Kan jeg ha sosial angst? Eller introvert?

[AnonymBruker]

Dsme på 42 år. Jeg var sjenert som barn, er ikke det nå mer. Snakker fint med nye mennesker en til en, emmer liten gruppe. Tenker mye, og analyserer mange ting som skjer i livet. Har alltid passet greit inn i klasser, jobber o.l. Har aldri hatt noen vennegjeng i voksen alder. Er veldig sjeldent sosial med andre enn nærmeste familie. Har ikke noe behov for det egentlig. Men klarer meg veldig fint sosialt på jobb. 

Jeg hater å møte på folk i butikker. Det aller verste er folk jeg gikk i klasse med på skolen og andre som jeg kjente for 20-30 år siden og ikke har sett siden. Jeg gjemmer meg i butikken og går omveier. Aner ikke om man skal hilse eller ikke. Om de kjenner meg igjen. 

Sosiale settinger gjør meg veldig sliten. Konserter feks er et mareritt for meg, koser meg ikke i det hele tatt. Kjøpesenter går fint, samme med flyplasser og sånt. Men det er vanskeligere når det er settinger hvor man liksom skal kose seg, type konserter og fester. Store familieselskap koster meg også mye.

Høres dette normalt ut? Eller lett sosial angst? Eller bare introvert? 

Anonymkode: 08ffe...4d4

[AnonymBruker]

Det har ikke et navn, det er bare en situasjon du ikke mestrer og derfor føles den skummel. Endre fokus til hvorfor du er der, og ikke unngå ubehaget. Sier noen hei til deg så si hei tilbake, møter du noen du kjenner så si hei om du vil. Fokuser på det du kan og ikke let etter feil. Alle har settinger de syns er værre enn andre og man trenger ikke like alt. Noern trives i mindre grupper, noen trives i større - så lenge ikke det innvirker på evnen til å leve livet eller klare jobb, så er det ikke et problem. Er det noe du syns er en unødvendig dille, så jobb med det. 

Anonymkode: 64070...05a

[AnonymBruker]

Prøv å grave litt i hvorfor disse situasjonene er ubehagelige for deg. Hva tenker du, hva føler du, hva kan skje? Kanskje du finner svaret da.

Anonymkode: 6525d...120

[AnonymBruker]

Om det kvalifiserer for en diagnose har med hvordan det påvirker deg i livet. Hvordan jobb har du, krever den mye av deg sosialt eller sitter du og arbeider i fred? Har du mye unngåelse som fører til at du ikke får levd livet ditt slik du ønsker? Du forteller om noe unngåelsesatferd men unngår du også ting du må gjøre i hverdagen? Har du energi til å gjøre ting du ønsker? Du har tendenser så det er nok lurt å være obs på det så du ikke lar det utvikle seg. 

Anonymkode: 7617f...38b

[AnonymBruker]

Tenker ikke dette er diagnose nei. Alt i dag er ikke det.

Anonymkode: f5dbd...3ae

[AnonymBruker]

Ingen her kan bekrefte eller avkrefte en potensiell diagnose, men min umiddelbare tanke er at dette ikke høres ut som sosial angst. 

Det virker som du er ekstremt introvert, og pga dette så har du kanskje ikke helt lært deg normen i visse sosiale settinger, og dermed er du usikker. 

Anonymkode: 5919f...4e0

[AnonymBruker]

Dette høres ut som introvert.

Det å ha sosial angst er en kronisk angst for dagligdagse samtaler/prestasjoner  - du beskriver at du klarer deg fint sosialt på jobb, og i en til en, og derav vil jeg ikke si at du har sosial angst. Det å ha sosial angst begrenser mye i livet og hverdagen. Jeg har hatt det og i perioder der jeg er mye alene, vokser det tilbake. Jeg har klart å jobbe meg imellom det, i pandemien kom det tilbake, da man ikke fikk lov til å være ute av døren mer enn absolutt nødvendig. Om jeg begrenser meg til å bare være hjemme og ikke møte mennesker, kan den sosiale angsten vokse tilbake. I ukene jeg ikke snakker med noen og holder meg hjemme og den eneste sosiale biten jeg får er via chat/tekst, så kan jeg ha panikkanfall for å gå på butikken, for jeg må kanskje si hei til personen i kassa. 

Anonymkode: f1620...0b4

[Granskudd]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dsme på 42 år. Jeg var sjenert som barn, er ikke det nå mer. Snakker fint med nye mennesker en til en, emmer liten gruppe. Tenker mye, og analyserer mange ting som skjer i livet. Har alltid passet greit inn i klasser, jobber o.l. Har aldri hatt noen vennegjeng i voksen alder. Er veldig sjeldent sosial med andre enn nærmeste familie. Har ikke noe behov for det egentlig. Men klarer meg veldig fint sosialt på jobb. 

Jeg hater å møte på folk i butikker. Det aller verste er folk jeg gikk i klasse med på skolen og andre som jeg kjente for 20-30 år siden og ikke har sett siden. Jeg gjemmer meg i butikken og går omveier. Aner ikke om man skal hilse eller ikke. Om de kjenner meg igjen. 

Sosiale settinger gjør meg veldig sliten. Konserter feks er et mareritt for meg, koser meg ikke i det hele tatt. Kjøpesenter går fint, samme med flyplasser og sånt. Men det er vanskeligere når det er settinger hvor man liksom skal kose seg, type konserter og fester. Store familieselskap koster meg også mye.

Høres dette normalt ut? Eller lett sosial angst? Eller bare introvert? 

Anonymkode: 08ffe...4d4

Jeg er introvert, og kan kjenne meg igjen i det du skriver. Kort og enkelt definert kan man si at en introvert personlighetsstype får energi av å være alene. Ekstoverte får gjerne energi fra å være i sammen med andre. 

Introversjon er ikke en sykdom, men en personlighettstye/personlighetsstrekk som gjør at for eksempel vil heller velge en bok i sofaen fremfor en konsert, eller du vil velge å heller handle på nett fremfor å gå på butikken fordi andre mennesker gjør deg sliten (vi observerer mye og lever ikke i "overflaten).  

Det store internettet foreslår dette (har endret teksten noe, fordi den beskrev kjennetegn som "symptomer", det er ikke riktig: 

Introverte personer viser typiske kjennetegn og adferdsmønstre som skiller seg fra deres mer utadvendte motparter. Det er viktig å forstå disse tegnene og kjenne igjen dem for å kunne bedre støtte og forstå introverte individer. Her er noen av de vanligste kjennetegnene på introvert personlighet:

Behov for alenetid: Introverte har en tendens til å føle seg utladet av sosial interaksjon og søker derfor alene-tid for å lade opp igjen. Dette betyr ikke at de ikke liker å være sammen med andre, men at de trenger tid til å bearbeide inntrykk og reflektere over sine egne tanker.

Fortrinnsvis små grupper eller en-til-en interaksjoner: Introverte foretrekker ofte dyptgående samtaler og nære relasjoner fremfor overfladiske og overstimulerende sosiale settinger. De trives bedre i mindre grupper hvor de kan føle seg mer komfortable og uttrykke seg på en dypere måte.

Lytter mer enn de snakker: Introverte har en naturlig tendens til å være gode lyttere. De tar seg tid til å reflektere over andres synspunkter før de uttrykker sine egne meninger. Dette gjør dem ofte til gode rådgivere og observatører.

Dyp indre refleksjon: Introverte er ofte dypt tenkende og reflekterende individer. De søker etter innsikt og forståelse av seg selv og verden rundt dem gjennom introspeksjon. Den indre verdenen til introverte er ofte rik og kompleks.

Sensitivitet for stimuli: Introverte er ofte mer sensitive for ytre stimuli, som sterke lys, høye lyder eller store menneskemengder. Dette kan føre til at de foretrekker rolige og mindre stimulerende miljøer for å trives og fungere optimalt.

[AnonymBruker]

Du høres ut som meg!
Mulig du har sosial angst, men jeg tviler sterkt på det siden du takler fint å sosialisere med fremmede i enkelte settinger. Du er sikkert en viss grad av introvert, men selv om man er introvert og trenger tid til å hente seg inn alene, har man også behov for å være sosial av og til (når batteriet er fylt opp).
Nå er ikke jeg noen psykolog eller lege, men det kan være at du er en høytmaskerende autist et godt stykke ned på spekteret. Det vil si at du stort sett fungerer normalt i livet, men sliter sosialt. Å overtenke sosiale interaksjoner, bli sliten av å sosialisere (selv om man takler det greit mens det står på) og ikke ha behov for venner er egentlig ganske typisk autist.
At du takler å snakke med fremmede på tomannshånd kan være fordi det for mange er lettest å forholde seg til én person i gangen, og fordi du har lært deg å maskere (si og gjøre de riktige tingene sånn at samtalen og samspillet med andre mennesker fungerer fint). Det å være god til å maskere betyr at du takler situasjonene bra der og da, fremstår som normal for andre, men likevel ender opp med å bli sliten og overtenke etterpå.

Hvis det er noe som er veldig plagsom for deg, kan du jo snakke med legen om henvisning til psykolog. Uansett hva grunnen er, kan du da få hjelp til å finne ut av det og finne ut hva du selv kan gjøre for å lette på problemet.

Anonymkode: ae81e...16a