Hvordan «slå av» min empati?

[AnonymBruker]

Jeg er mann, og alt for empatisk. Jeg ble delvis mobbet som yngre, har hatt problemer med selvtillit, selvbilde og verdi. Jeg opplever at jeg går inn i forhold med kvinner som «trenger hjelp» , eller som utøver psykisk vold osv. Jeg klarer ikke å sette grenser, og jeg meg nærmest ødelegge. Jeg er nå gift, men opplever psykisløk vold. Jeg er i dialog med krisesenter osv, men det er som kjent en lang prosess oga barn, økonomi, sosiale ting, arbeid osv. Jeg kan/klarer ikke å flytte fra henne. I samtaler med krisesentee har vi delvis landet på at hun er skjult narsisistt, selv om de selvsagt ikke setter noen diagnose. Det er imidlertid helt på det rene at jeg opplever psykisk vold

 

Så til saken. Jeg trenger å lære å sette grenser, og jeg trenger å slå av empati og følelser. Hun klarer å dra meg inn i hver eneste krangel og dramating hun drar i gang. Stort sett ender det med at jeg tar skylda, og at jeg lover å bli bedre, flinkere, gjøre mer osv. Jeg blir helt ødelagt som menneske av dette, men innser jo også at om jeg flytter fra henne, så vil jeg havne der igjen. Jeg må altså endre meg selv uansett

Hva kan jeg gjøre?

Vet noen om noe bra linker? Videoer? Bøker? Ressurser???

 

Er det noen som har samme erfaring? Kan du da fortelle hva du gjorde? Hva skjedde så??

 

 

Anonymkode: e8088...711

[Gjest ZarahSweet]

Psykolog?

[Irak]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er mann, og alt for empatisk. Jeg ble delvis mobbet som yngre, har hatt problemer med selvtillit, selvbilde og verdi. Jeg opplever at jeg går inn i forhold med kvinner som «trenger hjelp» , eller som utøver psykisk vold osv. Jeg klarer ikke å sette grenser, og jeg meg nærmest ødelegge. Jeg er nå gift, men opplever psykisløk vold. Jeg er i dialog med krisesenter osv, men det er som kjent en lang prosess oga barn, økonomi, sosiale ting, arbeid osv. Jeg kan/klarer ikke å flytte fra henne. I samtaler med krisesentee har vi delvis landet på at hun er skjult narsisistt, selv om de selvsagt ikke setter noen diagnose. Det er imidlertid helt på det rene at jeg opplever psykisk vold

 

Så til saken. Jeg trenger å lære å sette grenser, og jeg trenger å slå av empati og følelser. Hun klarer å dra meg inn i hver eneste krangel og dramating hun drar i gang. Stort sett ender det med at jeg tar skylda, og at jeg lover å bli bedre, flinkere, gjøre mer osv. Jeg blir helt ødelagt som menneske av dette, men innser jo også at om jeg flytter fra henne, så vil jeg havne der igjen. Jeg må altså endre meg selv uansett

Hva kan jeg gjøre?

Vet noen om noe bra linker? Videoer? Bøker? Ressurser???

 

Er det noen som har samme erfaring? Kan du da fortelle hva du gjorde? Hva skjedde så??

 

 

Anonymkode: e8088...711

Det første du må gjøre er å komme deg vekk! Løp! 

Det blir ikke det spor bedre....

Så lenge dere bor under samme tak så tror jeg du vil slite med deg selv dessverre....

Jeg var i en akutt situasjon siden jeg dessverre ble for lenge. Så jeg ble så fortvilet at jeg ringte krisesenteret der de rådet meg til å ta med barna og komme.

Pakket alle tingene etter han hadde hatt en kraftig sinneutbrudd mot dattera vår, og reiste. Så meg aldri tilbake. Har gått i terapi i tre år. Psykolog fikk jeg ikke, men har gått i familiebasert terapi på familievernkontoret. Nå føler jeg meg som meg selv. 

Så dette kan være en lang prosess...Måtte også lære meg å sette grenser på nytt. Finne mitt indre kompass. 

Masse lykke til 👏👏👏. 

Endret 11. juni 2024 av Irak

[AnonymBruker]

Empati og grensesetting er to veldig forskjellige ting, og jeg tror første skritt er å slutte å sidestille disse. 
Empati er en fantastisk egenskap som du absolutt ikke må endre. 
Tenk bare hvilke gave du er for barna dine! Er det noe barn trenger så er det empati. 

At du er selvutslettende og ikke setter grenser er noe helt annet. 
Her må du gjøre en jobb for å styrke deg selv. Finne troen på at du fortjener bedre enn det du står i, og begynne å være snill mot deg selv- ikke bare mot henne. 

Jeg tenker du har en vei å gå, men det er langt fra umulig! Første skritt er å innse at du kun kan endre deg selv. 🙏

Ønsker deg masse lykke til og håper virkelig du beholder empatien og samtidig lærer å sette tydelige grenser ❤️

Anonymkode: 0978d...71e

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er mann, og alt for empatisk. Jeg ble delvis mobbet som yngre, har hatt problemer med selvtillit, selvbilde og verdi. Jeg opplever at jeg går inn i forhold med kvinner som «trenger hjelp» , eller som utøver psykisk vold osv. Jeg klarer ikke å sette grenser, og jeg meg nærmest ødelegge. Jeg er nå gift, men opplever psykisløk vold. Jeg er i dialog med krisesenter osv, men det er som kjent en lang prosess oga barn, økonomi, sosiale ting, arbeid osv. Jeg kan/klarer ikke å flytte fra henne. I samtaler med krisesentee har vi delvis landet på at hun er skjult narsisistt, selv om de selvsagt ikke setter noen diagnose. Det er imidlertid helt på det rene at jeg opplever psykisk vold

 

Så til saken. Jeg trenger å lære å sette grenser, og jeg trenger å slå av empati og følelser. Hun klarer å dra meg inn i hver eneste krangel og dramating hun drar i gang. Stort sett ender det med at jeg tar skylda, og at jeg lover å bli bedre, flinkere, gjøre mer osv. Jeg blir helt ødelagt som menneske av dette, men innser jo også at om jeg flytter fra henne, så vil jeg havne der igjen. Jeg må altså endre meg selv uansett

Hva kan jeg gjøre?

Vet noen om noe bra linker? Videoer? Bøker? Ressurser???

 

Er det noen som har samme erfaring? Kan du da fortelle hva du gjorde? Hva skjedde så??

 

 

Anonymkode: e8088...711

Dette er som å lese min historie. Utsatt for mobbing som barn selv. Og kan relatere til en viss grad det du forteller.

traume bånd er en del av din tankegang. De vet akkurat hva de må si, gjøre for å rakke ned på deg. Dette gir dem makt, kontroll og en sykelig form for glede. Om du har alt på dit rene. Behold på dokumentasjon(sms,lydopptak,etc) som kan hjelpe deg på et senere tidspunkt. 

For øyeblikket som er nå, er din kamp for å komme seg gjennom dette med barna og deg hel ut av en syk tilværelse. Prat med venner og familie hva du går gjennom. Omså ta med deg en person som du stoler blindt på med på et slikt møte(krisesenter,familiesenter,politi) Planlegg din utvei, og ta imot råd. Sett ut en plan for flukten. 

har forøvrig ikke barn med min (sannsynlig, men ikke diagnosert narsissistisk eks). Og ikke vært lenge i det slik som du har vært. Det er et mørkt hull du er i nå, men lover deg at lyset kommer og skinner på deg igjen. Ta gjerne en titt på min historie- kanskje det gir en aha-opplevelse. Og mange har tatt seg tid til å gi sine tanker og meninger som har hjulpet deg. Ingen fortjener og bli devaluert, kritisert, manipulert og behandlet  som dritt under støvla. 
 

overskriften på den er: 

Fortvilet mann over en situasjon med eks..kjærlighetssorg,dårlig selvfølelse..manipulering? 

 

Anonymkode: d80da...a74

[AnonymBruker]

Google "hyper empathy" og "fawn respons", og gå til fastlegen din og bli henvist til psykolog for utredning/traumebehandling. 

Du virker å ha en typisk måte å reagere på for en som blir mishandlet og har lav selvfølelse, du forsøker å endre deg. Du kan ALDRI endre deg nok til å kunne leve i en relasjon med noen som ikke eier empati eller bryr seg om dine følelser, uten å bli syk. Det arbeidet du må gjøre med å styrke selvfølelsen og hevde deg selv, markere dine grenser og ta hensyn til (og kjenne) dine egne behov, er mer eller mindre umulig i en slik relasjon. Jeg evnet å slå av følelsene mine, så jeg reagerte ikke lenger på atferden hans, uansett hvor mye verbal og emosjonell vold jeg ble utsatt for, men i samme vendingen mistet jeg helt følelsen av meg selv. Pga gaslightingen og konstante løgner begynte jeg å tvile på min egen forstand og virkelighetsforståelse i den grad at jeg innså at jeg levde i et sant helvete, noe som tok tid fordi jeg er en "compulsive caretaker", har hyper empati (joda, man kan ha FOR mye empati) og tar et overdrevent ansvar for andres følelser og innbiller meg at jeg kan fikse alt om jeg bare forstår hvordan. Men det går ikke. Og jeg innså det, men det tok lang tid... Jeg er ikke dum, likevel lot jeg meg lure, ikke bare en gang, men flere ganger. 

Mennesker med narsissistisk atferd og  traumeskadde  med overlevelsesmekanismer som f.eks  fawn respons passer sammen som hand i hånske, vi trekkes mot hverandre som pluss og minus, men det er vi ofre som må trekke oss bort, fordi den andre parten har ikke noe å vinne på det. Om hun er sårbar narsissist (covert), så lever hun i en parallell virkelighet og har liten og ingen selvinnsikt. Vi som traumebonder og er codpendent o.l. har gjerne god selvinnsikt, men mer vansker med å dømme andre realistisk. Du trenger ikke bli flinkere til å gjøre ditt og datt i relasjonen, du trenger å innse realitetene om henne, at hun aldri endrer seg, og du aldri vil kunne endre deg NOK. Uansett. Hun vil aldri slutte, så lenge du hengir deg til hennes regime, og har henne bestemme hva du kan og ikke. Barna lider mer når du blir helt ødelagt i forholdet, enn alle andre alternativer. I tillegg er du en rollemodell for de.....vil du det? At de skal lære av din atferd, å ende opp med en fawn respons som gjør de sårbare for å ende opp i giftige forhold også?  Det med økonomi og det praktiske kan føles uoverkommelig, men alt kan løses, og ting og penger kan erstattes igjen. En skral mentalhelse og fysisk syk kropp er det verre med, og vanskelig å unngå på sikt, om hun er sårbar narsissist og du velger å bli.  

Hun kan ikke være slik som hun er med alle, kun de som godtar oppførselen,  og du vil ikke være som du er nå med alle heller.  Denne typen relasjoner har en dynamikk som krever at to personer deler en fantasi om at et helvete kan være et greit sted å slå seg til ro. Narsissisten har en fantasi om at de er bedre enn alle andre (selv om de er den sårbare typen som også ser på seg selv som ofre for alt og alle, har de en skjult grandios fantasi om seg selv,) og trenger en som kan bekrefte, nære og være huggstabbe (ansvarlig for alt mulig, selv deres egen grusomme atferd).

Traumeskadde som har fawn resppons og hyper empati som relasjonsmønstre luller seg inn i fantasien til narsissisten,  først med å bekrefte og kun se det gode i personen og forholdet, og så går det over i å ta ansvar for å også det dårlige som skjer, og selv da vi oppdager at vi er mishandlet, innbiller vi oss at vi kan leve i den forskrudde virkeligheten basert på vold, utnyttelse og kontroll, om vi bare endrer oss selv. Men det er så toxic som det kan bli, og du må komme deg ut og få terapi når du ikke er i forholdet, om du vil repaerere skadene,  og lære deg å sette grenser og finne måter å styrke deg selv på, så du ikke ender opp i et slikt forhold igjen. 

Jeg anbefaler deg å høre låta "Sett at vi sier det sånn" av Bertine Zetlitz og Prepple Houmb. Den beskriver en relasjon mellom en narsissist og en codependent på en måte som er skummelt presis. Det er en slags "taus avtale" mellom en som mishandler og den som blir mishandlet om å leve i en virkelighet totalt kontrollert av den andre, der den ene utsletter seg selv i prosessen. Det du tenker nå er løsningen Bertine beskriver som "og så ser jeg en annen vei" eller  "det betyr ingenting mer for meg" , altså å totalt hengi deg til et terrorvelde der du blir ødelagt uten å føle at det skjer.  Men det skjer. 

Ang hennes oppførsel så er det ikke nøye om hun er narsissist eller "bare" har trekkene, så lenge hun mishandler deg må du finne en måte å komme deg ut av relasjonen på. Så lenge du er i det, så vil det være veldig vanskelig for deg å bryte dine egne mønstre (som du har skapt for å beskytte deg selv, men får motsatt effekt i møte med en som har narsissistiske trekk, og bryter deg ned), og grensesettingen din er antagelig bortkastet energi, for hun vil antagelig ikke bry seg om grensene du setter. 

Jeg føler så inderlig med deg, jeg står midt i et brudd med en sårbar narsissist nå (som har personlighetsforstyrrelsen), og det er andre gang jeg har vært i relasjon med en som har forstyrrelsen og ikke "bare har trekk".  Han andre har jeg barn med,  og det har vært et sant helvete, men vet du, det er uansett verre å være i forholdet enn alle hevnaksjoner og alle kamper vi har hatt (barnet vårt er så gammelt nå at det selv kan nekte samvær).  Bruddet jeg er i nå er enklere enn med barnefar, nettopp pga det ikke er barn involvert, men det er aldri lett, fordi de vil ikke slippe taket.  Jeg slutter aldri å kjenne på et visst sjokk hver gang jeg får nok et bevis på at narsissister har sin helt egen virkelighet, som er helt immun mot det vi andre opplever som sant og ekte og relevant. Man bli direkte gal av å leve i en slik syk virkelighet, fordi man betyr ingenting, alle følelser man har er helt irrelevante,  og alt man sier som ikke passer inn i narsissistens narrativ blir ignorert, hånet eller gjort narr av, eller,  utløser raseri og angrep, eller intens selvmedlidenhet og anklager om at de blir mishandlet. 

Om du absolutt ikke klarer å bryte nå, så kom deg til psykolog og fortsett å bruke ressursene på krisesenteret, og gradvis slutt å gi henne noe som helst av reaksjoner. Du skal ikke slutte å føle, men slutte å vise henne hva du føler. Og ikke gå i konflikt, ikke forsvar deg selv eller ta ansvar for ting som ikke er ditt, bare si "jeg skjønner du ser det slik, men jeg ser det annerledes" eller "jeg forstår det er slik du tenker/føler/mener/opplever det, men jeg opplever det annerledes" . Slutt helt å bekrefte henne, ikke gi komplimenter, ikke gi henne rett når hun tar feil, ikke nære henne med omsorg og forståelse og aksept av atferd som er nedbrytende, ondskapsfull og selvsentrert. Ikke kritiser eller gå inn i konflikter, bare slutt å gi alt det gode, og unngå å reagere om hun provoserer eller angriper eller spiller ut offerkortet og tigger om sympati.  Som sagt, alle følelser nærer og gir de en følelse av kontroll/makt, så ikke slutt å føle, men forsøk å ikke vise det. Ikke ta skylden for ting, ikke si unnskyld, bare ikke si noe der du pleier å gå inn og please og dempe og forsøke å fikse og ta ansvar. Om hun spiller offerkortet og virker oppriktig, husk at det er et spill, så selv om hun kan føle ekte tristhet og emosjonell smerte, er det vanligvis fordi de ikke får det de vil, eller blir kritisert eller møter motstand der de er vant med å overkjøre og kontrollere. De har helt klart en dårlig selvfølelse i bunn og strever med traumer også, men ingen kan hjelpe de om de ikke innser at de også har ansvar for egne følelser og handlingene som kan såre/skade andre,  de må kunne erkjenne at de har feil og mangler og må endre seg. Før de kan det, så er det ikke håp om endring. 

Det er ekstremt slitsomt å skulle skjule følelser og slutte nære den andre, men om hun ikke får noe eller nok, vil hun gå lei av deg. Jeg hadde ikke orket å stå i det over tid, fordi hun vil bli verre og verre, for å få respons. Hun kan også snu og begynne love bombe eller late som hun har forandret seg, om hun opplever at du er på vei bort eller blir  mer opptatt av dine egne behov. Jeg hadde brutt ut, men forstår hvor vanskelig det kan være. Og du bør ha et støtteapparat klar når du  bryter ut. (og ta vare på alt av tekstmeldinger og dokumentasjon på hvem hun virkelig er....) 

Heier på deg, du kan fortsatt få et godt liv ❤️ 


 

Anonymkode: d2ff5...a00

[Intence]

Til deg som har skrevet innlegget over! 
Tusen takk for et helt utrolig innlegg, og tusen takk for at du tok deg tiden!

Jeg vil gjerne snakke med deg - Er det feks mulig at du sender meg en melding? 
 

Jeg legger igjen mitt nick her, så slipper du å avsløre ditt? 
 

 

[AnonymBruker]

Du må lære deg å dissosiere deg fra omgivelsene dine og gå utenfor kropøen din og se deg selv fra et tredjepersonsperspektiv. Se på det du sliter med å gjøre som noe rent mekanisk og skill det fra det følelsesmessige. Skru av frykten og vemmelsen og ubehaget og fjern "vesenet ditt" fra situasjonen om du skjønner hva jeg mener. Det er en treningssak. 

Anonymkode: b1d88...07f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Du må lære deg å dissosiere deg fra omgivelsene dine og gå utenfor kropøen din og se deg selv fra et tredjepersonsperspektiv. Se på det du sliter med å gjøre som noe rent mekanisk og skill det fra det følelsesmessige. Skru av frykten og vemmelsen og ubehaget og fjern "vesenet ditt" fra situasjonen om du skjønner hva jeg mener. Det er en treningssak. 

Anonymkode: b1d88...07f

Dette er et veldig dårlig råd. Det du anbefaler er en traumerespons, og noe man gjerne må gå i terapi i lang tid for å avlære når det først er blitt en måte for kroppen å håndtere mishandling, vold og overgrep. Å splitte selvet fra kroppen og virkeligheten man lever i, så man kan leve med å bli emosjonelt maltraktert og utslettet som et selvstendig individ, er ingen løsning. Det er å oppfordre til å bli en levende død. 

Om dette er din måte å løse ting på, så vil jeg anbefale deg å oppsøke lege og be om henvising til psykolog. Snarest. Denne metoden du skisserer er svært skadelig for den mental helsen, og det er veldig vanlig å bli fysisk syk på sikt. 

Anonymkode: d2ff5...a00

[AnonymBruker]

Du er ikke empatisk du er bare underdanig med lavt selvbilde og ingen ryggrad. Har ingenting med empati å gjøre. Nesten litt egoistisk egentlig. 

Anonymkode: 979a1...080

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Du er ikke empatisk du er bare underdanig med lavt selvbilde og ingen ryggrad. Har ingenting med empati å gjøre. Nesten litt egoistisk egentlig. 

Anonymkode: 979a1...080

Det er tydelig at du ikke aner hva du snakker om. Ditt perspektiv er preget av raske konklusjoner med et begrenset kunnskapsgrunnlag, og effekten av et slikt utsagn er utelukkende å tråkke på og såre. Jeg har alltid lurt på hvorfor folk svarer når det de sier ikke har noe nytteverdi, utover muligheten til å være ekkel mot TS. Har du noen gang stilt deg selv spørsmålet om hvorfor du svarer som du gjør?  Hva er din pay off?  

Å være såkalt hyper empatisk, at man blir FOR opptatt av den andres behov og hvordan man kan serve, i den grad at det går på bekostning av egne behov og livskvalitet, er i ytterste konsekvens "egoistisk", i den forstand at personen har et mønster fra barndommen som ble skapt for å sikre at det overlever og kan leve i et miljø som er skadelig for barnet.

Ego er her ment som Selvet, at barnet finner en måte å fortsette å ha en opplevelse av seg selv på, som er tvingende nødvendig for oss mennesker, ellers klikker vi og/eller dør (om ingen tar vare på oss).  Jeg vil si at det er en forutsetning å ha en viss egoisme for å i det hele tatt kunne utvikle oss videre fra spedbarnstilsværelsen. Hos barn  er egoismen en instinktiv og ubevisst mekanisme som både gjøre oss i stand til å oppleve oss selv som et eget individ, men også gir oss motivasjon til å prøve påvirke omverden i retning av  å gi oss det vi trenger av den. Hos små barn vil  "egoisme" utløst av traumer forme seg som en atferd basert på hvordan barnet best kan klare seg. For noen blir det narsissisme (et splittet selv, der en del er en fantasiforestilling om et grandiost selv, kontra en undertrykt, traumatisert del av selvet), for andre blir det codependent atferd, for andre igjen å utagere og prøve dominere foreldrene gjennom aggresjon, osv .  Tilknytning er første prioritet for små barn, og kvaliteten på tilknytningen er ikke så viktig som at det er en form for tilknytning til omsorgsperson, for eksempel kan "egoisme" utarte seg som at det er bedre for barnet å gi avkall på egne behov og autonomi, for å please en forelder (senere partner) enn å risikere å bli forlatt, avvist eller angrepet. Å kalle denne måten å overleve på for egoisme gir   absolutt ingen mening om vi tenker på hvordan ordet defineres i dagligtalen. En voksen person trenger ikke lenger dette mønsteret, men traumer stikker dypt og de må møtes med omtanke, tålmodighet, toleranse, forståelse, empati, og over tid må det dannes en tillit og trygghet (med terapeut) som gjør at vedkommende kan endre tankene om seg selv og verden rundt, i retning av et sterkere selv, tydeligere grenser og økt autonomi. 

Barn har primært to grunnleggende behov som må dekkes for at de skal bli friske mennesker med god mentalhelse, det ene er tilknytning til en omsorgsperson, det andre er autonomi, å kunne utrykke seg selv autentisk i følelser, ord og handlinger, samt ha opplevelsen av å kunne ta selvstendige valg. Egoet i oss, det vil si den delen vi identifiserer som oss selv, vil velge tilknytning foran autonomi når det fremstår som livsnødvendig, dvs tilpasse seg og kneble/hemme/undertrykke følelser, ord og handlinger som kan true tilknytningen, selv om det koster barnet ett av de grunnleggende premissene for en sunn mentalhelse, indre trygghet og god livskvalitet. Barnet gir (ubevisst, selvfølgelig) avkall på det som er forutsetningen for en trygg og balansert selvfølelse, det vil si å kjenne og uttrykke seg selv fullt og helt, å være ærlig i følelser og fri i måten vi utrykker den vi er på, våge dele av oss selv uten frykt for konsekvenser. Når vi gjør det, så skaper vi en sunn selvfølelse og indre trygghet, en god selvfølelse er ikke noe vi bygger men noe som oppstår når vi slipper oss løs og viser hvem vi er. Det som gir en dårlig selvfølelse er ytre og indre kritikk og sanksjoner av negativ art som hemmer utfoldelsen av det vi opplever som vår indre sannhet og genuine utrykk av selvet. 

Når du beskriver TS i slike negative vendinger, og sier at han er egoistisk når han ber om hjelp og helt klart er i en sårbar og vond situasjon, så fremmer du nettopp de mekanismene som holder mennesker låst fast i negative tanker om seg selv; skyldfølelse, skam, usikkerhet, opplevelsen av å ikke strekke til og ikke være god nok, følelsen av å ikke være verdt noe, å være til bry eller plage, den som har ansvar for i det vonde som skjer i relasjoner osv osv. Du dømmer, har et utelukkende negativt perspektiv, og gjør ingen forsøk på å se noe annet enn din egen forestilling av "sannheten" , og legger opp til at TS må forsvare og forklare seg, for å kunne komme seg fri fra påstanden din. Jeg håper TS ikke går i fella, for det er ikke ved å ta kampen med slike som deg som gjør oss sterkere i oss selv, og gir oss bedre selvfølelse. Det er tvert i mot å ignorere sånt, og vende oss i retning av de menneskene vi kan være oss selv sammen med, som gir oss erfaringer med å oppleve at vi har en autonomi,  der vi kan være ærlig mot oss selv og andre, og ta valg ut fra hva vi selv trenger så vel som å ta hensyn til andre, mennesker vi trygt kan dyrke en SUNN egoisme sammen med. Det kan vi kun med mennesker som er empatiske, trygge, har sunne grenser og en balansert selvfølelse, sånne som liker at folk er seg selv og ikke føler seg truet av de som de ikke kan kontrollere eller manipulere. 

Bare sånn til slutt; å si alt vi mener er ikke en høyverdig handling under alibiet "jeg er jo bare ærlig", det er å prakke på andre den driten man selv bærer på, under fanen "ytringsfrihet".  Det er en misforståelse i vår tid, at verdien av å "kalle en spade en spade" er uovertruffen og trumfer alt. Saken er at hva hver og en av oss mener og tror inne i hodene våre,  alt vi forestiller oss om andre mennesker av negativt art, er ikke bare revnende uinteressant, men i praksis en hersketeknikk når det blir uttalt, og har ingenting av verdi for andre enn den som tømmer møkka si.

Jeg sier IKKE at man ikke skal komme med kritikk eller motforestillinger til ting, det er  veldig viktig generelt sett, men intensjonen bak og måten ting gjøres på er utslagsgivende for om det er snørr eller snøre. Er det en konstruktiv og nyttig korrigering og bevisstgjøring som vil kunne brukes til noe eller gi noe av verdi for både TS og andre som leser, eller bare er noen som har renneræv i offentlig rom og innbiller seg at det ikke er deres problem om ting stinker og folker lider, så lenge de føler seg bedre?

Å være ærlig om hva man står for, hva man tror på, å ytre tanker om hvordan man mener utfordringer kan løses,  å fremme motforestillinger til argumenter man er uenig i, å være oppriktig og genuin når man dele egne erfaringer, følelser og opplevelser, er noe HELT ANNET enn å veie med pekefingre og komme med påstander og forfekte "sannheter" om andre mennesker (som er en subjektiv suppe av fordommer, antipatier, projeksjoner og/eller navleskuende behov for å hevde seg selv over noen som man anser som dårligere enn seg selv). 

Jeg antar du jeg siterer aldri leste helt ned hit. Men til dere som gjør det, så vil jeg si at det jeg gjorde her er det motsatte av det jeg anbefaler å gjøre i møte med denne typen utspill som over. Det beste er å ignorere.

Grunnen til at jeg svarer, er at jeg ønsker å avkle de som holder på med sånt, og det føles veldig passende i akkurat denne tråden, fordi mennesker med narsissistiske trekk gjør sånt hele tiden som vedkommende jeg siterer gjør her. Sier ikke at vedkommende er det altså, det har  jeg ikke forutsetning for å kunne forfekte, bare at denne måte å vri ansvaret og skylden over på offeret er veldig klassisk. Og det er ikke greit. 





 

Anonymkode: d2ff5...a00

[AnonymBruker]

Ps. Mobbing er traumatiserende, og kan også utløse denne typen mønster jeg skisserer. Selv om jeg her gikk inn på tilknytning til foreldre, for å forklare hva som skjer i barnet da det må velge mellom tilknytning og autonomi, kan traumer både senere i barndom/ungdomstid og selv voksen alder utviklet seg til en fawn respons og codependent atferd. Men det er alltid slik at mennesker som har dette mønsteret ofrer autonomi i forsøk på å skape mer trygghet. 

Når vi er livredde eller opplever ting som er så ille at vi ikke klarer å forstå det eller romme det, gjør vi hva som helst for å klare oss.  Blir det ille nok klarer ikke hjernen å prosessere, og det ligger i oss til det blir helbredet. Svært mange har ptsd etter mobbing og partnervold, og kan like gjerne ha "subtile" symptomer i form av emosjonelle flashbacks (stormer eller bølger av følelser ut av det blå,  frykt i ulike former som dukker opp uten noen logisk grunn), og som ikke alltid flashbacks som i bilder eller minner i form av tanker, angst kan også manifestere seg somatisk, som fysiske symptomer uten emosjonell reaksjon (man føler ikke frykt som en emosjon, men kroppen reagerer som om vi er i fare).

Å bli emosjonelt eller fysisk nummen er også ikke uvanlig, så man "tåler" mye bedre å bli behandlet dårlig enn folk som ikke har traumer. Tåler er her ment som tolererer, for vi har vanligvis lavere smerteterskel og tåler i praksis mindre før vi blir stresset enn folk  uten traumer. Jeg pleier å forklare det slik; eksen hakket i vei på meg nesten fra begynnelsen av uten at jeg reagerte, og det kan illustreres som en person som har en arm som er følelsesløs pga nerveskader, og som godtar at noen hakker i vei med kniven i armen, fordi vedkommende ikke føler noe. Men det blir sår, og personen blør, og kan i ytterste konsekvens dø av blodtap, uten å følte smerten (som er SUNN, fordi den forteller oss at atferden er destruktiv/farlig for oss). For enkelte med traumer så føler de ikke noe når andre er stygge med de, og i stedet for å reflektere over atferden, forholder de seg til hva de selv føler av smerte når de vurderer alvorlighetsgraden av det som skjer. Denne toleransen for å bli behandlet dårlig, gjør oss mer mottagelige for å bli dratt inn relasjoner med mennesker som har narsissistiske trekk. På sikt så BLIR det vondt, men i starten så tester de jo hvor langt de kan gå, før vi reagerer, og stanser der. Inntil vi er fanget, da blir målet å finne smertepunktet, og det er ingen grenser utover fantasien til narsissisten, utover at de kan være grenser bestemt av hva de kan komme unna med uten å bli avslørt (av andre). 

 

Anonymkode: d2ff5...a00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det er tydelig at du ikke aner hva du snakker om. Ditt perspektiv er preget av raske konklusjoner med et begrenset kunnskapsgrunnlag, og effekten av et slikt utsagn er utelukkende å tråkke på og såre. Jeg har alltid lurt på hvorfor folk svarer når det de sier ikke har noe nytteverdi, utover muligheten til å være ekkel mot TS. Har du noen gang stilt deg selv spørsmålet om hvorfor du svarer som du gjør?  Hva er din pay off?  

Å være såkalt hyper empatisk, at man blir FOR opptatt av den andres behov og hvordan man kan serve, i den grad at det går på bekostning av egne behov og livskvalitet, er i ytterste konsekvens "egoistisk", i den forstand at personen har et mønster fra barndommen som ble skapt for å sikre at det overlever og kan leve i et miljø som er skadelig for barnet.

Ego er her ment som Selvet, at barnet finner en måte å fortsette å ha en opplevelse av seg selv på, som er tvingende nødvendig for oss mennesker, ellers klikker vi og/eller dør (om ingen tar vare på oss).  Jeg vil si at det er en forutsetning å ha en viss egoisme for å i det hele tatt kunne utvikle oss videre fra spedbarnstilsværelsen. Hos barn  er egoismen en instinktiv og ubevisst mekanisme som både gjøre oss i stand til å oppleve oss selv som et eget individ, men også gir oss motivasjon til å prøve påvirke omverden i retning av  å gi oss det vi trenger av den. Hos små barn vil  "egoisme" utløst av traumer forme seg som en atferd basert på hvordan barnet best kan klare seg. For noen blir det narsissisme (et splittet selv, der en del er en fantasiforestilling om et grandiost selv, kontra en undertrykt, traumatisert del av selvet), for andre blir det codependent atferd, for andre igjen å utagere og prøve dominere foreldrene gjennom aggresjon, osv .  Tilknytning er første prioritet for små barn, og kvaliteten på tilknytningen er ikke så viktig som at det er en form for tilknytning til omsorgsperson, for eksempel kan "egoisme" utarte seg som at det er bedre for barnet å gi avkall på egne behov og autonomi, for å please en forelder (senere partner) enn å risikere å bli forlatt, avvist eller angrepet. Å kalle denne måten å overleve på for egoisme gir   absolutt ingen mening om vi tenker på hvordan ordet defineres i dagligtalen. En voksen person trenger ikke lenger dette mønsteret, men traumer stikker dypt og de må møtes med omtanke, tålmodighet, toleranse, forståelse, empati, og over tid må det dannes en tillit og trygghet (med terapeut) som gjør at vedkommende kan endre tankene om seg selv og verden rundt, i retning av et sterkere selv, tydeligere grenser og økt autonomi. 

Barn har primært to grunnleggende behov som må dekkes for at de skal bli friske mennesker med god mentalhelse, det ene er tilknytning til en omsorgsperson, det andre er autonomi, å kunne utrykke seg selv autentisk i følelser, ord og handlinger, samt ha opplevelsen av å kunne ta selvstendige valg. Egoet i oss, det vil si den delen vi identifiserer som oss selv, vil velge tilknytning foran autonomi når det fremstår som livsnødvendig, dvs tilpasse seg og kneble/hemme/undertrykke følelser, ord og handlinger som kan true tilknytningen, selv om det koster barnet ett av de grunnleggende premissene for en sunn mentalhelse, indre trygghet og god livskvalitet. Barnet gir (ubevisst, selvfølgelig) avkall på det som er forutsetningen for en trygg og balansert selvfølelse, det vil si å kjenne og uttrykke seg selv fullt og helt, å være ærlig i følelser og fri i måten vi utrykker den vi er på, våge dele av oss selv uten frykt for konsekvenser. Når vi gjør det, så skaper vi en sunn selvfølelse og indre trygghet, en god selvfølelse er ikke noe vi bygger men noe som oppstår når vi slipper oss løs og viser hvem vi er. Det som gir en dårlig selvfølelse er ytre og indre kritikk og sanksjoner av negativ art som hemmer utfoldelsen av det vi opplever som vår indre sannhet og genuine utrykk av selvet. 

Når du beskriver TS i slike negative vendinger, og sier at han er egoistisk når han ber om hjelp og helt klart er i en sårbar og vond situasjon, så fremmer du nettopp de mekanismene som holder mennesker låst fast i negative tanker om seg selv; skyldfølelse, skam, usikkerhet, opplevelsen av å ikke strekke til og ikke være god nok, følelsen av å ikke være verdt noe, å være til bry eller plage, den som har ansvar for i det vonde som skjer i relasjoner osv osv. Du dømmer, har et utelukkende negativt perspektiv, og gjør ingen forsøk på å se noe annet enn din egen forestilling av "sannheten" , og legger opp til at TS må forsvare og forklare seg, for å kunne komme seg fri fra påstanden din. Jeg håper TS ikke går i fella, for det er ikke ved å ta kampen med slike som deg som gjør oss sterkere i oss selv, og gir oss bedre selvfølelse. Det er tvert i mot å ignorere sånt, og vende oss i retning av de menneskene vi kan være oss selv sammen med, som gir oss erfaringer med å oppleve at vi har en autonomi,  der vi kan være ærlig mot oss selv og andre, og ta valg ut fra hva vi selv trenger så vel som å ta hensyn til andre, mennesker vi trygt kan dyrke en SUNN egoisme sammen med. Det kan vi kun med mennesker som er empatiske, trygge, har sunne grenser og en balansert selvfølelse, sånne som liker at folk er seg selv og ikke føler seg truet av de som de ikke kan kontrollere eller manipulere. 

Bare sånn til slutt; å si alt vi mener er ikke en høyverdig handling under alibiet "jeg er jo bare ærlig", det er å prakke på andre den driten man selv bærer på, under fanen "ytringsfrihet".  Det er en misforståelse i vår tid, at verdien av å "kalle en spade en spade" er uovertruffen og trumfer alt. Saken er at hva hver og en av oss mener og tror inne i hodene våre,  alt vi forestiller oss om andre mennesker av negativt art, er ikke bare revnende uinteressant, men i praksis en hersketeknikk når det blir uttalt, og har ingenting av verdi for andre enn den som tømmer møkka si.

Jeg sier IKKE at man ikke skal komme med kritikk eller motforestillinger til ting, det er  veldig viktig generelt sett, men intensjonen bak og måten ting gjøres på er utslagsgivende for om det er snørr eller snøre. Er det en konstruktiv og nyttig korrigering og bevisstgjøring som vil kunne brukes til noe eller gi noe av verdi for både TS og andre som leser, eller bare er noen som har renneræv i offentlig rom og innbiller seg at det ikke er deres problem om ting stinker og folker lider, så lenge de føler seg bedre?

Å være ærlig om hva man står for, hva man tror på, å ytre tanker om hvordan man mener utfordringer kan løses,  å fremme motforestillinger til argumenter man er uenig i, å være oppriktig og genuin når man dele egne erfaringer, følelser og opplevelser, er noe HELT ANNET enn å veie med pekefingre og komme med påstander og forfekte "sannheter" om andre mennesker (som er en subjektiv suppe av fordommer, antipatier, projeksjoner og/eller navleskuende behov for å hevde seg selv over noen som man anser som dårligere enn seg selv). 

Jeg antar du jeg siterer aldri leste helt ned hit. Men til dere som gjør det, så vil jeg si at det jeg gjorde her er det motsatte av det jeg anbefaler å gjøre i møte med denne typen utspill som over. Det beste er å ignorere.

Grunnen til at jeg svarer, er at jeg ønsker å avkle de som holder på med sånt, og det føles veldig passende i akkurat denne tråden, fordi mennesker med narsissistiske trekk gjør sånt hele tiden som vedkommende jeg siterer gjør her. Sier ikke at vedkommende er det altså, det har  jeg ikke forutsetning for å kunne forfekte, bare at denne måte å vri ansvaret og skylden over på offeret er veldig klassisk. Og det er ikke greit. 





 

Anonymkode: d2ff5...a00

Vit at det at du gidder å svare utfyllende settes pris på av noen, det er veldig lærerikt. Det kommer mye dritt på anonyme forum, men jammen dukker det opp gull innimellom også. Takk 🌻

TS, håper du får gjort noe med situasjonen din. Lytt til de som har vært der du er!

Anonymkode: 5f296...72f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.6.2024 den 19.12):

Jeg er mann, og alt for empatisk. Jeg ble delvis mobbet som yngre, har hatt problemer med selvtillit, selvbilde og verdi. Jeg opplever at jeg går inn i forhold med kvinner som «trenger hjelp» , eller som utøver psykisk vold osv. Jeg klarer ikke å sette grenser, og jeg meg nærmest ødelegge. Jeg er nå gift, men opplever psykisløk vold. Jeg er i dialog med krisesenter osv, men det er som kjent en lang prosess oga barn, økonomi, sosiale ting, arbeid osv. Jeg kan/klarer ikke å flytte fra henne. I samtaler med krisesentee har vi delvis landet på at hun er skjult narsisistt, selv om de selvsagt ikke setter noen diagnose. Det er imidlertid helt på det rene at jeg opplever psykisk vold

 

Så til saken. Jeg trenger å lære å sette grenser, og jeg trenger å slå av empati og følelser. Hun klarer å dra meg inn i hver eneste krangel og dramating hun drar i gang. Stort sett ender det med at jeg tar skylda, og at jeg lover å bli bedre, flinkere, gjøre mer osv. Jeg blir helt ødelagt som menneske av dette, men innser jo også at om jeg flytter fra henne, så vil jeg havne der igjen. Jeg må altså endre meg selv uansett

Hva kan jeg gjøre?

Vet noen om noe bra linker? Videoer? Bøker? Ressurser???

 

Er det noen som har samme erfaring? Kan du da fortelle hva du gjorde? Hva skjedde så??

 

 

Anonymkode: e8088...711

Det går ikke ann å skru av. Du må komme deg vekk og så ta all tvilen, skammen etc gå over. Det handler ikke så mye om empati, da mange empater ikke finner voldelige partnere, men handlingsmønster. Det du ved å være i dårlige forhold ubevisst har sagt til deg selv at du fortjener. Bare ved å gi kropp og sinn nye minner, vil det endre seg.

Masse lykke til i tiden som kommer, det vil du trenge! 🫶

Men å vente på at noe skal endre seg, vil kunne bli et livslangt prosjekt 

Anonymkode: f3596...a89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Du må lære deg å dissosiere deg fra omgivelsene dine og gå utenfor kropøen din og se deg selv fra et tredjepersonsperspektiv. Se på det du sliter med å gjøre som noe rent mekanisk og skill det fra det følelsesmessige. Skru av frykten og vemmelsen og ubehaget og fjern "vesenet ditt" fra situasjonen om du skjønner hva jeg mener. Det er en treningssak. 

Anonymkode: b1d88...07f

Nei, ikke gjør dette! 

Det er noe man får åresvis i terapi for å slippe å gjøre, og bli kvitt. 

Anonymkode: f3596...a89