Glade prøvere etter 6PP

[Gjest Gjest]

Finnes det noen her inne som er glade prøvere etter å ha passert 6 prøveperiode? Det er så mange tråder om hvor sårt det er ikke å få det til, så jeg vil ha en motvekt. Har dere forsøkt en stund uten å få det til riktig ennå, men føler dere likevel ikke sår, trist, lei eller frustrert, så syng ut! Dette er tråden for oss som ikke tar det så tungt når mensen kommer.

Mannen og jeg har forsøkt siden omtrent september. Vi har den holdningen at når det skjer, så skjer det. Og skjer det ikke, så er adopsjon en fin ting. Jeg snakker åpent om at vi prøver til de som spør, og føler noen for å spekulere i om vi har problemer eller ei bak vår rygg, så er det opp til dem. Vi gleder oss til å få barn, men det er ikke et altoverskyggende ønske som påvirker hverdagen. Er vi et unntak, eller det andre prøvere som oss der ute?

(Ikke misforstå: Jeg skjønner at mange synes det er vondt ikke å bli gravid når de ønsker. Dette er ikke en tråd om det er feil eller riktig å føle det på den ene eller andre måten. Dette er en gladtråd for oss som ikke gråter eller fortviler når mensen kommer.)

[Gjest Gjest]

Jeg melder meg på her!

Har prøvd i nesten to år, så jeg er blitt veldig avslappet i forhold til prøvingen. Det første året var jeg litt småhysterisk, drakk ikke alkohol mellom EL og IKM-dag (eller mens-dag da, som det jo alltid ble til), og visste nøyatig hvilken dag jeg var på i syklusen, samt jaktet på symptomer hele tiden. Ble fryktelig sliten tilslutt av å leve slik - gikk rett og slett lei, og begynte å ta litt lettere på det, og leve som normalt.

Man lever tross alt bare en gang, og jeg vil ikke bruke så mye tid, krefter og energi på å være trist, lei og deprimert.

[Holly Hobbie]

Vi har knapt 1 pp bak oss (venter mensen hvert oeyeblikk), men jeg haaper vi ogsaa kommer til aa ha den holdningen dere har. Synes egentlig aapenhet rundt dette er en flott ting, og skulle oenske jeg selv hadde mot til aa dele mine bekymringer med f.eks mamma eller venninner. Grunnen til at jeg har litt mer panikk enn kanskje andre har, er at jeg ikke har faatt paavist EL, saa jeg tror jeg maa ha medisinsk hjelp for aa bli gravid. Det er jo litt skummelt, synes jeg. Dessuten vil ikke min mann adoptere, selv om jeg synes det er et kjempefint alternativ...

Men jeg er fortsatt optimistisk, og haaper andre (som har proevd lengre og endelig faatt det til) kan dele sine tanker her!

[Gjest ronjajenta]

Ikke stress her heller! Når jeg slutta på pilla (for 5 mnd siden), hadde det egentlig ikke passa så bra å bli gravid, men jeg slutta fordi de aller fleste bruker litt tid på å bli gravide - men hadde jeg blitt gravid med en gang, hadde det jo vært fantastisk allikevel!

Å bli gravid om et års tid fra nå hadde vært helt perfekt...

Så derfor bare koser vi oss og lever som vanlig. Men spennende er det jo selvfølgelig uansett!

[Gjest Gjest]

Har prøvd siden mai, og er i 9 pp. Går helt greit til nå, men merker egentlig at jeg begynner å bli litt bekymret... Sorry.

Blir imidlertid sur når jeg er på snart-gravidforum og leser om de som har prøvd 1-3 pp og sutrer over at de aaaaldri blir gravide.

[Susan Sto Helit]

Nå prøver ikke vi helt seriøst ennå, selv om vi på en måte har prøvd i ett år alt...

Fikk roet meg veldig ned etter å ha sluttet med testing hver gang mensen kanskje var litt sein, og begynte å stole på temperaturmålinger istedenfor. Nå vet jeg litt mer når jeg kan la vær å bekymre meg, og når jeg kan forvente EL og mens.

Jeg fikk også noe helt annet å tenke på, siden vi forlovet oss i høst, og skal gifte oss til sommeren. Nå er tankene litt mer todelt. Brudekjolen er kjøpt, og har absolutt ikke plass til gravid mage. Dette er "den eneste perfekte kjolen i verden" og jeg vil ikke tenke på at jeg ikke skal gifte meg i den.

Samtidig er det noe av det beste som kan skje oss hvis jeg blir gravid!

Er like lykkelig uansett.

Men kan nok få en ny nedtur etter bryllupet.

[Gjest Gjest]

Strømmet ikke akkurat over av hæppi folk i denne tråden, må jeg si.

[Snøengel]

Har blitt veldig avslappet jeg også nå.

Vi snakker veldig åpent om tingene min kjære og jeg..........og klaffer det ikke tar vi oss en tur til danmark om vi føler at det vil være tingen.

Vi er så heldige at vi har en på snart 14 år, sånn at vi ikke erdesperate etter å få barn heller selv om han er min fra et tidligere forhold. Begge to føler at vi har ham sammen fordi opphvaet ikke er så mye inne i bildet.

Alt i alt har jeg roet meg ned og kastet eggløsningstester og graviditetstester og tar tingene som de kommer!

[Leo]

Har jo prøvd i nærmere ett år vi selv om vi har definert oss selv som "aktive prøvere" (Eller skal jeg kalle det bevisste?) først nå i det siste.

Nå finnes det jo mange langt mer utrivelige aktiviteter enn å forsøke å lage barn sammen med et menneske man er fryktelig glad i da!

Ingen av oss ser heller på det å få barn som en nødvendighet for å leve et godt liv, så de store nedturene har så langt uteblitt. Egentlig er jo dette bare hyggelig og på en eller annen måte, kommer det jo et barn ut av denne prosessen.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Nå finnes det jo mange langt mer utrivelige aktiviteter enn å forsøke å lage barn sammen med et menneske man er fryktelig glad i da! 

←

Absolutt.

Jeg ser det som en vinn-vinn situasjon: Jeg blir gravid, og vi får et barn. Jeg blir ikke gravid, og jeg slipper å bruke prevensjon for alltid.

Vi har allerede avtalt at vi ikke kommer til å oppsøke lege om ting ikke skjer. Kommer det ikke noe barn når vi "amatører" holder på, så skal heller ikke ekspertene kalles inn. Her blir det ikke noe sæd i glass eller stikking av nåler. Å vite at vi ikke skal gjennom det, uansett, gjør det kanskje lettere å slappe av.

Det var i alle fall godt å se at det er flere enn meg som er glade prøvere etter å ha forsøkt en stund (selv om jeg etter 6PP føler vi bare nettopp har startet).