Hvor påvirket ville du blitt dersom du mister familiemedlemmer?

[AnonymBruker]

Hvor påvirket ville du blitt dersom f.eks ditt barn, foreldre eller søsken hadde blitt drept.

Hadde du blitt lei deg? Og hvor lenge? Er det litt som å tape en budrunde på drømmehuset? Ikke få drømmejobben selv om du kom til 2. gangs intervju? Den faste lotto-rekka gikk inn, men du glemte å levere kupong?

Litt sånn?

Anonymkode: 37ca0...195

[AnonymBruker]

Foreldre har jeg alt mistet 

Har ingen barn 

Og søsken hadde jeg ikke brydd meg så mye da vi ikke har hatt kontakt på mange år, hadde knapt enset det

Anonymkode: 01bfc...75a

[Daria]

Jeg tror og håper at jeg ville blitt adskillig mer enn lei meg om noen av mine nærmeste hadde blitt drept - og om noen i fullt alvor hadde sammenliknet det tapet med å ikke få en jobb eller en lottogevinst ville jeg blitt alvorlig bekymret for deres grunnleggende emosjonelle forståelse og kapasitet. 

[AnonymBruker]

Når jeg mister min mor kommer jeg til å bli helt ødelagt. Sannsynligvis psykisk syk. Hun betyr så mye for meg at det er vanskelig å beskrive. Min far har jeg et litt mer lunket forhold til, mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var 4 år og jeg har ikke hatt all verdens kontakt med han. Men trist er det jo så klart. Søster, tja... Vi har bodd på hver vår kant av landet i snart 15 år med tilnærmet null kontakt. Før det var vi veldig nære, så trist selvsagt. Men det hadde ikke knust meg totalt.

Anonymkode: e69c1...c9a

[Granskudd]

Det kommer helt ann på hvilken person. Er ikke dette som alt annet, at det avhenger helt av relasjonen man har til den som dør? 

[bvp]

Daria skrev (18 minutter siden):

Jeg tror og håper at jeg ville blitt adskillig mer enn lei meg om noen av mine nærmeste hadde blitt drept - og om noen i fullt alvor hadde sammenliknet det tapet med å ikke få en jobb eller en lottogevinst ville jeg blitt alvorlig bekymret for deres grunnleggende emosjonelle forståelse og kapasitet. 

Helt enig, det tror jeg er de tåpeligste sammenligningene jeg noen gang har sett og vil se, det blir bare for dumt.

[AnonymBruker]

At noen i familien blir drept, kan ikke sammenlignes med å tape en budrunde. Herregud. Hvis man ikke blir lei seg når ens nærmeste dør/ blir drept, så bør en søke hjelp.

Anonymkode: 535aa...124

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor påvirket ville du blitt dersom f.eks ditt barn, foreldre eller søsken hadde blitt drept.

Hadde du blitt lei deg? Og hvor lenge? Er det litt som å tape en budrunde på drømmehuset? Ikke få drømmejobben selv om du kom til 2. gangs intervju? Den faste lotto-rekka gikk inn, men du glemte å levere kupong?

Litt sånn?

Anonymkode: 37ca0...195

Er det mulig å være så korka? Sammenligne tap av slektninger med å tape en budrunde eller misse en Lottogevinst. Du har trolig ikke mista noen nære, men når/hvis den dagen kommer vil du forstå at det ikke kan sammenlignes!

Anonymkode: 4dfc4...bd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor påvirket ville du blitt dersom f.eks ditt barn, foreldre eller søsken hadde blitt drept.

Hadde du blitt lei deg? Og hvor lenge? Er det litt som å tape en budrunde på drømmehuset? Ikke få drømmejobben selv om du kom til 2. gangs intervju? Den faste lotto-rekka gikk inn, men du glemte å levere kupong?

Litt sånn?

Anonymkode: 37ca0...195

Ja, akkurat sånn. 🤦🤦🤦

Anonymkode: 07502...6e4

[Anonymbruker***]

Jeg hadde blitt knust av å miste en av mine nærmeste slektninger pga mord. Min ene bror som jeg har lite kontakt med hadde jeg kanskje ikke hadde sørget så lenge over dersom han hadde død av en mer "hverdagslige" årsak som hjerteinfarkt. Hadde han blitt drept derimot hadde jeg nok fått en skikkelig støkk. 

[AnonymBruker]

Har mistet et søsken i oppveksten på traumatisk vis, det er det verste som har skjedd i livet mitt og det påvirker meg fortsatt 15 år senere.

Anonymkode: 415cf...531

[AnonymBruker]

Hvorfor spør du, Ts?

Og hvorfor bruker du de sammenligningene du gjør?

For å være ærlig gir hovedinnlegget ditt veldig, veldig creepy inntrykk...

Anonymkode: b8693...8b0

[Brunello]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Er det mulig å være så korka? Sammenligne tap av slektninger med å tape en budrunde eller misse en Lottogevinst. Du har trolig ikke mista noen nære, men når/hvis den dagen kommer vil du forstå at det ikke kan sammenlignes!

Anonymkode: 4dfc4...bd7

Dersom du har lest litt på kvinneguiden, vet du at det er mange som ikke ville blitt spesielt lei seg ved tapet av et familiemedlem. 
At man blir lei seg, forutsetter at man har positive følelser overfor vedkommende.

Personlig har jeg bare mistet regelrett gamle familiemedlemmer. Selvsagt trist, men ingen voldsom sorgreaksjon. Blir noe annet dersom unge mennesker dør selvsagt.. 

Endret 13. juni 2024 av Brunello

[AnonymBruker]

Jeg håper faktisk dette er et trolleinnlegg, for dine sammenlignelser er helt absurde.

Jeg mistet samboer for et drøyt halvår siden, og de første 6 månedene var jeg i sjokk og traumatisert.

Nå er sorgen og savnet stort fordi jeg har fått perspektiv til det som har skjedd. Jeg går ikke rundt og gråter, men det er et stort hull i tilværelsen som ingen kan fylle.

Hadde han blitt drept hadde jeg nok vært enda mer traumatisert, hvis det er mulig.

Anonymkode: 7507b...768

[AnonymBruker]

Sine nærmeste er ikke alltid familie. Er en del som ikke tenker på det, antageligvis fordi de ikke har empirien, forståelsen eller kunnskaper om det selv.

Jeg ville blitt mer lei meg om mannen eller mine nærmeste venner døde enn mine søsken og nei den sorgen kan selvsagt ikke sammenlignes med å ikke vinne i lotto. Synes begge deler er på trynet: å alltid tro familien er det nærmeste alle har, og å sammenligne sorg over noen som står deg nærmest med dette i hi

Anonymkode: 01bfc...75a

[AnonymBruker]

Det er noe helt annet å miste et søsken som er av din egen generasjon til sykdom flere tiår for tidlig enn foreldre oppi åra. Sorgen er et sort hull. 

Anonymkode: 19134...1d0

[Kniv & gaffel]

Jeg har mistet begge foreldrene, og det har gått mye bedre enn jeg fryktet da jeg var yngre. De var begge gamle og syke, så det var naturlig at de døde. 

Skulle jeg mistet broren min derimot, ville det vært helt forferdelig. Han er min nærmeste da vi begge er single og uten barn. Det ville blitt fryktelig vondt om han døde. 

Jeg har opplevd at en kjæreste døde. Det er noen år siden nå. Det var grusomt de første årene, men jeg har i all hovedsak kommet meg videre. Minnet om han vil alltid være med meg, men sorgen er borte. Selv om tapet av kjæresten har vært ille, så var han en del av livet mitt bare noen få år. Jeg tror det ville vært verre å mistet broren min som har vært der hele livet mitt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.6.2024 den 12.18):

Hvor påvirket ville du blitt dersom f.eks ditt barn, foreldre eller søsken hadde blitt drept.

Hadde du blitt lei deg? Og hvor lenge? Er det litt som å tape en budrunde på drømmehuset? Ikke få drømmejobben selv om du kom til 2. gangs intervju? Den faste lotto-rekka gikk inn, men du glemte å levere kupong?

Litt sånn?

Anonymkode: 37ca0...195

Tar livet av meg selv hvis barnet mitt dør. Gidder ikke leve da liksom. 

Anonymkode: 08852...716

[AnonymBruker]

Foreldre: Ville vært grusomme noen dager, så ville livet gått videre med sorgen litt sånn i bakholdsangrep en god stund. 

Søsken: Ville vært veldig tungt, hadde nok fått en knekk og trengt sykemelding et par uker, men så hadde jeg ønsket å komme tilbake til rutiner. Hadde antakeligvis grått litt hver dag i lange tider (kanskje noen år?).

Barn: Da er livet over. Jeg vet ikke om jeg hadde hatt det i meg å ta mitt eget liv, men jeg ville antakeligvis begynt med dop eller noe, så jeg slapp å være til stede på vanlig måte. Kanskje jeg også bare hadde sluttet å spise og dødd sakte, men sikkert på den måten. Hadde jeg hatt flere enn ett barn (noe jeg ikke har per d.d) så hadde jeg lagt all min sjel i det barnet og at hen skulle få det så godt som mulig her i livet, men ellers hadde jeg nok vært helt tom og død på innsiden. 

Anonymkode: d1d58...aaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Foreldre: Ville vært grusomme noen dager, så ville livet gått videre med sorgen litt sånn i bakholdsangrep en god stund. 

Søsken: Ville vært veldig tungt, hadde nok fått en knekk og trengt sykemelding et par uker, men så hadde jeg ønsket å komme tilbake til rutiner. Hadde antakeligvis grått litt hver dag i lange tider (kanskje noen år?).

Barn: Da er livet over. Jeg vet ikke om jeg hadde hatt det i meg å ta mitt eget liv, men jeg ville antakeligvis begynt med dop eller noe, så jeg slapp å være til stede på vanlig måte. Kanskje jeg også bare hadde sluttet å spise og dødd sakte, men sikkert på den måten. Hadde jeg hatt flere enn ett barn (noe jeg ikke har per d.d) så hadde jeg lagt all min sjel i det barnet og at hen skulle få det så godt som mulig her i livet, men ellers hadde jeg nok vært helt tom og død på innsiden. 

Anonymkode: d1d58...aaa

Herregud, ser autocorrect har levd sitt eget liv i starten av innlegget mitt, men håper folk skjønner hva jeg mener!

Anonymkode: d1d58...aaa