Fortalte han at jeg sliter. Er skamfull, og føler jeg har ødelagt alt.

[AnonymBruker]

Jeg sliter en del psykisk. Typen vet om dette, og har alltid visst det. Han virker heller ikke fordomsfull mot det. Likevel prøver jeg å skåne han fra å fortelle han hvordan jeg har det, fordi jeg er redd han skal bli påvirket av det, og trekke seg unna meg. At han skal se på meg som en freak. Han merker ikke noe til det når vi er sammen, vi har det alltid veldig fint og hyggelig, så han syns nok det er vanskelig å forstå at jeg sliter. 

Nå er jeg inne i en fryktelig vanskelig periode. Jeg har aldri hatt det så ille før, og jeg ser ikke hvordan dette skal ende. Jeg har konstant mørke tanker, og kjenner ingen glede. Jeg er redd, og takler dårlig å være alene. Det er så ille nå, at jeg ikke føler jeg hadde noe valg, jeg måtte fortelle han om det. Gikk ikke inn i detalj, men sa at det var veldig tøft for tiden, og at jeg hadde behov for å fortelle ham om det, ettersom han er en av mine nærmeste. Han mener jo at det er bra å prate om ting, men jeg følte ikke at jeg ble møtt helt med forståelse og støtte. Jeg sitter igjen med en anger og skamfølelse etter å ha åpnet meg. 
 

Så nå er jeg plutselig stresset over dette i tillegg, og føler jeg må gjøre det godt igjen på et vis. Selv om jeg innerst inne kjenner på mangel av omsorg fra han. Var det feil av meg å fortelle? 

(Ja, jeg går fast til psykolog.)

Anonymkode: 3be96...4b9

[AnonymBruker]

Det er kanskje litt vanskelig for han å vite hvordan det er, og hvordan det endrer seg, når du ikke vanligvis snakker med han om det? Da har han ingenting å sammenligne med. Anger og skam skal du ikke føle på, det er vanskelig å åpne seg - så du er veldig flink!
Men det kan være vanskelig for mottakeren og å fordøye, og vite hvordan de skal møte deg her - prøv å si hva du trenger fra han og si det du føler.  Åpne og ærlige samtaler tar tid å bli god på, og i et parforhold så er og de tunge tidene en del av det å være menneske,. Lykke til. 

Anonymkode: 87141...629

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er kanskje litt vanskelig for han å vite hvordan det er, og hvordan det endrer seg, når du ikke vanligvis snakker med han om det? Da har han ingenting å sammenligne med. Anger og skam skal du ikke føle på, det er vanskelig å åpne seg - så du er veldig flink!
Men det kan være vanskelig for mottakeren og å fordøye, og vite hvordan de skal møte deg her - prøv å si hva du trenger fra han og si det du føler.  Åpne og ærlige samtaler tar tid å bli god på, og i et parforhold så er og de tunge tidene en del av det å være menneske,. Lykke til. 

Anonymkode: 87141...629

Det var fint skrevet. Tusen takk❤️

Anonymkode: 3be96...4b9

[AnonymBruker]

Det er ikke så lett å vite hvordan man skal vise forståelse og støtte. Han har det jo ikke sånn, og det er så langt utenfor normalen at det er sykdom. Vær veldig konkret på hva du trenger, enten det er å bli holdt rundt, at han lager middag til dere begge hos deg eller at han tar initiativ til aktiviteter du vanligvis liker.

Psykisk sykdom er vanskelig for de nærmeste. Man står på sidelinja og ser at en man er glad i har det vondt - uten å ane hva man kan gjøre for at ting skal bli bedre, og samtidig være redd for å gjøre noe feil.

Anonymkode: 5ad48...372

[AnonymBruker]

Du kan prøve å dele litt mer enn du har gjort til nå. Kanskje han skjønner mer da? 

Anonymkode: 135be...dd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Var det feil av meg å fortelle? 

Vil nok heller si du ikke er klar for et forhold.

Anonymkode: 265ac...8c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det er ikke så lett å vite hvordan man skal vise forståelse og støtte. Han har det jo ikke sånn, og det er så langt utenfor normalen at det er sykdom. Vær veldig konkret på hva du trenger, enten det er å bli holdt rundt, at han lager middag til dere begge hos deg eller at han tar initiativ til aktiviteter du vanligvis liker.

Psykisk sykdom er vanskelig for de nærmeste. Man står på sidelinja og ser at en man er glad i har det vondt - uten å ane hva man kan gjøre for at ting skal bli bedre, og samtidig være redd for å gjøre noe feil.

Anonymkode: 5ad48...372

Takk. Det er jo nettopp dette som gjør at jeg ikke snakker om psyken til de rundt meg. Jeg er redd for å gjøre de syke.

For meg er det godt å høre at dette er utenfor normalen, for det gir meg håp. Jeg prøver å forklare til han at jeg trenger å kjenne at ting er «normalt» rundt meg, se at folk gjør «vanlige» ting, og er fornøyd med livet. Men jeg forstår at dette kan være vanskelig å skjønne når man ikke står i min situasjon, for dette er jo noe de fleste kanskje tar som en selvfølge (håp igjen). Trenger at han stiller opp med prat om helt hverdagslige ting dersom jeg har behov for å avkoble. Redd han tror jeg har blitt helt tullerusk, eller at han tror at jeg faker, for han bagatelliserer det at jeg sliter, og poengterer at det finnes mange verre tilfeller enn meg. Jeg har ikke et behov for å bevise noe, men bedre at jeg sier fra, tenker jeg, så det ikke plutselig blir en overraskelse dersom jeg skulle ha behov for innleggelse.

Anonymkode: 3be96...4b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Vil nok heller si du ikke er klar for et forhold.

Anonymkode: 265ac...8c2

Psykisk helse har alle og alle kan få perioder med økt behov innenfor dette vell som med det fysiske. Ingen krabber seg igjennom livet uten motgang en eller annen gang, da får man heller være alene med den innstillingen. 

Anonymkode: 4a9c7...845

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Psykisk helse har alle og alle kan få perioder med økt behov innenfor dette vell som med det fysiske. Ingen krabber seg igjennom livet uten motgang en eller annen gang, da får man heller være alene med den innstillingen. 

Anonymkode: 4a9c7...845

Jeg svarte ikke deg.

Den innstillingen du har, er den samme som gjør at mennesker holder ut i virkelig dårlige forhold. De skal liksom holde partneren oppe, og så går de til grunne selv.

Men du tror kanskje at psykisk friske mennesker utøver like mye fysisk og psykisk mishandling og vold, som psykisk syke?

Anonymkode: 265ac...8c2

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg sliter en del psykisk. Typen vet om dette, og har alltid visst det. Han virker heller ikke fordomsfull mot det. Likevel prøver jeg å skåne han fra å fortelle han hvordan jeg har det, fordi jeg er redd han skal bli påvirket av det, og trekke seg unna meg. At han skal se på meg som en freak. Han merker ikke noe til det når vi er sammen, vi har det alltid veldig fint og hyggelig, så han syns nok det er vanskelig å forstå at jeg sliter. 

Nå er jeg inne i en fryktelig vanskelig periode. Jeg har aldri hatt det så ille før, og jeg ser ikke hvordan dette skal ende. Jeg har konstant mørke tanker, og kjenner ingen glede. Jeg er redd, og takler dårlig å være alene. Det er så ille nå, at jeg ikke føler jeg hadde noe valg, jeg måtte fortelle han om det. Gikk ikke inn i detalj, men sa at det var veldig tøft for tiden, og at jeg hadde behov for å fortelle ham om det, ettersom han er en av mine nærmeste. Han mener jo at det er bra å prate om ting, men jeg følte ikke at jeg ble møtt helt med forståelse og støtte. Jeg sitter igjen med en anger og skamfølelse etter å ha åpnet meg. 
 

Så nå er jeg plutselig stresset over dette i tillegg, og føler jeg må gjøre det godt igjen på et vis. Selv om jeg innerst inne kjenner på mangel av omsorg fra han. Var det feil av meg å fortelle? 

(Ja, jeg går fast til psykolog.)

Anonymkode: 3be96...4b9

Du gjorde helt rett i å fortelle kan du skjønne. Et forhold kan ikke fungere hvis det hele skal være et spill om hva som er lurt å dele med partneren..

Full åpenhet virker alltid.

Enten blir det et forhold verd å leve i...eller det skjærer seg fordi det aldri var kjemi der i første omgang.

[AnonymBruker]

Det er kanskje ikke så lett å forholde seg til noen som forteller at de sliter, uten at de forteller hvordan, mer detaljer. Da med tanke på at dette er typen din. Det er jo viktig å kjenne kjæresten sin godt? Da må man fortelle. Virker ikke bra du skamfull over å ha åpnet deg litt, snakk med kjæresten din ❤️ Han er jo ikke en fremmed, dere vil vel kjenne hverandre på godt og vondt? Vil han ikke? Vil du? Er det liv laga hvis det må være overfladisk? 

Anonymkode: e351a...6d8