Er det jeg som ødelegger forholdet vårt eller er det normalt å reagere på dette?

[AnonymBruker]

Jeg synes mitt følelsesliv er veldig vanskelig, spesielt etter jeg oppdaget at jeg hadde bipolar 2. alle rundt meg legger mine følelser på bipolaren. Glad=hypoman, irritert/sint=deprimert? Osv

Så jeg har begynt å tvile på mine egne følelser og hva jeg opplever inni meg. 
Jeg har en mann, vi har vært sammen i 20 år vi har barn sammen og vi har for det mesteparten av tiden hatt det veldig fint. 
De siste ukene har jeg følt at vi ikke er nære lenger, han snakker ikke med meg utenom det vi må med barna og jeg er veldig ensom i forholdet vårt nå. Vi har heller ikke hatt noe nærhet på lenge. Jeg har prøvd å snakke med han da bare lukker han seg og mener jeg tar feil. Det er ikke sant. Jeg spurte om ikke han la merke til det også, men nei. Føler derfor at jeg bare er her, at vi bare bor sammen nå. 
Det ender som regel med at vi ikke prater sammen på lenge, til slutt bare later jeg som alt er vanlig. Feie det under teppe, den klumpen under teppe begynner å bli stor og tårene sitter lett. 
Nå tenker jeg at det er nok meg som er overfølsom, det er fordi jeg er bipolar som gjør at forholdet vårt går dårlig. Jeg bruker medisiner og jeg gjør alt jeg skal av rutiner. Følt meg veldig stabil i langt tid. Jeg er bare nå veldig forvirra. Jeg savner sånn de spontane klemmene (mange måneder siden sist) jeg må alltid spørre kan jeg få en klem.  
Jeg savner mannen min og vil så gjerne ha han tilbake, men det nytter ikke å snakke med han. Han er helt lukket når det gjelder følelser, han har ikke sagt at han er glad i meg på mange år. Jeg vet at "kjærlighetspråket hans ikke er det samme som mitt. Likevel trenger jeg litt mer enn det han gir. Dette har vi snakket om i alle år, og jeg vet det endrer seg ikke dette. 
Er det bare min sykdom som gjør at jeg reagerer eller hadde dere også reagert på dette? 

Anonymkode: db56c...364

[AnonymBruker]

Jeg gikk på noe smertestillende for noen år tilbake. Da følte jeg at ingen var glad i meg, at folk var sur på meg, etc. Heldigvis koblet jeg det til slutt med medisinene, og jeg fikk byttet til en annen type. Da var plutselig alle andre mye blidere og "glad i meg". Så, ja, det kan være at disse følelsene egentlig kommer fra din egen sinnsstemning.

Det kan også være noe galt, dessverre. Jeg har vært sammen med en som var litt frem og tilbake med følelsene sine til meg. I løpet av et 7 års forhold ville han slå opp 3-4 ganger. Problemet var at han ikke slo opp, og han tok ikke opp problemene. Han bare avviste meg og var sur og klaget på alt jeg gjorde og ikke gjorde (selv om jeg bidro like mye som han), slik at JEG skulle slå opp i stedet. Det kunne gå flere måneder med dårlig stemning før jeg "tok hintet".

Anonymkode: 86520...fb1

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du skal forsøke å bortforklare dine egne følelser, pga diagnosen din. Du har jo lagt merke til en endring i hans atferd, og det som en gang var dere norm, er nå borte. Har du nevnt at du savner de spontane klemmene og at han uttrykker med ord, hva han føler om deg? 

Anonymkode: 4d5c7...d79

[AnonymBruker]

Ofte må jo noen bryte isen om man har kommet inn i en sår sirkel der begge føler på vonde følelser. Du på savn og ensomhet, og han ut fra det du forteller mye mulig på en følelse av å feile og ikke strekke til. 

Min mann synes det er fryktelig vanskelig å ta initiativ til å være nær og spontan kjærlig mot meg når han føler på at jeg er misfornøyd med ham, så da må jeg være moden og modig nok til å ta første steget. Vise ham i ord og handlinger at jeg er glad i ham og glad for å ha ham i livet mitt. Jeg må ta initiativet til de klemmene og gode ordene og gode blikkene. Da løsner han også opp fra sin fortvilelse angående å føle på at jeg er misfornøyd med ham og at han ikke klarer å strekke til. 

Er ingen så modne og modige at det første initiativet til å bryte isen skjer er det lett for at begge blir værende i sin egne såre boble. Så kan du klare å være den som bryter dere ut av dette? 

Anonymkode: d7878...19d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg gikk på noe smertestillende for noen år tilbake. Da følte jeg at ingen var glad i meg, at folk var sur på meg, etc. Heldigvis koblet jeg det til slutt med medisinene, og jeg fikk byttet til en annen type. Da var plutselig alle andre mye blidere og "glad i meg". Så, ja, det kan være at disse følelsene egentlig kommer fra din egen sinnsstemning.

Det kan også være noe galt, dessverre. Jeg har vært sammen med en som var litt frem og tilbake med følelsene sine til meg. I løpet av et 7 års forhold ville han slå opp 3-4 ganger. Problemet var at han ikke slo opp, og han tok ikke opp problemene. Han bare avviste meg og var sur og klaget på alt jeg gjorde og ikke gjorde (selv om jeg bidro like mye som han), slik at JEG skulle slå opp i stedet. Det kunne gå flere måneder med dårlig stemning før jeg "tok hintet".

Anonymkode: 86520...fb1

Jeg vet at han er glad i meg på sin måte, men føler han tar meg for gitt og trenger ikke å gi så mye.  Jeg skulle ønske mer spontane klemmer, kanskje han engang kan si jeg er fin, eller snakke med meg om vanlige ting ikke bare våre barn. Ja de er altoppslukende, likevel må vi klare å snakke sammen. Det er vanskelig å forstå om jeg krever dette fordi jeg har en sykdom som gjør at jeg kanskje er krevende eller om dette er sånt "normale" mennesker også føler på. Dårlig stemning er vondt.  
 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg syns ikke du skal forsøke å bortforklare dine egne følelser, pga diagnosen din. Du har jo lagt merke til en endring i hans atferd, og det som en gang var dere norm, er nå borte. Har du nevnt at du savner de spontane klemmene og at han uttrykker med ord, hva han føler om deg? 

Anonymkode: 4d5c7...d79

Vanskelig når til og med legen min spør om jeg er hypoman fordi jeg smiler og føler meg bra. 
Føler liksom at alle mine følelser blir avfeid med sykdom og da blir jeg selv veldig usikker. 
Og ja jeg har følt på en endring, og vi har begynte å sitte i hver vår krok, vi gjør ikke noe sammen og det er kun barna som opptar samtalene. 
Jeg har tatt opp dette så mange ganger i livet vårt, og jeg gjorde det igjen nå. Han sa seg enig at han er vanskelig på den fronten, han vet ikke hvorfor. Jeg får prøve å skjerpe meg da, men jeg kan jo ikke kreve endring av han. Det er kanskje jeg som må endre meg for å lære meg å leve med det? Jeg forstår bare ikke at ikke jeg gjør noe galt, at han ikke føler på noe av hvordan jeg er. Jeg spør han i blant at det må da være noe som er vanskelig med meg også? 
 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ofte må jo noen bryte isen om man har kommet inn i en sår sirkel der begge føler på vonde følelser. Du på savn og ensomhet, og han ut fra det du forteller mye mulig på en følelse av å feile og ikke strekke til. 

Min mann synes det er fryktelig vanskelig å ta initiativ til å være nær og spontan kjærlig mot meg når han føler på at jeg er misfornøyd med ham, så da må jeg være moden og modig nok til å ta første steget. Vise ham i ord og handlinger at jeg er glad i ham og glad for å ha ham i livet mitt. Jeg må ta initiativet til de klemmene og gode ordene og gode blikkene. Da løsner han også opp fra sin fortvilelse angående å føle på at jeg er misfornøyd med ham og at han ikke klarer å strekke til. 

Er ingen så modne og modige at det første initiativet til å bryte isen skjer er det lett for at begge blir værende i sin egne såre boble. Så kan du klare å være den som bryter dere ut av dette? 

Anonymkode: d7878...19d

Tenk at etter så mange år er det å ta initiativ til sånt vanskelig? Jeg vet han ikke avviser meg, men jeg synes det er skummelt. Skulle ønske jeg var litt rett på sak, gikk bort til han ha en en klem, ett kyss. Så det kan jeg øve på og ta motet til meg. 
 

Anonymkode: db56c...364

[AnonymBruker]

Vær modig. Ser ikke ut som du kan stole 100% på følelsene, men du kan se på fakta. Selv om du ikke kan stole 100% på følelsene betyr det ikke at du skal se helt bort ifra dem heller.
 

Hvis det er mangel på samtaler og fysisk kontakt, så må du prøve å ta initiativ. Bedre å prøve og bli avvist enn å aldri tørre å prøve.

Jeg er mye mer emosjonell enn mannen min. Etter min erfaring lytter han best når jeg snakker rolig og forklarer ting logisk med fakta. Følelser har han dessverre ikke så lett for å lytte til seriøst så ofte dessverre. Jeg kaller det å forklare mine følelser for ham i rolige ord for oversetting fra mitt språk til hans. Hvordan snakker dere sammen? Klarer dere å få til en samtale? 
 

Vet ikke hvorfor, men jeg får en ide om at mannen din er sliten og ikke orker å forholde seg helt til alle følelser i forholdet. Kan hende jeg tar feil, men vurder det gjerne.

Anonymkode: d99fe...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vær modig. Ser ikke ut som du kan stole 100% på følelsene, men du kan se på fakta. Selv om du ikke kan stole 100% på følelsene betyr det ikke at du skal se helt bort ifra dem heller.
 

Hvis det er mangel på samtaler og fysisk kontakt, så må du prøve å ta initiativ. Bedre å prøve og bli avvist enn å aldri tørre å prøve.

Jeg er mye mer emosjonell enn mannen min. Etter min erfaring lytter han best når jeg snakker rolig og forklarer ting logisk med fakta. Følelser har han dessverre ikke så lett for å lytte til seriøst så ofte dessverre. Jeg kaller det å forklare mine følelser for ham i rolige ord for oversetting fra mitt språk til hans. Hvordan snakker dere sammen? Klarer dere å få til en samtale? 
 

Vet ikke hvorfor, men jeg får en ide om at mannen din er sliten og ikke orker å forholde seg helt til alle følelser i forholdet. Kan hende jeg tar feil, men vurder det gjerne.

Anonymkode: d99fe...8c6

Sliten er vi nok begge, vi har er hektisk liv med tenåringer og turnus begge to. Det er jo uker vi ikke ser hverandre pga slik vi jobber. 
Og ja han er sliten, men om du tenker det er jeg som sliter han ut så håper jeg ikke det. Jeg trekker meg unna og maser ikke på han for endring. Merker jeg at han går inn i seg selv så trekker jeg meg unna. Jeg prøver å holde mye inni meg, jeg har aldri delt mørke tanker med han, men kan hende oppturene er slitsomme? Det er en stund siden de nå da, prøver å lære meg å håndtere dette uten å være en belastning for familien. 
Og ja du har rett i at det er bedre å prøve enn ikke, og jeg forstår egentlig ikke hvorfor det er så vanskelig, vi har straks vært sammen lenger enn vi har levd uten hverandre. Burde være den enkleste ting. 

Anonymkode: db56c...364

[AnonymBruker]

Det går ikke an for meg å svare konkret på hva som skyldes hva hos deg selvfølgelig, men jeg kan si noe om min opplevelse som tidligere partner til en mann med bipolar 2. Det ble med årene helt umulig å vite hva han hadde behov for, og det gjorde at jeg mistet meg selv fullstendig og ikke følte annet enn avsky når han for hundrede gang i løpet av en uke hadde et eller annet for seg (manglende "kjærlighet" fra min side selv om jeg var helt utslitt av hvordan han var mot meg, alt jeg hadde sagt eller gjort eller ikke sagt eller gjort som var feil som gjorde at jeg stort sett gikk på nåler i påvente av neste innfall). Han var alltid på vakt og lette etter tegn på at jeg ikke var glad i ham lenger, gjerne i form av helt irrasjonelle ting som at jeg ikke hadde klemt ham nok den dagen eller ikke laget middag. Denne kritikken kom uten at han selv hadde tatt initiativ eller snakket om forventninger til noen av delene, mens han selv ikke tålte en eneste tilbakemelding eller bare bortforklarte det med at han hadde en diagnose. 

Når du skriver at du de siste ukene har opplevd manglende nærhet blir jeg litt skeptisk. Det er helt normalt i et langvarig forhold at ting går litt opp og ned. Nå er jeg i et veldig fint forhold. Man bør kunne snakke om det som plager en, men hvis det stadig er kritikk og kommentarer om hva den andre skal gjøre annerledes oppleves det veldig belastende for den som skal ta imot. Hjemme hos oss er det helt normalt at jobb, forpliktelser, sykdom eller annet kommer i veien for det å være en ideell partner til enhver tid. Har mannen din levd med svingninger i mange år før du fikk hjelp og medisiner vil jeg tro at det har ledet til en viss slitasje. Kunne det hjelpe å ha en samtale med det som utgangspunkt, kanskje?

Jeg mener ikke å skylde på deg eller si at det er din skyld at du er syk altså. Hvor mye selvinnsikt du har aner jeg ingenting om, men min erfaring er da altså at alvorlig psykisk sykdom gjør at man ikke har kapasitet til å se verken den andre som person eller hva den andre egentlig gjør for deg i hverdagen. Jeg ble som sagt slukt, men ingenting var godt nok noen gang og da sluttet jeg å prøve. 

Anonymkode: 3070b...0d0

[AnonymBruker]

Etter 20 år så er dere nok klar for ny partner.

Anonymkode: a5ee5...03f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det går ikke an for meg å svare konkret på hva som skyldes hva hos deg selvfølgelig, men jeg kan si noe om min opplevelse som tidligere partner til en mann med bipolar 2. Det ble med årene helt umulig å vite hva han hadde behov for, og det gjorde at jeg mistet meg selv fullstendig og ikke følte annet enn avsky når han for hundrede gang i løpet av en uke hadde et eller annet for seg (manglende "kjærlighet" fra min side selv om jeg var helt utslitt av hvordan han var mot meg, alt jeg hadde sagt eller gjort eller ikke sagt eller gjort som var feil som gjorde at jeg stort sett gikk på nåler i påvente av neste innfall). Han var alltid på vakt og lette etter tegn på at jeg ikke var glad i ham lenger, gjerne i form av helt irrasjonelle ting som at jeg ikke hadde klemt ham nok den dagen eller ikke laget middag. Denne kritikken kom uten at han selv hadde tatt initiativ eller snakket om forventninger til noen av delene, mens han selv ikke tålte en eneste tilbakemelding eller bare bortforklarte det med at han hadde en diagnose. 

Når du skriver at du de siste ukene har opplevd manglende nærhet blir jeg litt skeptisk. Det er helt normalt i et langvarig forhold at ting går litt opp og ned. Nå er jeg i et veldig fint forhold. Man bør kunne snakke om det som plager en, men hvis det stadig er kritikk og kommentarer om hva den andre skal gjøre annerledes oppleves det veldig belastende for den som skal ta imot. Hjemme hos oss er det helt normalt at jobb, forpliktelser, sykdom eller annet kommer i veien for det å være en ideell partner til enhver tid. Har mannen din levd med svingninger i mange år før du fikk hjelp og medisiner vil jeg tro at det har ledet til en viss slitasje. Kunne det hjelpe å ha en samtale med det som utgangspunkt, kanskje?

Jeg mener ikke å skylde på deg eller si at det er din skyld at du er syk altså. Hvor mye selvinnsikt du har aner jeg ingenting om, men min erfaring er da altså at alvorlig psykisk sykdom gjør at man ikke har kapasitet til å se verken den andre som person eller hva den andre egentlig gjør for deg i hverdagen. Jeg ble som sagt slukt, men ingenting var godt nok noen gang og da sluttet jeg å prøve. 

Anonymkode: 3070b...0d0

Trist å høre din opplevelse av å leve med en med bipolar. 
Men med manglende nærhet mener jeg blant annet at vi har sluttet å ha sex f.eks. 
Vi har hatt det jevnlig, og ja forhold går opp og ned, og vi har ikke bestandig tid til hverandre. Desto viktigere synes jeg det er at vi kan snakke sammen når vi har mulighet? At vi ikke lever i hver vår verden. 
Jeg vet at han er glad i meg, det tviler jeg ikke på. Han er bare avstengt nå og vi klemmer ikke engang hverandre. Jeg vet at når han lager mat så gjør han det er av kjærlighet til meg, jeg vet at når han står opp med barna for å la meg sove så gjør han det av kjærlighet. 
Han har tjenester som kjærlighetspråk, jeg har ikke det. Det er langt ned på lista mi. Jeg tar meg litt i nakken i blant for å gi hans kjærlighetspråk så jeg lager middag til han eller serverer frokost til han på terrassen, eller lager niste til han når han skal på jobb. 
Skulle ønske at han kunne prøvd å bruke mitt innimellom også. 
Jeg har hatt det hele livet og jeg ser at i førsten av vår tid sammen så var det nok ganske heftig å være med meg, spesielt da jeg var gravid i tillegg. Men som psykologen sa er at de har inntrykk at jeg har ganske god kontroll. Likevel vet jeg nå at jeg er bipolar, jeg vet at jeg da kanskje ikke er noe god på hverken mammarollen eller konerollen, jeg er usikker på følelsene mine rett og slett. 
Om min mann opplever det slik som du som håper jeg han går, sånn skal man ikke leve  

De siste ukene mener jeg da at vi har ikke hatt sex engang, vi har ikke gjort noe sammen. 

Anonymkode: db56c...364

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Etter 20 år så er dere nok klar for ny partner.

Anonymkode: a5ee5...03f

Jeg er ikke det, men kanskje han? Jeg elsker han og kunne ikke vært foruten. 

Anonymkode: db56c...364

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Trist å høre din opplevelse av å leve med en med bipolar. 
Men med manglende nærhet mener jeg blant annet at vi har sluttet å ha sex f.eks. 
Vi har hatt det jevnlig, og ja forhold går opp og ned, og vi har ikke bestandig tid til hverandre. Desto viktigere synes jeg det er at vi kan snakke sammen når vi har mulighet? At vi ikke lever i hver vår verden. 
Jeg vet at han er glad i meg, det tviler jeg ikke på. Han er bare avstengt nå og vi klemmer ikke engang hverandre. Jeg vet at når han lager mat så gjør han det er av kjærlighet til meg, jeg vet at når han står opp med barna for å la meg sove så gjør han det av kjærlighet. 
Han har tjenester som kjærlighetspråk, jeg har ikke det. Det er langt ned på lista mi. Jeg tar meg litt i nakken i blant for å gi hans kjærlighetspråk så jeg lager middag til han eller serverer frokost til han på terrassen, eller lager niste til han når han skal på jobb. 
Skulle ønske at han kunne prøvd å bruke mitt innimellom også. 
Jeg har hatt det hele livet og jeg ser at i førsten av vår tid sammen så var det nok ganske heftig å være med meg, spesielt da jeg var gravid i tillegg. Men som psykologen sa er at de har inntrykk at jeg har ganske god kontroll. Likevel vet jeg nå at jeg er bipolar, jeg vet at jeg da kanskje ikke er noe god på hverken mammarollen eller konerollen, jeg er usikker på følelsene mine rett og slett. 
Om min mann opplever det slik som du som håper jeg han går, sånn skal man ikke leve  

De siste ukene mener jeg da at vi har ikke hatt sex engang, vi har ikke gjort noe sammen. 

Anonymkode: db56c...364

Takk!

Hvis han ikke vil snakke med deg i det hele tatt om disse tingene så blir det vanskelig i lengden. Er han villig til å bli med til en parterapeut, tror du? Det kan kanskje være behov for å rydde i gamle ting for dere begge hvis det skjedde ting tidligere i forholdet som fortsatt kan gnage. Alle har behov for å bli møtt til en viss grad på kjærlighetsspråket sitt og fortjener opplevelsen av at partneren bryr seg, men det kan sitte langt inne hvis man selv ikke opplever å bli møtt på sine behov. Tør du å spørre ham om det er noe han trenger fra deg? Skjønner at det kan være kjipt å høre svaret i verste fall, men usikkerhet sånn du opplever nå gjør det ikke bedre for noen av dere. 

Anonymkode: 3070b...0d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk!

Hvis han ikke vil snakke med deg i det hele tatt om disse tingene så blir det vanskelig i lengden. Er han villig til å bli med til en parterapeut, tror du? Det kan kanskje være behov for å rydde i gamle ting for dere begge hvis det skjedde ting tidligere i forholdet som fortsatt kan gnage. Alle har behov for å bli møtt til en viss grad på kjærlighetsspråket sitt og fortjener opplevelsen av at partneren bryr seg, men det kan sitte langt inne hvis man selv ikke opplever å bli møtt på sine behov. Tør du å spørre ham om det er noe han trenger fra deg? Skjønner at det kan være kjipt å høre svaret i verste fall, men usikkerhet sånn du opplever nå gjør det ikke bedre for noen av dere. 

Anonymkode: 3070b...0d0

Vet du, jeg spør faktisk om dette, jeg spør også om det er vanskelig å være med meg. Og han har fått snakke med psykologen min alene etter jeg fikk diagnosen. Han mener det ikke er så ille og har ikke noe jeg må endre. (Har jeg ingen tro på, ingen er feilfrie) Og om det er noe sier han det med engang i følge han, det eneste han sier noe på er uenigheter med oppdragelse vi har i blant med barna våre. 
Jeg tror ikke parterapeut er noe for han, det har jeg foreslått mange ganger. Hjelp til å snakke sammen, men han mener at om han ikke klarer det med meg vil han ikke klare det med fremmed.  Har snakket sammen litt i dag etter jeg skrev dette, men vi får bare ta noen steg av gangen. 

Anonymkode: db56c...364

[lillevill]

 Noen har slike introjekter om folk. Feks at folk ikke duger, fordi de selv sliter med eget selvbilde og liker å tråkke andre ned. Eller fordi det er så lett og greit å mene sånne ting om folk fordi de har den  og den diagnosen og så ser de ikke bjelken i eget øye. 

Men jeg vet ikke om det er det du oppelver med mannen din. Jeg synes at han er helt lukka, og mener at det er "normalt" å være så lukka og at "du er unormal" som merker at noe ikke er helt rett. Det er fordi han ikke ønsker å være ansvarlig for egen oppførsel. Det er lett å si at "min oppførsel er normal" når en annen person har en diagnose. Fordi da kan man bare si at "hei, det er du som føler for mye eller for sterkt fordi du har bipolar, det er ikke JEG som gjør noe gærnt" Og DET er gaslighting, som er psykisk mishandling og manipulering. 

 

[AnonymBruker]

lillevill skrev (3 minutter siden):

 Noen har slike introjekter om folk. Feks at folk ikke duger, fordi de selv sliter med eget selvbilde og liker å tråkke andre ned. Eller fordi det er så lett og greit å mene sånne ting om folk fordi de har den  og den diagnosen og så ser de ikke bjelken i eget øye. 

Men jeg vet ikke om det er det du oppelver med mannen din. Jeg synes at han er helt lukka, og mener at det er "normalt" å være så lukka og at "du er unormal" som merker at noe ikke er helt rett. Det er fordi han ikke ønsker å være ansvarlig for egen oppførsel. Det er lett å si at "min oppførsel er normal" når en annen person har en diagnose. Fordi da kan man bare si at "hei, det er du som føler for mye eller for sterkt fordi du har bipolar, det er ikke JEG som gjør noe gærnt" Og DET er gaslighting, som er psykisk mishandling og manipulering. 

 

Han tråkker meg ikke ned, og manipulerer meg. Han synes bare det å snakke om følelser er vanskelig. Og forhold går jo opp og ned, og når vi ikke kan snakke om det så blir det jo verre. Og det er nok også derfor vi ikke har snakket vanlig sammen heller og mistet nærhet. For han lukker seg helt, dette synes jeg er vondt og vanskelig å håndtere. Og mulig da jeg overreagerer? 
Min mann har aldri brukt diagnosen mot meg, men alle andre gjør det. Til og med legen min som spør er du hypoman nå. Jeg snakket med psykologen om dette og hun sa dette var vanlig for oss med bipolare. 
Jeg har egentlig aldri følt med så bra som det siste året etter jeg ble medisinert, men jeg blir veldig usikker når jeg har sterke følelser og blir lei meg. Jeg kjenner liksom ikke meg selv lenger. 

Anonymkode: db56c...364