Å miste foreldrene sine tidlig

[AnonymBruker]

Flere som har blitt foreldreløse i "ung" alder? Jeg var 34 da min siste gikk bort etter lang tids sykdom. Det er to år siden, og jeg kjenner det er sårt, ikke noe hjem eller havn å dra til, nære å være med, den der "å komme hjem" på en måte. Jeg har lært meg å leve med det, men noen ganger så svir det mer enn andre, senest i dag møtte jeg noen i 50 årene som skal på ferie med foreldrene sine og gleder seg. Jeg tenker hvor utrolig heldig den personen er som har fått ha foreldrene sine med seg gjennom så mange år. 

Jeg klarer meg selvsagt, men noen ganger tenker jeg at jeg er for ung til å ikke ha foreldre, bare midt i 30 årene.

Anonymkode: 2331e...b8e

[AnonymBruker]

Det er ikke så uvanlig. 
Jeg mistet en forelder som seksåring, og jeg har ei venninne som mister begge sine med ett års mellomrom da hun var femten. 
 

Anonymkode: 673f0...0b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er ikke så uvanlig. 
Jeg mistet en forelder som seksåring, og jeg har ei venninne som mister begge sine med ett års mellomrom da hun var femten. 
 

Anonymkode: 673f0...0b8

Og så? 

Handler ikke om at det er uvanlig, men sårt. 

Anonymkode: 278f4...6d6

[Thjelp]

Mistet pappa når jeg 15 og mamma når jeg var 31(2 år siden nå).

Føler også at jeg er alt for ung til å være uten foreldre. Ingen av mine rakk å bli 60 år engang, og spesielt mamma hadde så mye livslyst igjen.

Føler det ikke er noe trygg havn å komme hjem til lengre skulle jeg trenge det, ingen klippe å lene seg på, og ingen som svarer telefonen når jeg trenger å ventilere eller spørre dumme voksenspørsmål😔

Når mamma døde følte jeg liksom at noen drog teppe jeg stod på fort, og siden har ikke klart å komme meg helt på bena.

[AnonymBruker]

Det er veldig trist å miste foreldre. Kan du forsøke å snu tankene litt og være takknemlig og glad for at du hadde gode foreldre som gav deg en trygg havn store deler av livet? Mange har ikke det. 

Anonymkode: 35aca...7d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Og så? 

Handler ikke om at det er uvanlig, men sårt. 

Anonymkode: 278f4...6d6

Sårt såklart, men det er forskjell på å miste foreldre når man selv er voksen og står på egne bein, versus som barn eller tenåring. 

Men jeg har måtte klare meg selv i altfor stor grad, og har aldri hatt foreldre å lene meg på. 
Det hadde du trådstarter, og det kan du være glad for❤️ 

Kondolerer så mye.

Anonymkode: 673f0...0b8

[skreppamedleppa]

Jeg mistet min far når jeg var 13 og min mor 10 år senere men hun var mye syk hele livet mitt, så når hun døde var det på overtid og det er noe med den ambivalensen en sitter med når en selvfølgelig er i sorg men samtidig lettet av at de slipper mer smerter.

Det spiller ingen rolle hvortid en mister sine foreldre, en mister mye som en før hadde uansett og sorg er en helt absurd smerte. Ikke bare den horrible sorgen en først kjenner, men livsorgen en bærer med seg resten av livet.

Vondt er det uansett om en er 10, 20, 30, 40... Men klart det er vondere dess tidligere men jeg tror ikke en må sammenligne smerte og sorg. Noe kan en si at er forferdelig grusomt og så la det få være det uten at andre må si de har hatt det verre.

Jeg har en fantastisk venneflokk (og ikke av den typen det skrives mest om her på kg med folk som aldri tar kontakt, ikke ønsker å stille opp når en trenger hjelp til noe,  eller aldri stiller opp selv for venner). Men genuine gode folk. Jeg samler på de, og jeg har en fin bukett av slike mennesker i livet mitt.

I tillegg har jeg en fin reservefamilie, en familie der jeg først ble kjent med moren og så ble jeg inviterert mer og mer inn og i dag er det disse jeg reiser "hjem til" i ferier eller viss jeg bare trenger litt fred og ro på sofaen eller litt trøst i vanskelige situasjoner. Jeg kan ringe når som helst og de ringer også meg (når som helst)

På den måten er jeg både heldig og priviligert (oppi det hele).

Men det er klart jeg kan framdeles som snart 40 åring kjenne at jeg savner mamma og pappa. Og det oppleves innimellom sårt at andre har sine foreldre til de er 50-60, mens jeg ikke har det og måtte oppleve sorg og smerte så alt for tidlig. Men én lærer seg å leve med det. En må det❤️

[AnonymBruker]

Ikke jeg, men moren min. Hun mistet faren sin som baby og moren sin som 25 åring. Da var jeg 1 år. Jeg har aldri savnet besteforeldre (far min sin side av familie har ikke vært involvert noe særlig). Moren min gjorde absolutt alt for meg som besteforeldre vanligvis gjør, som å holde store julefeiringer, samle hele familien (mine tanter, onkler og søskenbarn). Organisert familieferie med hele slekten og så videre. Hun har også gjort ett poeng utav å feire livet, og at viser at vi tenker på de som har forlatt denne verden. 

Jeg spurte henne nå, og hun sier at det absolutt er sårt. Selv om jeg ikke har merket det i min oppvekst (jeg er 24 nå), så gir det helt mening. Jeg er ikke "klar" for å miste foreldrenene mine. Hun sørger jevnlig, gråter for det hun savner og mistet, og alt de gikk glipp av. Men med tiden har hun lært å leve med det og la det ta passe plass i livet, men for å lære det gikk hun til studiepsykologen fra jeg var 1-4år (hun studerte da). 

Kondolerer ts, og Alle dere andre som mistet noen så alt for tidlig ❤️

Anonymkode: 95dde...d36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Flere som har blitt foreldreløse i "ung" alder? Jeg var 34 da min siste gikk bort etter lang tids sykdom. Det er to år siden, og jeg kjenner det er sårt, ikke noe hjem eller havn å dra til, nære å være med, den der "å komme hjem" på en måte. Jeg har lært meg å leve med det, men noen ganger så svir det mer enn andre, senest i dag møtte jeg noen i 50 årene som skal på ferie med foreldrene sine og gleder seg. Jeg tenker hvor utrolig heldig den personen er som har fått ha foreldrene sine med seg gjennom så mange år. 

Jeg klarer meg selvsagt, men noen ganger tenker jeg at jeg er for ung til å ikke ha foreldre, bare midt i 30 årene.

Anonymkode: 2331e...b8e

Ja.. Mistet far når jeg var 24, mor når jeg var 29. 

Er dessverre veldig vanlig, og lite man får gjort noe med ❤️ Merker det mest på at barna mine mangler besteforeldre i livene sine. 

Anonymkode: bd84f...a80

[AnonymBruker]

Jeg mistet mammaen min, da jeg var 34år. Foreldrene mine var skilt, men pappa har alltid vært opptatt med sitt. Han er gift på nytt. Ser han og kona noen ganger i året kanskje. 
 

Jeg skjønner godt hva du mener. Det er sårt😭 Traff min samboer for noen år siden og hans foreldre er helt fantastiske 🥰 

Anonymkode: 58056...178

[AnonymBruker]

Thjelp skrev (1 time siden):

Mistet pappa når jeg 15 og mamma når jeg var 31(2 år siden nå).

Føler også at jeg er alt for ung til å være uten foreldre. Ingen av mine rakk å bli 60 år engang, og spesielt mamma hadde så mye livslyst igjen.

Føler det ikke er noe trygg havn å komme hjem til lengre skulle jeg trenge det, ingen klippe å lene seg på, og ingen som svarer telefonen når jeg trenger å ventilere eller spørre dumme voksenspørsmål😔

Når mamma døde følte jeg liksom at noen drog teppe jeg stod på fort, og siden har ikke klart å komme meg helt på bena.

Kondolerer så mye, jeg føler det sånn også, ingen pappa å ringe til for å diskutere praktiske ting eller kjøp av ny bil, eller sånne små greier. Ingen mamma å komme hjem til og falle sammen på sofaen hos, komme til noen med det tunge og triste, få litt lette og hjelp til å bære det. Ser det er 2 år siden for deg og, de sier at andre året er verst når en mister noen, jeg føler heller ikke at jeg har teppet tilbake under meg. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er veldig trist å miste foreldre. Kan du forsøke å snu tankene litt og være takknemlig og glad for at du hadde gode foreldre som gav deg en trygg havn store deler av livet? Mange har ikke det. 

Anonymkode: 35aca...7d2

Jeg vet det, men selv med de gode minnene og takknemligheten, er tomheten og savnet enormt. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sårt såklart, men det er forskjell på å miste foreldre når man selv er voksen og står på egne bein, versus som barn eller tenåring. 

Men jeg har måtte klare meg selv i altfor stor grad, og har aldri hatt foreldre å lene meg på. 
Det hadde du trådstarter, og det kan du være glad for❤️ 

Kondolerer så mye.

Anonymkode: 673f0...0b8

Det var ikke jeg som svarte deg, jeg kondolerer til deg også, det må ha vært utrolig vanskelig for deg å klare deg uten denne tryggheten og hjelpen fra tidlig av. ❤️

skreppamedleppa skrev (43 minutter siden):

Jeg mistet min far når jeg var 13 og min mor 10 år senere men hun var mye syk hele livet mitt, så når hun døde var det på overtid og det er noe med den ambivalensen en sitter med når en selvfølgelig er i sorg men samtidig lettet av at de slipper mer smerter.

Det spiller ingen rolle hvortid en mister sine foreldre, en mister mye som en før hadde uansett og sorg er en helt absurd smerte. Ikke bare den horrible sorgen en først kjenner, men livsorgen en bærer med seg resten av livet.

Vondt er det uansett om en er 10, 20, 30, 40... Men klart det er vondere dess tidligere men jeg tror ikke en må sammenligne smerte og sorg. Noe kan en si at er forferdelig grusomt og så la det få være det uten at andre må si de har hatt det verre.

Jeg har en fantastisk venneflokk (og ikke av den typen det skrives mest om her på kg med folk som aldri tar kontakt, ikke ønsker å stille opp når en trenger hjelp til noe,  eller aldri stiller opp selv for venner). Men genuine gode folk. Jeg samler på de, og jeg har en fin bukett av slike mennesker i livet mitt.

I tillegg har jeg en fin reservefamilie, en familie der jeg først ble kjent med moren og så ble jeg inviterert mer og mer inn og i dag er det disse jeg reiser "hjem til" i ferier eller viss jeg bare trenger litt fred og ro på sofaen eller litt trøst i vanskelige situasjoner. Jeg kan ringe når som helst og de ringer også meg (når som helst)

På den måten er jeg både heldig og priviligert (oppi det hele).

Men det er klart jeg kan framdeles som snart 40 åring kjenne at jeg savner mamma og pappa. Og det oppleves innimellom sårt at andre har sine foreldre til de er 50-60, mens jeg ikke har det og måtte oppleve sorg og smerte så alt for tidlig. Men én lærer seg å leve med det. En må det❤️

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ja.. Mistet far når jeg var 24, mor når jeg var 29. 

Er dessverre veldig vanlig, og lite man får gjort noe med ❤️ Merker det mest på at barna mine mangler besteforeldre i livene sine. 

Anonymkode: bd84f...a80

Trykka på tastaturet og klarte å koble to innlegg sammen plutselig. Takk for at du deler din historie skreppamedleppa, jeg er enig i at det har ikke noe å si når man mister de, det er alltid er tap og sorg, det er bare på andre tidspunkt på en måte, og det er en tomhet jeg ikke visste eksisterte. Jeg er glad for at du har bygget deg din omgangskrets, jeg har også noen mennesker jeg holder nær som betyr mye. Det hjelper mye. 

 

Kondolerer til deg også anonymbruker, hvis jeg får barn en dag, tenker jeg at det blir en ny slags sorg der, at mine foreldre ikke fikk se de og omvendt. 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg mistet mammaen min, da jeg var 34år. Foreldrene mine var skilt, men pappa har alltid vært opptatt med sitt. Han er gift på nytt. Ser han og kona noen ganger i året kanskje. 
 

Jeg skjønner godt hva du mener. Det er sårt😭 Traff min samboer for noen år siden og hans foreldre er helt fantastiske 🥰 

Anonymkode: 58056...178

Så godt at du har funnet deg god støtte i hans foreldre, kondolerer til deg, det er hardt å miste mammaen sin ❤️

Anonymkode: 2331e...b8e

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg går glipp av noe venninner har, som jeg aldri fikk. Eller barnebarna, ikke minst. At de ikke vil huske dem en gang. 

Særlig ei venninne som er nærmere 60 nå, og stadig vender tilbake til tema om eldre/syke foreldre, og hvor krevende det er for henne. Har så lyst til å be henne klappe igjen - i alle fall foran meg. 

Men som med annet som ikke har gått min vei i livet er min støtte å snu seg mot det som har fungert. Født i Norge, solid utdannelse og jobb, en fantastisk mann, helse og god psyke. Da bør man ikke la bitterhet for det som ikke gikk få for mye plass. 

Anonymkode: d0e17...ed6