Unntaktstilstand småbarnsperioden

[AnonymBruker]

Det snakkes mye om at småbarnsperioden er unntakstilstand og at man bør vente med å gå fra hverandre til barnet er minst 2 år, for da er man litt "ute" av det igjen. 

Vi har barn på 1,5 år og lurer oppriktig på hva som innebærer i denne unntakstilstanden, som gjør at det er så vanlig å skulle gå fra hverandre. Altså ja, det er mindre sex og mindre kjærestid, men jeg vurderer ikke å gå fra samboer av den grunn. 
Og jeg vil ikke se tilbake til denne tiden og tenke at vi hadde det helt forferdelig i denne perioden. Vi har egentlig hatt det helt topp, samarbeider bra og koser oss som en familie. 

Hva er det som gjør at flere vil gå fra hverandre i denne fasen? Sånn helt konkret, er det f.eks at man samarbeider dårlig, sover lite og dermed irriterer partner deg ektra osv? Er det ofte fordi forholdet var dårlig før barn? Kom gjerne med erfaringer og eksempler 

Anonymkode: 00f7e...189

[AnonymBruker]

Kanskje dere bare har ett barn? Det er jo en walk in the park, i så fall.

Anonymkode: 97302...f5a

[AnonymBruker]

Det gjelder vel de som har problemer i forholdet, de får det gjerne vanskeligere i småbarnsfasen enn de som samarbeider godt og har det fint… 

 

Det er ikke sånn at de som har et godt forhold, sliter i småbarnstiden…

Anonymkode: 5f073...667

[AnonymBruker]

Jeg vil anta at det vanligste enten er at man føler seg distansert fra hverandre, nettopp på grunn av mindre sex og kjærestetid, og dermed mister følelser. Eller at den ene (som regel mor) er utslitt og etterhvert også bitter over å føle at man drar hele lasset alene, når den andre melder seg ut, klager over å måtte gjøre et minimum, og viser null forståelse. Ofte kanskje begge deler samtidig. 

Begge disse tingene forsterkes nok om man får barn med kolikk, eller som bare ikke sover annet enn oppå mor, som gir enda mindre alenetid og dårligere søvn.

Og selv om begge disse tingene kan ødelegge parforholdet permanent, så kan det også gå seg til når ungen forhåpentlig sover i egen seng natta gjennom, og er stor nok til at det er lettere for mange fedre å ha det mer gøy med ungen. Mange bidrar mer etter babytiden er vel over. 

 

Anonymkode: 9c23e...75d

[tussi84]

Mangel på kjæreste tid er en felle. Plutselig dreier mesteparten om ikke hele livet seg om babyen, og det som følger med baby i hus. Sover kanskje lite, overskuddet uteblir, og man ser på hverandre kanskje mer som foreldre enn kjærester. Noen tørr heller ikke la andre ta vare på barna Noen timer heller så man kan få kjæreste tid..

En annen felle er forventninger til hverandre ikke blir innfridd/ikke stemmer overens hos den andre. Noen forventer at nærheten og sexlivet skal være akkurat slik det var før barnet kom. Den som vil ha mest føler seg avvist, savner nærhet mens den andre syns ting er bare mas.

Siste del: Hvor mye man bidrar til hjem og barn. Hvis det blir veldig skjevdeling her så vil det også kunne drepe forholdet.

Så tenker jeg også dette: store uenigheter i barneoppdragelse, eller feks at man oppdager at partner ikke er skikket til å ha barn.

[AnonymBruker]

For vår del; lite søvn, og den evige regnskapsføringen over hvem som sover mest/minst. Og irritasjonen over at den ene fører regnskapet helt feil, i sin favør. Og at vi er så trøtte at vi sjeldent får tid som en hel familie, fordi vi i praksis (i perioder) bytter på å sove/hvile gjennom dagen i helgene. Og så klart da også lite tid som kjærestepar, vi er liksom bare foreldre.

Trøtthet er roten til mye vondt. Har en fått barn som sover så tror jeg ting er mye enklere. 

Vi holder fortsatt sammen da. Minste er bare ett. Med størstemann varte unntakstilstand til 3 år følte vi.  

Anonymkode: 3a5d2...284

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

For vår del; lite søvn, og den evige regnskapsføringen over hvem som sover mest/minst. Og irritasjonen over at den ene fører regnskapet helt feil, i sin favør. Og at vi er så trøtte at vi sjeldent får tid som en hel familie, fordi vi i praksis (i perioder) bytter på å sove/hvile gjennom dagen i helgene. Og så klart da også lite tid som kjærestepar, vi er liksom bare foreldre.

Trøtthet er roten til mye vondt. Har en fått barn som sover så tror jeg ting er mye enklere. 

Vi holder fortsatt sammen da. Minste er bare ett. Med størstemann varte unntakstilstand til 3 år følte vi.  

Anonymkode: 3a5d2...284

Dette høres banalt ut, men; kunsten er å tenke 100% motsatt, altså at man er mer opptatt av partnerens behov enn egne. I stedet for «nå er det din tur» så sier man «sitt du, jeg tar det». 
Hvis begge har den innstillingen, så går det som en drøm.

Anonymkode: 52166...254

[AnonymBruker]

Vel, det kommer jo an på hvor mange barn dere har og hvordan barna er. 
Gutt nummer en gikk som en drøm. Gutt to, da ble det hektisk. To aktive gutter som har vært høyt og lavt siden di kunne bevege seg. Jeg (mor), har ikke sovet mer en noen få hele netter på fire år. Vi krangler ikke, men diskusjonene kan bli litt krassere pga søvnmangel. Men, for oss er ikke unntakstilstand problemer i forholdet. For oss er det ett hus og hjem som ser ut som det aldri blir ryddet. Vi rydder og vasker, men etter to dager er det rotete igjen. Det er leker over alt, og klærne som skulle på plass ble bare liggende i stolen i to uker. Om jeg er alene med barna så ser det helt grusomt ut her (i mine øyne), for jeg klarer ikke å ta di store oppgavene i tillegg til alt det som tas hver dag. Er rett og slett for hektisk. Yngstemann er for ung til å være med på husarbeid enda, og jeg kan ikke la yngste være alene for å rydde med den eldste 😅 og, vi prioriterer barna di korte stundene di er våkne i hverdagn og nyter helgene som familie. Med ett rotete og ikke nyvasket hus 🙈

Men, som sagt. Med ett barn var det jo bare kos til tross for null søvn. Nyt den tiden. 

Anonymkode: 24292...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det gjelder vel de som har problemer i forholdet, de får det gjerne vanskeligere i småbarnsfasen enn de som samarbeider godt og har det fint… 

 

Det er ikke sånn at de som har et godt forhold, sliter i småbarnstiden…

Anonymkode: 5f073...667

Hmm. Du har bedre peiling enn allverdens parterapeuter og psykologer? Sånn ca. alle fagfolk sier at det å få barn er en krise/påkjenning for parforholdet. Javisst, noen klarer seg finfint igjennom, mens andre får utfordringer. Det er slett ikke som du skriver at det gjelder kun de som hadde problemer fra før. Selvfølgelig kan tidligere velfungerende parforhold begynne å halte når livssituasjonen endrer seg til mer krevende. Sleng på noen fødselsskader på mor, depresjon hos mor/far, baby med kolikk/søvnproblemer/annen sykdom, etc. 

Anonymkode: 28256...747

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det gjelder vel de som har problemer i forholdet, de får det gjerne vanskeligere i småbarnsfasen enn de som samarbeider godt og har det fint… 

 

Det er ikke sånn at de som har et godt forhold, sliter i småbarnstiden…

Anonymkode: 5f073...667

Hvorfor få barn da.. Det er jo mindre smart å sette barn inn i et ustabilt forhold

Anonymkode: e05c5...0b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det snakkes mye om at småbarnsperioden er unntakstilstand og at man bør vente med å gå fra hverandre til barnet er minst 2 år, for da er man litt "ute" av det igjen. 

Vi har barn på 1,5 år og lurer oppriktig på hva som innebærer i denne unntakstilstanden, som gjør at det er så vanlig å skulle gå fra hverandre. Altså ja, det er mindre sex og mindre kjærestid, men jeg vurderer ikke å gå fra samboer av den grunn. 
Og jeg vil ikke se tilbake til denne tiden og tenke at vi hadde det helt forferdelig i denne perioden. Vi har egentlig hatt det helt topp, samarbeider bra og koser oss som en familie. 

Hva er det som gjør at flere vil gå fra hverandre i denne fasen? Sånn helt konkret, er det f.eks at man samarbeider dårlig, sover lite og dermed irriterer partner deg ektra osv? Er det ofte fordi forholdet var dårlig før barn? Kom gjerne med erfaringer og eksempler 

Anonymkode: 00f7e...189

Det er de som ser på småbarnsperioden som unntakstilstand i samlivet man hører best. Det er også riktig at denne unntakstilstanden kan rettes opp/bedres ettersom barnet blir eldre.

For mange er samlivet det samme, med en tilføyelse av et dyrebart vesen. Det er ikke sånn at jeg går rundt og vifter med armene "Hallo verden, her er det IKKE unntakstilstand, vi har det like godt nå som før barn!" ...

 

Anonymkode: 55d78...a88

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det er de som ser på småbarnsperioden som unntakstilstand i samlivet man hører best. Det er også riktig at denne unntakstilstanden kan rettes opp/bedres ettersom barnet blir eldre.

For mange er samlivet det samme, med en tilføyelse av et dyrebart vesen. Det er ikke sånn at jeg går rundt og vifter med armene "Hallo verden, her er det IKKE unntakstilstand, vi har det like godt nå som før barn!" ...

 

Anonymkode: 55d78...a88

Kanskje de aller aller fleste lever et helt vanlig samliv uten den berømte unntakstilstanden, man hører bare aldri om dem?

Også er man litt pålagt å si at man syns småbarnslivet er slitsomt for å jatte med de som lever i unntakstilstand. 

Av de vi kjenner med barn så har alle det helt fint, det er klart man ikke kan dra på date hver helg og drikke vin fra 19-23 i solnedgangen liksom, men det er ikke noe som tærer på forholdene. Man får et annet liv og lærer seg å sette pris på andre øyeblikk, slik som å dra ut på tur med hele familien, leke med vann i hagen, små gleder i hverdagen som man ikke hadde tidligere. 

Hos oss har barn bare vært en berikelse og absolutt ingen unntakstilstand. Vi er sterkere og mer knyttet enn før, og elsker småbarnslivet. 

Anonymkode: 00f7e...189

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kanskje de aller aller fleste lever et helt vanlig samliv uten den berømte unntakstilstanden, man hører bare aldri om dem?

Også er man litt pålagt å si at man syns småbarnslivet er slitsomt for å jatte med de som lever i unntakstilstand. 

Av de vi kjenner med barn så har alle det helt fint, det er klart man ikke kan dra på date hver helg og drikke vin fra 19-23 i solnedgangen liksom, men det er ikke noe som tærer på forholdene. Man får et annet liv og lærer seg å sette pris på andre øyeblikk, slik som å dra ut på tur med hele familien, leke med vann i hagen, små gleder i hverdagen som man ikke hadde tidligere. 

Hos oss har barn bare vært en berikelse og absolutt ingen unntakstilstand. Vi er sterkere og mer knyttet enn før, og elsker småbarnslivet. 

Anonymkode: 00f7e...189

Jeg tenker nok også at de fleste lever et helt vanlig samliv. Man er nok også "pålagt" å jatte med alle som mener det er unntakstilstand, ja, og sier man at alt er fint, samlivet er fint, småbarnstilværelsen er både trivelig på tross av alle ting et småbarnsliv krever, så blir man jo nesten hånet og tatt for å være falsk. "Du er vel av dem som legger ut kun lykkebilder på insta, eller?" Ja, kanskje det. Men for oss ville det ikke vært en løgn om vi la ut slike bilder (vi legger aldri ut bilder, innlegg eller noe som helst, bare for å avklare det).

Noen har det faktisk bra! Som du, så har også småbarnslivet vært en berikelse, både barna i seg selv og i samlivet. Selv midt oppi de verste våkenettene, kolikken, tannfrembrudd, sykdom, trass osv., så har vi hele veien stått i det sammen og vi har ikke opplevd unntakstilstand i samlivet i det hele tatt. Vi har lent oss på hverandre, og hele veien har vi hatt hverandre. Verken førstemann eller andremann førte til noen unntakstilstand annet enn rot på gulvet og fulle skittentøysdunker 🤭

Anonymkode: 55d78...a88

[AnonymBruker]

Da har du vel en mann som fungerer.

Min meldte seg ut da barnet ble født. Begynte å dra på byen. Hjalp meg ikke med noe. Da barnet var 10 mnd var jeg så syk av søvnmangel at folk begynte å reagere. Han tok ikke en eneste oppvåkning. Ingen bleier.

Inviterte folk på besøk/drikking som jeg måtte rydde etter, prøve å få folk til å være stille så barnet kunne sove etc.

Det var et mareritt og helvete på jord. Ikke pga det nydelige barnet mitt, men pga mannfolket som ble en helt annen person.

Ble noen runder hos fvk og klare tegn på barnefordeling i min favør før han «våknet» og skjønte at han måtte stille opp som familiefar.

Nå er barnet nettopp fylt 2, han har lagt alt tullet bak seg og hjelper i mye større grad til. Men, det var en hårsbredd unna at det ble brudd da barnet var mellom 12 og 18 mnd.

Anonymkode: a647a...4be

[AnonymBruker]

Jeg tror det varierer veldig. Jeg ser tilbake på baby- og småbarnstid som blant de beste årene i livet mitt så lang. Men våre to babyer sov ganske godt, gråt lite og hadde ingen spesielle plager. 

Vi merket litt mer utfordringer i forholdet etter hvert som de ble litt eldre, og vi i større grad skulle oppdra dem sammen. Da kjente vi for alvor hvordan vi hadde med oss hver vår bagasje fra egen barndom. Og selv om vi visste på forhånd at vi var ganske samstemte når det kom til verdier og oppdragelsestil, så var det plutselig litt gamle greier i oss som ble mer trigget. Vi kom nærmere hverandre gjennom å snakke mye om dette og støtte hverandre, føler jeg. Men det var i hvert fall mer utfordrende for oss enn babytiden. 

Ellers så tror jeg søvnmangel utgjør mye når barna er babyer. Der var vi veldig heldige, men jeg kjenner mange andre som opplever det i stor grad. Det gjør det jo noen hakk vanskeligere å samarbeide. I tillegg er det en stor omveltning i livet, som en kanskje ikke er helt forberedt på.

Det kan også gå i ett når en har flere barn, jobb, husarbeid, fritidsaktivteter, sosialt liv og all annen logistikk, og en kan glemme å prioritere forholdet. Men det er også noe jeg opplever kommer litt senere ut i årene som foreldre, og kanskje i større grad når en har flere barn. 

Anonymkode: 613e1...e48

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker said:

Da har du vel en mann som fungerer.

Min meldte seg ut da barnet ble født. Begynte å dra på byen. Hjalp meg ikke med noe. Da barnet var 10 mnd var jeg så syk av søvnmangel at folk begynte å reagere. Han tok ikke en eneste oppvåkning. Ingen bleier.

Inviterte folk på besøk/drikking som jeg måtte rydde etter, prøve å få folk til å være stille så barnet kunne sove etc.

Det var et mareritt og helvete på jord. Ikke pga det nydelige barnet mitt, men pga mannfolket som ble en helt annen person.

Ble noen runder hos fvk og klare tegn på barnefordeling i min favør før han «våknet» og skjønte at han måtte stille opp som familiefar.

Nå er barnet nettopp fylt 2, han har lagt alt tullet bak seg og hjelper i mye større grad til. Men, det var en hårsbredd unna at det ble brudd da barnet var mellom 12 og 18 mnd.

Anonymkode: a647a...4be

Interessant det der med at noen menn kjører sitt eget løp. Var det slik at han endret seg etter at barnet kom? 

Inviterte han gutta på besøk uten å gi beskjed til deg først, og selv når han blir bedt om å rydde opp så gjorde han det ikke? Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å få til å ta seg så til rette, enten gir de jo langt F i hva partner sier, eller så sier ikke partner så mye og lar de holde på. 
Uansett veldig godt gjort å stå i det og holde ut, godt at han har skjerpet seg! 

Anonymkode: 00f7e...189

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det snakkes mye om at småbarnsperioden er unntakstilstand og at man bør vente med å gå fra hverandre til barnet er minst 2 år, for da er man litt "ute" av det igjen. 

Vi har barn på 1,5 år og lurer oppriktig på hva som innebærer i denne unntakstilstanden, som gjør at det er så vanlig å skulle gå fra hverandre. Altså ja, det er mindre sex og mindre kjærestid, men jeg vurderer ikke å gå fra samboer av den grunn. 
Og jeg vil ikke se tilbake til denne tiden og tenke at vi hadde det helt forferdelig i denne perioden. Vi har egentlig hatt det helt topp, samarbeider bra og koser oss som en familie. 

Hva er det som gjør at flere vil gå fra hverandre i denne fasen? Sånn helt konkret, er det f.eks at man samarbeider dårlig, sover lite og dermed irriterer partner deg ektra osv? Er det ofte fordi forholdet var dårlig før barn? Kom gjerne med erfaringer og eksempler 

Anonymkode: 00f7e...189

Det er jo 100% individuelt hvordan et par håndterer småbarnsperioden og de 2 første årene. Det er jo ikke sånn at alle par i løpet av de 2 årene vurderer å gå fra hverandre. 

Det kommer jo ann på hvordan forholdet var før de fikk barn, hvor mange barn de har, hvordan de håndterer følelser, endringer og alt som har med barn og parforhold å gjøre, hvordan barnet er etc. 

Selv om dere ikke har noe problemer eller sliter eller kunne tenkt tanken - betyr jo ikke at det er uvanlig. For mange går det fint, for mange gjør det ikke. 

Det er ikke svart hvitt med en fasit. 

 

For oss har det ikke vært noe problem eller vurdering av forholdet. Vi har 3 barn i alderen 3-7 år og venter nr 4. Men én av mine nærmeste venninner har slitt skikkelig etter de fikk nr 2. De gikk for 2 tette fordi det gikk så fint med første. De ble begge overveldet og var absolutt ikke forberedt på den nye tilværelsen de fikk. 

Anonymkode: fe8a4...59c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er jo 100% individuelt hvordan et par håndterer småbarnsperioden og de 2 første årene. Det er jo ikke sånn at alle par i løpet av de 2 årene vurderer å gå fra hverandre. 

Det kommer jo ann på hvordan forholdet var før de fikk barn, hvor mange barn de har, hvordan de håndterer følelser, endringer og alt som har med barn og parforhold å gjøre, hvordan barnet er etc. 

Selv om dere ikke har noe problemer eller sliter eller kunne tenkt tanken - betyr jo ikke at det er uvanlig. For mange går det fint, for mange gjør det ikke. 

Det er ikke svart hvitt med en fasit. 

 

For oss har det ikke vært noe problem eller vurdering av forholdet. Vi har 3 barn i alderen 3-7 år og venter nr 4. Men én av mine nærmeste venninner har slitt skikkelig etter de fikk nr 2. De gikk for 2 tette fordi det gikk så fint med første. De ble begge overveldet og var absolutt ikke forberedt på den nye tilværelsen de fikk. 

Anonymkode: fe8a4...59c

Er fullt klar over at ikke alle vurderer å gå fra hverandre i denne perioden, for da ville jo alle gjort det. 

Og siden det ikke har truffet oss enda (ja vi har bare ett barn), så lurer jeg på hva årsaken kan være til at mange sliter i denne fasen. Det er greit å vite for å være forberedt på det til senere. 

Og før vi fikk barn så fikk vi alltid høre at nå går vi inn i unntakstilstand og man burde vente til etter to år før man vurderer å gå fra hverandre osv, men jeg kan ikke relatere, og lurer derfor oppriktig på hva årsakene kan være. 

Har fått veldig mange gode reflekterte svar, og blitt en del klokere ❤️ TS

Anonymkode: 00f7e...189

[Millinea]

Her i huset så gikk mannen meg på nervene fordi han ikke klarte å forstå at jeg hadde vondt etter fødsel og hadde hendene fulle med babyen (+manko på søvn). Han var furten fordi huset ikke var tipp topp og ryddig, og fordi jeg ikke viste han nok kjærlighet. Jeg følte han satte sine egne behov forran min og babyens, og jeg var klar til å dra. Dagene han jobbet overtid var så fine for meg og baby, vi hadde "fri". På fridagene sine gikk han rundt og ga meg oppgaver osv og huffet seg over rotete hus, slitsomt. Men jeg holdt ut, og det tok han 10 uker før han innrømte at han endelig forstod hvor vanskelig jeg hadde det og ting snudde. Han virket totalt uforberedt og tatt på sengen av hvordan det er med en liten i huset. Føler han slo av fornuften når ungen kom. Men nå har vi det bra igjen og håper det fortsetter. Så etter denne perioden har jeg absolutt full forståelse for hvorfor folk går fra hverandre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette høres banalt ut, men; kunsten er å tenke 100% motsatt, altså at man er mer opptatt av partnerens behov enn egne. I stedet for «nå er det din tur» så sier man «sitt du, jeg tar det». 
Hvis begge har den innstillingen, så går det som en drøm.

Anonymkode: 52166...254

Ja, er klar over at det er en sunnere måte å tenke på, men når man (jeg) er så ekstremt sliten etter 5 år med elendig søvn så har man (jeg) ikke overskudd. Det verker i kroppen på ettermiddagen liksom. 

Anonymkode: 3a5d2...284