Er foreldrenes kjærligheten til barna sterkere enn barnas kjærlighet til foreldre?

[AnonymBruker]

Er et spørsmål jeg har undret over.. jeg er usikker på om jeg vil ha barn, men leser stadig om at man ikke har opplevd kjærlighet før man får barn, at den kjærligheten er altoppslukende osv.

Jeg kan ikke si at jeg føler noen overvelde kjærlighet ovenfor mine foreldre. Man blir jo knyttet som baby og barn, og jeg er veldig glad i dem og kommer til å føle stor sorg når de dør, men livet har jo skjedd og konflikter og forskjeller har skjedd.. så lurer på om den kjærligheten som beskrives kun går én vei?

Det er jo litt trist å tenke på, men er den overveldende kjærligheten gjensidig for noen? på samme måte, kan kjærligheten for barna bli mindre sterk med tiden når man har levd i hverandres liv og hatt konflikter og vanskeligheter osv? Med tanke på hvor mange foreldre som klager på barna sine skulle man jo tro det.. 

Anonymkode: 932e3...43d

[AnonymBruker]

Nei, jeg tror ikke barn føler på samme kjærlighet som foreldre. Og det er jo både godt og riktig mener jeg, de skal ikke føle at de kunne ha ofret seg for foreldrene og foreldrene skal ikke bety alt for de. Nå er barna mine små, i barnehagealder, og jeg er nok per nå «alt» for de. Jeg er definitivt den de elsker mest og de kan ikke tenke seg et liv uten meg. Men det stemmer jo også per nå, de er jo totalt avhengige av meg (og far, han er også med her). De gir masse kjærlighet og elsker å kose med meg, men jeg vet jo at den kjærligheten de føler nå vil endre seg. Etterhvert som de vokser til så vil de ikke lenger være avhengig av meg, de vil krangle med meg, de vil bli flau over meg… og mest sannsynlig vil de glemme den kjærligheten de nå føler overfor meg. Men forhåpentligvis alltid elske meg, men på en helt annen måte.

For alt jeg vet vil kjærligheten min ovenfor de også endres med årene. Men per nå mens de er små så støtter jeg definitivt at dette er en helt annen kjærlighet enn jeg noen gang har følt tidligere.

Anonymkode: 6b99b...a1a

[Boetica]

Ja jeg tror det er sånn. Mulig det ligger i oss at vi alltid skal hegne om avkommet, mens barna skal frigjøre seg fra opphavet. Men det er umulig å si noe med generell gyldighet om dette. Det blir bare synsing. 

[AnonymBruker]

Ja det tror jeg.

Anonymkode: 7c30d...4a6

[AnonymBruker]

Med tanke på hvor mange barn som midhandles av sine foreldre, og hvor høyt de barna elsker sine foreldre og er lojale, så er svaret på dette veldig lett. 
 

barn elsker sine foreldre høyere enn foreldrene elsker sine barn. 
 

hvis barna ikke elsket sine foreldre uten grenser, så ville veldig veldig mange barn vært døde. 
 

foreldre derimot tror de elsker barna høyest i hele verden. Og mange foreldre ville ofret seg for sine barn. 
 

men kjærligheten er større den andre veien, for uten den kjærligheten, så dør barna. 

Anonymkode: 8f235...7c0

[AnonymBruker]

Det du refererer til, ts, er propaganda. Samfunnet florerer med ikke-vitenskapelig propaganda som skal påvirke våre handlinger.

For vi vet med absolutt sikkerhet at en solid andel foreldre ikke elsker sine barn. Presis hvor vanlig det er er noe usikkert, fordi foreldre flest tenderer til å overrapportere sin egenkjærlighet. Men vi ser jo sakene i media. Foreldre sender barn på religiøse indoktrineringsleirer. Foreldre slår sine barn. Foreldre mishandler sine barn. Foreldre kutter kontakten med voksne barn om de ikke blindt tekkes sine foreldre.

Alt dette er uforenelig med å så mye som like sine egne barn, og milevis unna alt som handler om å elske noen som helst.

Jeg tror nok at foreldre flest elsker å være noens foreldre mer enn barn flest elsker å være noens barn. Men det er ikke kjærlighet til andre. Det handler om rolle og selvrealisering. 

Så: elsker foreldre flest sine barn mer enn barna elsker dem? Neppe når det gjelder små barn. Små barn elsker foreldre som slår. De samme foreldrene hater åpenbart sitt barn. Som voksne? Man får håpe det, ja.

Anonymkode: 9db93...80e

[AnonymBruker]

Ja, det tror jeg definitivt. Jeg tenker også som deg om mine foreldre, men med barna mine er jeg helt bunnløs! Den følelsen av at jeg uten å nøle hadde kastet meg på en granat for dem har jeg ikke for foreldrene mine. 

Anonymkode: 7af7e...9d0

[AnonymBruker]

Jeg er også enormt glad i mine foreldre, og stiller opp for dem og tilbringer så mye tid med de jeg kan. Men kjærligheten til barna er likevel anderledes, og innblandet med en ubeskrivelig trangt til å beskytte de - ja dø for de om nødvendig. Dette tror jeg ligger i naturen vår, at vi vil beskytte avkommet vårt som skal leve videre etter oss. Selv om det er grusomt å miste foreldrene sine har vi nok en iboende aksept om at det skal skje en dag, mens barna skal vokse opp - overleve oss - og få sine barn som de skal beskytte. 

Anonymkode: c7732...60a

[AnonymBruker]

Ja, det tror jeg 

Anonymkode: fea17...06a

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Er et spørsmål jeg har undret over.. jeg er usikker på om jeg vil ha barn, men leser stadig om at man ikke har opplevd kjærlighet før man får barn, at den kjærligheten er altoppslukende osv.

Jeg kan ikke si at jeg føler noen overvelde kjærlighet ovenfor mine foreldre. Man blir jo knyttet som baby og barn, og jeg er veldig glad i dem og kommer til å føle stor sorg når de dør, men livet har jo skjedd og konflikter og forskjeller har skjedd.. så lurer på om den kjærligheten som beskrives kun går én vei?

Det er jo litt trist å tenke på, men er den overveldende kjærligheten gjensidig for noen? på samme måte, kan kjærligheten for barna bli mindre sterk med tiden når man har levd i hverandres liv og hatt konflikter og vanskeligheter osv? Med tanke på hvor mange foreldre som klager på barna sine skulle man jo tro det.. 

Anonymkode: 932e3...43d

Jeg kan egentlig bare beskrive det i relasjon til døden og det å miste.

Jeg har opplevd å være i ferd med å dø, og sett dødsangsten i hvitøyet. Det var helt forferdelig.

Jeg har mistet to foreldre, en mor som jeg var veldig glad i, og en far som mishandlet meg. Ble veldig lei meg og sorg over begge

Jeg har opplevd dødsangst på vegne av et av mine barn, når det ved to anledninger kom på avveie og nærmet seg trafikken. Det satte meg mest ut av spill følelsesmessig, reaksjoner og etterdønningene av reaksjonene var helt lammende. Adrenalinet og knekken etterpå var i en helt annen dimensjon og tanken på å kunne miste barna mine overgår absolutt alt. Det tenker jeg handler om betingelsesløs kjærlighet. 

Jeg elsker ikke meg selv eller mine foreldre like mye som barna mine. Jeg elsker meg selv mer enn foreldrene mine (av samme grunn som du nevner, konflikter som har ført til dårligere relasjon over tid). 

Barna får en tilknytning til sine foreldre, den er prisgitt kvaliteten i omsorgen som foreldrene utøver, kjærligheten vokser så lenge de har trygg tilknytning. Foreldrene bonder/danner bånd (ikke tilknytning) til barnet sitt og den er prisgitt foreldrenes evne, vilje og innsats til å danne bånd, og intensiteten på kjærligheten er deretter.

 

Anonymkode: 485d9...465

[AnonymBruker]

Jeg elsker foreldrene mine og er nært knyttet til dem, vi er mye sammen også i voksen alder. Men den overveldende kjærligheten jeg har til sønnen min er likevel størst, fordi den nettopp er altoppslukende. Og jeg ofrer alt jeg har for han. Har allerede ofret mye av meg selv for at han skal ha det best mulig, blant annet tatt ny utdanning så jeg har en jobb som gir mer tid med han og droppet forhold med en jeg var forelsket i men som jeg var usikker på hvor god bonuspappa han hadde væry. Jeg gjør mye for mine foreldre, men det kan ikke sammenlignes. Det er ingen mennesker i verden som jeg elsker som mitt barn. Hadde ofret mitt liv for hans uten å blunke. 

De som bedriver barnemishandling som nevnt over er åpenbart syke mennesker, og kan ikke helt sammenlignes her. Trist at mennesker med alvorlig personlighetsforstyrrelse og mangel på empati får barn. 

En annen ting som er fint med kjærligheten man har til barna er at den er ubetinget, så jeg forventer ingenting igjen. 

Anonymkode: 07db5...901

[AnonymBruker]

Man elsker sine barn mer enn foreldre. Jeg kunne ofret både mor, far, søsken og meg selv, for mine barn. 

Anonymkode: d6c59...66e

[AnonymBruker]

Ja foreldres kjærlighet til barna overgår barnas kjrælighet til foreldrene.

Men barns lojalitet til foreldrene er til gjengjeld sterkere enn foreldrene lojalitet til barna.

Anonymkode: cb9d0...487

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er et spørsmål jeg har undret over.. jeg er usikker på om jeg vil ha barn, men leser stadig om at man ikke har opplevd kjærlighet før man får barn, at den kjærligheten er altoppslukende osv.

Jeg kan ikke si at jeg føler noen overvelde kjærlighet ovenfor mine foreldre. Man blir jo knyttet som baby og barn, og jeg er veldig glad i dem og kommer til å føle stor sorg når de dør, men livet har jo skjedd og konflikter og forskjeller har skjedd.. så lurer på om den kjærligheten som beskrives kun går én vei?

Det er jo litt trist å tenke på, men er den overveldende kjærligheten gjensidig for noen? på samme måte, kan kjærligheten for barna bli mindre sterk med tiden når man har levd i hverandres liv og hatt konflikter og vanskeligheter osv? Med tanke på hvor mange foreldre som klager på barna sine skulle man jo tro det.. 

Anonymkode: 932e3...43d

For meg tror jeg det kan beskrives som at det er to ulike typer kjærlighet, men like sterk. Jeg vil være i stor sorg over foreldrene mine den dagen de dør, samme med hvis jeg mister barnet mitt. Men fordi det er mer naturlig at foreldrene mine dør først, er det likevel noe som man lever enklere med enn det å miste et barn. Jeg ville også valgt barnet mitt foran dem, hvis jeg ikke hadde annet valg. Både fordi det er min plikt som mor, og fordi det er det som er riktig å gjøre. Foreldrene mine ville sagt at jeg skulle gjort det også. Det betyr ikke at jeg elsker dem mindre av den grunn!

Jeg tror man ikke kan sammenlikne de to typene kjærlighet fordi det er ulike forventninger til dem. De kan være like altoppslukende, selvoppofrende og ubetinget. Men selv kjærlighet til foreldre og barn kan ødelegges, dessverre. Hvis sviket er for stort. Det er jo samme tilknytningsmekanisme, bare man er på ulik side av likningen. Så det ligger i oss at vi skal elske foreldrene våre og barna våre, fra naturens side. 

Med barnet mitt føler jeg kanskje mer på en form for forelskelse, enn det jeg gjør til foreldrene mine. Når jeg ser på barnet mitt kan jeg noen ganger tenke at jeg elsker det så sterkt at hjertet snart hopper ut. 

Det blir litt som å spørre om det er mulig å elske alle barna like høyt? De fleste foreldre vil si ja, selv om de kanskje elsker ulike sider ved ulike barn og har bedre kjemi og mer til felles med enkelte. Man elsker de likevel like mye!

Anonymkode: 62f27...54a

[AnonymBruker]

Den Gjensidige kjærligheten opplever man de første årene. Også får man (ofte, ikke alltid) en ny kjærlighet for egne foreldre når man får barn. Man skjønner de ofrene de har gjort for en og hva det har kostet. 

Anonymkode: 396ae...6c6

[AnonymBruker]

Jeg hadde tatt en kule for sønnen min når som helst, hvor som helst uten å blunke. Det er en ubeskrivelig kjærlighet, kan ikke sammenlignes med den kjærligheten jeg føler for mine egne foreldre.

 

Anonymkode: 4369c...ae8

[AnonymBruker]

Jeg føler meg høyt elsket av mine barn, men jeg tror det er en annen type kjærlighet enn den galskapen vi foreldre ofte føler av kjærlighet til våre barn. 

Samtidig har jeg erfaring med at vi mennesker også på en måte har et slags "kattegen", og på et tidspunkt både forventer og krever at barna også bidrar til å opprettholde god relasjon. At følelser for barna også kan bli negativt preget av svik og dårlig/respektløs behandling når barna kommer opp i en viss alder. At relasjonen kan bli sår og vond, og redusert, dersom barnet oppfører seg på dårlige måter over tid. 

Så ikke engang foreldres kjærlighet til barna er ubetinget og evig enorm dersom det blir så mye svik og smerte at man lager seg en mur mot dette. Man kan ende opp med å skamme seg over og mislike sitt eget barn, om oppførsel er for drøy til å takle over tid, og barnet er såpass voksent at det må stå for sin oppførsel og handlinger. 

Anonymkode: 3da05...944

[Nonstop1]

Jeg tror slike ting forandrer seg litt igjennom livet.

Jeg har selv ett veldig nært forhold til min mor. Hun har alltid vært min klippe. Før jeg fikk mine egne barn ville jeg tatt en kule for henne, og hun var sammen med søsknene mine det viktigste i livet mitt.

Men etter jeg fikk mine egne barn er hun ikke lenger min førsteprioritet, og jeg ville ikke tatt denne kulen for henne lenger fordi det ville betydd at barna mine mister mamman sin. Jeg ville derimot tatt den for barna. Så kjærligheten, og ikke minst omsorgen og offerviljen, jeg føler for mine barn er tydeligvis større enn den jeg føler for mor..

Nå er mine barn enda i barneskolealder og nedover. Og det er tydelig at de føler sterk kjærlighet og tilknytning til meg. Jeg er nok den viktigste personen i livet deres, og jeg tror at selv om det ikke er noe de skal måtte føle på så ønsker de å ta vare på meg. Akkurat nå er deres kjærlighet for meg kanskje i nærheten av den jeg føler for dem. Men jeg regner med (og håper) de kommer til å løsrive seg med tiden, og særlig når de stifter egne familier, og da vil jo ikke jeg være deres øverste prioritet lenger.

Litt vemodig og vakkert på samme tid. Men jeg ser for meg at så lenge det ikke skjer noe veldig uventet kommer jeg til å føle veldig sterkt for både min mor og mine barn så lenge jeg lever.

Endret 10. juni 2024 av Nonstop1