forhold og penger

[Dragoline]

Blir så frustrert.

Har en mann som ikke har peiling på pengebruk, takket være de så velmenede foreldrene.

Nå har dette holdt på i 5 år.

Han har løyet til meg og gått bak min rygg. Brukt penger som vi ikke har, som må betales.

Jeg har tilgitt han vær gang. Nå gidder jeg ikke bli sint mer, gjør ikke meg bedre.

Har kortet hans, men han klarer likevel å bruke penger vi ikke har.

Han har tidligere brukt penger som skulle gå til huslånet, mat og div.

brukt mastercard. Bestilt ting på nettet. Ja you name it.

nå skulle han ta med seg kortet på jobb for han trengte bensin. Faen!

Ok, han fikk med seg kortet siden det bare var 500 igjen alikevel. Men så kom lønna inn. Jeg sa han skulle ikke bruke mer, for vi trengte alt som står inne.

Grei det for han.

Så går jeg og sjekker.

Der har han tatt ut 600 + brukt 500,-

Nå, ja Nå er jeg forbanna igjen. Går aldri an å stole på mannen.

Han har løyet meg rett opp i ansiktet helt siden vi ble sammen.

Jeg klarer ikke mer. Sitter her og gråter orker ikke ha det slik lengre.

Vi har 2 barn sammen, ellers hadde jeg gått for leeeeeennge siden.

Han bestiller også kort fra jobben som han kan bruke på bensinstasjoner.

Dermed kjøper han røyk og mat (pølser/hamburger og brus)der,Skikkelig økonomisk.

Jeg trenger råd nå.

Hadde sagt ja til en leilighet for et par år siden, men dome meg trakk meg i siste liten.

Bare han får det som han vil er alt iorden, men sier jeg i mot ja da er han ikke lett å ha med å gjøre.

Noen ganger underdaniger han seg, men det er bare for å slippe min reaksjon, det jhar han selv sagt.

Godt å få skrevet ned frustrasjonen. Men trenger seriøst hjelp.

Denne mannen kommer aldri til å forandre seg.

Bare som det er sagt så har foreldrene ordnet opp for ham....mange ganger.

[Gjest Gjest]

Denne mannen kommer aldri til å forandre seg.

←

Og der ligger vel svaret ditt?

Hvis du ikke kan leve med en økonomisk ustabil mann og han ikke kan forandre seg...

[Gjest gjest1]

Jeg er ikke FOR å gjøre det jeg vil foreslå nå...

Ta en prat med han og ikke gi han noe valg. Krev at han gir deg full kontroll over kort og økonomi. Da må du aldri gi han kortet ditt. Han må sørge for at banken overfører lønna hans til din konto hver lønningsdag. Pass på at du alltid har kontanter liggende til f.eks. bensin osv. så kortbruk blir uaktuelt.

Når du har satt opp et budsjett, kan han selv velge om han vil ha halvparten av det dere pleier bruke på fritid og fornøyelser en gang i måneden eller en gang i uka.

Sett av litt penger om du kan til uforutsette utgifter.

Ikke syns synd i han når han er blakk.

Men vil du påta deg den rollen? Det høres slitsomt ut, spør du meg, og han kan fort føle seg kontrollert. Han kan også lett få seg et nytt Mastercard etc., og gå bak din rygg.

Jeg var sammen med en uøkonomisk mann. Det slet meg helt ut i perioder når jeg måtte gå og telle småpenger for at det skulle bli mat på bordet...

Han ruset seg i perioder og var spillegal, men det hendte at han vant penger. Noen ganger gikk de inn i felles budsjett, men andre ganger...

Ikke skyld på at dere har to barn og at det er derfor du blir. Kanskje du ubevisst har glidd inn i rollen som en slags "sykepleier/morsfigur", men du trives ikke med rollen og det vil et fåtall gjøre.

Sett deg ned og tenk over situasjonen og se på hva den gjør med deg.

Det er faktisk du selv som velger å ha det slik selv om du kanskje vil benekte det nå. Brudd er vanskelig, men på sikt er det mange ganger det beste. Det kan være du trenger tid, og føler at det er håpløst pga. mange ting. Ring sosialkontoret og få en time der for en samtale om praktiske spørsmål som bolig, økonomi osv. hvis du velger å gå fra han. Da har du tatt et første steg. Det er ikke sikkert du er i stand til å gå fra han likevel, men da har du startet en prosess...

Fortell han at du har vært på sosialkontoret hos økonomisk rådgiver. Kanskje han vil forstå hvordan han sliter ut familielivet, men gjør han ikke det og bare later som, så står du foran et valg som vil ha betydning for mange år framover.

[Gjest Gjest_dragoline_*]

Hei og takk så mye for svar.

Det er liksom det at jeg orker ikke å passe på han hele tiden. Og som du og sier så finner han alltid andre måter å bruke penger på.

Som jeg skrev, så hadde jeg alt klart en gang. Papirer og funnet leilighet og hele pakka, men....bakket ut. sint på meg selv.

Han lover og lover og lover.. Stakkars lille meg er så utrolig naiv i denne kriminelle verden.

Håper på det beste.

Men han bare snakker uten handling.

Jeg er nøtt til å virkelig gå ifra han for at han eventuelt skal kunne forstå alvoret.

Men kommer jeg så lang går jeg ikke tilbake.'

Misunner alle som er så forbanna tøffe.

Jeg som vil at ungene skal vokse opp med begge foreldrene sammen.

Alt for mange går fra hverandre nå til dags, er vel en grunn for det..

jeg vet jeg burde gått for lenge siden, men istedenfor har jeg dratt det ut og ting har bare blitt værre og værre.

Er så redd jeg vil angre, for da er det liksom ingen vei tilbake.

Men tror ikke jeg ville ønsket det. Det er liksom det steget å gå over til ny boplass alene.

Dessuten skal han ha ungene 50 prosent hvis jeg går fra han har han sagt.

Det river!!

vet at fedrene har mer de skulle sagt nå.

[LilleMy28]

En venninne av meg overtok kontrollen over økonomien, men det endte med at han lånte penger privat i hytt og pine og nå kommer disse til henne og krever pengene han har lånt fra henne... Hun har gitt han mange ultimatum, men ingenting fungerer. Nylig solgte de leiligheten sin og kjøpte ny og større leilighet, da kom det plutselig frem at han har lånt 20.000 av søsteren sin som han hadde lovet henne tilbake når de hadde fått pengene for solgt leilighet. Men til samboeren var avtalen at den egenkapitalen skulle gå til å betale den nye og dyrere leiligheten. Og nå har det plutselig også dukket opp et privat lån på 25.000 og et makset kredittkort... Alt dette har han brukt/lånt fordi han har tenkt at de kom til å tjene penger på å selge leiligheten. Men tanken gikk dessverre ikke langt nok til at de også trenger penger til å betale den nye leiligheten...

Han har alltid det rette utstyret i klær og sportsutstyr, men utstyr til barn må mor betale av sine private penger...

Hun har nå tatt til vettet og gått fra han, for hun ble psykisk sliten av det og risikerte å bli utbrent eller miste jobben pga stresset rundt alt dette.

Mulig dette ikke er løsningen for dere, men dere bør iallefall gå til både samlivs- og økonomisk rådgivning sammen. Tror jeg da...

[Gjest gjest1]

Du sier du tenker på barna, men hva ville du synes om din egen mor ble i et slikt forhold pga. deg og evt. dine søsken? Ville du tenkt at hun valgte riktig eller burde hun forlatt ekteskapet? (jeg regner med at du er glad i din mor...)

Jeg var ikke tøff som gikk ut av forholdet. Det var tøft!

Vi hadde også barn. Jeg var nødt før jeg mistet det lille jeg hadde igjen av selvfølelse. Jeg skjønte at han brukte meg og at jeg lot meg bruke. Han var sikkert glad i meg, og ville ha meg tilbake da jeg gikk min vei i lang tid etterpå.

Jeg stilte aldri noe ultimatum om at jeg skulle ha full kontroll over økonomien. Det villle aldri fungert...

Jeg hadde mange av de tankene du sliter med nå, og da jeg ble singel var det ikke lett. Det var tungt... Men tida gikk og jeg ble vant til å være singel og begynte å like det.

At din mann sier han vil ha delt omsorg, kan du ikke bruke mot han eller mot deg selv. Så lenge han ikke mishandler barna er det vel bare en fordel? I motsatt fall vil du sitte med aleneansvaret og føle deg isolert.

Sannsynligvis vil han ikke holde alle avtalene om samvær, fordi han ikke har penger. Men for barnas skyld får du finne opp en unnskyldning (at han er syk, jobber overtid, reise i forbindelse med jobben osv) hver gang han bryter avtaler.

Hvis du tenker etter, så fortjener du noe langt bedre enn dette. Om han går med på å gå til rådgivning og det fungerer, så er jo ingenting bedre hvis du selv er villig til å satse mer på forholdet.

Med min eksmann ville rådgivning aldri fungert. Hans måte å være på var en del av hans personlighet og han ville nektet enhver tanke på rådgivning hvis jeg hadde foreslått det.

Du trenger ikke gjøre det slutt. Dere kan hver sin bolig og hver sin økonomi og fremdeles være sammen hvis du klarer å sette grenser og ikke la han få en fot innenfor din økonomi.

[Gjest økonomisk rotehode]

Hei,

Her skal du få svar fra en som er som mannen din Jeg er et økonomisk rotehode og har alltid vært det, har bestandig tenkt at ting ordner seg. Jeg har ingen unnskyldning. Men nå er jeg kvitt problemet, men det kostet meg dyrt.

Jeg var gift med en mann som var hakket bedre enn meg, men heller ikke hadde full kontroll. Sammen fikk vi to barn og ting skurte og gikk. Jeg mistet oversikten over økonomien i en periode da min mann var uten jobb og dermed ble det trangere og vi kom på etterskudd.

Jeg ba på min måte min mann om å ta kontrollen over økonomien, men det klarte han ikke. Det er vanskelig å innrømme at man ikke har kontroll. Jeg ville ikke fortelle noen andre om det, jeg skjemtes og gjør det fortsatt.

Som nevnt tok ikke min mann kontroll på noen ting, og dermed gikk alt nesten til h**** for oss. Jeg våknet og klarte å søke hjelp i siste nu, vet fortsatt ikke om jeg får beholde leiligheten dessverre.

Hvis du er glad i mannen din ta kontroll. Krev kontroll over alt det økonomiske, krev at du får hans lønning inn på din konto som han ikke har tilgang til. Skaff økonomisk rådgivning enten på sosialkontoret eller privat. Det hadde jeg ønsket at min eksmann hadde gjort i vårt tilfelle.

Han er nå min eksmann fordi økonomien tilslutt ødela alt det bra vi hadde sammen. Det føles forferdelig at penger skulle ødelegge det gode forholdet vi tross alt hadde og ta fra barna sin rett til å vokse opp med to foreldre.

[Gjest Gjest_dragoline_*]

Ja, jeg kunne jo prøvt rådgivning.

Det er bare det at jeg er sikker på at han "glemmer" det som blir sagt ganske kjapt.

Et lite "ops" og et lite "ojsann" og "det var ikke meningen" ....alltid en forklaring eller unskyldning.

Han har liksom ikke ansvaret, andre har alltid tatt ansvaret. Og det er DET han må lære seg.

Nytter ikke å sy flere puter under armene hans.

Synes det er slitsomt å passe på hele tiden.

Skal jeg være så streng, må jeg også ta imot kjeften når han vil ha noe.

Og det har jeg gjort.

Han sier han kommer fort over det. Men det er jeg som sliter imens han er sur.

Han røyker for ekempel som en svamp og så går han og surmuler og lager det surt for meg. hvor lenge gidder jeg det liksom, går jo ut over ungene også.

Jeg har sluttet å være langsint over dette eller sint i det hele tatt.

Vi skal ha et forhold, skal ikke være mor nr.2

[Gjest Gjest_dragoline_*]

Delt omsorg er vel i og forsei ok, men liker ikke at de ikke skal ha et fast hjem.

Nå det gjelder min mor så har hun gjort nettopp dette. Forlatt en mann(min far) som ikke har økonomisk sans. Det er over 10 år siden. Han har fremdeles ikke økonomisk sans.

Forde om så ønsker jeg det for barna mine som jeg selv ikke fikk.

Å vokse opp med 2 foreldre i samme hus.

Jeg mener ikke det var galt det hun gjorde, langt ifra. Jeg vet at hun slet lenge før hun gikk fra han.

[Shea]

Det skal finnes hjelp i den kommunen dere bor som er gratis.

Alle norges kommuner skal ha et system som hjelper personer som havner i slike situasjoner.

Ring din kommune å avtal time. Ta med alt av kontoutskrifter, budsjett, regninger o.l og ikke minst

Sørg for at mannen din er med på møte.

[Gjest Gjest]

Hva er egentlig alternativet for barna dine?

a) å vokse opp i ETT hjem der far er økonomisk på styr, og der mor er sliten og lei hele tida,

eller

b) å vokse opp i ett hjem og et helgehjem der mor har økonomisk kontroll, og far klarer å holde maska mens barna er der?

Om du går fra mannen din nå, får ikke han automatisk femti prosent. Hvis dere er gift MÅ dere til mekling. Der kommer dere fram til en løsning, og med en så uansvarlig mann, er det stor sannsynlighet for at du får hovedomsorgen.

Undersøk DINE rettigheter, og ikke minst barna sine rettigheter før du gjør noe.

Mannen din er et håpløst tilfelle og ingen forandring i sikte...

Jeg syns oppriktig synd på deg som lever i et slikt forhold. Jeg har hatt det på nesten samme måte, bare ikke fullt så ille, og det er SLITSOMT!!!

Mvh

Liddy.

[Gjest gjesta]

Ja, jeg kunne jo prøvt rådgivning.

Det er bare det at jeg er sikker på at han "glemmer" det som blir sagt ganske kjapt.

Et lite "ops" og et lite "ojsann" og "det var ikke meningen" ....alltid en forklaring eller unskyldning.

Han har liksom ikke ansvaret, andre har alltid tatt ansvaret. Og det er DET han må lære seg.

←

I et forhold med felles økonomi, felles gjeld og felles barn så må noen ta ansvar. Han vil aldri lære å ta ansvar så lenge andre alltid gjør det for ham. Han slipper nemlig unna konsekvensene av valgene han tar.

Du kan heller ikke la han ta den hele og fulle ansvaret for da har ikke du og ungene mat på bordet og tak over hodet.

Ser bare en løsning jeg. Enten så tar du det hele og fulle ansvaret med hans velsignelse ellers så flytter du. Da VET du at alt er opp til deg, men det er heller ingen andre som kan rote til økonomien.

[Gjest Gjest_dragoline_*]

Hmm... det er så morsomt også. Jeg har hans fulle velsignelse til å ha kontroll på økonomien.

Men i svarte øyeblikk så glemmer han det.

Han kan ha 500,- 1000,- eller 5000,- om så var. På 5 dager er de oppbrukt. Med en gang han får penger i hendene spekulerer han i hva han skal bruke de på og bruker de.

Testet han litt. 2 dager siden hadde han 500,- og jeg 400,-

Jeg skal også handle mat. Han røyk til seg selv.

Vi var på vei ut et sted. "Gud så tørst jeg er" sier han.

Jeg sier ikke så mye til det, det var domt eller noe slikt.

Vi var på vei hjem:" Jeg er så utrolig tørst" litt fler bemerkninger om hvor tørst han var underveis. Jeg sier vi er snart hjemme. da kan han drikke så mye han ville.(var snakk om 5 min.)

Eller han kunne kjøpe seg ei brus, var det han ville ha.

Nei, da hadde han ikke mer penger og mente jeg skulle kjøpe det til han.

Jeg sa nei denne gangen, fordi jeg mente vi snart var hjemme og at han burde hatt penger til det selv.

Da setter han igang og kaller meg smålig, barnslig og psyko. osv osv.

For han gir seg ikke uansett hvor bestemt jeg er. Jeg begynner nesten og grine av oppførselen hans. Ender med at jeg gir meg(minutt kan føles som timer når han gnåler slik)

Stopper på butikken, jeg gir han penger. Først vill han at jeg skal gå inn og kjøpe for han, men avviser han. Han ser ikke at jeg er lei meg engang eller så bryr han seg ikke.

Han kommer ut igjen og er så fornøyd, nevner ingenting om oppførselen sin.

Hva mener dere om dette??

[Gjest Gjest]

Jeg tror du selv vet hva vi mener om dette. Det jeg lurer på er om det i det hele tatt hjelper at du har ansvar for økonomien, når du ikke engang klarer å stå i mot det å kjøpe en brus!

[Gjest allium]

Hmm... det er så morsomt også. Jeg har hans fulle velsignelse til å ha kontroll på økonomien.

Men i svarte øyeblikk så glemmer han det.

Han kan ha 500,- 1000,- eller 5000,- om så var. På 5 dager er de oppbrukt. Med en gang han får penger i hendene spekulerer han i hva han skal bruke de på og bruker de.

Testet han litt. 2 dager siden hadde han 500,- og jeg 400,-

Jeg skal også handle mat. Han røyk til seg selv.

Vi var på vei ut et sted. "Gud så tørst jeg er" sier han.

Jeg sier ikke så mye til det, det var domt eller noe slikt.

Vi var på vei hjem:" Jeg er så utrolig tørst" litt fler bemerkninger om hvor tørst han var underveis. Jeg sier vi er snart hjemme. da kan han drikke så mye han ville.(var snakk om 5 min.)

Eller han kunne kjøpe seg ei brus, var det han ville ha.

Nei, da hadde han ikke mer penger og mente jeg skulle kjøpe det til han.

Jeg sa nei denne gangen, fordi jeg mente vi snart var hjemme og at han burde hatt penger til det selv.

Da setter han igang og kaller meg smålig, barnslig og psyko. osv osv.

For han gir seg ikke uansett hvor bestemt jeg er. Jeg begynner nesten og grine av oppførselen hans.  Ender med at jeg gir meg(minutt kan føles som timer når han gnåler slik)

Stopper på butikken, jeg gir han penger. Først vill han at jeg skal gå inn og kjøpe for han, men avviser han. Han ser ikke at jeg er lei meg engang eller så bryr han seg ikke.

Han kommer ut igjen og er så fornøyd, nevner ingenting om oppførselen sin.

Hva mener dere om dette??

←

Her har du en glimrende illustrasjon av hvorfor det ikke virker at du tar kontrollen heller.

For de første klarer du åpenbart ikke å være konsekvent.

For det andre, og viktigere, det gjør deg til mammaen hans, og sånn behandler han deg også. Etter hvert kommer dere til å miste all respekt for hverandre - hvis det ikke allerede har skjedd.

Hele typen minner meg sånn om eksen min. Brusen er bare et lite symptom på noe større. Nemlig at når han har et behov, så skal det dekkes, og det skal dekkes NÅ. Du - som moren hans - er ansvarlig for å dekke det behovet.

Og det får meg til å tenke på en ting: Hvordan tar han seg av barna deres? Hvis han er trøtt og sliten, barna trenger mat, og du er ikke til stede. Får barna mat?

Det fikk ikke mine. Og jeg fikk nok.

[Gjest Gjest_dragoline_*]

Jeg klarer ikke være konsekvens når han reagerer på den måten.(han blir en helt annen person) Dessuten er det ikke slik jeg vil være og strider mot hva jeg klarer.

Og mener han skal godta det svaret han får.

han er forsåvidt flink med barna, som en mann kann

Bruker å ta dem med på ting.

Når han er trøtt kan han legge seg på sofaen, mens ungene leker rundt.

Han sier han gir dem mat når jeg spørr. Men har også hent han har segt ja og så har han ikke. For å slippe en reaksjon fra meg.

Det er verre med hundene når jeg er borte. De gir han ikke mat uten at jeg gir beskjed tilstrekkeli ganger. Da hiver han gjerne til de noe.

Jeg er enig i det at det er pga. at jeg ikke klarer å være konsekvens nok.

En gang kjøpte han en mobil på nettet til 6000,- selv om jeg hadde sagt nei først.

Jeg ba han sende den tilbake, men det gikk jo ikke.

Jeg kunne satt meg kikkelig på bakføttene og nektet han.

Da måtte jeg gått gjennom masse skjellsord og en fdrittsur mann i lang tid fremover( likevel ville han funnet smutthull) han bare overser meg da og går bak min rygg.

Så ser ikke helt det som en utvei heller, mener dere det?

[Gjest allium]

Nå svarer jeg mye ut fra egen erfaring, bare så det er sagt.

Men jeg opplevde som deg; at det fantes ingen ok utvei.

Du kan prøve å leve med det. Det kommer ikke til å gå. Eller du kan ta kontrollen. Da må du slutte å tenke på ham som et voksent, ansvarlig menneske, og begynne å behandle ham som en gjennomsnittlig treåring. Det betyr at du aldri, aldri gir deg på det du har sagt. Uansett hvor mye han furter eller trasser.

Så kommer tusenkronersspørsmålet: Vil du være gift med en treåring?

Jeg ville ikke.

[LilleBille]

Du har valget om du VIL leve med en uansvarlig mann eller ikke.

Hvis du ikke vil avslutte forholdet - har du to valg.

Enten får du ta grep - og sørge for å ha full kontroll - og ikke la grining fra en voksen mann få deg til å fire - ikke synes synd på ham - så du gir deg - men være fullstendig konsekvent (vær mamma/barnapasser osv. ) - eller så får du bare akseptere at han er sånn - og slutte og klage.

Hva tror du er det beste i det lange løp? For deg - og for barna?

Endret 16. februar 2006 av LilleBille

[Gjest Gjest_dragoline_*]

nei, det vil ikke jeg heller. Jeg er heldigvis ikke gift med han.

Tror du fikk sagt det på rette måten nå ja.

Tror igrunn jeg bare leter etter rette tidspunktet.

Men problemet er at jeg tror hele tiden at han kan skjerpe seg, men svikter meg gang på gang.

er jeg som ikke vil se realiteten i dette.

Jeg er også ganske avhengig av å ha en mann tistede og er redd for å bli alene.

Livredd med andre ord.

Så kommer noe enda verre!!

Skrev ikke det med en gang for jeg ville ikke at det skulle spille inn på svarene.

Men, jeg klarer ikke glemme x-en min.

Han fikk meg til å føle meg vel og glad i den jeg er.

Fra starten av i dette forholdet sa jeg til han at:" jeg liker ikke den jeg er sammen med deg"

Han har holdt meg fast i dette forholdet.

Tror han liker hvordan det ser ut utad, med familie hus og jobb.

Tenker på hva andre ville si om vi gikk fra hverandre.

Han sier han har mer respekt for meg en noen andre.

altså x-en min er mer min sjelevenn og han føler det samme.

Han var også min beste venn. Kunne snakke om alt og hadde det kjempefint når vi var samme . venner 2 år og sammen 3 år. Vi kranglet aldri.

Grunnen til at det ble slutt er at jeg var dum som 18 åring, var ikke utro menville prøve litt sprell. Vi ble sammen igjen og han fikk en deppa periode.

Ble slutt.

Så dukiket han her opp som jeg hadde hatt en tidligere romanse med før jeg ble med x-en. Og jeg var i saksa. Angret etter en mnd. men så har det ballet på seg.

x-en ville ha meg tilbake og han her holdt meg igjen.

Jeg gikk ikke av den domme grunnen at kjeg ikke ville såre han.

IDIOTISK jeg vet.

Men , så er jeg her da med fler problem og vil fremdeles går fra han.

Men innerst inne lurer jeg på om det er pga at jeg vil ha x igjen.

Vi hadde det også bedre seksuelt sammen. Forsto hverandre

Rotete dette, håper dere forstår og er veldig takknemlig for svaren jeg får, det skal dere vite

[Gjest Gjest]

nei, det vil ikke jeg heller. Jeg er heldigvis ikke gift med han.

Tror du fikk sagt det på rette måten nå ja.

Tror igrunn jeg bare leter etter rette tidspunktet.

Men problemet er at jeg tror hele tiden at han kan skjerpe seg, men svikter meg gang på gang.

er jeg som ikke vil se realiteten i dette.

Jeg er også ganske avhengig av å ha en mann tistede og er redd for å bli alene.

Livredd med andre ord.

Så kommer noe enda verre!!

Skrev ikke det med en gang for jeg ville ikke at det skulle spille inn på svarene.

Men, jeg klarer ikke glemme x-en min.

Han fikk meg til å føle meg vel og glad i den jeg er.

Fra starten av i dette forholdet sa jeg til han at:" jeg liker ikke den jeg er sammen med deg"

Han har holdt meg fast i dette forholdet.

Tror han liker hvordan det ser ut utad, med familie hus og jobb.

Tenker på hva andre ville si om vi gikk fra hverandre.

Han sier han har mer respekt for meg en noen andre.

altså x-en min er mer min sjelevenn og han føler det samme.

Han var også min beste venn. Kunne snakke om alt og hadde det kjempefint når vi var samme . venner 2 år og sammen 3 år. Vi kranglet aldri.

Grunnen til at det ble slutt er at jeg var dum som 18 åring, var ikke utro menville prøve litt sprell. Vi ble sammen igjen og han fikk en deppa periode.

Ble slutt.

Så dukiket han her opp som jeg hadde hatt en tidligere romanse med før jeg ble med x-en. Og jeg var i saksa. Angret etter en mnd. men så har det ballet på seg.

x-en ville ha meg tilbake og han her holdt meg igjen.

Jeg gikk ikke av den domme grunnen at kjeg ikke  ville såre han.

IDIOTISK jeg vet.

Men , så er jeg her da med fler problem og vil fremdeles går fra han.

Men innerst inne lurer jeg på om det er pga at jeg vil ha x igjen.

Vi hadde det også bedre seksuelt sammen. Forsto hverandre

Rotete dette, håper dere forstår og er veldig takknemlig for svaren jeg får, det skal dere vite

←

Ikke bruk han andre som unnskyldning for å gå fra samboeren din. Og ikke bruk samboeren din sine feil for å legitimere at du har følelser for en annen.

Du blander kortene her, og du må ikke innlede noe forhold før du har ordnet opp i det forholdet du er i. En mann om gangen er regelen.