Han er redd å være dårlig far til sønnen vår

[AnonymBruker]

Kjæresten min vet at jeg er her, fordi jeg vet ikke hva jeg kan si eller gjøre og spurte om det var greit å spørre om råd noe han sa ja til.

Jeg hadde en datter på 1 fra før når jeg ble sammen med kjæresten, det var aldri et problem for han og han har vært en fantastisk god støtte og en utrolig flink pappa.

Nå har vi vært sammen i nesten 4 år, vi har vår første på vei og i starten tok han det helt med ro når jeg gav han nyheten. Vi fikk beskjed om at det kom til å bli en gutt og han virket som at han tok det helt med ro. Så kom han fire dager senere i går og innrømte at han freaker ut.

Han kunne ikke forklare hvorfor, han var bare overbevist om at vi kom til å få en jente så han tok det helt med ro. Nå som han vet at det blir en sønn er han redd. Man kan si at han hadde et komplisert forhold til faren, han var ikke verdens slemmeste mann. Egentlig tatt i betraktning av hvordan bestafaren hans var så er det et mirakel at faren hans var så bra som han var. Men han var ganske gammel når kjæresten min ble født, oppdratt ikke bare i en veldig anderledes tid men et mye tøffere miljø. Kjæresten var i aldri noen som helst tvil om at faren hans kom til å stille opp når det virkelig var noe viktig og på sin egen måte var glad i han. 

De hadde bare et komplisert forhold rett og slett. En ting han var veldig klar på når vi først ble sammen, den type høylytt krangel var noe han aldri kom til å finne seg i. Han sa skulle det noen gang skje at vi blir så sinte at vi ikke kan snakke normalt sammen. Så ville han ha en time out tils vi kunne snakke normalt igjen. Vi kan selvfølgelig være uenige og man kanskje kjenner seg litt hetisg, muligens sier noe man ikke mener eller ikke mener på den måten. Det var greit, men noe som var uaktuelt for han var at vi noen gang skulle bare la det flyte over tils man står roper hverandre i ansikte og alle naboene og folk på andre siden av gaten kunne høre hva som ble sagt. Noe jeg sa meg fullstendig enig, men vi har ikke hatt bruk for det. Vi har faktisk aldri hatt en skikkelig stor krangel, vi kan ha vært litt uenig om noe, men vi holder på tone nivået. Og når vi har fått snakket det ut er vi begge raske med å beklage. Jeg synes helt ærlig han er litt for kjapp med å skal beklage seg når han gjør en helt ærlig feil, eller om det er noe han trenger hjelp med, men det er en annen sak.

Noe annet som virkelig satt sine spor var når han overhørte at faren syntes at han ikke var tøff nok av seg. Ingen av foreldrene viste egentlig hvor galt ting egentlig var når han vokste opp. Han kunne ikke skjule når han kom hjem med blåvveis, kuler på hode, problemer med å gå etter å bli holdt nede og sparket i pungen tils han besvimte, oppskrubbet på synbare steder, en gang stukket med en lomme kniv. Det var ikke før det siste skjedde at det ble trådt til litt for å få en stopp på det hvor skolen for en gangs skyld ikke kunne holde skjult. Så som komprimiss fikk han sikkerhetsordre for at de 4 involverte i den saken skulle holde seg unna han. Men det var fortsatt mye han holdt skjult som han bare har fortalt meg.

Han følte han måtte ta hand om det selv av flere grunner. Han mente han måtte bli tøff nok, de gangene han sa noe ble det avfeiet og så gikk de hardere etter han. Det hjalp ikke at skolen gav han samme straff som de som gikk etter han. En gang når han forsvarte seg mot halve fotball laget skadet han foten til ringlederen. Faren til dette søppelet kom, løftet kjæresten, som på dette tidspunkte ikke var fylt 13 enda, rett opp i luften og truet med å banke han fordi nå kunne sønnen hans ikke spille fotballkamp. Før han slapp han i luften og fikk pusten slått ut av sei. Dette svinet er blitt pappa selv og jeg har smått en fantasi hvor jeg forteller ungene hva slags monster og feiging de har til far. Jeg var så forbannet fordi jeg en gang var tvunget å være i samme rom som han. Han gliste mot meg så gikk rett opp og sa han kan glise så mye som han vil han skal holde ungene sine vekk fra min. Hvis ikke kommer jeg til å fortelle kona hva slags psykopat hun har giftet seg med. For han har ikke endret seg noe særlig, eneste konsekvensen han noen gang har opplevd er at han går igjennom ansatte på faren sitt firma som nonstop. Ingen som ikke føder egoet hans tåler han særlig lenge. Men det blir alltid latt lokk på. Ingen som vil riste på båten med pengene som blir dratt inn. Jeg kjenner folk som fikk jobb ikke viste at de skulle jobbe for han, holdt ut mellom 3-6 måneder. Heldigvis landet de på føttene fordi andre firmaer viste hvor dårlig sønnen er. Får du merkelappen vanskelig å jobbe med etter å ha jobbet for han er det som å få en stjerne i boka.

Tilbake til kjæresten, pga det forholdet måtte han finne rollemodeller andre steder og han fant bra folk som viste han veien. Men han føler fortsatt at han har så mye ting han ikke har lært når det gjelder å skal være far til en sønn som skal oppdrages til å bli en mann. Jeg prøvde å poengtere at han ikke bare har vært enkel ste far som bare gjør ting som er gøy med henne uten noe ansvar med datteren min og har aldri skygget vekk og latt meg gjøre alt arbeidet. I hennes øyne er det han som er pappa, og jeg har sagt at jeg kan ikke benekte at det kommer til å være noen ting som vil være anderledes. Men fortsetter han å være den pappaen han har vært kommer dette til å gå bra, og vi finner ut av de forskjellene sønnen vår kommer til å trenge sammen. Han voknet kl 3 i natt og kom aldri tilbake i sengen, og så han ikke før vi begge kom hjem idag. Han skjulte det godt og ville ikke at datteren skulle se noe, men jeg kunne merke at noe var galt, og han var tydelig utslitt også. Så jeg ordnet mat, fikk henne opptatt med TV for å kunne få han på tomannshånd. 

Gjorde det klart at han har ikke lov å stenge meg ute selv om han mener det er hans ansvar å skal være den som stiller opp for oss alle nå. Han hadde kommet til å fortsette at alt var normalt, og gjort hva enn det var som var nødvendig for å ta seg av meg og oss. Jeg sa om han vil gjøre det som var nødvendig for meg så var det å slippe meg inn. Han innrømte han hadde sovet dårlig generelt masse flashbacks den natten om alt som hadde skjedd til og med i søvne drømte han om ting. Når han voknet hadde han panikk annfall, og svettet kuler men ville ikke plage så han gikk ned i kjelleren la madrass på siden av frysen og lå lent opp mot den tils han fikk til å roe seg ned. Når han hadde fått nok kontroll på det hadde han så mye uro i kroppen at kledde på seg og løp i to timer før han måtte hjem, ta seg en dusj og komme seg på jobb. På jobben klarte han å være distrahert fordi det er alltids noen som trenger hjelpen han dermed klarte han å ikke ha noe fokus på de tankene. Jeg så han var totalt utslitt så jeg ba han om å legge seg inntil meg tils han sovnet og prøvde å komme på hva jeg kunne si for å hjelpe han. Jeg var ærlig og sa jeg følte meg rådvill, jeg ønsker at han skal se det jeg ser i han men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Og ba om tilattelse til å spørre om råd og være ærlig om situasjonen som er grunnen til at jeg er her nå.

Jeg er bekymret for at han setter alt for mye press på seg selv når det kommer til dette. Jeg skjønner hvor det kommer ifra, hvis han bare kunnet føle det jeg føler når det kommer til hvor fantastisk jeg synes han er. Ville dette ikke vært et problem han hadde kommet til å tenke på i det hele tatt, jeg vet hvor fantastisk han kommer til å være med sønnen vår og at det er nerver som tar han. Men jeg kan ikke lyve å si at jeg ikke er bekymret. Jeg har prøvd å skrive i full fart her, lovet datteren min at vi skulle ut en tur. Så jeg legger ut dette nå og så kan jeg ta meg tid til å svare når jeg har fått lagt henne.

Anonymkode: 6768a...d87

[AnonymBruker]

Vet jeg falt ut av vognen  midt inni, jeg ble så sint av å tenke på hva kjæresten har vært igjennom at jeg måtte få det ut.

Anonymkode: 6768a...d87

[AnonymBruker]

Hva tenker han om terapi? For å bearbeide det han har vært igjennom? 

Høres ut som han er en snill mann som blir en fantastisk far, og så lenge han er der for sønnen når sønnen trenger ham og tar tak i ting med rette instanser om noe skulle skje, så burde det da være 0 problem? Det viktigste for barn er jo tid, oppmerksomhet og kjærlighet, og det høres det ut som han virkelig gir i overskudd til både deg og datteren, så hvorfor skulle han ikke klare det med sønnen? 

Om han er redd for at barna til tidligere mobbere skal mobbe hans barn, så sjekk mulighetene for å flytte til ett annet område før barna trenger å ha noe med  hverandre å gjøre? 

Anonymkode: 9dd1e...ccc

[AnonymBruker]

* Først - for en flott samboer du har! Og så bra at dere to har hverandre, for dere synes å være veldig bra for hverandre ❤️ 

* For det andre - følelsene hans er helt normale, han er normal!

Jeg vet om flere menn som har fått helt hetta. Ene fikk det etter først å ha fått gutt og så skulle få en datter. Andre motsatt, at de hadde en jente fra før og så skulle få gutt. Begge to friket omtrent ut. I ene tilfellet følte mor akkurat det samme som far, og de to sammen gjorde hverandre mer nervøse, og der gikk jeg inn og snakket en del med dem. I dette paret har far også en historie med lite kontakt med far, og trolig så ligger det der noen mer og mindre ubevisste traumatiske minner. Kort fortalt - begge disse fedrene er blitt veldig gode fedre for sine respektive barn!

De snakket om det samme som din samboer er redd for. De var redde fordi de følte de mestret å være forelder/steforelder for det barnet som var av et kjønn, men følte de ikke ante hvordan være far for barn av motsatt kjønn av det de hadde fra før. De laget seg store katastrofetanker hvor de så for seg at de feilet totalt, og de skremte omtrent vettet av seg selv. Det jeg gjorde var massiv realitetsorientering, at små barn har akkurat samme behov de første årene, og at når det begynner å bli litt ulikt hva gutter og jenter ev. ønsker og trenger, så ville de allerede ha vært gode fedre til barnet over lang tid, kanskje år allerede. Dessuten, så måtte de huske på at noen jenter er mer glade i "gutteting" og motsatt hos enkelte gutter - men at de fleste barn liker litt av hvert og ikke er så stereotypiske som mange tror. Og så minnet jeg dem hele tiden på alle deres gode kvaliteter som menneske, som menn og hvor gode de var til å behandle både barn/stebarn og andre barn godt, og at det var noe som lå i dem, å være personer som barn fikk trygge og gode forhold til. Den ene av disse fedrene hadde hetta helt til etter fødselen, men begge to var kommet dit at de lo av seg selv innen kort tid etter fødsel, for de så at de store katastrofetankene de hadde hatt før ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre, så lenge de bare gjorde det de allerede kunne og visste var bra.

Og der tror jeg din samboer er også, for han viser så mange gode egenskaper, så stor omsorgsvilje og respekt for ansvaret ved å være far at jeg ikke tviler på at han vil være en god far også for sitt eget barn, som han er en god stefar for din datter.

 

* Alt det sagt, så tenker jeg at det er viktig at han nå tar sin egen oppvekst og egne traumer på alvor. For angsten han nå føler på, det er en angst som blir trigget av alle traumene han har fra egen barndom. Det er heldigvis noe han kan få hjelp for og jobbe med! Så sjekk ut hva som finnes av terapi der dere bor. Traumeterapi kan være en løsning. En annen behandling som har vist god effekt er EMDR-behandling, og for noen kan det være en forholdsvis rask behandling, som jeg tenker kanskje er et poeng nå som du er gravid og dere ikke har all verdens tid før gutten deres blir født. Psykologer med også utdanning innen EMDR utfører den typen behandling - søk på nett etter EMDR og les om det.

For det er veldig viktig at din samboer tar tak i dette, slik at han ikke lar fortiden få lage så mye ugreit fremover, men greier å glede seg over hele denne prosessen dere er i nå som dere skal bli foreldre sammen.

 

Og til din samboer - jeg er helt sikker på at du blir en flott far! ❤️ Men ta egen helse på alvor nå, slik at du fremover kan fortsette å være den trygge og gode faren for eget barn som du åpenbart har vært for din stedatter. Husk også at selv om din bestefar ikke var en god mann, så greide din far å snu veldig mye av det, selv om det kanskje ikke var nok. Men din far snudde det nok til at du tross alle traumer likevel greier å være en god partner for Ts, og en god stefar for din stedatter! Det betyr at du allerede har brutt det aller meste som er av eventuell "arv" i farsslekten. Stol på hun du nå elsker, det er så tydelig at hun elsker deg og er helt sikker på at du er mer enn godt nok skikket til å bli en god far også for deres sønn! Men du må ta ansvar og søke hjelp for det som nå kan sabottere deg, nemlig de reaksjonene du nå får pga. de gamle traumene. Det er de ubearbeidede traumene som nå skaper problemer for deg og gir deg angst for å ikke strekke til. Men du har allerede vist at du har gode farsevner gjennom din stedatter, så ikke tvil på farsrollen, den vil du takle helt fint bare du får profesjonell hjelp til å bearbeide de gamle traumene dine. Tenk på det å søke hjelp som det ansvaret du må ta for å ikke føre videre noe dårlig som din far og bestefar opplevde. Du er ikke dem, du er deg selv, og du er allerede god nok! Bare sørg for at du i morgen den dag søker informasjon og avtale om profesjonell hjelp (sjekk virkelig ut EMDR-behandling, jeg tror det vil være bra for deg, og du kan ha kommet veldig langt før gutten din blir født!). For om du ikke gjøre noe med dette, da risikerer du at det går utover både forholdet, jobben din og familien - og det er helt unødvendig! Så ikke utsett å søke hjelp, kjære deg. For får du bearbeidet de gamle traumene som nå spøker for deg, så vil du også bli en far som er stødigere i deg selv enn du føler deg akkurat nå som angsten fra traumene påvirker deg. Husk også at den angsten du nå føler på, den kommer fordi du har dette oppriktige ønsket om å bli den faren du ønsker å være for dine barn - og i det ligger kjærlighet! Så søk hjelp slik at du slipper å slite slik med de gamle spøkelsene som gir deg angst.  Du er allerede en god stefar, og du vil bli en god far for gutten din også! ❤️ 

Anonymkode: 6e3b9...eb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.6.2024 den 18.01):

* Først - for en flott samboer du har! Og så bra at dere to har hverandre, for dere synes å være veldig bra for hverandre ❤️ 

* For det andre - følelsene hans er helt normale, han er normal!

Jeg vet om flere menn som har fått helt hetta. Ene fikk det etter først å ha fått gutt og så skulle få en datter. Andre motsatt, at de hadde en jente fra før og så skulle få gutt. Begge to friket omtrent ut. I ene tilfellet følte mor akkurat det samme som far, og de to sammen gjorde hverandre mer nervøse, og der gikk jeg inn og snakket en del med dem. I dette paret har far også en historie med lite kontakt med far, og trolig så ligger det der noen mer og mindre ubevisste traumatiske minner. Kort fortalt - begge disse fedrene er blitt veldig gode fedre for sine respektive barn!

De snakket om det samme som din samboer er redd for. De var redde fordi de følte de mestret å være forelder/steforelder for det barnet som var av et kjønn, men følte de ikke ante hvordan være far for barn av motsatt kjønn av det de hadde fra før. De laget seg store katastrofetanker hvor de så for seg at de feilet totalt, og de skremte omtrent vettet av seg selv. Det jeg gjorde var massiv realitetsorientering, at små barn har akkurat samme behov de første årene, og at når det begynner å bli litt ulikt hva gutter og jenter ev. ønsker og trenger, så ville de allerede ha vært gode fedre til barnet over lang tid, kanskje år allerede. Dessuten, så måtte de huske på at noen jenter er mer glade i "gutteting" og motsatt hos enkelte gutter - men at de fleste barn liker litt av hvert og ikke er så stereotypiske som mange tror. Og så minnet jeg dem hele tiden på alle deres gode kvaliteter som menneske, som menn og hvor gode de var til å behandle både barn/stebarn og andre barn godt, og at det var noe som lå i dem, å være personer som barn fikk trygge og gode forhold til. Den ene av disse fedrene hadde hetta helt til etter fødselen, men begge to var kommet dit at de lo av seg selv innen kort tid etter fødsel, for de så at de store katastrofetankene de hadde hatt før ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre, så lenge de bare gjorde det de allerede kunne og visste var bra.

Og der tror jeg din samboer er også, for han viser så mange gode egenskaper, så stor omsorgsvilje og respekt for ansvaret ved å være far at jeg ikke tviler på at han vil være en god far også for sitt eget barn, som han er en god stefar for din datter.

 

* Alt det sagt, så tenker jeg at det er viktig at han nå tar sin egen oppvekst og egne traumer på alvor. For angsten han nå føler på, det er en angst som blir trigget av alle traumene han har fra egen barndom. Det er heldigvis noe han kan få hjelp for og jobbe med! Så sjekk ut hva som finnes av terapi der dere bor. Traumeterapi kan være en løsning. En annen behandling som har vist god effekt er EMDR-behandling, og for noen kan det være en forholdsvis rask behandling, som jeg tenker kanskje er et poeng nå som du er gravid og dere ikke har all verdens tid før gutten deres blir født. Psykologer med også utdanning innen EMDR utfører den typen behandling - søk på nett etter EMDR og les om det.

For det er veldig viktig at din samboer tar tak i dette, slik at han ikke lar fortiden få lage så mye ugreit fremover, men greier å glede seg over hele denne prosessen dere er i nå som dere skal bli foreldre sammen.

 

Og til din samboer - jeg er helt sikker på at du blir en flott far! ❤️ Men ta egen helse på alvor nå, slik at du fremover kan fortsette å være den trygge og gode faren for eget barn som du åpenbart har vært for din stedatter. Husk også at selv om din bestefar ikke var en god mann, så greide din far å snu veldig mye av det, selv om det kanskje ikke var nok. Men din far snudde det nok til at du tross alle traumer likevel greier å være en god partner for Ts, og en god stefar for din stedatter! Det betyr at du allerede har brutt det aller meste som er av eventuell "arv" i farsslekten. Stol på hun du nå elsker, det er så tydelig at hun elsker deg og er helt sikker på at du er mer enn godt nok skikket til å bli en god far også for deres sønn! Men du må ta ansvar og søke hjelp for det som nå kan sabottere deg, nemlig de reaksjonene du nå får pga. de gamle traumene. Det er de ubearbeidede traumene som nå skaper problemer for deg og gir deg angst for å ikke strekke til. Men du har allerede vist at du har gode farsevner gjennom din stedatter, så ikke tvil på farsrollen, den vil du takle helt fint bare du får profesjonell hjelp til å bearbeide de gamle traumene dine. Tenk på det å søke hjelp som det ansvaret du må ta for å ikke føre videre noe dårlig som din far og bestefar opplevde. Du er ikke dem, du er deg selv, og du er allerede god nok! Bare sørg for at du i morgen den dag søker informasjon og avtale om profesjonell hjelp (sjekk virkelig ut EMDR-behandling, jeg tror det vil være bra for deg, og du kan ha kommet veldig langt før gutten din blir født!). For om du ikke gjøre noe med dette, da risikerer du at det går utover både forholdet, jobben din og familien - og det er helt unødvendig! Så ikke utsett å søke hjelp, kjære deg. For får du bearbeidet de gamle traumene som nå spøker for deg, så vil du også bli en far som er stødigere i deg selv enn du føler deg akkurat nå som angsten fra traumene påvirker deg. Husk også at den angsten du nå føler på, den kommer fordi du har dette oppriktige ønsket om å bli den faren du ønsker å være for dine barn - og i det ligger kjærlighet! Så søk hjelp slik at du slipper å slite slik med de gamle spøkelsene som gir deg angst.  Du er allerede en god stefar, og du vil bli en god far for gutten din også! ❤️ 

Anonymkode: 6e3b9...eb2

Beklager at jeg ikke svarte, det skjedde mye når jeg kom hjem, fikk lagt henne og jeg fikk knapt lest ferdig her inne før han voknet og vi tok oss en skikkelig alvorsprat. For å være ærlig det har vært tøft, fikk han inn på akutt time neste dag hvor jeg var med. Han innså at han stolte ikke helt på seg selv når det gjaldt å prøve å bagatelisere. Jeg følte også det var fare for at han kom til å late som at det ikke var så ille som det var, og holde tilbake på ting fordi han føler at fordi andre har hatt verre ting skje dem så har han ingenting å klage på. Så når han spurte om jeg kunne bli med for å styre han litt rett om han prøver å bagatelisere følte jeg meg lettet. Nå skal han ha enkele timer selv, og jeg er så stolt over han. Det var tøft og vondt, ting han har vært igjennom som jeg ikke viste om eller ikke viste hele om.

Jeg har vært både sint og fortvilet, samtidig som det er ting fra starten av forholdet vårt som når gir perfekt mening. Jeg skulle ønske han hadde følt seg komfortabel til å fortelle meg det slik at jeg kunne tatt hensyn til det. Men jeg har samtidig full forståelse hvorfor, jeg føler ikke han har gjort noe feil ved å ikke si noe. Det er bare vanskelig for meg å forstille at ingen av foreldrene plokket opp på det. Moren hans som alltid har vært så snill og hensynsfull mot meg og datteren. Jeg dømmer henne ikke, jeg klarer bare ikke se en verden hvor våre barn ikke hadde følt at det var trygt å kunne fortelle om det.

Har ikke tatt praten med dattren selv på et dypt nivå, hun behøver ikke å fortellle henne alt verden har av negative ting å by på tils hun er moden for det. Men når hun var 4 og vi var på ferie. Måtte jeg gjøre det klart for henne at hun kan ikke bare springe av gårde ute av synet vårt når vi er på en fremmed plass. Jeg hadde allerede tatt praten om å ikke ta imot ting fra fremmede men nå måtte jeg også advare, ikke for at hun skal være redd for absolutt alle hun ser. Men for å beskytte henne må hun vite at det er noen syke voksne folk som stjeler barn. Skulle hun noen gang komme bort fra oss, og en fremmed person kom opp og spurte om hun trengte hjelp så laget jeg et lite armbånd med navn og telefon nr. Plus en QR kode kjæresten lagde link til side som hadde en beskjed skrevet på flere språk og ville gitt oss GPS informasjon til den som brukte den. Sa til henne det er helt okej om de tok henne på armen for å kunne lese og skanne inn koden om de ikke fikk dekning til å ringe. Men at hun har lov til å hyle, bite og slå skulle noen prøve å tvinge henne noe sted. Og at det er ingenting de kan si eller gjøre som hun ikke kan fortelle meg etterpå, om de skulle si at hun ikke kunne si noe så lyver de. Måtte ta det på en alvorlig, samtidig ikke detaljert nok til å gi henne traumer og bli redd for hver ny person hun ser. 

Uansett tak for rådet for å få sparket oss begge i gang, dette er en jobb og prossess som ikke bare fikses med et par timer med snakking. Men dette er en start. 

Anonymkode: 6768a...d87

[AnonymBruker]

Følelsene hans er helt normale og absolutt validerte basert på hans opplevelser. 

Min samboer var likedan når vi skulle få en sønn. Han syns det var ekstremt skummelt å skulle "ha ansvar" for å oppdra en sønn - personlig syns han det var skumlere enn med datteren vår. 

Helt normalt å være redd for hvordan man blir som forelder - uavhengig av kjønn. Det kommer ikke med bruksanvisning eller forklaring. 

Jeg er sikker på at han vil bli en fantastisk pappa for sønnen sin. Det er litt opp til han om det er noe han føler han trenger å jobbe med i form av terapi eller lignende, men jeg personlig tror dette vil gå seg til, at han vil klare dette fint på strak arm når tiden er der. Han vet jo på en måte what not to do etc - og som alle andre foreldre må han som oss bare go with the Flow..  Finne ut hva som passer for dere, deres barn etc. Finnes ingen fasit - man vil alltid gjøre noe galt - uansett hva og hvordan man gjør ting. Det er en del av livet, rollen som forelder etc. 

 

Anonymkode: f6329...346

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Følelsene hans er helt normale og absolutt validerte basert på hans opplevelser. 

Min samboer var likedan når vi skulle få en sønn. Han syns det var ekstremt skummelt å skulle "ha ansvar" for å oppdra en sønn - personlig syns han det var skumlere enn med datteren vår. 

Helt normalt å være redd for hvordan man blir som forelder - uavhengig av kjønn. Det kommer ikke med bruksanvisning eller forklaring. 

Jeg er sikker på at han vil bli en fantastisk pappa for sønnen sin. Det er litt opp til han om det er noe han føler han trenger å jobbe med i form av terapi eller lignende, men jeg personlig tror dette vil gå seg til, at han vil klare dette fint på strak arm når tiden er der. Han vet jo på en måte what not to do etc - og som alle andre foreldre må han som oss bare go with the Flow..  Finne ut hva som passer for dere, deres barn etc. Finnes ingen fasit - man vil alltid gjøre noe galt - uansett hva og hvordan man gjør ting. Det er en del av livet, rollen som forelder etc. 

 

Anonymkode: f6329...346

Jeg tror også han blir en fantastisk pappa, og han har bevist at du kan bli behandlet verre enn søppel og ikke la det gjøre deg om til noen som lar det gå ut over noen andre. Men er glad han får hjelp for han fortjener å ikke skal måtte føle på skam over at han har blitt grovt misbrukt på flere områder.

Har kjent på om jeg skal lufte ideen om å flytte. Familien min er blitt utrolig glad i han og tar han godt imot. Vennene mine som bor der har også bare positive ting å si om han, og han har fått bra kontakt med flere av dem. Hvor han har fått være med på spill kveldene deres når vi har vært på besøk. Det er heller ikke så langt unna at vi bare vil kunne se familien hans og vennene våre ved veldig spesielle anledninger. Vi får se, blir det gjort vil jeg gjøre det før hun starter på skolen og ikke bli dratt ut og tatt bort ifra venner når hun har startet.  

Anonymkode: 6768a...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.6.2024 den 15.10):

Beklager at jeg ikke svarte, det skjedde mye når jeg kom hjem, fikk lagt henne og jeg fikk knapt lest ferdig her inne før han voknet og vi tok oss en skikkelig alvorsprat. For å være ærlig det har vært tøft, fikk han inn på akutt time neste dag hvor jeg var med. Han innså at han stolte ikke helt på seg selv når det gjaldt å prøve å bagatelisere. Jeg følte også det var fare for at han kom til å late som at det ikke var så ille som det var, og holde tilbake på ting fordi han føler at fordi andre har hatt verre ting skje dem så har han ingenting å klage på. Så når han spurte om jeg kunne bli med for å styre han litt rett om han prøver å bagatelisere følte jeg meg lettet. Nå skal han ha enkele timer selv, og jeg er så stolt over han. Det var tøft og vondt, ting han har vært igjennom som jeg ikke viste om eller ikke viste hele om.

Jeg har vært både sint og fortvilet, samtidig som det er ting fra starten av forholdet vårt som når gir perfekt mening. Jeg skulle ønske han hadde følt seg komfortabel til å fortelle meg det slik at jeg kunne tatt hensyn til det. Men jeg har samtidig full forståelse hvorfor, jeg føler ikke han har gjort noe feil ved å ikke si noe. Det er bare vanskelig for meg å forstille at ingen av foreldrene plokket opp på det. Moren hans som alltid har vært så snill og hensynsfull mot meg og datteren. Jeg dømmer henne ikke, jeg klarer bare ikke se en verden hvor våre barn ikke hadde følt at det var trygt å kunne fortelle om det.

Har ikke tatt praten med dattren selv på et dypt nivå, hun behøver ikke å fortellle henne alt verden har av negative ting å by på tils hun er moden for det. Men når hun var 4 og vi var på ferie. Måtte jeg gjøre det klart for henne at hun kan ikke bare springe av gårde ute av synet vårt når vi er på en fremmed plass. Jeg hadde allerede tatt praten om å ikke ta imot ting fra fremmede men nå måtte jeg også advare, ikke for at hun skal være redd for absolutt alle hun ser. Men for å beskytte henne må hun vite at det er noen syke voksne folk som stjeler barn. Skulle hun noen gang komme bort fra oss, og en fremmed person kom opp og spurte om hun trengte hjelp så laget jeg et lite armbånd med navn og telefon nr. Plus en QR kode kjæresten lagde link til side som hadde en beskjed skrevet på flere språk og ville gitt oss GPS informasjon til den som brukte den. Sa til henne det er helt okej om de tok henne på armen for å kunne lese og skanne inn koden om de ikke fikk dekning til å ringe. Men at hun har lov til å hyle, bite og slå skulle noen prøve å tvinge henne noe sted. Og at det er ingenting de kan si eller gjøre som hun ikke kan fortelle meg etterpå, om de skulle si at hun ikke kunne si noe så lyver de. Måtte ta det på en alvorlig, samtidig ikke detaljert nok til å gi henne traumer og bli redd for hver ny person hun ser. 

Uansett tak for rådet for å få sparket oss begge i gang, dette er en jobb og prossess som ikke bare fikses med et par timer med snakking. Men dette er en start. 

Anonymkode: 6768a...d87

Så glad jeg er for at dere allerede er kommet i gang, at han nå får hjelp fremover! ❤️ 

Og så bra at han både har så stor selvinnsikt at han innså at han kunne komme til å bagatellisere ting om han gikk alene. Og ikke minst, hvor utrolig bra at dere har et så sterkt og trygt forhold at han stoler så mye på deg at han ba deg om å være med ham! Dere to virker å ha et sjeldent godt forhold på den måten, og da har dere også et veldig godt utgangspunkt for å komme gjennom dette på en god måte.

Jeg ønsker dere all lykke til med prosessen fremover, og med svangerskapet og felles barn også! ❤️ 

Anonymkode: 6e3b9...eb2