Penger eller kjærlighet?

[AnonymBruker]

Hva ville dere valgt? Jeg ble kjent med en mann for 5 år siden. Den gang da hadde jeg svært god inntekt, han hadde ikke. Jeg bodde i en leilighet som jeg eide. Han er 5 år yngre enn meg, så jeg tenkte det bare skulle være moro. Tiden gikk og vi ble etter hvert kjærester, så samboere. Han startet eget firma med økonomisk hjelp fra meg, som gikk (og går) veldig bra. Pengene han lånte er for lengst betalt tilbake.

Siden den gang har jeg gått ned i inntekt for å kunne være mer sammen med barna mine (som er 14 år og 11 år). Jeg er 33 år. Nå tjener jeg rundt 700 000 (+/-) i året og har dermed ingen lav inntekt, men likevel ikke en høy inntekt om jeg blir alene. Han tjener vesentlig mye mer enn meg og har ekstremt god råd. Jeg har kjøpt mitt eget hus som vi bor i. Han lånte meg en del penger rentefritt for at ungene og jeg skulle kunne bo i et stort hus i nærheten av skolen deres. Han har kjøpt sitt eget hus som vi/han leier ut. Vi eier altså ingenting sammen. Barna har en far, men han betaler ikke bidrag. Far har dårlig råd, så vi ønsker heller at far bruker penger på ferie og aktiviteter sammen med barna enn å betale bidrag. Vi (samboer og jeg) snakker/krangler aldri om penger og han kjøper det som trengs. Jeg kan bruke kortet hans når jeg vil til å kjøpe ting til hjemmet, barna, ferier osv. Han er altså ingen gniten person. Både han og jeg trener en del, tar godt vare på utseende og det er ikke slik at vi ikke kunne fått oss noe andre.

MEN!! Her kommer et stort men. Jeg har hele tiden sett på oss som et par som vil ta slutt. Altså, vi krangler sjeldent, har det godt sammen, er bestevenner, han ser på mine barn som sine egne, men jeg ser ikke en fremtid med han. Han vil gifte seg og helst få egne, biologiske barn, men det er ikke et must. Han lover gull og grønne skoger om vi kjøper noe sammen. Da kan vi kjøpe et mye større hus til barna, hytte, fritidsbolig. Det er fristende, da barna mine har en far med dårlig råd. Han forguder barna mine og er skikkelig flink med dem. Jeg drar på jenteturer, ferier o.l, mens han tar godt vare på barna. De er og veldig glad i sin stefar og er trist når han er på forretningsreiser. Likevel, så vet jeg ikke om jeg har de riktige følelsene for han.

Jeg har vokst opp innunder barnevernets omsorg, begge mine foreldre er døde og jeg er redd for å binde meg til andre. Jeg har vokst opp med foreldre som er ruset til alle døgnets tidspunkt og de hadde ekstremt dårlig råd. Derfor tok jeg meg høyere utdanning da jeg fikk barn i en altfor tidlig alder (etter min mening) for å kunne sikre barna økonomisk seinere i livet. Det er mulig jeg bare er emosjonelt skadet og jeg aldri har elsket noen før, men samboer har gitt meg et ultimatum. Enten gifter vi oss, satser på oss og fremtiden ellers må vi gå hver for oss. Jeg vil bare leve i nuet og ikke ta stilling til slike ting. Han mener det er på tide iom at vi har vært sammen i 5 år. 

På en side så frister det veldig, siden barna mine får mye bedre oppvekstvilkår enn det jeg selv hadde. De slipper å jobbe seg i hjel for å kunne kjøpe sin første bolig. På en annen side føler jeg at jeg ikke hadde valgt å gifte meg med min samboer om det ikke hadde vært for den inntekten han har nå. Jeg har sikker inntekt, men jeg må jobbe mer (og se barna mindre) om jeg velger å gå ifra han. Da må nok far også starte å betale bidrag. Noen som har tips? Hva ville dere gjort? Barna er alt for meg da de er den eneste familien jeg har. Jeg ønsker så sårt at de skal få det godt i livet...men på hvem sin bekostning? 

Anonymkode: 9332c...302

[AnonymBruker]

Hvis du ikke kan gi han det han ønsker seg så bør du la han gå.

Liker du han og er glad i han som person egentlig?

Anonymkode: d2209...68f

[AnonymBruker]

Han er et kupp! Kjære vene, jeg skjønner ikker hvor tankene dine kommer fra. 

Anonymkode: 30c8e...d44

[AnonymBruker]

Penger

Anonymkode: 75fd5...15b

[AnonymBruker]

Ønsker du flere barn da? 

Anonymkode: 424f2...ca8

[AnonymBruker]

Hvis du ikke vil binde deg, så er det veldig egoistisk å holde på han.

Jeg hadde blitt ekstremt såret dersom kjæreste igjennom fem år sa at h'n fortsatt ikke var klar for å satse på oss. Jeg hadde nok pakket bagen der og da.

Anonymkode: 7ff87...0b7

[Sofie Maria]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Han er et kupp! Kjære vene, jeg skjønner ikker hvor tankene dine kommer fra. 

Anonymkode: 30c8e...d44

tankene hennes kommer nok fra en relasjon-skade etter dårlig oppvekst. det er en grunn til at barn oppvokst i voldelige hjem ofte velger seg partner som utøver vold. Høres jo helt bakvendtland ut jeg vet, men det som er greia er at det trygge vil føles utrygt og merkelig fordi man er vant å leve i kaos.

[AnonymBruker]

Sofie Maria skrev (4 minutter siden):

tankene hennes kommer nok fra en relasjon-skade etter dårlig oppvekst. det er en grunn til at barn oppvokst i voldelige hjem ofte velger seg partner som utøver vold. Høres jo helt bakvendtland ut jeg vet, men det som er greia er at det trygge vil føles utrygt og merkelig fordi man er vant å leve i kaos.

Enig i dette!

Jeg får også inntrykk av at du er relasjonsskadet fra barndommen, Ts. Og det kan du komme deg videre fra om du får jobbet med det sammen med en psykolog.

På meg virker det som om du føler mye kjærlighet for ham, som han også viser deg. Du har vist din kjærlighet ved å støtte ham og gi ham muligheter han på den tiden ikke hadde. Du snakker utelukkende fint om ham, på en måte som viser respekt og omtanke. Du roser ham, du ser alle hans fantastiske sider.

Men da du så på ham som "noe som vil ta slutt", da var han også "trygg" for deg å involvere deg i, slik Sofie Maria skriver. Det virkelig trygge og gode, det er for deg ukjent.

Men se på det dere har vært for hverandre i fem år nå, TS. Har ikke dere vist sammen at dere støtter hverandre, er der for hverandre, vist hverandre støtte, respekt og omtanke... og via det også kjærlighet? Han viser deg kjærlighet på så veldig mange måter, også dine barn, og han har til og med respekt og omtanke for dine barns far og ønsker at han - for barnas skyld - også skal ha det best mulig.

At kjæresten din nå ønsker å ta forholdet videre, det forstår jeg godt. Men når du vegrer deg, da gjør du ham usikker på deg - greier du å se det? Du gjør ham usikker, fordi du gir ham inntrykk av at du ikke ønsker at forholdet skal vare, for du gir inntrykk av at du ikke ønsker å forplikte deg til ham - ser du det?

Men dere har allerede forpliktet dere til hverandre i alle årene dere har vært sammen, tatt vare på hverandre, vært der for dine barn, skapt et liv sammen. Han viser deg en enorm respekt og kjærlighet, og det virker på deg som om du også egentlig elsker ham og føler det samme for ham, men at du ikke vet hvordan du skal definere kjærlighet og en trygg fremtid. Kanskje tror du ikke at du fortjener det en gang? Du gjør det, vet du - fortjener hans kjærlighet og en fremtid sammen med ham! ❤️ 

Snakk med ham, og fortell ham at du innser at grunnen til at du nøler er oppveksten din, og at du tar ansvar for å gå i behandling for å finne ut av dette, og be ham så om å være tålmodig en stund til.

 

Anonymkode: 94fc5...264