det er en uting. Og på grunn av mine opplevelser så er jeg ekstremt skeptisk til hvilke bryllup jeg takker ja til. Men om det er sånn at vi introverte og single er mindre verdt, og mindre verdsatt som venner og slektninger, så er det jo selvsagt bare å kjøre på. Jeg klarer alltid å finne på noe morsommere å gjøre enn å være gjest i bryllup. 

Anonymkode: 994b3...e47

jeg leste de to første avsnittene dine med interesse, mens jeg tenkte, nettopp, dette er grunnen til at det er skikk og bruk å splitte par. Da blir alle behandlet som individer, slik at man ikke legger de byrdene du beskriver kun på de single.

Så jeg må si jeg sliter med å forstå konklusjonen din 😉

Anonymkode: 12929...655

[Djungelvrål]

AnonymBruker skrev (På 13.6.2024 den 23.49):

Hvorfor skal jeg som er singel tørrprate med onkel Knut i 7 timer da mener du?

Anonymkode: 73c30...a52

Du bør bli satt med noen kjente selvsagt, uavhengig om du er singel eller ei.  

[Djungelvrål]

AnonymBruker skrev (På 14.6.2024 den 12.53):

Det er såkalt etikette å splitte gifte par, men at forlovede eller samboere sitter sammen.

 

 

 

Anonymkode: 0799d...830

Hvor er det etikette?  Har aldri opplevd det og har sikkert vært i 10 bryllup. 

[Janina1]

Var nylig i konfirmasjon og synes det var helt greit at jeg ble plassert ved siden av min eks-mann siden vi begge er faddere.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

jeg leste de to første avsnittene dine med interesse, mens jeg tenkte, nettopp, dette er grunnen til at det er skikk og bruk å splitte par. Da blir alle behandlet som individer, slik at man ikke legger de byrdene du beskriver kun på de single.

Så jeg må si jeg sliter med å forstå konklusjonen din 😉

Anonymkode: 12929...655

Selv om jeg ikke et del av et par, som helst vil sitte sammen, så vil jeg også sitte sammen med noen jeg kjenner. For jeg kjente jo ikke den tunghørte onkelen, den forfyllede slektningen, bruden fjerne slektninger, eller brudeparets felles vennegjeng. Jeg har aldri vært i et bryllup dere jeg ikke kjenner noen andre enn brudeparet, det er alltid noen der jeg kjenner og gjerne prater med i 8 timer. Jeg vil sitte med dem. Jeg er ikke en som skal fylle et tomrom, eller underholde eldre med diverse funksjonsproblemer bare fordi jeg er singel. Alle burde få sitte med noen man kjenner, par får sitte sammen og single får sitte med venner eller slektninger. Vanskeligere var det ikke. Men sikkert ikke mulig å forstå om man er superutadvendt og ikke hadde hatt noe problem med å sitte midt i et hav av ukjente. 

Anonymkode: 994b3...e47

[AnonymBruker]

Djungelvrål skrev (44 minutter siden):

Du bør bli satt med noen kjente selvsagt, uavhengig om du er singel eller ei.  

hvorfor det? er ikke grunntanken bak all selskapelighet at man skal mingle og treffe nye mennesker?

jeg er introvert selv, og langt utenfor komfortsonen når jeg må småprate med fremmede, men til og med jeg synes at alle dere som ser det som selvsagt at dere bare skal henge med ektefellen og kjentfolk i selskap, fremstår som rimelige sære og selvsentrerte.

 

Anonymkode: 12929...655

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Selv om jeg ikke et del av et par, som helst vil sitte sammen, så vil jeg også sitte sammen med noen jeg kjenner. For jeg kjente jo ikke den tunghørte onkelen, den forfyllede slektningen, bruden fjerne slektninger, eller brudeparets felles vennegjeng. Jeg har aldri vært i et bryllup dere jeg ikke kjenner noen andre enn brudeparet, det er alltid noen der jeg kjenner og gjerne prater med i 8 timer. Jeg vil sitte med dem. Jeg er ikke en som skal fylle et tomrom, eller underholde eldre med diverse funksjonsproblemer bare fordi jeg er singel. Alle burde få sitte med noen man kjenner, par får sitte sammen og single får sitte med venner eller slektninger. Vanskeligere var det ikke. Men sikkert ikke mulig å forstå om man er superutadvendt og ikke hadde hatt noe problem med å sitte midt i et hav av ukjente. 

Anonymkode: 994b3...e47

nei, selvsagt. Men noen må jo sitte med disse folka, og da er poenget mitt at når man splitter par, får man jo en mye større mengde individer å velge mellom til å sitte med onkel Knut eller hvem det måtte være.

Poenget mitt er at det er nettopp den situasjonen du beskriver som sannsynligvis er hensikten bak den gamle skikken med å splitte par, nemlig at alle skal snakke med noen de ikke snakker med hver dag.

Men jeg forstår jo at mange her tar som utgangspunkt at man går i selskap for å snakke med folk man kjenner, mens skikk og bruk fra tidenes morgen bygger på ideen om at man går i selskap for å være sosiale, herunder treffe nye mennesker.

Jeg er sjenert og introvert selv, så jeg forstår ubehaget veldig godt, men jeg skjønner jo også at selskaper ikke er stedet for å dyrke den siden av meg selv.

Anonymkode: 12929...655

[AnonymBruker]

Djungelvrål skrev (52 minutter siden):

Hvor er det etikette?  Har aldri opplevd det og har sikkert vært i 10 bryllup. 

Hvor? Spørsmålet er vel heller hvor det ikke er det.

At det ikke praktiseres i de bryllupene du har vært i, betyr jo bare at du har en omgangskrets som ikke er så gode på skikk og bruk 🤷‍♀️  

Anonymkode: 12929...655

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

nei, selvsagt. Men noen må jo sitte med disse folka, og da er poenget mitt at når man splitter par, får man jo en mye større mengde individer å velge mellom til å sitte med onkel Knut eller hvem det måtte være.

Poenget mitt er at det er nettopp den situasjonen du beskriver som sannsynligvis er hensikten bak den gamle skikken med å splitte par, nemlig at alle skal snakke med noen de ikke snakker med hver dag.

Men jeg forstår jo at mange her tar som utgangspunkt at man går i selskap for å snakke med folk man kjenner, mens skikk og bruk fra tidenes morgen bygger på ideen om at man går i selskap for å være sosiale, herunder treffe nye mennesker.

Jeg er sjenert og introvert selv, så jeg forstår ubehaget veldig godt, men jeg skjønner jo også at selskaper ikke er stedet for å dyrke den siden av meg selv.

Anonymkode: 12929...655

Jeg lurer veldig på hvorfor i alle dag jeg skulle gidde å gå i et bryllup, om det ikke var for å treffe folk jeg kjenner, men som jeg kanskje ikke ser så ofte. Mingle med fremmede gjør jeg rett som det er uansett, i jobbsammenheng, og jeg synes det er jævlig, for jeg finner aldri på noe fornuftig å si, så jeg ender av og til opp med å stå i et hjørne alene, og håper at det går fort over. En middag i et bryllup går virkelig ikke fort over, det er timevis med tortur. 

Jeg er ikke veldig storforlangende, jeg kan godt sitte på samme bord som tunghørte Knut eller forfyllede Ola, men jeg vil ha noen jeg kjenner på det samme bordet. Så jeg ikke trenger å sitte der alene og ikke ha noen å snakke med, føle meg dum, ensom og hjelpeløs. Hadde for eksempel min tante og onkel sittet ved samme bord, eller et søskenbarn, eller tremenning, eller en venn jeg har felles med brudeparet, så er det greit det. Jeg skjønner at de som er tunghørte og har alkoholproblemer også må sitte et sted, problemet er at jeg i disse ubehagelige situasjonene ikke har et eneste kjent menneske i nærheten.

Men om alle nå begynner å følge gammel etikette, og på død og liv skal plassere alle sammen med noen de ikke kjenner, så kan jeg la være å komme jeg. Bryllup er uansett mest stas for de som gifter seg, for resten av oss er det i høyden helt greit. Jeg vet om mye annet jeg kan bruke en lørdag på, som gir meg mer enn å tørrprate med fremmede, som uansett ikke hører hva jeg sier. Vil jeg snakke med venner å slektninger så finner jeg andre løsninger. Å delta i samme bryllup er jo tydeligvis ingen garanti, fordi gud forby at man snakker med noen man kjenner fra før, liksom...

Anonymkode: 994b3...e47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg lurer veldig på hvorfor i alle dag jeg skulle gidde å gå i et bryllup, om det ikke var for å treffe folk jeg kjenner, men som jeg kanskje ikke ser så ofte. Mingle med fremmede gjør jeg rett som det er uansett, i jobbsammenheng, og jeg synes det er jævlig, for jeg finner aldri på noe fornuftig å si, så jeg ender av og til opp med å stå i et hjørne alene, og håper at det går fort over. En middag i et bryllup går virkelig ikke fort over, det er timevis med tortur. 

Jeg er ikke veldig storforlangende, jeg kan godt sitte på samme bord som tunghørte Knut eller forfyllede Ola, men jeg vil ha noen jeg kjenner på det samme bordet. Så jeg ikke trenger å sitte der alene og ikke ha noen å snakke med, føle meg dum, ensom og hjelpeløs. Hadde for eksempel min tante og onkel sittet ved samme bord, eller et søskenbarn, eller tremenning, eller en venn jeg har felles med brudeparet, så er det greit det. Jeg skjønner at de som er tunghørte og har alkoholproblemer også må sitte et sted, problemet er at jeg i disse ubehagelige situasjonene ikke har et eneste kjent menneske i nærheten.

Men om alle nå begynner å følge gammel etikette, og på død og liv skal plassere alle sammen med noen de ikke kjenner, så kan jeg la være å komme jeg. Bryllup er uansett mest stas for de som gifter seg, for resten av oss er det i høyden helt greit. Jeg vet om mye annet jeg kan bruke en lørdag på, som gir meg mer enn å tørrprate med fremmede, som uansett ikke hører hva jeg sier. Vil jeg snakke med venner å slektninger så finner jeg andre løsninger. Å delta i samme bryllup er jo tydeligvis ingen garanti, fordi gud forby at man snakker med noen man kjenner fra før, liksom...

Anonymkode: 994b3...e47

Nå er det jo ikke slik at gamle skikk og bruk-regler er tatt rett ut av lufta.

Det er normer som har utviklet seg over århundrer med erfaring mellom mennesker,  for å smøre hjulene i menneskelig samvær, så det går litt glattere. Og hensikten med de litt mer formelle selskaper er altså ikke at man skal ha en kveld like avslappet som en kveld hjemme, eller en rølpefest med gjengen.

Noen av grunnene jeg kan tenke meg for at dette er en norm:

- et selskap er et avbrekk fra hverdagen, og da skal man få litt avveksling fra den man snakker med hver dag. 
- det å treffe nye mennesker er ikke en byrde, det er en glede
- det å treffe nye mennesker er også helt nødvendig for at menneskehetens overlevelse
- i et selskap har alle et ansvar for samtalen, for inkludering og for introduksjoner. Det flyter bedre hvis man løser opp faste konstellasjoner som ektepar eller den mest sammensveisede vennegjengen

Jeg var i konfirmasjon nylig, og da ble vi (=min kjernefamilie) plassert på bort med en helt fremmed familie. Jeg innrømmer at jeg var skuffet, for jeg er introvert og sjenert, og jeg hadde gledet meg til å snakke med et par andre familier i slekta, som vi ser jevnlig men ikke for ofte.

Men man er i selskap, og man tar seg sammen og man deltar i samtalen. I dette tilfellet var det ekstra viktig, for det var barn tilstede, som trenger å lære disse tingene ved å observere oss voksne. Uansett, det ble en litt stiv, men veldig hyggelig samtale, med en familie som viste seg å være veldig hyggelige og interessante personer. Og det mest interessante var jo at vi alle ble bedre kjent med konfirmanten, gjennom å snakke med hverandre om våre relasjoner og møter med konfirmanten og konfirmantens familie opp gjennom årene. Og det var jo det akkurat dette selskapet handlet om - dvs konfirmanten. Det handlet ikke om at det skulle være mest mulig gøy for meg. Jeg hadde sikkert hadde det mye morsommere med en familie jeg kjente, men jeg hadde det gøy nok. Og kanskje var det min jobb i akkurat dette selskapet å hjelpe til for at denne vennefamilien også hadde det hyggelig.

Jeg synes fokuset på "mest mulig gøy for meg" er umodent og ureflektert, for vi har alle en rolle i det sosiale samspillet, og noen ganger må alle ha det litt mindre enn optimalt gøy for at det skal bli litt jevnere fordel hygge for alle.

Eksempel - et bryllup som tillater en stor sammensveiset vennegjeng å sitte samlet, mens de de gamle tantene og de ensomme blir sittende spredt mellom ekteparene - det er 100 prosent supergøy for gjengen og helt ulidelig kjipt for resten.

Splitt opp den gjengen og ekteparene, og du får en kveld som er hyggelig for alle, selv om den ikke er den optimale kvelden for gjengen.

 

Anonymkode: 12929...655

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Nå er det jo ikke slik at gamle skikk og bruk-regler er tatt rett ut av lufta.

Det er normer som har utviklet seg over århundrer med erfaring mellom mennesker,  for å smøre hjulene i menneskelig samvær, så det går litt glattere. Og hensikten med de litt mer formelle selskaper er altså ikke at man skal ha en kveld like avslappet som en kveld hjemme, eller en rølpefest med gjengen.

Noen av grunnene jeg kan tenke meg for at dette er en norm:

- et selskap er et avbrekk fra hverdagen, og da skal man få litt avveksling fra den man snakker med hver dag. 
- det å treffe nye mennesker er ikke en byrde, det er en glede
- det å treffe nye mennesker er også helt nødvendig for at menneskehetens overlevelse
- i et selskap har alle et ansvar for samtalen, for inkludering og for introduksjoner. Det flyter bedre hvis man løser opp faste konstellasjoner som ektepar eller den mest sammensveisede vennegjengen

Jeg var i konfirmasjon nylig, og da ble vi (=min kjernefamilie) plassert på bort med en helt fremmed familie. Jeg innrømmer at jeg var skuffet, for jeg er introvert og sjenert, og jeg hadde gledet meg til å snakke med et par andre familier i slekta, som vi ser jevnlig men ikke for ofte.

Men man er i selskap, og man tar seg sammen og man deltar i samtalen. I dette tilfellet var det ekstra viktig, for det var barn tilstede, som trenger å lære disse tingene ved å observere oss voksne. Uansett, det ble en litt stiv, men veldig hyggelig samtale, med en familie som viste seg å være veldig hyggelige og interessante personer. Og det mest interessante var jo at vi alle ble bedre kjent med konfirmanten, gjennom å snakke med hverandre om våre relasjoner og møter med konfirmanten og konfirmantens familie opp gjennom årene. Og det var jo det akkurat dette selskapet handlet om - dvs konfirmanten. Det handlet ikke om at det skulle være mest mulig gøy for meg. Jeg hadde sikkert hadde det mye morsommere med en familie jeg kjente, men jeg hadde det gøy nok. Og kanskje var det min jobb i akkurat dette selskapet å hjelpe til for at denne vennefamilien også hadde det hyggelig.

Jeg synes fokuset på "mest mulig gøy for meg" er umodent og ureflektert, for vi har alle en rolle i det sosiale samspillet, og noen ganger må alle ha det litt mindre enn optimalt gøy for at det skal bli litt jevnere fordel hygge for alle.

Eksempel - et bryllup som tillater en stor sammensveiset vennegjeng å sitte samlet, mens de de gamle tantene og de ensomme blir sittende spredt mellom ekteparene - det er 100 prosent supergøy for gjengen og helt ulidelig kjipt for resten.

Splitt opp den gjengen og ekteparene, og du får en kveld som er hyggelig for alle, selv om den ikke er den optimale kvelden for gjengen.

 

Anonymkode: 12929...655

Så lenge du OG din familie satt sammen med den andre familien, så satt du jo ikke alene blant fremmede. Og det er jo akkurat det jeg ber om. At jeg ikke blir helt alene blant bare fremmede, men at jeg har minst en person der som jeg kjenner fra før og kan støtte meg på. Hvorfor skal du få det, men insistere på at jeg ikke får det, for da er jeg umoden og egoistisk?

Og helt ærlig, om man arrangerer en fest for familie og venner, enten det er bryllup, konfirmasjon eller 50-årsdag, så må det jo være et poeng at det skal være gøy for gjestene også. At de som kommer trives og føler de har vært med på noe bra når de går hjem. Om poenget bare er meg, meg, meg, og alle andre er uviktige, så vil jeg faktisk si at det er mer egoistisk og umodent enn å ønske å sitte med noen man kjenner.

Å treffe og snakke med fremmede kan jeg gjøre etter middagen, når det er naturlig fordi man treffes på dansegulvet eller i baren, og praten flyter naturlig fordi man er i en situasjon der det er mye å snakke om. 8 timer i en middag, kun omgitt av fremmede, hvor det er lite det er naturlig å snakke om etter at man har fortalt hvilken relasjon man har til brudeparet, det vil jeg helst slippe.

Men som sagt, jeg kan la være å gå. For jeg ser ikke poenget med å kaste bort en lørdag, en verdifull fridag, på noe som ikke gir meg glede. 

Anonymkode: 994b3...e47

[AnonymBruker]

Mannen snakker jeg med hver dag. 

Blir gjerne plassert med ukjente. Alltid interessant å møte nye mennesker. 

Så tommel opp for å splitte par herfra. Og gjerne mikse bordplasseringen såpass at alle møter nye mennesker. 

Anonymkode: 5840f...bd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.6.2024 den 18.53):

Dette finnes ikke sammenliknbart overhode.

Hadde det vært slik at man skal tilbringe de neste årene sammen med den gruppen, så blir man jo kjent - men for en kveld. Nei takk! 
 

 

Anonymkode: ac09b...ef0

men det ligger jo i sakens natur at de som er invitert i et bryllup, er mennesker som står brudeparet nær. Så det er jo veldig stor sjanse for at man møter de samme menneskene gang på gang i årene som kommer, enten det gjelder barnedåp, runde bursdager eller konfimasjon.

Anonymkode: 12929...655

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så lenge du OG din familie satt sammen med den andre familien, så satt du jo ikke alene blant fremmede. Og det er jo akkurat det jeg ber om. At jeg ikke blir helt alene blant bare fremmede, men at jeg har minst en person der som jeg kjenner fra før og kan støtte meg på. Hvorfor skal du få det, men insistere på at jeg ikke får det, for da er jeg umoden og egoistisk?

Og helt ærlig, om man arrangerer en fest for familie og venner, enten det er bryllup, konfirmasjon eller 50-årsdag, så må det jo være et poeng at det skal være gøy for gjestene også. At de som kommer trives og føler de har vært med på noe bra når de går hjem. Om poenget bare er meg, meg, meg, og alle andre er uviktige, så vil jeg faktisk si at det er mer egoistisk og umodent enn å ønske å sitte med noen man kjenner.

Å treffe og snakke med fremmede kan jeg gjøre etter middagen, når det er naturlig fordi man treffes på dansegulvet eller i baren, og praten flyter naturlig fordi man er i en situasjon der det er mye å snakke om. 8 timer i en middag, kun omgitt av fremmede, hvor det er lite det er naturlig å snakke om etter at man har fortalt hvilken relasjon man har til brudeparet, det vil jeg helst slippe.

Men som sagt, jeg kan la være å gå. For jeg ser ikke poenget med å kaste bort en lørdag, en verdifull fridag, på noe som ikke gir meg glede. 

Anonymkode: 994b3...e47

Jeg synes kanskje ikke du fikk helt med deg poenget mitt. Se på det som en generell betraktning, ikke spesifikt myntet på deg.

Anonymkode: 12929...655

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (På 13.6.2024 den 20.27):

Hvis du ikke kan snakke med folk du ikke kjenner, så burde du holde deg unna fester og sosiale anledninger. Det er direkte frekt å ikke snakke med andre enn partner og folk man kjenner.

Anonymkode: 67e3e...0ff

Dette var et svar som viser direkte manglende empati og kunnskap om medmennesker. 

Nei, den introverte som sitter stille, er ikke frekk. Den er ikke så trygg og flink sosialt som du er. 

Når jeg har vært innblandet i bordplassering, så har jeg prøvd å finne gode balanser. Trygghet og det nye. På et bryllup er det relativt enkelt. Sånn ofte er det fire hovedgrupper. To slektsgrupper og to vennskapsgrupper. Så har vi de diverse mer eller mindre fjerne, partnere. Den siste gruppen får med seg sin partner som trygghet. Andre for noen nær fra sin gruppe. Så prøver mann å få matchende blandninger. Type humor, interesser, jobb, og så videre.... Så får alle et hyggelig selskap, og par for en selskapet som felles opplevelse. 

[AnonymBruker]

Var i et bryllup en gang hvor jeg ikke fikk sitte med min samboer. Jeg kjente nesten ingen, og det ble ufattelig kleint. Første gangen vi var ute sammen siden barnet vårt som da var halvannet, og så ble vi splittet hele kvelden. Hatet det. 

Anonymkode: a3e13...8c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.6.2024 den 14.57):

Tenk at folk er så sosialt ubehjelpelige at de må sitte med kjente. 

Anonymkode: 67e3e...0ff

Og er man sjenert blir man stille. Og utadvente er utadvente med hverandre. 

Anonymkode: e8375...7d3